OverStortinget

Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte en utfordring som angår oss alle: barn som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd. Det er et problem som ikke bare skader samfunnet og andre barn, men også de unge som står bak disse handlingene. Ingen ønsker at barn skal havne på kant med loven, og vi har et felles ansvar for å forebygge og håndtere dette. Vi er enig i at den økende ungdomskriminaliteten er en alvorlig utfordring. Det krever tiltak for barn, både over og under den kriminelle lavalder. Samtidig er det avgjørende at de tiltakene vi innfører, ikke går på bekostning av barns grunnleggende rettigheter. Det er på det området dette forslaget svikter, noe som kom tydelig fram i høringen. Artikkel 37 i FNs barnekonvensjon er tydelig: Frihetsberøvelse av barn skal bare brukes som en siste utvei og kun for et kortest mulig tidsrom. Dette er et grunnleggende prinsipp som skal beskytte de mest sårbare blant oss. Likevel ser vi at forslaget om lukkede institusjoner kan utfordre disse prinsippene. Hvordan skal barns rettigheter og behov ivaretas i praksis? Hvilke garantier har vi for at slike tiltak ikke svekker rettssikkerheten deres? Advokatforeningen har i sitt høringsinnspill uttrykt sterk skepsis til forslaget, som de omtaler som uklart og problematisk. De stiller spørsmål ved hvilke rettslige prosesser og sikkerhetsventiler som skal gjelde, og frykter at terskelen for å frihetsberøve barn kan bli senket. Dette er dypt bekymringsfullt. Frihetsberøvelse skal aldri bli en standardløsning, men forbeholdes de mest alvorlige tilfellene – og kun når alt annet har feilet. I stedet for å opprette nye institusjoner bør vi heller styrke og tilpasse de eksisterende tilbudene. Barnevernsloven har allerede hjemler for å plassere barn i institusjon, og vårt fokus må være på å forbedre disse tilbudene, slik at de gir både støtte og struktur til barn som sliter. Vi må også sikre at hjelpen er i tråd med internasjonale konvensjoner, og at den tar hensyn til både rettigheter og behov. Til slutt vil jeg understreke at barn som begår kriminalitet, ofte er barn som selv har opplevd omsorgssvikt, traumer eller andre utfordringer. Deres handlinger er et symptom på et større problem, og vår oppgave er ikke bare å beskytte samfunnet mot kriminalitet, men å hjelpe disse barna tilbake på rett spor, med verdighet, rettferdighet og respekt for deres rettigheter.