OverStortinget

Jeg synes den selvbiografien var god, og det står mye der om hvordan jeg prøvde å motsette meg statsstøtte til landvind. Det var noe som het grønne sertifikater, og det var et massivt press her i Stortinget, ikke minst fra Fremskrittspartiet, som mente at de var mer klimavennlige enn meg, fordi de ville støtte – med statsstøtte – landbasert havvind. Jeg tapte dessverre den kampen, men det er mange som har tjent gode penger på de pengene som Fremskrittspartiet bidro til at norske husholdninger måtte betale til utbygging av landvind. Jeg tror vi må tenke litt mer grunnleggende om disse problemstillingene. Vi står overfor et svært klimaproblem, og da må vi få fram mer miljøvennlig teknologi. Det viktigste bidraget til det, står det i regjeringens dokumenter – og også Fremskrittspartiet har faktisk vært med på formuleringer om det da de satt i regjering – er å prise utslipp. Det er bedre å skattlegge det man ikke liker, enn å subsidiere det man liker. Derfor er hovedvirkemiddelet klimaprising. Jeg er glad hvis Fremskrittspartiet nå er entusiastiske tilhengere av det, for det er det som er det viktigste virkemiddelet. Det er også slik at i Norge og alle andre land gir vi noe tilskudd og statsstøtte. Det er for å forsøke å hjelpe bedrifter over en kneik, komme i gang, få til noe teknologiutvikling. Det er ikke lett å finne balansen, det er noen ganger vi gjør feil. Likevel, når representanten nevner Freyr, denne batterifabrikken i Mo i Rana: Den har fått 205 mill. kr i statsstøtte, og 190 av dem er tildelt av den forrige regjeringen, som også Fremskrittspartiet satt i og stemte for alle budsjettene til. Hele satsingen på batteri er et resultat av et enstemmig stortingsvedtak, der regjeringen ble bedt om å legge fram en batteristrategi. Det som er viktig for regjeringen, er at det er private med. Det er faktisk ganske små tilskudd, det er først og fremst lån og garantier. Det er ikke risikofritt, men det er det det handler om når det gjelder batterier.