OverStortinget

Vi har en viktig arbeidsdeling i den økonomiske politikken som ble innført med inflasjonsmålet i 2001. Det er viktig fordi det er klare ansvarsforhold: Det er sentralbanksjefen, eller Norges Bank, som setter renten; det er ikke finansministeren. Representanten Rotevatn har helt rett i at jeg er finansminister, jeg er ikke sentralbanksjef, men det er regjeringens ansvar å føre en økonomisk politikk som er ansvarlig, og som kan legge til rette for at vi bidrar til å få ned prisstigningen i Norge, og dermed også støtter opp under det som er Norges Banks hovedmål, nemlig å føre en pengepolitikk som gjør at vi får lav og stabil inflasjon i Norge, definert som 2 pst. Siden inflasjonsmålet ble innført i 2001, har vi lykkes veldig godt med det. Vi har ligget på lav inflasjon, rundt 2 pst., i perioder under 2 pst., og det har gitt stabilitet og forutsigbarhet for norsk økonomi. Så skjedde det et veldig brudd dels som følge av covid og det som skjedde på tilbudssiden i økonomien, og så det som skjedde som følge av krigen i Ukraina. Da gikk prisstigningen i Norge, men også i hele verden, kraftig opp. Den var noen steder opp mot 10 pst. I Norge var vi oppe i 7 pst., tolv måneders rate, for et par år siden. Nå har vi greid å bringe inflasjonen ned, fra over 6 pst. til under 4 pst., og de fleste anslagene tyder på fortsatt nedgang i prisstigningen. Det er alltid en avveining når det gjelder budsjetter, mellom både å holde igjen og være ansvarlig og samtidig bidra til å holde veksten oppe, bidra til å holde sysselsettingen nede og finansiere alle de gode formålene, som f.eks. økte utgifter til forsvar og omsorg. Jeg mener vi har funnet en god balanse, og inflasjonen har gått ned.