OverStortinget

I dagens debatt ser vi at det er bred enighet om de utfordringene perspektivmeldingen trekker opp. Analysene viser hvordan utviklingen vil bli hvis vi ikke møter utfordringene med ny politikk, men vi har vist tidligere at vi klarer å utvikle ny politikk når det kreves i møte med store samfunnsendringer, og jeg har tro på at vi klarer det igjen. Et første og helt avgjørende grep er at vi må mobilisere mer arbeidskraft. Ledigheten er lav, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Andre land har hatt en bedre utvikling i sysselsettingen enn vi har i Norge. For mange unge havner på helserelaterte ytelser og blir stående utenfor arbeidslivet. I mange innvandrergrupper står særlig mange kvinner utenfor jobb. Pensjonsreformen viste at vi kunne lykkes med å mobilisere mer arbeidskraft med politiske tiltak. Sysselsettingen har økt markant blant dem i sekstiårene – noen har til og med kommet tilbake til sin gamle jobb etter å ha vært borte en periode – og reformen bidro også til færre på uføretrygd i denne aldersgruppen. Denne regjeringen har innført og lansert flere tiltak for å få flere i jobb. Arbeidsmarkedstiltakene er styrket, studiefinansieringen er endret, og vi gir en ungdomsgaranti. Likevel må vi være ærlige og si at det trengs mer hvis vi skal få til den mobiliseringen som trengs. Vi må se etter de områdene der det knapt er noe å tjene på å jobbe framfor å stå utenfor. Vi må se på hva som skal til for at en varig helserelatert ytelse ikke skal være svaret på en sammensatt lidelse og et sammensatt problem. Vi må også se på hva som skal til for at arbeidsgiverne tenker det er grei butikk å ta inn hun de vet aldri blir den mest produktive i bedriften. Det må være lønnsomt å jobbe, men det må også bli mer lønnsomt å ansette. For det andre må vi husholdere med arbeidskraften i offentlig sektor. Det er vår mest verdifulle ressurs, og da plikter vi å bruke den effektivt. Gjør vi ikke det, vil det begrense mulighetene til å utvide velferdsordninger eller ha vekst i næringslivet. Det løser ikke problemet om vi flytter oppgaver fra det offentlige til det private. En sykepleier på et sykehjem utgjør et årsverk av samfunnets totale beholdning enten han er ansatt i kommunen eller i en privat bedrift. Samtidig vil jeg advare mot å la forsvaret av offentlige løsninger bli et forsvar av at ting skal gjøres akkurat som i dag, eller kanskje til og med mer ineffektivt. Det er vi som er de sterkeste forsvarerne av et velferdstilbud i offentlig regi, som også må være de sterkeste forkjemperne for mer effektive løsninger. Hvis vi ikke kontinuerlig utfordrer det tilbudet vi er så stolte av, vil vi over tid miste oppslutning om det. For det tredje vil jeg trekke fram at vi må forme en politikk for produktivitet og verdiskaping i privat sektor. I tiårene bak oss har noe av veksten kommet fordi de som gikk inn i arbeidslivet, var flere enn dem som gikk ut. Slik blir det ikke framover. Da jeg lanserte initiativet om en bredt sammensatt skattekommisjon, var nettopp hensikten å bidra til at noe av det vi vet er viktig for næringslivet framover, er noe vi kan få til sammen. Jeg merker meg nå at et flertall ønsker en skattereform i neste periode, og det er jeg glad for. Mye har skjedd siden perspektivmeldingen kom i august. Regjeringen gjør mye for å ivareta Norges interesser og bidra til trygghet i en urolig tid, i en verden med krig og tiltagende handelskonflikter. For tryggheten for velferdssamfunnet her hjemme er det viktigste likevel å sikre at vi mobiliserer arbeidskraft, bruker arbeidskraften nøysomt i det offentlige og bidrar til produktivitet i bedriftene. Gjør vi dette, kan Norge også i tiårene som kommer, være blant de beste landene i verden.