OverStortinget

Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig. I dag er det 8. april. For nøyaktig 85 år siden var den tyske krysseren Blücher på vei nordover fra Tyskland. Krysseren skulle i morgentimene dagen etter møte sin skjebne ved Oscarsborg, takket være oberst Birger Eriksens snarrådige handlinger. Den dagen kom likevel krigen til Norge. Den 8. april 1940 ble derfor den siste dagen i etterkrigstiden, altså den perioden vi i ettertid omdøpte til mellomkrigstiden. Det første tiåret i mellomkrigstiden, altså 1920-årene, var preget av sterk økonomisk vekst, industrialisering og utvikling. Kvinner fikk stemmerett i mange land. Sosiale, kulturelle og tekniske endringer utfordret det etablerte. Samtidig var det en periode med raskt voksende ulikhet. Merkantilisme, børskrakk og toll- og handelskriger bidro til økonomisk depresjon og massearbeidsledighet på 1930-tallet. Det bidro i sin tur til at sterke nasjonalistiske og autoritære bevegelser vokste fram, bevegelser som gjennomgående hadde brodd mot «de andre», og som ensrettet ordskiftet, brant bøker og angrep redaktørstyrte medier. Mot slutten av 1930-tallet så vi mektige stater som underla seg naboland. Stormakter tok seg til rette. Vestlige demokratiers forsøk på ettergivenhet feilet. I september 1939 startet annen verdenskrig, og i Norge fikk vi altså vår 9. april. Lærdommene fra 1930-tallet og hvordan de utløste annen verdenskrig var den viktigste bakgrunnen for den verdensordenen som ble bygd, sten for sten, etter at freden kom i 1945. Etter den totale sivilisasjonskollapsen som den andre verdenskrigen og Holocaust representerte, ble man enige om å finne mekanismer som skulle forhindre en ny global katastrofe. Fra ruinene vokste en ny internasjonal orden fram. Vi fikk FN-pakten og den moderne folkeretten. Vi fikk Genèvekonvensjonene og menneskerettighetserklæringen. Vi fikk Europarådet, for å sikre rettsstaten og hindre vilkårlige overgrep. Vi fikk Marshallhjelpen, OECD og Det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til EU. Vi fikk NATO, solid forankret i FN-paktens rett til selvforsvar. Vi fikk GATT, forløperen til Verdens handelsorganisasjon, som skulle bygge ned tollbarrierer og sikre en åpen, regelstyrt handel. I de fleste av disse initiativene spilte USA en helt sentral rolle – uten Roosevelt, intet FN, uten Truman, intet NATO. USA var villig til å ta på seg rollen som såkalt hegemon, en slags ordnende kraft for både den globale og den vestlige etterkrigsordenen. Amerikansk makt, basert på økonomi, militær evne, diplomati, kultur, nye ideer og bistand, skapte et Pax Americana, den amerikanske freden. Dette tjente store deler av verden godt, ikke minst oss i Vest-Europa. På grunn av USAs sikkerhetsgaranti kunne vi bruke mindre penger på forsvar og desto mer på å utvikle våre velferdssamfunn. I 80 år har de normene og institusjonene som ble skapt etter 1945, utgjort bærebjelkene i den internasjonale orden. Tross utfordringer og tilbakeslag underveis har denne bidratt til at man unngår en ny global krig. I hele denne perioden har to grunnpilarer har vært bærende i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den ene er FN og folkeretten som fundament for en regelstyrt verdensorden. Det har vært et sterkt norsk ønske å bidra til en bedre organisert verden. Den andre er den realistiske erkjennelsen av at vi samtidig trengte og trenger et sterkt nasjonalt og kollektivt forsvar innen rammen av den transatlantiske alliansen, med USA som vår viktigste sikkerhetsgarantist. Grunnpilarene i vår sikkerhets- og utenrikspolitikk består, men de blir utfordret. I dag føler mange på en dyp uro. Mange spør seg om freden igjen kan være truet. Det er forståelig, fordi vi står i en daglig storm av enkelthendelser, men også fordi det stilles spørsmål ved de grunnleggende sikkerhetspolitiske fortøyningene. Vil de holde om det skulle blåse ytterligere opp? Historien gjentar seg ikke, men den rimer ofte, som det heter. Å ha ansvar for utenriksstyret mens så mye er i bevegelse, krever ekstra mye av oss. Det er et ansvar jeg og regjeringen tar på største alvor. To ting blir viktige i slike tider. For det første må vi snakke ærlig og tydelig om det som nå skjer. Dette er ikke tiden for å underkommunisere alvoret i situasjonen. For det andre er det viktig at vi peker retning og følger kursen vi styrer etter. Vi må slå fast hvor vi står, hvor vi vil og hvordan vi best kan samarbeide med dem vi deler viktige interesser og verdier med. I urolige tider står vi sterkere når vi står sammen. Russlands brutale krig mot Ukraina er definerende for europeisk sikkerhet og har endret europeisk sikkerhetstenkning. Krigen har skapt den største trusselen mot Europa og Norge på mange tiår. Krigen har nå vart i elleve år. Den startet med okkupasjonen av Krym og deler av Øst-Ukraina i 2014. Den påfølgende fullskalainvasjonen i 2022 utgjør et eklatant brudd på den mest grunnleggende regelen i folkeretten: respekten for andre lands suverenitet. Norge har valgt side i denne krigen. Ukraina har folkeretten på sin side. De kjemper derfor også for Europa, for Norge og for de verdier og den verdensordenen vi ønsker å bevare, og de kjemper mot et autoritært og aggressivt regime som truer stabiliteten i hele Europa. Vi vet ikke hva utfallet av krigen vil bli. Uansett vil det ha stor betydning for det ukrainske folk, for Europa og for Norge. Et Russland som lykkes i Ukraina, vil bli et farligere og mer risikovillig Russland. Vi kan heller ikke utelukke et framtidig russisk angrep på alliert territorium, som slått fast i NATOs strategiske konsept. En russisk seier vil altså kunne ha uante konsekvenser for europeisk politikk og endre forutsetningene for Norges og Europas sikkerhet. Jeg kom for få dager siden tilbake fra Ukraina. Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna og jeg var i Kyiv og i Kharkiv. Kharkiv er Ukrainas nest største by og ligger få kilometer fra fronten. Krigen var rundt oss på alle kanter. Det ble en sterk påminnelse om krigens gru og om hverdagen til millioner av ukrainere, men også et vitnesbyrd om en motstandsdyktighet og en stamina jeg bøyer meg i støvet for. Vi skal stå ved Ukraina hele veien, og vi skal være der når landet skal bygges opp igjen. Det er avgjørende viktig at vi fortsetter å støtte Ukraina, og at Vesten står samlet i denne støtten. Europa kan rett og slett ikke tillate at Putin vinner denne krigen. At det er så bred enighet her i Stortinget om Norges ståsted i krigen, er en stor styrke for vårt land. Den tverrpolitiske oppslutningen om Nansen-programmet blir lagt merke til langt utenfor Ukraina. Så langt utgjør norsk støtte om lag 216 mrd. kr for perioden fra fullskalainvasjonen startet og fram til og med 2030. Det var viktig og riktig å utvide støtten så tidlig i 2025. Den uforutsigbare situasjonen som har utspilt seg de siste ukene, viser betydningen av et styrket Nansen-program. Det vil kunne bidra til å gi Ukraina et best mulig utgangspunkt, også i eventuelle fredsforhandlinger. Norsk støtte er basert på Ukrainas behov. La det ikke være noen tvil om at Nansen-programmet har styrket Ukraina, både militært og sivilt. Nye tiltak for militær støtte vurderes fortløpende. Samtidig bidrar vår sivile støtte til å holde samfunnshjulene i gang i Ukraina. Vår støtte går til å reparere ødelagte veier og hus og til å sørge for at folk får strøm. Vi gir støtte til innkjøp av gass, levering av nødstrømgeneratorer og tiltak for økt atomsikkerhet. Norge bidrar også med store beløp for å bygge opp igjen ødelagt energiinfrastruktur og bistå Ukraina med å omstille seg til et mer moderne og robust kraftsystem. I tillegg kommer tusenvis av små og store donasjoner fra norske enkeltaktører. Norges store humanitære støtte gjør at millioner av ukrainere i nød får beskyttelse, kontantoverføringer og livsviktig bistand i form av husly, mat, vann og sanitær, helsehjelp og skolegang. Vår støtte til minerydding bidrar til en tryggere hverdag og mulighet til å gjenoppta landbruksaktivitet i deler av Ukraina. Dette gjør vi for det første for at Russland ikke skal vinne sin ulovlige angrepskrig, og for det andre for at Ukraina skal være best mulig rustet for freden den dagen krigen faktisk tar slutt. For også denne krigen vil ta slutt, det gjør jo kriger. Også denne krigen vil få en etterkrigstid. Av erfaring vet vi at det er helt avgjørende hvordan kriger tar slutt. Et Ukraina som fortsatt vil være i spill selv om kamphandlingene er avsluttet, er en oppskrift på fortsatt uro. President Trump har tydelig signalisert at han vil ha en rask slutt på denne krigen. Det ønsker vi velkommen. Vi også ønsker fred, og ukrainerne mest av alt, men fred på hvilke vilkår? Vi må bidra til at det blir en rettferdig og varig fred. En varig fred er viktig ikke bare for Ukraina selv. Vi må også unngå at vi ender opp i et nytt Jalta. Det er nå 80 år siden Churchill, Roosevelt og Stalin møttes på nettopp Krym-halvøya for å bli enige om å fordele oppgavene i den avsluttende fasen av verdenskrigen. Effekten skulle vise seg langt mer varig: at Europa ble delt i to. Det er avgjørende at noe tilsvarende ikke gjentar seg, og at det ikke forhandles over hodet på dem det angår mest. Norges posisjon er derfor veldig tydelig: Både Ukraina og Europa må med i forhandlingene, ikke bare gjennom å delta, men også ved å være med på å legge premissene for samtalene. Ukraina må fortsatt styrkes på slagmarken, slik at de kan forhandle fra en best mulig posisjon. Ukrainas suverenitet og uavhengighet må sikres. Eventuelle framtidige medlemskap i allianser og organisasjoner må være Ukrainas eget valg. Fredsforhandlingene må ikke skje på en måte som gir president Putin anledning til å diktere premissene. Målet må være en varig og bærekraftig fred og ikke bare en pause i kamphandlingene. Her trekker Norge på våre erfaringer med konfliktløsing for å bidra til Ukrainas forberedelser til eventuelle forhandlinger. Dersom – og jeg understreker dersom – de pågående forhandlingsforsøkene skulle lykkes, vil ikke en slut