OverStortinget

Først: Når representanten sier at politiet har de våpnene de trenger, når de trenger våpen, er ikke det en virkelighetsbeskrivelse jeg deler. Det jeg har sett etter at jeg kom inn i Justisdepartementet i februar, er at virkeligheten der ute har endret seg siden sist jeg brukte mye tid på å vurdere spørsmålet om generell bevæpning. I perioden 2005–2013, da Arbeiderpartiet satt i regjering, var dette et tema som var oppe. Det var PF, Politiets Fellesforbund, som hadde det på agendaen. Det var først i 2012, hvis jeg husker riktig, at de hadde flertall på sin kongress. Det var også da Arbeiderparti-regjeringen fikk på plass en lovhjemmel for framskutt lagring. Jeg har vært så stolt over at vi i Norge har et av verdens – kanskje verdens – aller best utdannede politi. Vi har en så høy kvalitet i utdanningen her i Norge og i etter- og videreutdanningen. Jeg har fryktet at hvis politiet i større grad går bevæpnet, vil også kjeltringene gjøre det, og vært redd for at det skal starte en akselerasjon når det gjelder våpen. Jeg har vært redd for at det skal gå ut over tilliten til det sivile politiet, som vi alle er så glad i over hele landet. Så kommer jeg inn, og noe av det første jeg gjør, er å be om å få hevet kunnskapsgrunnlaget for dette, høre politimestrene, høre politidirektøren og høre politiorganisasjonene. Da ser jeg at verden dessverre har endret seg. Kriminalitetsbildet har endret seg. Jeg ser at de der ute bærer våpen, at de organiserte kriminelle bærer våpen, og at tilliten til politiet på tross av mye bevæpning de senere årene ikke har endret seg. Det viser bl.a. politiets innbyggerundersøkelse (presidenten klubber). – Jeg skal fortsette etterpå.