OverStortinget

Jeg vil igjen takke for en god debatt, nå som den ser ut til å nærme seg slutten. Noen refleksjoner til slutt: Først vil jeg takke representanten Viljugrein for å minne om de åtte barna som kom til Norge fra Gaza i natt. Jeg vil også bruke det til å minne om at før våpenhvilen inntrådte, regnet man med at minst 17 000 barn var drept i Gaza, og etter at våpenhvilen ble brutt, er det godt over 1 000. Det har vært dager med opptil hundre nye drepte barn alene i Gaza etter dette. Det er en av verdens mest brutale kriger, og som om ikke det var nok, ser vi også at helt sentrale humanitære prinsipper brytes så systematisk at dette også begynner å smitte over på andre konflikter. Så hele krigens folkerett, eller humanitærretten, er virkelig utfordret i det som skjer i Gaza, og dessverre nå også på Vestbredden. Så et litt overordnet blikk på spørsmålet om hvordan man møter en ny verden: Jeg tror omtrent samtlige har vært enige om at verden er grunnleggende annerledes, og det må vi ta inn over oss, men det betyr ikke at vi skal akseptere at verden nå har blitt transaksjonell. Vi skal analytisk forstå at vi har en mer transaksjonell ledelse i USA, f.eks., og at det er flere stormakter som nok liker det, men det er veldig mange land som er opptatt av å ta vare på en regelstyrt verdensorden, en regelstyrt verdenshandel, ta vare på FN, stå opp for folkeretten i fellesskap, videreutvikle Verdens handelsorganisasjon, og om mulig med avtaler – på toppen av dem alle kan være enige om – for fortsatt å ha, om ikke en absolutt ubegrenset frihandel, en regelstyrt frihandel. Jeg har lyst til å kommentere noe som representanten Moxnes nevnte. Det er riktig at frihandel har bidratt til betydelig økonomisk vekst, men frihandel alene kan også føre til betydelig ulikhet i land. Vår type land – Norge, nordiske land, med et sterkt sosialdemokratisk instinkt – har jo klart å gjøre to ting på én gang, nemlig å høste fruktene av en åpen verdenshandel, men også å ha sterke fagforeninger, sterke arbeidsgiverorganisasjoner og en sterk velferdsstat, som gjorde at man kunne fordele fruktene av den frihandelen. Det er det USA ikke har klart. Der har de endringene som frihandelen har bidratt til, og som har gitt en BNP-vekst som var veldig stor, også ført til stor geografisk og sosial ulikhet. Den beste måten å møte frihandelen på og sørge for oppslutning om denne er at man også har sterke stater, sterke fagforeninger, god lønnsdannelse, og at man står solidarisk i eget land når det gjelder å fordele det frihandelen gir. For øvrig skulle jeg gjerne snakket mye om dilemmaer i utenrikspolitikken, men det får bli ved neste anledning.