OverStortinget

Innledningsvis vil jeg for ordens skyld, som vi ofte kaller det, informere om at jeg har vurdert min habilitet som følge av at jeg var medlem av koronakommisjonen og har dermed vært med på å avgi to rapporter til daværende statsminister Erna Solberg. Så er det sagt. Så vil jeg takke for det arbeidet som kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjort. Jeg mener det er en ekstra verdi at man også her på huset har vurdert og forankret oppfølgingsarbeidet av pandemien i landets nasjonalforsamling. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber i sin innstilling Stortinget om å fatte to vedtak. Det første gjelder barn, og det bes om en gjennomgang av «alle krise- og beredskapslover og, der det er naturlig, fremme forslag om en bestemmelse som sikrer at hensynet til barnets beste og å bevare en mest mulig normal hverdag for barn og unge skal vektlegges i all krisehåndtering». Dette er et forslag hvor jeg har stor sympati med det som er formålet med det, altså formålet forslaget skal ivareta. Jeg mener det er fornuftig og nødvendig å foreta en slik gjennomgang. Samtidig ønsker jeg å nevne tre poeng: At hensynet til barn alltid skal vektlegges, følger allerede av gjeldende rett med høyeste rang. Det følger både av Grunnloven og av menneskerettighetsloven. Selv om pandemien har vist oss at det kan være behov for å bedre den faktiske ivaretakelsen av barn under krisehåndtering – ikke bare «kan være», men at det var behov for – er det ikke sikkert at det mest effektive middelet er å få det inn i lovtekst flere steder. Jeg vil understreke at en gjennomgang er svært fornuftig. Det jeg er redd for, er at man etter hvert kommer dit at hvis det ikke står at hensynet til barnet skal tas i betraktning og skal legges vekt i de alminnelige lover, begynner man å definere det vekk. Som sagt, dette følger allerede av gjeldende rett med høyeste rang. Det var det ene. Det andre er at pandemien var en viktig krise som vi skal og må lære av, samtidig som beredskapsarbeidet vårt skal ivaretas i et bredt spekter av krisescenarioer. Tiltak som det kan bli aktuelt å iverksette øverst i krisespekteret, vil gripe inn i barns normale hverdag gjerne i enda større grad enn det det gjorde under en pandemi, f.eks. ved mobilisering av familiemedlemmer og evakuering fra hjemsteder. Igjen: Å få den gjennomgangen som komiteen ber Stortinget om å vedta, bare understreker – mener jeg – behovet for en slik gjennomgang, at vi har dette brede spekteret av krisescenarioer. Det tredje poenget er, som bl.a. representanten fra Rødt var inne på, at det er mange grupper som i kriser trenger at vi tar særlige hensyn til dem. I beredskapsarbeid bør vi anlegge et bredt perspektiv og vurdere hvordan vi kan sørge for at også flere grupper med særskilte behov ivaretas. Så til det andre forslaget til vedtak, hvor det bes om at Stortingets presidentskap iverksetter arbeid for å vurdere modeller for kontroll med regjeringen. Som kontroll- og konstitusjonskomiteen, koronakommisjonen, koronautvalget, komiteens høring i denne saken – som var interessant å lese, og som ligger som vedlegg til innstillingen – og til slutt diskusjonen som Lysbakken var inne på, diskusjonen om sivil arbeidskraftberedskap, har vist: Maktfordeling og demokratisk kontroll er grunnleggende spørsmål i en rettsstat. Også når det gjelder dette forslaget, mener jeg at det er positivt om Stortinget følger komiteens forslag og foretar en slik gjennomgang. Jeg vil understreke at vi fra min og departementets side gjerne bidrar inn i et slikt arbeid dersom Stortinget ønsker det.