OverStortinget

La meg først si at jeg er helt enig med representanten Aydar i at situasjonen er ekstremt dramatisk, ekstremt alvorlig. Det er riktig at jeg har sagt at den stillheten som nå har inntrådt i både internasjonale og til dels norske medier, ikke står i forhold til alvoret på bakken, for det er faktisk verre i Gaza nå enn det har vært i krigen fram til nå. Der er vi helt enige. Norge er tungt engasjert i dette. Vi fikk et voldsomt stort gjennomslag i FNs generalforsamling før jul om å sette i gang en egen undersøkelse i Den internasjonale domstolen av Israels plikt til å sørge for nødhjelp. Det arbeidet i domstolen begynte denne uken. Det er faktisk veldig raskt til å være domstolen. De har ryddet plass til det. Det er altså veldig mange land som nå er direkte engasjert i en rettsprosess mot Israel i nettopp denne saken – på norsk initiativ. Jeg møtte Palestinas statsminister i Roma sist på fredag i forbindelse med pavens begravelse. Vi planlegger en rekke oppfølginger av arbeidet vi gjør i koalisjonen for tostatsløsning, i løpet av våren. Det blir en rekke møter om det. Jeg mener Norge er blant de landene som er mest engasjert i dette spørsmålet, men langt mer interessant: Det er også palestinernes egen vurdering av vår innsats. Så er det slik at Rødt har ett svar på alle spørsmål, og det er at Norge ensidig skal boikotte Israel. Det spørsmålet gjentas ved enhver anledning, og da får man det samme svaret: Vi er opptatt av ikke å bidra til at norske våpen ender i Israel. Vi strammer ytterligere til når det gjelder bosettervarer. I tråd med lang etablert norsk praksis tror vi imidlertid at ensidig boikott av hele Israel ikke vil ha noen betydning for situasjonen på bakken, men være et feilspor med hensyn til veldig mange av de tingene vi faktisk gjør. Jeg vil anbefale Rødt å få et litt bredere og kanskje litt mer internasjonalt tilslag på sitt engasjement for Midtøsten.