OverStortinget

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet mer, men ble inspirert av Tybring-Gjedde, fordi jeg tror han egentlig målbærer noe som flere enn han mener, og som vel er best oppsummert i at hvis ikke alle vil være med og redde verden, får det heller være det samme, da får verden gå til grunne. Det er jo i utgangspunktet et underlig standpunkt, siden det er alles problem om verden går til grunne, hvis jeg kunne forstå ham slik. Det er rett og slett helt feil at det bare er noe vi driver med i Europa. Det er en grunnleggende misforståelse. En av de økonomiene som har vokst raskest, Kina, er nå faktisk helt i front i å utvikle veldig mange av de teknologiene som vil dominere det 21. århundre. En av utfordringene for USA er at de har slitt med å henge med på den omstillingen som har skjedd i Kina, som er verdens største investor i fornybar energi, men som også har blitt bekymringsfullt dominerende innenfor nettopp elbiler, batterier, solcellepaneler og vindmøller, og man forsøker nå å sørge for at også andre land enn Kina får en større andel av det. Det er altså mange økonomier og land der ute som prøver å bidra til å redde verden. Og når man kobler dette til CBAM, er det viktig å huske på at når man først har et karbonprisingssystem i EU for varer og tjenester produsert i Europa, er hele poenget med karbongrensejusteringsmekanismen, eller CBAM, at man også skal pålegge en pris på utslipp som har blitt til utenfor Europa, på varer som kommer inn. Det er jo nettopp for å gjøre det mer konkurransedyktig, relativt sett, å ha et karbonprisingssystem i Europa, så det burde man etter min mening i hvert fall være for hvis man er bekymret for at Europa mister konkurransekraft. Så er det riktig at i utviklingen av mye av det som har skjedd på dette feltet, har det blitt vel mye detaljert regulering. En helt sentral del av det som skjer nå, er at man arbeider inspirert, ikke minst Draghi-rapporten, for å opprettholde målene og retningen, men for å få en mer, skal vi si, nordeuropeisk tilnærming til hvordan det gjennomføres, og få større fleksibilitet i gjennomføringen, mindre detaljregulering, men med tydelig felles retning. Det bør interessere oss, for det er den økonomien vi er med i. Nesten 70 pst. går til EU, opp mot 20 pst. går til Storbritannia. En veldig liten andel går til USA. Derfor er det viktig for oss at Europa lykkes, og det har vært hovedbudskapet også i min redegjørelse. Det er faktisk viktigere enn hva vi kaller vår tilknytningsform.