OverStortinget

Representanten Ingjerd Schie Schou mente, hvis jeg forsto henne riktig, at vi ikke burde anerkjent Palestina – med den begrunnelse at det ikke var et definert territorium. Det er slik at de bredest anerkjente kriteriene for hva som kan utgjøre en stat, er det vi kaller Montevideo-kriteriene, og de sier at man skal ha en definert befolkning. Det har åpenbart Palestina, altså palestinerne som bor i Palestina. Det er et definert territorium. Det fikk vi etter Oslo-avtalen. Det er enighet om at den dagen Palestina blir en stat, er det Vestbredden, Gaza og relevante deler av Jerusalem – med rom for «land swaps», altså for landbytte, men at det er utgangspunktet, altså det som er utenfor grensene til det Israel som eksisterte i 1967, som er internasjonalt anerkjent som det legitime Israel av store deler av verdenssamfunnet. For det tredje skal man ha en regjering. Det har de. De har både president og regjering og styresett, som dessverre ikke har hatt kontroll på Gaza, men det finnes altså en regjering. 149 stater av de 193 i FN har anerkjent Palestina som stat, og da er det altså «the state of Palestine» man anerkjenner. De skal også ha kapasitet til å inngå avtaler eller relasjoner med andre stater. Det har Palestina. Derfor har de en ambassadør her i Oslo, og i svært mange andre land har de et diplomatisk korps, så de er så nær et medlem i FN som man kan bli uten å være et fullt medlem som stat i FN. Palestina oppfyller disse kriteriene, og det har de gjort en stund. Derfor har skiftende norske regjeringer ment at man en dag burde anerkjenne Palestina. I Arbeiderpartiet mener vi at den dagen var kommet i fjor, og at det var riktig både å gjøre det da og ikke å gjøre det før. Jeg er glad for at Moxnes er enig i det, men jeg tror vi hadde kommet til samme konklusjon også uten ham, for dette er et langsiktig arbeid som har pågått i tiår, og jeg er veldig glad for at vi har gjort det. Det vi ser i disse dager, er at det stunder mot en prosess som kulminerer i juni, der jeg ikke vil utelukke at det kommer flere tunge sentrale vestlige land. De må imidlertid få lov til å snakke for seg selv, med nettopp samme begrunnelse som vi gjorde. Til Wetrhus Thorsvik vil jeg si at alt det som står om ICC i forslagene, er jeg helt enig i. Dette gjør vi. Vi har vært med på å etablere ICC, Den internasjonale straffedomstolen. Vi forsvarer Den internasjonale straffedomstolens uavhengighet, inkludert dommerne og alle ansatte – hele tiden. Vi snakker løpende med nærstående land. Vi skal huske på at nesten alle demokratiske land av vestlig type er medlem. Med unntak av Israel, Tyrkia og USA er alle våre allierte medlemmer i denne organisasjonen. Ungarn snakker kanskje nå om å trekke seg, men man kan jo mene litt om dem. Ellers er det slik at dette er standarden for oss, og vi kommer til å stå helt i front for å forsvare ICCs uavhengighet og immuniteten til dem som arbeider der.