OverStortinget

Jeg mener det er viktig å være oppmerksom på hvor mange som forsøker å påvirke storting og regjering til å bruke mer penger på ulike gode formål, og at vi må gjøre nøkterne og kjølige vurderinger av hva som er viktigst å bruke penger på. Vi skal lytte og være i dialog, men vi må tenke på helheten når vi tar de endelige beslutningene, også når det gjelder subsidier og støtte til enkeltvirksomheter eller næringer. Samtidig advarer jeg mot ytterløsninger, man må finne balansepunkter også her. Det viktigste vi gjør for å fremme klimavennlig teknologi og industri, er for det første å erkjenne at vi har et klimaproblem, at klimagassutslippene må ned, og så følge prinsippet om at forurenser betaler og sørge for at det er en pris på klimagassutslipp. Der har vi kommet langt i Europa nå med klimakvoter. Det bidrar også til å gjøre det lønnsomt å investere i miljøvennlig teknologi. Så er det i noen oppstartsfaser, eller det kan være i forskning og utvikling, at staten har en rolle fordi markedet ikke fikser dette selv. Markedet må styres av staten, men da kan staten gå inn f.eks. med støtte, slik vi gjorde til karbonfangstsenteret på Mongstad. Jeg mener det var riktig bruk av penger. Jeg tror det var 5 mrd. kr, men det spiller ingen rolle. Det var riktig å bruke noen penger på å få ut den teknologiutviklingen. Vi kan ikke ha varige subsidier til næringer og bedrifter, de må etter hvert bli lønnsomme, men staten kan hjelpe dem i gang, som vi har gjort på en del områder. Når det gjelder begrepet det miljøindustrielle komplekset, som det er helt riktig at jeg bruker i den boken jeg skrev da jeg trodde jeg ikke skulle tilbake i norsk politikk, må jeg si at det den gangen var inspirert av to eksempler. Det ene var støtte til biodrivstoff, som jeg var veldig mot, men som ble presset gjennom av Fremskrittspartiet, og subsidier til landvind, som også Fremskrittspartiet presset hardt på for å få til. Så Fremskrittspartiet er til de grader en del av dette miljøindustrielle komplekset.