OverStortinget

Vi lever i en stadig mindre fredelig verden. Derfor er det helt riktig og helt på sin plass at vi må styrke innsatsen for fred, konfliktløsning, demokrati og menneskerettigheter, som henger nøye sammen med dette. Dette er heldigvis en dypt integrert del av norsk utenrikspolitikk, og det er noe av det vi bruker aller mest tid på veldig mange steder på kloden, hver dag. Det er noen forslag her jeg er uenig i, f.eks. det om TPNW. Der mener jeg det samme som jeg mente for noen minutter siden, i forrige debatt om samme tema. Det er også en rekke forslag som er gode, der den eneste grunnen til ikke å stemme for dem er at dette for lengst er implementert og altså noe vi er i full gang med å gjøre. Så det vil jeg nærmest lese som støtte til regjeringens politikk. Konsekvent praktisering av folkeretten er blitt et kjennemerke for oss. Jeg sier i alle sammenhenger, samme hvor jeg er, at folkeretten må gjelde for alle mennesker hele tiden, for hvis den bare gjelder for noen mennesker deler av tiden, er det ikke et prinsipp. Den veldig tydelige holdningen der har virkelig også utvidet Norges politiske kapital og gir oss innganger i en rekke land, både nære og også mindre nære land, fordi vi framstår som et land som er konsistent på dette. Det er en lang norsk tradisjon for det. Vi var med da FN ble opprettet, vi hadde den første generalsekretæren, og vi har hele tiden investert i en sterk tro på folkeretten, både i teori og praksis, på bakken. Vi har et veldig profesjonelt apparat for fredsmegling og tilretteleggelse i fredsprosesser, vi er engasjert i en rekke kjente og noen ukjente prosesser, og vi opplever at det er en både viktig og anerkjent del av norsk utenrikspolitikk. Vi er veldig glad for at vi har viktige fagmiljøer som bistår oss i dette. Jeg var f.eks. tidligere i dag på en markering av skifte av direktør for fredsforskningsinstituttet PRIO, som er ett av mange miljøer som bistår oss i den type arbeid. Så veldig mye av det som foreslås, er gode forslag om ting som allerede skjer. For å oppsummere litt mer av hva som skjer: Vi kommer om få dager, det er vel på tirsdag, med vår nye stortingsmelding om freds- og forsoningsarbeid, for å gjøre opp status på det feltet, noe jeg mener er riktig å gjøre med jevne mellomrom. Jeg har også lyst til å si meg enig i Elvestuens siste poeng, for det er faktisk viktig å si at i noen situasjoner er det ikke meklerrollen vi skal innta, men en tydelig støtterolle. Når det gjelder Ukraina, har vi tatt posisjon for Ukraina og mot Russland. Også der bistår vi i fredsprosessen, i den grad det finnes noen, men det er da med rådgivning til den ukrainske siden, basert på vår erfaring. Det er ikke et sted der det vil være naturlig å innta noen slags mellomposisjon, nettopp av de grunner som representanten Elvestuen påpekte. Det er også en del av fredsarbeid å være bevisst på det.