OverStortinget

For noen uker siden la regjeringen fram kommuneproposisjonen for 2026 og revidert nasjonalbudsjett for inneværende år. Her går det tydelig fram hva som er vår viktigste oppgave: Det er å skape trygghet for folk gjennom en ansvarlig økonomisk styring. 2024 ble, som flere har beskrevet, et svært krevende år for mange norske kommuner. Netto driftsresultat for kommunesektoren var det svakeste resultatet siden 2008. Kommunesektoren må tilbake til anbefalt nivå over tid for at driften skal være sunn og bærekraftig. Det innebærer at utgiftene må vokse mindre enn inntektene. Samlet sett økte de frie inntektene reelt med 13 mrd. kr i saldert budsjett for 2025. Det er en betydelig økning. Vi ser likevel at det er stort strekk i laget mellom kommunene, når det gjelder både disposisjonsfond og resultater, og vi forventer at det vil bli flere ROBEK-kommuner i året som står framfor oss. Vi er i en tid med krig i Europa, og forsvar og sikkerhet må prioriteres høyt. Når vi prater om trygghet, er den grunnleggende tryggheten i hverdagen også utrolig viktig for folk. Derfor må vi sørge for at kommunene har nødvendig handlingsrom. Jeg er derfor fornøyd med at vi har prioritert kommunesektoren. Vi legger opp til en realvekst i frie inntekter i intervallet 4,2–4,9 mrd. kr i 2026. Veksten vil gi sektoren et økt handlingsrom i intervallet 1,3–2 mrd. kr. Det mener jeg er et godt kommuneopplegg – vel vitende om at det har blitt presentert en enighet med Senterpartiet og SV, som også bidrar til mer penger til kommunene og fylkeskommunene. Kommunene står foran mange utfordringer i årene som kommer. Det blir færre personer i yrkesaktiv alder sammenlignet med antallet over 67 år. Samtidig ser vi at tilgangen til riktig og tilstrekkelig kompetanse er en generell utfordring for kommunene. Kommunene møter også mer komplekse utfordringer, som klimaendringer, naturhensyn og sikkerhet og beredskap. Vi ser også et økende utenforskap. Mange står utenfor enten utdanning eller arbeidsliv. Derfor må vi se på hvordan vi kan øke handlingsrommet til kommunene, bl.a. ved å bidra til forenklinger, som vi så ofte har diskutert her, f.eks. når det gjelder plan- og byggesaksprosesser. Kommunene må også vurdere nye måter å organisere og levere velferdstjenester på. Regjeringen skal sørge for økonomiske rammer som gir kommunene handlingsrom, men vi må også gå gjennom og se på hvordan staten styrer kommunene og få gode innspill i arbeidet som står framfor oss til hvordan vi kan redusere det statlige styringstrykket. Over tid har sektoren fått flere oppgaver, og innbyggerne har fått flere rettigheter. Det er en utvikling vi må være stolte av, men måten det er gjort på, av regjeringer og storting med ulik partifarge, innebærer også at hensynet til det kommunale handlingsrommet kanskje i for mange saker har måttet vike for nasjonale mål. Det er ikke et alternativ å fortsette som i dag. Vi må ta noen grep slik at det offentlige tjenestetilbudet gradvis ikke blir dårligere. Derfor har regjeringen utnevnt en kommisjon som skal foreslå endringer som kan legge til rette for bedre ressursbruk i kommunesektoren. Kommisjonen har et bredt mandat som omfatter både statens styring og andre forhold som kan bidra til lite effektiv oppgaveløsning. Jeg er veldig glad for at det er så stort tverrpolitisk enighet om dette behovet og arbeidet her i Stortinget. Arbeiderpartiet ønsker en boligpolitikk som gjør det enklere å komme inn på boligmarkedet. Derfor trenger vi flere boliger. Målet vi har satt om 130 000 boliger innen 2030, innebærer langt høyere byggeaktivitet enn det vi har hatt de siste årene. Det er ambisiøst, men jeg har tro på at vi kan få det til. Kommunene står også foran et stort etterslep på infrastrukturen på vann og avløp. Vi har sendt et forslag på høring om lengre nedbetalingstid for investeringer. For innbyggerne er det et viktig bidrag til å holde de kommunale avgiftene og gebyrene lavere enn med dagens regelverk. Kommuneproposisjonen viser at regjeringen prioriterer kommunesektoren i en tid med stramme rammer og store sikkerhets- og trygghetsbehov. Vi gir kommunene større handlingsrom både gjennom å øke veksten i frie inntekter og ved å ta ned det statlige styringstrykket. Til sjuende og sist handler det om tillit: tillit til lokaldemokratiet og til at våre gode lokalpolitikere løser oppgavene til beste for innbyggerne.