OverStortinget

Vi er vitner til et drama av ekstraordinære proporsjoner i Midtøsten. Terror, krigshandlinger og massive ødeleggelser har blitt daglig kost. Det er nyheter om drepte og lemlestede. Detaljerte skildringer av død og lidelse flommer over i sosiale media. Engasjementet i den norske befolkningen – og i denne sal – er stort. Det er høyst naturlig, og det er viktig, for det er umulig å være uberørt av bildene og fortellingene vi nå ser – fra Palestina, fra Israel og nå også fra Libanon. Midtøsten har sett kriger og konflikter før. Det unike nå er nivået på lidelsene, dimensjonene i bruddene på folkeretten og antallet land og aktører som blir direkte involvert – og alt dette mot et bakteppe av globale maktforhold i endring. Konsekvensene er katastrofale for alle som rammes, og de kan bli enda mer omfattende – for regionen, for nærområdene og for verden. Derfor er det i vår egen interesse å bidra – i tillegg til vårt åpenbare, solidariske medansvar. Vi skal gjøre det vi kan for å bidra til våpenhviler, så snart som mulig, både i Gaza og i Libanon. Krigen og drepingen må ta slutt – og det må slutte nå. Partene må deeskalere og la diplomatiet, ikke våpnene, tale. Vi vil også fortsette å styrke den humanitære innsatsen og sørge for økt humanitær tilgang. Behovene er store og økende, men bare å stoppe drepingen og lindre sårene er langt fra nok. Derfor arbeider vi systematisk også for varige, politiske løsninger. Vårt viktigste arbeid i dag er å være med og legge grunnlaget for hva som skal skje «dagen etter», altså når voldshandlingene er brakt til opphør. Bare å stille klokka tilbake til dagen før den siste runden med terror og vold er ingen vei til varig fred. Mer enn noe annet dreier dette seg om å bygge Palestina som stat – en stat som er levedyktig, helhetlig og demokratisk, en stat som sikrer palestinernes soleklare rett til å bestemme over egne liv og egen framtid, og en stat som kan leve side om side med Israel, i fred og sikkerhet. Det er min sterke overbevisning at det er her vi finner den viktigste nøkkelen til varig fred og stabilitet i en region som i altfor mange år har vært kjennetegnet av langvarige, uløste spenninger. Jeg kommer tilbake til alt dette, men tillat meg først å minne om konfliktens dype historiske røtter. Konflikten mellom Israel og Palestina er i bunn og grunn en historie om kontroll over landområder. Grenser har blitt trukket. Landområder har blitt fordelt og lovet bort, ofte med stormaktenes egne interesser for øye, hvor menneskene som bodde der fra før, ble tilsidesatt, selv om det var deres framtid som sto på spill. Bakteppet er også en historie om antisemittisme, sionismens framvekst, nazistenes utslettelse av over seks millioner jøder og om arbeidet for å skape et trygt, nasjonalt hjem for det jødiske folk. Det er samtidig en historie om et palestinsk folk drevet på flukt, om tiår med krig og terror, konflikt, opprør og okkupasjon. Holocaust bidro til sterk støtte for tanken om et jødisk hjemland. I 1947 vedtok FNs generalforsamling en delingsplan for det britiske mandatområdet Palestina. Det skulle opprettes en jødisk og en arabisk, eller palestinsk, stat, og Jerusalem skulle gis særskilt status. Året etter ble Israel opprettet. Som daværende medlem av Sikkerhetsrådet stemte Norge for israelsk medlemskap i FN i 1949. I Norges stemmeforklaring den gang sa FN-ambassadør Arne Sunde: «Vi er trygge på at Israel vil samarbeide fullt ut og lojalt med alle beslutninger fra FNs organer.» Samme år anerkjente vi altså Israel, men den andre staten som delingsplanen forutsatte, den kom ikke. De arabiske nabolandene aksepterte ikke Israels opprettelse, og det kom ingen palestinsk stat i de områdene Jordan og Egypt kontrollerte etter 1948. I Norge var entusiasmen for det israelske prosjektet stor i omtrent alle leirer. I mitt parti så man en stat basert på demokratiske og sosialistiske prinsipper. Sterke bånd ble bygget til det unge israelske samfunnet, til partier og til organisasjoner. Seksdagerskrigen i 1967 ble starten på et vendepunkt i norsk opinion. Palestinernes sak fikk økt oppmerksomhet. I mitt parti kom en ny generasjon til. Vi forble støttende til Israel og det israelske folk, men fokuserte i stadig større grad også på uretten begått mot palestinerne. Utenriksminister Knut Frydenlund var i sin tid en av dem som tidlig rettet oppmerksomheten mot palestinernes uforløste sak. Dialog ble innledet med PLOs leder, Yasir Arafat, og andre nøkkelaktører på palestinsk side. I årene fram til Oslo-avtalen på 1990-tallet hadde Norge derfor opparbeidet seg en posisjon der vi nøt tillit og hadde inntak hos begge parter. Vårt gode forhold til Israel og den stadig tettere kontakten med PLO var bakgrunnen for dette. Da Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, var begge parter enige om å arbeide for en tostatsløsning. PLO tok avstand fra bruk av vold. Den palestinske myndigheten skulle bygges nedenfra og opp, og forhandlinger om et knippe utestående spørsmål skulle sluttføres. Når spørsmålene om grenser, Jerusalems status, flyktningers status og sikkerhet var ferdigforhandlet, skulle så den palestinske staten komme på plass. Da skulle de politiske og administrative institusjonene allerede stå klare. Den gang anslo man at dette skulle ta ca. fem år. Dessverre ble Oslo-avtalen umiddelbart motarbeidet av ekstremister på begge sider. Hendelser som Hebron-massakren i 1994, Hamas’ selvmordsaksjoner i Israel og drapet på Yitzhak Rabin i 1995 bidro til at avtalen fikk en svært smertefull start. Tiden gikk. Tiårene gikk. Flere av oss som har vært med på å forvalte utenrikspolitikken i Norge i disse årene, har underveis stilt oss spørsmålet om det vi drev med, var en del av løsningen eller snarere en del av problemet. Var vi faktisk på vei mot en løsning, selv om det tok tid? Eller bidro vi snarere til å opprettholde en illusjon, uten å skape konkret framgang? Etableringen av den palestinske selvstyremyndigheten var ment som et ledd i en prosess, men ble i økende grad forvekslet med en varig løsning, kanskje særlig på israelsk side. Nettopp ved å vise til at det fantes en «prosess», slapp man å ta stilling til de mest krevende eksistensielle spørsmålene om den israelske statens grenser og karakter her og nå. Da jeg sist var utenriksminister, for inntil elleve år siden, merket jeg hvordan andre spørsmål enn konflikten mellom Palestina og Israel gradvis ble mer dominerende i Midtøsten. Vi så en arabisk vår, som raskt ble til høst. Vi så en atomavtale med Iran, som kom og gikk, og vi så Syria og Libya bli kastet ut i hver sin blodige borgerkrig. Konflikten mellom Israel og Palestina fortsatte, om enn i skyggen av andre begivenheter. Faktisk ble situasjonen der stadig verre. År etter år fortsatte okkupasjonen, vold og terror, blokaden av Gaza, separasjonsmuren og Israels folkerettsstridige bosettingspolitikk. Mange begynte nok å se disse spørsmålene som evige, uløselige problemer. Abraham-avtalene fra 2020 søkte å bedre relasjonene mellom arabiske land og Israel. Et slags håp ble tent om bedre tider, men for palestinerne var det ikke sånn. Nok en gang ble deres rettigheter, ønsker og håp oversett. Radikale krefter på begge sider fikk større spillerom. Stadige israelske militæraksjoner på Vestbredden økte oppslutningen om væpnede grupperinger. Dette svekket i sin tur palestinske myndigheters evne til å sørge for velferd og sikkerhet for befolkningen. Palestinske myndigheters manglende evne til å fornye styresettet sitt bidro heller ikke til framtidshåp hos yngre palestinske generasjoner. I Israel oppsto det store protester da regjeringen ville endre rettssystemet. Striden forsterket en mangeårig debatt om hva slags samfunn Israel skal være, om prioritering av ulike grupper i befolkningen. Bosetterne og ultraortodokse fikk stadig mer ressurser på bekostning av andre. I sakte film ble derfor palestinerne skjøvet stadig lenger ned på dagsordenen – uten beskyttelse og uten sikkerhet. Så skulle det, på dramatisk vis, vise seg at israelerne heller ikke var trygge. I morgentimene 7. oktober i fjor stormet et stort antall Hamas-krigere inn over grensen til Israel fra Gaza. De drepte, lemlestet, mishandlet og voldtok. Flere av kibbutzene nær Gaza ble brent ned og ødelagt. Hundrevis av unge mennesker på festival ble massakrert. 1 200 mennesker ble drept i Israel den dagen. 254 gisler ble bortført til Gaza. 35 av gislene er erklært døde. 101 sitter fortsatt i Hamas’ fangenskap – holdt i over ett år, under omstendigheter vi knapt kan forestille oss. Foreldre, søstre, brødre, barn og venner venter fortvilet på at de skal komme hjem igjen. Gislene må løslates – umiddelbart og betingelsesløst. Det haster mer enn noensinne for dem som fortsatt lever. Regjeringen fordømte terrorangrepet 7. oktober på det aller sterkeste. Dette var terror av verste sort, gjennomført av en terrororganisasjon. Hamas var ansvarlig for terrorangrepet og bærer en stor del av ansvaret også for brutaliteten som fulgte – for terror mot Israel, for raketter mot Israel og for fortsatt å holde gislene fanget. Angrepet bekreftet den israelske befolkningens verste frykt og lærdommen fra den jødiske historien: Uten beskyttelse kan det aller verste skje. Det er viktig at vi tar inn over oss hvor traumatiserende dette var for hele det israelske folket – ja, faktisk for jøder over hele verden. I tillegg til dette kom opplevelsen av at sikkerhetsapparatet sviktet da det gjaldt som mest. I Israel ble angrepet 7. oktober av mange sett på som en trussel mot selve statens eksistens. Omfanget av og brutaliteten i angrepet sjokkerte en hel verden. Unge som hadde vokst opp med historiene fra holocaust, fikk selv føle på en frykt om utslettelse. Troen på at israelere og palestinere kan leve side om side i fred, har blitt ytterligere svekket i den israelske befolkningen. Den israelske regjeringens respons på terrorangrepene ble nådeløs. Det skulle ikke levnes noen tvil om at Hamas skulle knuses, en gang for alle, ble det framholdt. Krigføringen mellom Israel og Hamas i Gaza har skapt