OverStortinget

Jeg vil takke for alle innleggene og understreke at det er en stor fordel her i Norge at vi er veldig enige om analysen. Praktisk talt alle innlegg, mener jeg, slutter seg til hovedtrekkene i analysen, med nyanser. Det er litt ulike syn på hvilke handlinger det fører til, men enigheten er betydelig større enn i de fleste andre vestlige land jeg vet om. Det er en fin ting å ta med seg, og jeg vil ikke minst anerkjenne Eriksen Søreides tydelige understreking av det. Samtidig er det en ærlig sak at vi er uenige om enkelte sider, og jeg respekterer den uenigheten – det er en respektfull uenighet. Når f.eks. Eriksen Søreide implisitt spør om vi tenkte før vi handlet da vi anerkjente Palestina, vil jeg litt retorisk si at vi har tenkt i 31 år, men litt mer konkret egentlig i ganske mange år. Lenge før 7. oktober ble det i hvert fall klart for meg, slik jeg sa i innlegget, og jeg vet at mange andre som har jobbet med dette, har delt den tanken: Er det slik at dette er en vei mot løsningen, eller driver vi og utsetter et nødvendig oppgjør med hva man egentlig vil, både med staten Israel og med hvordan Palestina skal komme på plass? Det mener jeg altså var grundig gjennomtenkt, men det må forstås i den sammenhengen jeg nå brukte ganske mye tid på å forklare. Det er helt riktig at dette ikke i seg selv ut av det blå endrer realitetene. Dette er et direkte bidrag fra vår side til å skape oppslutning om den helhetlige arabiske fredsplanen med mer, i oppdatert utgave, og som jeg nummererte. Dette var ett av seks punkter, som jeg ikke trenger å gjenta, for det står altså i innlegget. Det er i den sammenhengen vi mener at dette var riktig, og da er jeg enig med representanten Aukrust: Det er forskjell på hvem som styrer, selv om det er bred enighet om analysen. Til Morten Wold vil jeg bare si at jeg ikke har hørt noen i denne sal antyde at Israel ikke har rett til å forsvare seg, men det er ikke det det dreier seg om. Det dreier seg om at det også finnes regler for krig. Etter å ha funnet ut om man har lov til å forsvare seg, må man se på reglene som gjelder i krig. Det er dem som brytes. Jeg får også en del utfordringer fra bl.a. SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Da satt jeg litt underveis og lurte på om de hørte på talen eller bare leste opp det de hadde skrevet på forhånd, for omtrent alle disse spørsmålene er besvart. Vi har nå tydeliggjort at det ikke er lov til å handle med bosettervarer. Vi kobler det til åpenhetsloven, og vi har presisert at man ved å fortsette med økonomisk aktivitet, handel og investeringer som kan bidra til å opprettholde okkupasjonen, kan komme i risiko for å medvirke til folkerettsbrudd. Det er forbudt etter åpenhetsloven. Hvis noen lurte: Det er altså ikke lov. Jeg ble også oppfordret til å etablere en koalisjon mellom nord og sør for å komme ut av dette dødvannet. Vel, det er akkurat det jeg har gjort: Jeg står jo i spissen for den ene koalisjonen som faktisk finnes som nettopp er mellom nord og sør for å gjøre akkurat det. Det var over 100 mennesker som deltok da denne ble formelt lansert i FN, og det er altså en global koalisjon for nettopp å løfte fram den palestinske staten og komme ut av dette dødvannet. Også flere av de andre spørsmålene mener jeg er ganske grundig besvart i mitt innlegg. Jeg har også respekt for dem som mener at man skal gå enda lenger og ha en generell boikott av Israel – jeg er uenig, men jeg har respekt for det. Likevel vil jeg si til alle dem som følger med der ute, at hvis man tror at det er slik at situasjonen i Midtøsten ville bli vesentlig annerledes om Norge gjorde det, med de posisjonene vi allerede har inntatt, tror jeg man misforstår litt hvordan internasjonal politikk fungerer. Jeg mener sterkt – og kan argumentere lenge for, tror jeg – at med de tingene vi faktisk gjør, som å støtte opp om de internasjonale domstolene og å være med og vedta i FN at også andre land skal slutte å eksportere våpen til Israel, som jeg beskrev i innlegget mitt, gjør man mye mer enn det helt mikroskopiske bidraget til innsats i Midtøsten å skulle ha en egen, full boikott av Israel ville gjort. Vi skal handle i tråd med folkeretten, og folkeretten sier nå at man må avstå fra enhver virksomhet som kan bidra til å opprettholde okkupasjonen. I mitt prinsipielle syn mener jeg det er der vi skal legge oss. Hvis man også tar seg bryet med å lese hva etikkrådet knyttet til Statens pensjonsfond utland nettopp har sagt, knytter også de sin utvidede anbefaling til den siste avgjørelsen i Den internasjonale domstolen. Jeg mener at vi ligger riktig sted. Vi tar selvfølgelig risiko, og vi endrer på enkelte ting som har ligget fast, men det som ligger til grunn, er at vi tror – som jeg tror omtrent alle som har tatt ordet, også tror – at den endelige løsningen må være politisk, og den må inkludere et Israel og et Palestina som kan leve i fred med hverandre i form av to stater. Takk for oppmerksomheten.