OverStortinget

Jeg vil igjen takke interpellanten, representanten Sveinung Rotevatn, og alle andre som har tatt ordet. Dette har vært en god, kunnskapsrik og nyttig runde, og det har vært en god påminnelse om en sak som forblir viktig. Det er høyt på vår agenda, men også noe som verden langt på vei har glemt – og ikke bare glemt, i noen tilfeller beveger man seg sågar i feil retning, inkludert nærstående land. Jeg deler den beskrivelsen og den bekymringen. Jeg vil for de spesielt interesserte oppklare en feil jeg sa: Da jeg viste til Vest-Saharas status som ikke-selvstyrt territorium, følger det av FN-paktens kapittel XI, ikke kapittel VI, som jeg kom i skade for å si. Den er også relevant, men ikke for akkurat dette. Det er altså kapittel XI som skal stå i referatet. Flere av spørsmålene handlet om frarådingen og norske selskaper som ikke følger den. Her vil jeg slutte meg til spørrerne, bl.a. representantene Andrea Sjøvoll og Andreas Sjalg Unneland var innom dette, og påpeke at når norske myndigheter kommer med en slik fraråding, er det alvorlig ment. Det bør selskapene absolutt lytte til, også fordi det er knyttet til ansvar for å ikke bidra til folkerettsbrudd. Det er i seg selv lovfestet i åpenhetsloven, så det er faktisk en rettslig risiko ved å drive med dette, selv om det ikke er et forbud i seg selv mot det. Det kan også være internasjonalt problematisk. Dette er en understreking av at man bør følge det rådet. Det gjelder her og for andre liknende råd, f.eks. for handel med okkupert palestinsk territorium. Jeg mener at Norge har en tydelig linje. Vi minner om den ved egnede anledninger. Vi samarbeider med MINURSO og med FNs høykommissær for flyktninger om den støtten de gir til saharawiske flyktninger. Vi støtter aktivt opp om at FNs høykommissær for menneskerettigheter skal få adgang til territoriet. Jeg vil også si meg enig i at det som har skjedd med norske representanter som har søkt kontakt med saharawier, viser at det har skjedd alvorlige brudd på både ytringsfriheten og forsamlingsfriheten, og slik skal det ikke være. Jeg lar meg gjerne inspirere av denne debatten til å ta opp dette mer. Vi tar det naturligvis opp i vår dialog med marokkanske myndigheter – vi ønsker et nært og godt forhold til Marokko på andre felt, men vi er tydelige her – og med nærstående land og i de organer det er mulig. Det har jeg blitt oppfordret til, og det gjør jeg gjerne, nettopp fordi at – og her vil jeg gå tilbake til interpellantens kloke innledning – når vi globalt nå har tatt på oss å holde fanen for folkeretten høyt, har det skapt betydelig sympati, støtte og oppslutning. Det gir oss et mulighetsrom, men det gir oss også et ansvar for å vise at vi er konsistente på tvers alle steder der folkeretten brytes.