OverStortinget

Det var en glede å være i Longyearbyen i mai og kunne legge fram den sjette i rekken av helhetlige meldinger til Stortinget om Svalbard på vegne av regjeringen. Jeg setter også pris på debatten, som er grundig og god, her i Stortinget under sluttbehandlingen av denne viktige meldingen. Svalbardmeldingen legges fram med et intervall på sju til ti år, og den første kom allerede på midten av 1970-tallet. Hver melding har sitt bakteppe, men alle bekrefter en langsiktig, konsekvent og forutsigbar forvaltning, i tråd med de overordnede hovedmålene i svalbardpolitikken. Hovedbudskapet i meldingen som nå er lagt fram, er at regjeringen vil styrke den nasjonale kontrollen med Svalbard gjennom å styrke det norske familiesamfunnet, ta et sterkere grep om infrastruktur, styrke forskningsledelsen og ta et sterkere grep om ferdsel rundt Svalbard. Meldingen gir tydelige føringer for den videre utviklingen av Longyearbyen, og også om hvordan vi skal møte de miljømessige og beredskapsmessige utfordringene som økt ferdsel og klimaendringer medfører. Gjennom grepene som foreslås, vil vi sikre en effektiv og troverdig myndighetsutøvelse som møter de utfordringene vi til enhver tid står overfor. Jeg setter pris på at Stortinget stiller seg bak dette hovedbudskapet og ellers støtter hovedlinjene i meldingen. Det gjør at svalbardpolitikken også framover vil ligge på den lange linjen av konsekvens og forutsigbarhet som alltid har preget den. Som flere har vært inne på, har det skjedd store endringer i Longyearbyen og på Svalbard bare siden forrige melding kom i 2016. Det er tydelige klimaendringer, og det er en temperaturøkning som skjer fem til sju ganger raskere enn det globale snittet. Det sammenfaller med en markant økning i aktivitet på flere områder. Befolkningssammensetningen har endret seg, kulldriften skal fases ut, og energiforsyningen skal omstilles, for å nevne noe. I 2023 var Longyearbyen Norges tredje største cruisedestinasjon målt i antall anløp. Med i underkant av 2 600 innbyggere har Longyearbyen aldri vært større. Det skaper et betydelig press på infrastruktur som energi, boliger, vei og vann, og det skjer i et samfunn som de senere årene også har stått overfor betydelige utfordringer lokalt i form av ras og skred. I denne sammenheng vil jeg også nevne at regjeringen i dag har fulgt opp et av de punktene som vi har signalisert i meldingen, ved å sende på høring forslag om lovhjemmel til å fastsette forskrift om besøksbidrag i Longyearbyen. Det er et forslag vi fremmer fordi vi ønsker å legge til rette for at de som besøker Longyearbyen, skal være med og bidra til å finansiere bl.a. den infrastrukturen og de offentlige tjenestene som reiselivsaktiviteten trenger. Vi ser i dag også en økende interesse fra utenlandske aktører for å skaffe seg et fotfeste på Svalbard. Dette gjør seg særlig gjeldende på forskningsområdet, som meldingen gjenspeiler, men også i form av interesse for eiendom og infrastruktur. Det er bakteppet for den helhetlige meldingen som vi har lagt fram for Stortinget, og som ligger til behandling i dag. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er preget av et større alvor enn da den forrige svalbardmeldingen ble lagt fram. Det er også en viktig del av bakteppet her. Tenkningen rundt nasjonal sikkerhet er framtredende i vår tid, og senest for to år siden la regjeringen fram en egen melding til Stortinget om nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet. Det har alltid vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av Svalbard. De grepene som signaliseres i meldingen, vil derfor være gjenkjennelige og, som jeg har vært inne på, ligge langs linjene av en konsekvent og forutsigbar forvaltning. Samtidig er jeg takknemlig for alle innspill og bidrag i prosessen fram mot meldingen, og også de innspillene som har kommet gjennom stortingsbehandlingen, som blir kommunisert her. Det skal selvfølgelig regjeringen merke seg.