OverStortinget

Fallet til president Assads regime i Syria kan representere et glimt av håp i en ellers ganske prøvet verden, men det er på ingen måte sikkert. Utfallet kan være en relativt positiv utvikling, der det blir mulig å samle det syriske folk, der ulike grupper kan bidra til en samlingsregjering, en samlet administrasjon, der det blir plass til sivilsamfunn, og der kvinners rettigheter blir ivaretatt. Det er ikke umulig, og basert på tidlige uttalelser fra dem som akkurat nå kontrollerer Damaskus og det meste av Syria, kan det være mulig. Det kan også gå stikk motsatt vei, i retning av ny sekterisk vold, ny borgerkrig eller konsolidering av et langt mer islamistisk regime, basert på det HTS en gang var, da vi kjente dem som Al Nusra-fronten. Dette er helt åpent. Det siste vi skal gjøre i en slik situasjon, er å si at vi nå skal lene oss tilbake og vente og se. Her er det viktig at vi er tidlig til stede i en kritisk dialog og kontakt med dem som nå overtar, og gjør tydelig hva slags støtte de kan regne med når det gjelder å fjerne de sanksjonene som ikke lenger er relevante når Assad er borte, med overgang fra humanitær innsats til etter hvert utviklingsinnsats. Utviklingsministeren og jeg hadde tidligere i dag et møte med de ledende humanitære organisasjonene og utviklingsorganisasjonene i Norge om nettopp hvordan vi håndterer Syria, og vi opplevde vel at det var bred enighet om det tilslaget. Her gjelder det å se mulighetene og forsøke å bidra til dem, uten å være naive og ta for gitt at det går bra. Det bør man ikke. Som bl.a. komitélederen helt riktig påpekte: Det som i hvert fall er sikkert, er at det som har skjedd i Syria, har svekket Iran, og det har svekket Russland kraftig. Det viser at Russland, som er opptatt i Ukraina, ikke hadde evne og vilje til å stille opp for Assad-regimet, som de tidligere gjorde, og tidligere kunne. Vi har også sett at Iran er svekket i regionen, noe vi mener man skal ønske velkommen. Det åpner muligheter andre steder i Midtøsten, og det minner om at Russland på ingen måte er uovervinnelig. Jeg tror og håper at det budskapet også når Ukraina. Så har jeg lyst til å si at det er veldig bra at vi har blitt enige om en ytterligere økning av Ukraina-støtten. For ordens skyld er det greit å minne om at regjeringen kom til Stortinget med forslag om en betydelig økning, fra 75 mrd. kr til 135 mrd. kr, i samlet Nansen-pakke. Vi har de siste årene gått inn med 15 mrd. kr hvert år, men endte opp med å bevilge betydelig mer gjennom fleksibiliteten i Nansen-pakken. I samtale med Stortinget ble vi imidlertid enige om at for året 2025 er det klokt å si fra allerede nå at man ønsker et betydelig større bidrag. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at den brede enigheten videreføres, men det er greit at vi i hvert fall forteller historien slik den var: Regjeringen ønsket en betydelig styrkning, og vi er glad for at det er enighet om både å utvide Nansen-programmet og beholde langsiktigheten, som er noe av det som virkelig har blitt lagt merke til i Ukraina og hos våre allierte. Det håper jeg kan bety at vi også kan gå fra først og fremst å snakke om nivået til først og fremst å snakke om innholdet i støtten. Det er svært viktig at vi også opprettholder en bred forståelse for betydningen av en omfattende militær innsats, inkludert ikke bare til luftvern, men også til våpen som kan hjelpe Ukraina til å ta initiativet i krigen. Det er svært viktig for å komme videre i den retningen vi ønsker: omfattende støtte til å bygge staten gjennom budsjettstøtte, som vi igjen gjør gjennom store flergiverfond, og ikke minst vår særlige innsats på energisektoren som er kritisk viktig, ettersom Russland er særlig opptatt av å undergrave den, og derved undergrave evnen til å ta vare på liv og helse, men også produksjon og økonomisk utvikling i Ukraina. I dette landskapet er jeg glad for at vi også styrker innsatsen for atomvåpennedrustning, og ikke minst at vi nå igjen løfter tematikken humanitære konsekvenser av atomvåpen. Fredsprisen minnet oss om betydningen av å opprettholde tabuet mot faktisk bruk av atomvåpen. Det eneste formålet med å holde seg med atomvåpen er å avskrekke andres bruk av tilsvarende våpen, og det krever altså en stor forståelse av hva faktisk bruk ville representere. Jeg er glad for at det også er kommet inn i vårt budsjett.