OverStortinget

Når jeg følte behov for å ta ordet en gang til helt på slutten, er det fordi jeg i likhet med representanten Aukrust ble overrasket over i hvilken grad representanten Eriksen Søreide, som også er komiteens leder, nærmest avlyser Fremskrittspartiets program og merknader til denne saken. De er jo ganske tydelig i brudd med det som har vært en bred konsensus om sentrale deler av utenrikspolitikken. Én ting er massive kutt i bistanden, med konkrete øremerkede kutt i regionbevilgningene til både Afrika, Asia og Latin-Amerika og nærmest full stopp i støtten til palestinsk statsbygging, som det har vært bred enighet om, men også en mer prinsipiell tilnærming. I innledningen til merknadene til kapittel 116, Internasjonale organisasjoner, står det: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at Norge har en grunnleggende interesse av en internasjonal rettsorden der forholdet mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere vev av forpliktelser, normer og konvensjoner.» Videre står det at internasjonale organisasjoner spiller en viktig rolle i dette. Dette trodde jeg vi var enige om, men det er altså Norges største parti på målingene som sier dette. Det blir brukt som et argument at det gikk etter forholdene greit sist Høyre var med og styrte. Høyre var jo det store partiet i den konstellasjonen. Høyre er nå et juniorparti. Alt tyder på – om målingene skulle slå til – at det er regjeringen Listhaug som vil komme i stedet. Dette er ikke noe vi tror vil skje, for vi vil jobbe for å bekjempe det, men man må ta på alvor hva de skriver. Det er et voksent parti jeg tror vet hva de gjør, og disse tingene er ganske tydelige. For øvrig skal det også av alle ting kuttes ganske massivt i EØS-midlene, hvor Norge har påtatt seg langsiktige forpliktelser. Det er det som står her. Fremskrittspartiet får vel heller ikke gjennomslag for alt, men jeg tror at å vise til hvordan ting var da Høyre var det store partiet, når vi nå mer ser konturene av at vi vil få regjeringen Listhaug, gir grunn til bekymring. Dette vil i hvert fall vi fra Arbeiderpartiets og Senterpartiets side bruke for å hindre at det skjer, nettopp fordi vi tror at det er viktig å ta vare på noen grunnleggende enigheter om utenrikspolitikken, og at vi f.eks. i forsvaret for Ukrainas rett til frihet og selvstendighet gjør det best hvis vi også er konsistente tilhengere av at folkeretten skal gjelde alle steder – ikke bare i Ukraina, men også i Midtøsten og andre steder hvor den brytes. Det trodde jeg det var enighet om, men det partiet som for tiden er størst, mener altså åpenbart ikke det, basert på det de skriver og det de sier her i salen og andre steder.