OverStortinget

Jeg har selvsagt sympati med folk og bedrifter som har en vanskelig økonomisk situasjon, men av respekt for dem som virkelig sliter økonomisk i samfunnet vårt, må vi alle vokte oss for hvordan vi generelt beskriver den økonomiske situasjonen for norske innbyggere og bedrifter. For mange mennesker er det faktisk slik at de har økonomiske problemer – som vi tar på det største alvor – men ser man på brede mål på husholdningenes kjøpekraft, tyder de på at folk flest har fått bedre råd de siste årene. Det betyr ikke at alle har god råd, men det betyr at de har fått mer å rutte med. Et enkelt og veldig vanlig mål på folks kjøpekraft er reallønnsveksten, altså utvikling i lønningene fratrukket endringene i prisene. I både 2024 og 2025 hadde husholdningene betydelig reallønnsvekst. Det ventes også vekst i år og neste år. Et annet mål på kjøpekraft er et mål som tar hensyn til renteutviklingen. Det kalles disponibel realinntekt per innbygger. I 2022 og 2023 falt denne størrelsen, bl.a. som følge av reallønnsnedgang og betydelig økning av renteutgiftene. I 2024 og 2025 var det god vekst i disponibel realinntekt, særlig drevet av økte lønnsinntekter, pensjoner og stønader. I 2025 bidro også noe nedgang i renteutgiftene til den positive utviklingen. Disponibel realinntekt per innbygger var på et høyere nivå i 2025 enn i 2020, et år hvor styringsrenten lå på null. At den økonomiske utviklingen har gått i riktig retning de siste årene, er ingen garanti for at bedringen vil fortsette. Et viktig bidrag til at den positive utviklingen kan fortsette, er trygg økonomisk styring. Da må avgiftsreduksjonen vedtatt før påske inn i en større helhet. Et begrenset, midlertidig enkeltvedtak trenger ikke være avgjørende, men dersom det er starten på mer omfattende og varige kutt uten inndekning, risikerer vi å gjøre vondt verre. Da kan økt press i norsk økonomi bidra til både økt prisstigning og risiko for enda høyere rente. Det vil ingen være tjent med, aller minst de som fra før av sliter økonomisk.