OverStortinget

Det har blitt diskutert veldig mye forskjellig gjennom denne debatten, men også en del om planen som regjeringen har lagt frem. Da jeg så starten av pressekonferansen til statsministeren hvor denne planen ble lagt frem, må jeg innrømme at jeg syntes det var en veldig interessant måte å jobbe på. Det er en tid hvor mye forandrer seg raskt, og det betyr at man nok må justere kursen underveis, ikke bare se på en regjeringserklæring som er laget høsten etter et valg, og som skal vare i fire år. Utfordringen med denne planen, nettopp fordi man da varsler en annen måte å jobbe på, er imidlertid at den er ekstremt generell, og det er litt uklart hva det egentlig er. Hva betyr det f.eks. at noe ikke står i planen? Noe av det som ikke står i planen, er Arbeiderpartiets løfte om å ikke øke skattene ytterligere, etter tidenes skattesjokk i forrige periode. Derfor måtte jeg stille et skriftlig spørsmål til finansministeren om det var et signal at det ikke lenger sto i planen til regjeringen at man ikke skulle øke skattene. Det var det naturligvis ikke. Det var bare en tilfeldighet at det ikke sto i akkurat denne planen. Da statsministeren hadde pressekonferansen hvor han la frem planen for Norge, klarte han etter gjentatte spørsmål ikke en eneste gang å si hva som var prioritert ned i planen. Jeg tror med andre ord det er uklart på Stortinget hva det er vi nå diskuterer, sammenlignet med den politikken som føres hver dag. Spørsmålet er jo hva denne planen og disse målene, som jeg tror stort sett alle i Stortinget kan være for – at det skal være trygt og godt å bo i Norge – har å si for innbyggerne i landet vårt og for de bekymringene de opplever i sin hverdag. For å være helt ærlig tror jeg folk begynner å bli lei av runde politiske formuleringer pakket inn i glanset papir. De vil ha politiske svar på de utfordringene de møter i sin hverdag. Folk lever ikke sitt liv i politiske dokumenter – de lever det ute i lokalmiljøene sine, på skolen, på arbeidsplassen og ikke minst hjemme med sin familie. Da er utfordringen de faktisk opplever, at f.eks. kriminaliteten øker – samtidig som man kan åpne lokalaviser over hele landet hvor de forteller om nedbemanning eller underbemanning og at man ikke klarer å håndtere den kriminaliteten som vokser. Mange foreldre er urolig når deres tenåringsbarn er ute på kveldstid, men i planen sier man bare at politiet skal ha ressurser til å bekjempe kriminalitet. Det budsjettet som akkurat har blitt vedtatt for 2026, året som denne planen gjelder for, har altså en mindre økning til politiet enn pris- og lønnsvekst. Det andre jeg tror mange er opptatt av, og da særlig unge mennesker, er økonomien. Nå er arbeidsledigheten blant unge i Norge på 15 pst. Samtidig ser mange at de sliter med å komme inn i boligmarkedet, og at det lønner seg for dårlig for dem å jobbe, hvis de da først får en jobb. Det er derfor Høyre har foreslått både å øke frikortgrensen til 150 000 kr, innføre et jobbskattefradrag, sørge for at det skapes flere jobber i Norge, og at det blir lettere å ansette unge. Det er politisk konkrete tiltak, ikke luftige ord i en plan. Vi har i denne debatten hørt om igjen og om igjen fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet at det er et rekordstort løft i kommuneøkonomien, og at det er ingen grunn til å være bekymret for den situasjonen som er ute i kommunene. Dette er et typisk eksempel, særlig når man har styrt veldig lenge, på at når noen forteller deg hvilken situasjon de lever i, kommer man og sier: Her er en graf som viser hvordan du egentlig har det. Sånn kan man ikke styre et land. Sannheten er: Reis ut, se på situasjonen i røde og blå kommuner og hvordan man må prioritere mye hardere og kutte i noe av det som er kjernevelferden i folks liv. Derfor foreslo Høyre 4 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet i frie inntekter til kommunene. Vi fjernet øremerking for 1 mrd. kr, for å gi kommunene handlingsrommet til å yte den velferden folk trenger. Det holder ikke med løfter i en plan om at kommunene skal være i stand til å yte velferd, hvis man ikke følger opp i budsjettene, følger opp med den politikken som vedtas. Helt til slutt: Det er en utfordring i Norge – og det har vi sett nå under budsjettforhandlingene – at man ikke prioriterer det som er kjernevelferden, de oppgavene som folk forventer at skal fungere, at de fungerer godt nok. Velferdsstaten eser ut i ytterkantene – nye løfter, nye velferdsreformer, som koster milliarder – istedenfor at politiet får ha nok folk, og at man får sykehusene til å fungere. Det som skal være kjernevelferden, må fungere godt. Alt dette er utfordringer før Arbeiderpartiet har tatt planen sin med seg til fire andre partier de trenger for å faktisk vedta politikk, og ingen av dem har gitt uttrykk for at dette er deres plan.