OverStortinget

Da står vi her, Høyre. Som om det er pandemi eller omtrent innovasjon, hastebehandler vi en midlertidig suspensjon i veibruksavgiften på bensin og diesel. Det er oppsiktsvekkende. Jeg må få lov til å si det når Høyre, et parti som tidligere ville kalt seg både ansvarlig og klimaengasjert, er så skjødesløst med 3,7 mrd. kr på statsbudsjettet. Dette er en priskrise som rammer folk i dag fordi Norge fortsatt er svært fossilavhengig. Løsningen som Høyre og en del andre partier i denne salen tilsynelatende har til det norske folk, er å subsidiere fossil energi, og med det sette norsk klimapolitikk tilbake, bruke nesten fire milliarder kroner over bordet uten egentlig å klare å vise til hva slags kutt det skal innebære, og på toppen av det: prioritere et avgiftskutt som i stor grad vil subsidiere de med høy og middels inntekt, og som overhodet ikke hjelper de mange uten bil som også sliter med høye levekostnader. MDG mener at de rød-grønne partiene burde sette seg sammen og finne varige løsninger som hjelper folk, og som samtidig gjør norsk økonomi robust i møte med en mer og mer utrygg verden. Vi kunne i dag ha vedtatt MDGs forslag om å dele ut pengene fra drivstoffavgiften til folk igjen. I motsetning til det ufattelige forslaget som ligger an til å få flertall i dag, ville MDGs løsning har hjulpet dem med minst aller mest, og det ville ha bidratt til å gjøre norsk økonomi mindre fossilavhengig. Vår modell ville gitt mest penger til dem i usentrale strøk som ikke har mulighet å bytte bil eller har alternativer. Det virker ikke som at en klok bruk av 3,7 milliarder av fellesskapets penger er så viktig for stortingsflertallet her. Det virker ikke som at et innhugg i milliardklassen i statsbudsjettet ikke trenger å hjelpe dem som trenger det aller mest. For høyresiden, som vanligvis har en stor tro på markedet, er plutselig statens oppgave å utligne helt fungerende markedsmekanismer. Og det virker dessverre som at for Senterpartiet, som satt sammen med de andre rød-grønne partiene i høst for å finne gode løsninger for kommunene, for dem med lavest inntekter og for konkurransekraft i norsk næringsliv, er heller ikke budsjettavtalen så veldig mye verdt. Jeg vil minne om at det er den budsjettavtalen som vi signerte i høst, som gjør at Norges statsminister er Jonas Gahr Støre og ikke Sylvi Listhaug. Jeg har nesten ikke trodd mine egne ører de siste dagene. Kan det stemme at et parti som er så opptatt av et sterkt landbruk og god distriktspolitikk, ikke har tenkt å holde budsjettavtalen som sikrer et rød-grønt flertall? At god sosialpolitikk, gratis ferjer – for den saks skyld – og mindre forskjeller ikke er godt nok? At politikk for å støtte landbruket og annet distriktsnæringsliv i tøff omstilling ikke er viktig nok? At budsjettpartnere som er mer enn villige til å finne tiltak som hjelper dem som sliter i dyrtid, ikke er godt nok til å sette seg ned og finne løsninger innenfor avtalene man har gjort? Det rød-grønne budsjettsamarbeidet må finne løsninger som hjelper folk, og som kutter utslipp. Dersom Senterpartiet velger å bryte avtalen i dag, er det vanskelig å se for seg at vi skal finne flere budsjettenigheter. Det er kanskje først og fremst regjeringen som får en vanskelig situasjon, for jeg regner med at Arbeiderpartiet ikke kan sitte og se på at budsjettavtalen brytes. Vi kan styre landet på den måten. Jeg har gått ute og pratet med folk hver eneste uke det siste året. De merker økte levekostnader. Det er ingen tvil om at MDG og – jeg tror – alle partier, alle representanter i denne salen har lyst til å finne gode tiltak som hjelper folk. Det folk med dårlig råd trenger, er penger. De trenger ikke forurensning på billigsalg. MDG mener at dette Stortinget må ta det på alvor og finne sammen om løsninger som står seg i lang tid, løsninger som gir penger til folk som trenger det, som gjør hverdagsøkonomien mindre sårbar for hissige statsledere og krig i Midtøsten, og som løser klimakrisen. Svaret på det er å bruke klimaavgiftene til å gi folk en sjekk i postkassen. Det er det som vil hjelpe dem med minst, mest, og det er det som er trygg økonomisk styring. Til sist står jeg igjen med dette: Av alle krisene som har truffet norsk økonomi de siste årene, og som vil fortsette å treffe norsk økonomi de neste tiårene, er det bare den aller største – klima- og naturkrisen – som ikke får hastebehandling i dette Stortinget. Med det tar jeg opp MDGs forslag.