OverStortinget

Ja, det er sesong nå for lederlønn, og det får alltid mye oppmerksomhet, både i mediene og på Stortinget. Det har jeg forståelse for. Store lønnsforskjeller treffer en viktig nerve når det gjelder rettferdighet hos mange av oss. Spørsmålet fra interpellanten gjelder ett konkret selskap i statens portefølje, altså DNB Bank. Staten eier 34 pst. av aksjene i selskapet og utøver altså sin eiermyndighet sammen med øvrige aksjonærer på generalforsamlinger, og DNB skal avholde denne senere i dag. Samtidig må vi også løfte diskusjonen. Eierpolitikken, som Stortinget sluttet seg til da man behandlet eierskapsmeldingen for 2023, legger premissene for hvordan staten som eier både bør og skal opptre, og det er min jobb å følge opp. Eierskapsmeldingen slår fast at lønnen til ledende ansatte skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, og skal ta hensyn til moderasjon. Det skal altså ivaretas. I tråd med selskapslovgivningen, som det også er viktig å si her, er det styret og ikke eierne som er ansvarlig for forvaltningen av selskapet. Det betyr at det er styret som skal vurdere hvilket lønnsnivå som er nødvendig og tilstrekkelig for at selskapet skal kunne tiltrekke seg og beholde ledende ansatte. Interpellanten spør hvordan regjeringen vil bruke eierposisjonen mer aktivt for å sikre moderasjon. Staten kan gjennom stemmegivning på generalforsamling følge opp at selskapenes lønnspolitikk legger opp til at styrene skal gjøre moderasjonsvurderinger, men staten forventer også at godtgjørelsene skal være konkurransedyktige, slik at selskapene får rekruttert og beholdt gode ledere. Staten er altså største eier i flere av Norges største selskaper. Det er virksomheter som har stor betydning for Norge, med mange tusen norske arbeidsplasser. Dersom godtgjørelsene i disse selskapene ikke forblir konkurransedyktige, vil gjøre det krevende å få de gode lederne, noe som på sikt kan gi dårligere resultater for selskapene, og derfor også være ødeleggende for det norske statlige eierskapet. Styret gjør heller ikke jobben sin om de ikke sørger for konkurransedyktighet for å beholde de gode lederne. Det er derfor viktig at styrene følger opp, og at styrene vurderer og ikke minst vektlegger både konkurransedyktighet og moderasjon. Her kommer jo selskapenes begrunnelse i lønnsrapportene inn. Styrene forventes der å redegjøre for hvorfor de mener at lønnsjusteringene er nødvendige, og i tråd med statens eierpolitikk knyttes begrunnelsene ofte opp til lønnsnivåene i sammenlignbare selskaper. Det er fordi selskapene ofte konkurrerer om den samme kompetansen. Staten kan selvfølgelig stemme mot de lønnsrapportene, men når styrene har fulgt selskapets egne retningslinjer, og de har redegjort for sine vurderinger, sånn som staten forventer, skal også staten opptre som en ansvarlig eier, for staten fastsetter ikke lønnsnivåene. En ansvarlig eier innfører heller ikke lønnsfrys, sånn som SV også tidligere har foreslått. Det bryter med aksjelovgivningens rollefordeling mellom eier og styret, og statens eierpolitikk har ligget fast i en årrekke, også gjennom skiftende regjeringer. Denne regjeringen foreslo for Stortinget en eierskapsmelding som nå er vedtatt, og det er da også det vi nå styrer etter. Samtidig kan jeg forsikre om at regjeringen er opptatt av moderasjon. Nettopp derfor strammet vi til forventningene til styrene rundt det, og det er også grunnen til at moderasjonspolitikken har en effekt. Staten er som nevnt eier i noen av de største selskapene i Norge, og lønnsnivået i Norge er betydelig lavere enn i våre naboland. Når vi ser på oversikten over de 25 best betalte topplederne i norske selskaper på Oslo Børs, er selskapene hvor staten er eier, heller ikke lønnsledende der. Oppfølgingen fra staten må altså skje innenfor de rammene som lovgivningen gir, og som ikke minst eierpolitikken gir, men det er ikke det samme som at vi ikke har forståelse for at det er reaksjoner og debatt rundt dette. Dette er en viktig debatt om hvordan politikken skal begrense økte forskjeller i samfunnet, men debatten bør ikke kun basere seg på lønningene til et fåtall enkeltpersoner i selskaper hvor staten er eier – selv om jeg igjen forstår at noe av det kan framstå fjernt for folk flest. Politikken må ha et bredere nedslagsfelt, sånn at en langvarig og god eierpolitikk ikke legges til side, for regjeringen er opptatt av å ha både et omfordelende skattesystem og gode velferdstjenester som er for alle. Derfor er jeg glad for at vi har fått til – til nå og forhåpentligvis i framtiden – gode budsjetter som også er omfordelende, sammen med også partiet SV.