OverStortinget

Etter lange forhandlinger vil et flertall i dag vedta et statsbudsjett for 2026. Det har vært mye oppmerksomhet om kriser og brudd i forhandlingene, antall mandater som trengs for å få flertall, eventuelle utfall og politisk spill. For Norge har det også en kostnad. For mye spill, bråk og forhandlinger skygger i den offentlige debatten for de viktige, politiske veivalgene vi er nødt til å gjøre som land. Arbeiderpartiet har valgt å legge kursen til venstre ved å basere flertallet for det viktigste styringsverktøyet i Stortinget, nemlig statsbudsjettet, på støtte fra Rødt, SV, MDG og Senterpartiet. Høyre mener at summen av den politikken disse fire partiene nå er enige om, ikke gir svar på det Norge trenger fremover. Tvert imot trekker det på en rekke områder landet i gal retning. I statsbudsjettet skriver regjeringen selv at vi i neste stortingsperiode vil oppleve at utgiftsveksten blir høyere enn inntektsveksten. Dette gapet vil øke drastisk de neste tiårene. Med andre ord vil prioriteringene bli tøffere også når man fortsetter å fase inn oljepenger. For å sørge for at vi legger grunnlaget for et bærekraftig velferdssamfunn som også kommer våre barn og barnebarn til gode, må vi gjøre flere ting: Vi må skape verdier i Norge. Da må det blir lettere å starte og drive bedrift. Vi kan ikke ha et skattesystem som gjør at gründere og de som har en god idé, forlater landet. Der den rød-grønne fempartikoalisjonen ikke gjør noe som helst for å gjøre det lettere å starte og drive bedrift i Norge, har Høyre en klar politisk retning: Vi senker skatten på norsk eierskap, vi bedrer opsjonsbeskatningen, og vi endrer den såkalte exitskatten. Sammen med økt satsing på forskning gir dette muligheter og frihet til å skape verdier og arbeidsplasser – ikke politisk vedtatte arbeidsplasser, men de som vokser frem av folks skaperkraft, harde arbeid og vilje til å satse. I tillegg til å skape mer må vi også sørge for at ikke utgiftene fortsetter å øke. Vi må slutte å sløse med penger, og ikke minst må vi slutte å sløse med mennesker. I Norge har vi nå 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Budsjettet legger opp til at dette tallet vil fortsette å øke i 2026, og at utgiftene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd vil øke med om lag 17 mrd. kr. Dette har ikke preget overskriftene når partiledere har gått inn og ut av dører kl. 03 om natten. Det har heller ikke preget kravene som har blitt fremmet i forhandlingene, tvert imot. Likevel er utgiftene til å holde mennesker utenfor arbeidslivet i realiteten en av de neste års største budsjettvinnere. Med det som bakteppe er det synd å se at flertallet i dag vil vedta en svekket arbeidslinje, også sammenliknet med det forslaget regjeringen selv la frem. Flertallet dropper forslaget om å legge barnetrygden inn i beregningen av sosialhjelp, og med unntak av at fribeløpet for uføre øker, kommer det ingen nye tiltak for å hjelpe mennesker tilbake i jobb. Er det én ting vi vet med sikkerhet, med den sammensetningen Stortinget nå har, er det at når nye budsjetter skal forhandles, vil summen av disse partiene ikke ta de nødvendige grepene for å styrke arbeidslinja, slik at flere får insentiver og muligheter til å jobbe og færre blir dømt til et liv i utenforskap. Igjen ser vi en klar forskjell på venstresiden og Høyres alternative budsjett. Vi foreslår langt flere dører inn i arbeidslivet og færre dører ut. Derfor foreslår vi å sette i gang forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, slik at flere kan jobbe mer selv om de er uføre. Derfor setter vi av penger til å rulle ut en nasjonal ungdomsytelse for dem under 30 år, slik at flere blir møtt med aktivitet og hjelp, ikke passive ytelser. Derfor senker vi skatten på arbeidsinntekt. Da blir det mer lønnsomt å jobbe, og vi kan styrke arbeidslinja uten å holde ytelsene på et for lavt nivå for dem som ikke er i stand til å komme i jobb. Det alvoret regjeringen selv viser til i sitt budsjett, ser ikke ut til å ha preget de vedtakene Stortinget vil gjøre i dag. Det tas ingen grep for å skape mer, insentivene for å jobbe blir svekket, ikke styrket, og pengebruken øker fremfor at man får kontroll på utgiftsveksten.