OverStortinget

Det finnes et bilde av en smilende jente med gule blomster i hånden. Hun har en grønn og fargerik topp og et rødt skjørt rundt livet. Bildet er fullt av liv, akkurat slik jenta på bildet ble beskrevet som av dem som kjente henne. Hun var brennende engasjert i yrket sitt, i barnevernet og for å hjelpe ungdommer. Navnet hennes var Tamima Nibras Juhar. Den 24. august ble hun drept på jobb på Kampen i Oslo, i mitt nabolag. Selv om savnet etter henne er stort, har vi et felles ansvar for å fortsette kampen for det samfunnet som hun trodde på. Vi har et ansvar for å kjempe for at alle som vokser opp eller går på jobb i dette landet, uansett bakgrunn, skal være trygge på jobb og i samfunnet for øvrig. Det er ikke Stortingets ansvar å felle en dom over årsakene bak eller hva som ledet til drapet, men det er vårt ansvar å ta de politiske implikasjonene av hendelsen og kjempe videre for et inkluderende samfunn i Tamimas navn. En realitet vi er nødt til å ta inn over oss, er at utrolig mange av dem som hver dag jobber i førstelinjen i velferdsstaten vår, enten det er i barnevernet eller i Nav, ble reddere for å gå på jobb fra denne dagen, og særlig at de som ble det, hadde innvandrerbakgrunn eller var muslimer. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Når tillitsvalgte i fagbevegelsen forteller oss at mange ansatte møtes med holdninger om at de må tåle vold og trusler i førstelinjen, er det et alvorlig budskap til oss. Ikke bare handler det om forebygging av drap; det handler også om sykmeldinger, slitasje og ukultur på arbeidsplassen. Trygghet er mer enn glassmontre, dobbeltdører og nødknapper. Det handler også om tid, tillit og fellesskap. Derfor er Arbeiderpartiet overbevist om at det velferdsstaten vår ikke trenger, er høyresidens rammekutt, men at vi tvert imot må styrke arbeidet med bemanning, tillitsreform og det organiserte arbeidslivet. Å miste venner og tillitsvalgte til høyreekstrem terror er noe mitt parti har kjent på. Det er en del av vår historie. Derfor har vi et ekstra ansvar for å fortsette å kjempe for et samfunn fritt for islamofobi, rasisme og diskriminering. Men det er ikke bare vi som har et ansvar for det. Det har alle vi som sitter på Stortinget, som styrer landet i regjering, og som utgjør Norges befolkning. At noen begår terror, kan være tilfeldig, men holdningene er ikke det. Vi må gjøre det vi kan for å knuse høyreekstreme miljøer og deres innflytelse, og vi må motbevise budskapene deres. Altfor mange i Norge sier at de er redd for å være åpen om sin tro, eller at de opplever hat og trusler for hvem de er. Særlig sier norske muslimer at de gjør det, og det bekymrer meg. Å fremme en interpellasjon for Stortinget som medlem av et regjeringsparti kan for noen kanskje virke som en litt merkelig prioritering, men det handler om to ting. Det er for det første fordi det har vært sjokkerende stille blant de politiske partiene på Stortinget etter drapet på Tamima. Vi kan ikke tillate oss å være stille, for kampen for trygghet på jobb og mot høyreekstreme holdninger må fortsette i Tamimas navn. Da 30 000 samlet seg i Oslos gater den 31. august i år og strakk de gule rosene sine mot himmelen, var alle partier utenom FrP til stede. Alle sto sammen og tok tydelig avstand fra ekstremisme og rasisme og hedret Tamimas liv og minne, selv om noens fravær var merkverdig. Vi har et ansvar for å føre kampen videre, også i denne salen, gjennom politiske forslag og arbeid i storting og regjering. Derfor håper jeg at flere partier vil delta i debatten i dag, for uansett om vi er enige eller uenige om hvilke tiltak som fungerer best, har vi et ansvar for å trygge arbeidslivet vårt for alle ute i førstelinjen. Den andre grunnen handler om at offentligheten bør være en del av diskusjonene om hva som må til for å løfte dette arbeidet videre. Noe av det første jeg gjorde da jeg ble innvalgt på Stortinget, var å invitere fagbevegelse og antirasistiske organisasjoner til å gi sitt innspill til nettopp dette arbeidet. Det handler om at denne diskusjonen ikke bare skal høre til internt hos oss i Arbeiderpartiet, men være noe som bør engasjere og involvere oss alle. Kampen for trygghet i arbeidslivet uansett bakgrunn er en kamp som er nødt til å fortsette. Vi fortsetter den i Tamimas navn fordi hun ikke skal glemmes av det samfunnet hun brant for. Derfor er mitt spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren følgende: Hvordan vil regjeringen følge opp arbeidet med å sikre tryggheten til ansatte på jobb i velferdsstaten, og særlig sikre tryggheten til mennesker med minoritetsbakgrunn?