OverStortinget

Fra denne talerstolen konkurreres det i å fortelle hvor urolig verden er, men det er nærmest ingenting å høre om hva vi skal møte uroen med. Et viktig hint finnes i den siste boken av Bjørn Mannsverk, som er mentaltreneren bak Bodø/Glimts suksess. En viktig suksess i deres reise og i toppidretten generelt har vært å fokusere på det man selv kan gjøre noe med. Når det stormer ute, må vi legge all innsats i det vi faktisk kan gjøre noe med. Det er å styrke verdiskapingen, økonomien og framtidsutsiktene, sånn at vi kan ta vare på vår levemåte, samtidig som det er sterkt økende forsvarsutgifter. Før valget virket det som om Norge hadde tre utenriksministere som skulle redde Norge. De sa de skulle redde oss fra trippelskvisen: toll fra USA, beskyttelsestiltak fra EU og den nedadgående verdensøkonomien som følge av handelskonflikter. Når vi nå ser tilbake, har vi høyere toll til USA enn omtrent alle andre europeiske land. Vi har blitt truffet av EUs beskyttelsestiltak, og selv om verdensøkonomien er ganske stabil, er den handelspolitiske uroen ikke gunstig for en liten, åpen økonomi som den norske. Det er ingen tvil om at Norge både skulle og burde kommet langt bedre ut. Samtidig setter ikke Norge alle premissene selv i slike forhandlingssituasjoner. Men enda viktigere enn toll er hva vi kan gjøre noe med her hjemme. Regjeringen kunne valgt å sette ned skattenivået til våre nabolands nivå. De kunne, som Høyre, kuttet 6 mrd. kr i subsidier til ulønnsomme prosjekter og gitt norske bedrifter tilsvarende skattelette, sånn at lønnsomme jobber blir enda mer konkurransedyktige. De kunne gjort opp for seg for fire år med herjing med næringslivet. De kunne snudd strømmen av gründere, verdiskapere og risikokapital som går ut av Norge og til land som Sverige, USA og Sveits. Regjeringen kunne erkjent at retorikken deres er like lite solid som deres eget parlamentariske grunnlag. Investeringsrekord, overskuddsrekord og eksportrekord: Det er en hul skryteliste. De to første påstandene stemmer ikke, og eksportveksten er svakere enn i Sverige og i Danmark, selv om vi har en rekordsvak krone. Ingen land står bedre rustet til å skape verdier, private jobber og en trygg framtid enn Norge, men det er også veldig få land som tar så dårlig vare på mulighetene sine som Norge akkurat nå. Høyres prioritering er framtidsrettet. Vi vil gi Norge et sterkere ståsted i møte med en mer urolig verden. Her vil jeg trekke fram fem områder som er våre prioriteringer. For det første: Norge er Europas energistormakt. Vi kan sørge for lave, konkurransedyktige energipriser både her hjemme og i Europa, men selv når tusenvis i leverandørindustrien vår her hjemme står i fare for å miste jobben allerede neste år, vil Støre-regjeringen forhandle om norsk petroleumspolitikk med MDG i de kommende seks statsbudsjettene og reviderte nasjonalbudsjettene. Høyre vil gå i en annen retning, med offensiv letepolitikk både i nye områder i Barentshavet og i Nordland VI, og vi vil reformere konsesjonssystemet for mer fornybar kraft. Fire år med tørke i kraftutbygging, med Støre, er nok. For det andre står mineraler og sjeldne jordarter i sentrum av geopolitikk og det digitale grønne skiftet. Vi har ressursene, men vi har også politikere som står i veien. Høyre har satt av midler i sitt alternative budsjett for å få fortgang i Fensfeltet i Telemark, som kan forsyne hele Europa og skape store industrimuligheter. Det tredje punktet gjelder kunstig intelligens. Vi er storforbrukere av det digitale og KI-tjenester i Norge, men vi utvikler omtrent ingenting selv. De private investeringene i generativ KI i Sverige og i andre europeiske land er ti ganger så høye som i Norge. Vi kan ikke skape våre egne grunnmodeller som utkonkurrerer de amerikanske og kinesiske, men vi kan utvikle ledende KI-tjenester som er tilpasset de næringene hvor vi allerede er i front, sånn som maritim industri, havbruksindustri, petroleumsindustri og metallurgisk industri. For det fjerde har vi en offentlig sektor som ikke er konkurransedyktig i å tilrettelegge for verdiskaping. Det femte og siste punktet er at vår industri må overleve når klimakvotene fases ut fra januar av og CBAM-forordningen fases inn. Vi kan ikke bli et grønt museum; vi må lykkes med industrien. Det å lykkes i toppidrett som politikk betyr at man må prestere på et veldig høyt nivå. Vi er langt unna det nivået, men vi har det i oss, og vi har alle forutsetningene – hvis vi bare gjør det vi faktisk kan gjøre noe med.