onsdag 15. april

Komitéleder innleder

Spørsmålsrunde

Felles spørsmålsrunde

Felles spørsmålsrunde

Felles spørsmålsrunde

Felles spørsmålsrunde

I Prop. 68 S (2025-26) beskrives følgende (kap 4.1); « Evnen til nasjonal beredskap og evnen til kollektivt forsvar vurderes som mindre tilfredsstillende, spesielt grunnet utfordringer med tilgjengeligheten på hovedmateriell, reservedeler og personell med kritisk kompetanse. Trening og øving styrker beredskapsevnen til Forsvaret, men sliter samtidig på aldrende materiell og tærer på lagre. Det vurderes at evnen og beredskapen til å understøtte alliert mottak og operativt planverk må styrkes for å imøtekomme nye krav og forventninger fra NATO og nære allierte.» «Styrkestrukturens utholdenhet vurderes som ikke tilfredsstillende, med betydelige utfordringer og operative svakheter, herunder mangler på ammunisjon, forsyninger, lagerkapasitet og personell med rett kompetanse.... Regjeringen har over tid prioritert oppbygging av beredskapslagre for å understøtte reaksjonsevne og utholdenhet. Utholdenheten er bedret de senere år, men behovet er fortsatt stort i flere forsyningsklasser, og oppbyggingen må derfor fortsette i årene fremover.» Dette er en svært urovekkende beskrivelse av situasjon for dagens forsvar. Statsministeren har samtidig uttalt at det er viktig at vi må prioritere det som kan skape effekt i nær tid slik at vi er klare i 2030, men det fremgår ikke av Prop. 68 S hvordan regjeringen vil ta tak i utfordringene den selv beskriver. Proposisjonen er i all hovedsak fokusert på nye materiellprosjekter. En raskere oppbygging av beredskap og tilgjengelighet av Forsvarets avdelinger vil kreve betydelig innsats innenfor infrastruktur, vedlikehold, reservedeler og kompetanse. Det er oppgaver som Forsvaret i dag ikke er dimensjonert for å kunne håndtere i fred, krise og særskilt i krig. I kap 4.4 uttrykker regjeringen at « Arbeidet med forsyningssikkerhet og strategiske beredskapsavtaler mellom Forsvaret og sivile virksomheter videreutvikles i 2026». Temaet var betydelig mer utdypet i Prop. 87 S (2023-2024) kapitel 8.1; «Strategisk samarbeid med norsk industri og næringsliv skal bidra til forsyningssikkerhet og styrket beredskap gjennom nasjonal langsiktig tilgang til nødvendige varer og tjenester. Der Forsvarets behov ikke kan ivaretas av Forsvaret selv, kan strategiske avtaler bidra til fleksibel kapasitetsøkning. For at dette skal være mulig, forutsetter det at relevante næringslivsaktører opprettholder relevant kompetanse. Derfor er det viktig at aktører som skal være tilgjengelig i krise og krig, også benyttes i fredstid. Strategisk samarbeid med norsk industri og næringsliv skal gjøres på en måte som gir en felles forståelse for roller, ansvar og plikter.» Situasjonen sett fra næringslivets side er at regjeringen og Forsvaret ikke har igangsatt et strukturert arbeid for å utnytte næringslivets ressurser for å bedre Forsvarets operative evne, noe som fører til at regjeringens beskrivelse av situasjonen fortsatt må sies å være svært nedslående. Næringslivet kan gjøre betydelig mer for å bedre denne situasjonen, ved å bidra til å sikre at Forsvarets operative evne både i fred, krise og krig møter de krav som er satt. Oppsummert: Prop. 68 S utrykker enda tydeligere at det fortsatt er vesentlige mangler i Forsvaret innenfor nasjonal beredskap og utholdenhet. Veksten i forsvaret vil kreve betydelig styrking av logistikk og støttevirksomheten, inkludert vedlikehold av eksisterende og nytt materiell. Veksten skal skje raskere. For å oppnå målene som er satt for en styrket forsvarsevne bør forsvarssektoren fokusere på sine kjerneoppgaver, gjerne uttrykt som den «spisse enden». En rekke nasjonale virksomheter står klare til å tilby kompetanse og kapasitet for å bistå forsvarssektoren i fred, krise og krig. På tross av at 2026 er Totalberedskapsåret inneholder proposisjonen lite konkret på hvordan sivile aktører kan bidra, herunder klare målsetninger, tiltak og utnyttelse av relevante virkemiddel. Aktørene som har kontaktet forsvarssektoren opplever at det er vanskelig å komme i dialog med riktige instanser i sektoren og at sektoren ikke har en klar formening om hvilke behov det er hensiktsmessig å benytte sivile aktører til. Om innsender: Cognia er et norsk flerfamiliekonsern med røtter i tre tradisjonsrike selskaper og nesten 100 års erfaring. Cognia er en aktiv, industriell eier som kombinerer kapital og kompetanse med tydelige verdier, og utvikler selskaper gjennom langsiktig og ansvarlig eierskap. Konsernet skaper verdier gjennom samspill og sterke fagmiljøer, og opererer innen forretningsområdene personbil, lastebil, helse og beredskap, eiendom, teknologi og kapital. Våre selskaper besitter, forvalter og understøtter samfunnskritisk infrastruktur, og som konsern ønsker vi å ta et større samfunnsmessig ansvar og spille en mer aktiv rolle innen beredskap og totalforsvar.

Legeforeningen deler regjeringens alvorlige situasjonsforståelse og støtter behovet for en styrket og mer utholdende norsk forsvars- og beredskapsevne. Da Forsvarsløftet ble lagt frem for to år siden, var det allerede et alvorlig sikkerhetspolitisk bakteppe. Situasjonen globalt har siden forverret seg ytterligere. Norges samlede sikkerhet kan ikke ivaretas innenfor sektorvise rammer alene, men forutsetter et velfungerende totalforsvar basert på tett samspill mellom militære og sivile aktører. I dette totalforsvaret har helsetjenesten en helt sentral rolle. Forsvaret har én helsetjeneste i fred, kriser og krig Legeforeningen mener Norge har et godt utgangspunkt for å ha en god helseberedskap. Det offentlige har ansvar for helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen og besitter mesteparten av helsetjenestens ressurser og kapasiteter. Landets innbyggere er i all hovedsak ved god helse. Samtidig er helsetjenestens grunnberedskap dimensjonert for de dagligdagse hendelser, og en hverdag med velfungerende infrastruktur. Sårbarheten er betydelig, og reservekapasiteten begrenset. Når kriser rammer stilles det høye krav til helsetjenestens evne til å handle raskt, samordnet og med høy faglig kvalitet. Vi finner det derfor riktig også i denne høringen å understreke at helsetjenesten ikke er en støttefunksjon som kan kobles på etter behov, men en integrert og uunnværlig del av totalforsvaret. Skal dette kunne oppnås må det tilstrekkelig med kapasitet, bemanning og midler til helsetjenesten. Dårlig helseberedskap gir dårlig forsvarsevne Helseberedskap anses å ligge utenfor komiteens ansvarsområde, men Legeforeningen vil her advare mot det som fremstår som en sterk silotankegang i beredskapsarbeidet. Forsvarets behov kan ikke planlegges ensidig. Legeforeningen har i flere sammenhenger pekt på at helseberedskap må inngå som en integrert del av all planlegging, dimensjonering og finansiering av helsetjenesten. Dette er godt eksemplifisert gjennom ett av NATOs "Seven baseline requirements" til sine medlemsland - Evne til å håndtere masseskade. Helseberedskapsmeldingen (2023) skulle beskrive hvordan regjeringen skulle gå frem for å sikre et styrket motstandsdyktig helseberedskap, men meldingen gir ikke sterke føringer for styrking av landets intensivkapasitet. Styrking av intensivkapasiteten i Norge vil være vesentlig for å oppfylle NATOs krav om evne til håndtering av masseskade. Legeforeningen har gjentatte ganger anmodet regjeringen om å legge frem en nasjonal opptrappingsplan for å gjøre intensivkapasiteten mer robust. Problemstillingen blir ytterligere aktualisert gjennom oppfølgingen av NATOs medisinske handlingsplan " Action Plan for Enhanced Medical Support for Collective Defence " vedtatt i 2025. NATOs medisinske handlingsplan innebærer en betydelig oppskalering av forventningene til sivile helsesystemers rolle i kollektivt forsvar, uten at dette hittil er fulgt opp med tilsvarende styrking av kapasitet, bemanning og strukturell utholdenhet i helsetjenesten. Legeforeningen er bekymret for at helsesektoren i praksis tillegges et ansvar den ikke er dimensjonert for eller gis ressurser for, og at dette skaper en systemisk sårbarhet i totalforsvaret. Nordområdene og helseberedskap Langtidsplanen fremhevet nordområdene som Norges viktigste strategiske interesseområde. Mye av den operative styrkingen av forsvaret skal foregå i nordområdene. Velfungerende lokalsamfunn vil være avgjørende for god grunnberedskap og støtte til forsvarets avdelinger. Trygghet for liv og helse er en forutsetning for fast og stabil bosetning i et tynt befolket område. Det sivil-militære samarbeidet i nord er ikke dimensjonert for å håndtere det pasientvolumet som kan forventes ved væpnet konflikt, CBRNE-hendelser eller masseskade av annen årsak. Legeforeningen mener at Helse Nord ikke kan være alene om ansvaret og kostnaden for helseberedskap i nordområdene. Legeforeningen mener at fastsetting av beredskapskrav i nordområdene, og finansiering av beredskapskravene, inkludert dimensjonering og finansiering av helseberedskap må få høy prioritet. Tydelige planer for større helsekriser må på plass, inkludert hvordan landet for øvrig skal understøtte helseberedskapen i nordområdene. Avslutning Helseberedskap er en forutsetning for forsvarsevne. Legeforeningen forventer at helsetjenestens rolle i totalforsvaret følges opp med konkrete tiltak, tilstrekkelige ressurser og tydelig ansvar for dimensjonering og finansiering. Et totalforsvar som ikke inkluderer en robust helsetjeneste, vil ikke være utholdende over tid. Helseberedskap er ikke bare en helsesak. Legeforeningen stiller seg til disposisjon for et utdypende møte med komiteen om helsetjenestens rolle i totalforsvaret dersom ønskelig.

Forsvarsløftet er nødvendig og riktig. Proposisjonen peker tydelig på behovet for økt tempo, fleksibilitet og raskere innfasing av ny teknologi, samtidig som den identifiserer utfordringer knyttet til leveransetider, kostnader og produksjonskapasitet . For å realisere disse ambisjonene må gjennomføringsevnen styrkes. Et sentralt, men lite konkretisert grep i proposisjonen, er hvordan bredden av norsk næringsliv, særlig små og mellomstore bedrifter (SMB) kan tas i bruk. Dagens anskaffelsesstruktur er i stor grad tilpasset store, langsiktige prosjekter med få leverandører. Dette gir stabilitet, men begrenser fleksibilitet og tempo. SMBer kan bidra med raskere utviklingsløp, høy innovasjonstakt og leveranser innen kritiske teknologiområder som autonome systemer, sensorer og programvare. En bredere leverandørbase vil også styrke nasjonal beredskap gjennom økt robusthet, geografisk spredning av kompetanse og redusert sårbarhet. Dette er i tråd med totalforsvarstenkningen. Norge er i en særstilling med verdens nest lengste kystlinje, viktig kristisk infrastruktur, et nylig utvidet ansvar i NATO og et unikt nettverk av bedrifter og spisskompetanse knyttet til det maritime. Derfor peker Sjøforsvaret seg ut som et særlig relevant område. Det kan trekkes paraleller til konflikter og erfaringer fra øst, men det må likevel situasjonstilpasses. Proposisjonen prioriterer fornyelse av Sjøforsvaret, men operativ evne avgjøres ikke kun av store plattformer. Den avhenger også av støttestrukturer som situasjonsforståelse, overvåkning, volum og utholdenhet. Dette er områder hvor SMBer har betydelige fortrinn. Volum og organisasjoner med høy innovansjonstakt har for eksempel vært helt avgjørende i konflikten i øst, nå har vi en unik mulighet til høste av de erfaringene og ta det med oss til det maritime, tilpasset norske forhold, noe som også vil styrke eksportmulighetene våre. Slik vedtaksforslaget nå er formulert, mangler det imidlertid en tydelig kobling mellom ambisjonene om tempo og innovasjon, og hvordan dette skal realiseres i praksis. Vi tillater oss å komme med et forslag til merknad: "Komiteen understreker betydningen av at små og mellomstore bedrifter inkluderes i utviklingen og anskaffelsen av fremtidige kapasiteter i forsvarssektoren, herunder særskilt innenfor Sjøforsvaret, for å bidra til økt tempo, innovasjon, beredskap og nasjonal forankring." En slik presisering vil styrke gjennomføringsevnen i Forsvarsløftet uten å endre hovedretningen.

Til Prop. 68 S (2025–2026) – Forsvarsløftet: Økte rammer og prioriteringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren Forbundet Styrke støtter hovedretningen i regjeringens forslag om å styrke Norges forsvarsevne i en mer alvorlig og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon. Det er nødvendig med økt tempo, økt utholdenhet og en sterkere nasjonal og alliert beredskap. Samtidig vil vi understreke at forsvarsevne også er industriell kapasitet, kompetanse og trygge arbeidsplasser i hele landet. Vi registrerer flere viktige gjennomslag . For det første er det positivt at regjeringen varsler økte investeringer i ammunisjon og forsyningsberedskap . Krigen i Ukraina har vist hvor avgjørende produksjonskapasitet, lager og utholdenhet er i moderne krigføring. Dette er helt sentralt, og må følges opp med konkrete bestillinger og langsiktige kontrakter som styrker norsk forsvarsindustri på alle relevante områder. Uten handling blir dette ord. For det andre mener vi det er positivt at proposisjonen peker på at leveranse av standardiserte fartøy til Storbritannia inngår i den strategiske avtalen knyttet til fregattanskaffelsen, og at det også er inngått en avtale med Litauen, samtidig som andre nasjoner har vist interesse. Dersom dette faktisk innebærer et tydeligere eksportgrunnlag for norsk maritim industri, er det et viktig steg i riktig retning. Det må nå avklares og konkretiseres slik at det gir reell verdiskaping, aktivitet og arbeidsplasser i Norge. Det som bekymrer oss, er at selv om dette er omhandlet i proposisjonen, trengs det reelle kontrakter – ellers risikerer vi å tape både tid og konkurransekraft. Forbundet Styrke vil også peke på at Norge over tid er blitt knyttet tettere til europeisk romsamarbeid , noe vi vurderer som positivt. Situasjonsforståelse, kommunikasjon, overvåking og robusthet i nordområdene blir stadig viktigere, og romdomenet må være en integrert del av en moderne forsvarsevne. Samtidig ser vi flere forhold som krever politisk avklaring. Vi mener Stortinget bør stille seg positivt til norsk deltakelse i EUs forsvarsindustriprogram . Norsk industri må være med der framtidens forsvarsmateriell utvikles, finansieres og standardiseres. Deltakelse vil kunne styrke både nasjonal beredskap, europeisk samarbeid og norske arbeidsplasser. Forbundet Styrke forventer at Stortingets behandling styrker koblingen mellom forsvarsløftet og norsk industriell kapasitet. Økt forsvarsevne må også bety økt produksjonsevne, sterkere beredskap, flere fagarbeidere og tryggere arbeidsplasser i Norge. Vi vil understreke betydningen av at den reviderte langtidsplanen for forsvarssektoren i større grad synliggjør sammenhengen mellom forsvarssatsingen og utviklingen av norsk industri, herunder leverandørindustrien knyttet til de større forsvarsbedriftene. En styrket satsing på forsvar må også bidra til å utvikle og videreutvikle nasjonale industrielle kapasiteter og kompetansemiljøer. Det er avgjørende at opptrappingen av forsvarsbevilgningene følges opp og dimensjoneres på en måte som både sikrer nødvendig oppbygging av forsvarsevnen og legger til rette for bærekraftig industriell vekst. En slik helhetlig tilnærming vil bidra til økt verdiskaping, styrket forsyningssikkerhet og bedre utnyttelse av nasjonale ressurser. Videre er det viktig at de betydelige midlene som bevilges til forsvarsformål forvaltes på en ansvarlig, effektiv og transparent måte. Forutsigbarhet og langsiktighet i rammevilkårene er en grunnleggende forutsetning for at industrien skal kunne investere, utvikle kapasitet og levere i tråd med forsvarssektorens behov. Vi har også noen tydelige bekymringer . Når regjeringen prioriterer enkelte kapasiteter opp, innebærer det også nedprioriteringer andre steder. Dette gjelder blant annet øvingsaktivitet i Heimevernet. Samtidig har forsvarssektoren de siste årene opplevd betydelig kostnadsvekst på materiell, anskaffelser og drift , noe som reduserer det reelle handlingsrommet i budsjettene. Når kostnadene øker raskere enn planlagt, vil det kunne forsterke behovet for omprioriteringer innenfor sektoren. Forbundet Styrke har forståelse for at planen inneholder krevende prioriteringer, men det er avgjørende at Stortinget finner en god balanse mellom nye investeringer og den løpende operative evnen i hele forsvarsstrukturen. Videre deler vi forsvarsindustriens bekymring for hvordan reglene i Nansen-programmet i praksis kan hindre industriell oppbygging i Norge. Dersom Norge skal styrke både Ukrainas forsvarsevne og vår egen beredskap, må virkemidlene i større grad støtte opp under norsk produksjonskapasitet, teknologiutvikling og skalerbarhet. Dette gjelder ikke minst innen droner , også missiler og rakettmotorer der satsingen må omsettes til konkrete muligheter for norsk teknologi- og industriutvikling. Til slutt vil vi understreke at proposisjonen sier for lite om finansieringen av den varslede romstrategien . Når rombasert kommunikasjon, overvåking og satellittkapasiteter løftes fram som kritisk viktig, må dette følges av tydeligere prioriteringer og forutsigbar finansiering.

Ved behandlingen av langtidsplanen slo en enstemmig komite fast i Innst. 426 S (2023-2024) at: «Forsvarsindustrien er en strategisk ressurs for forsvarssektoren. For å sikre nasjonal egenevne, beredskap og støtte til Forsvarets virksomhet er det nødvendig at norsk forsvarsindustri styrkes og at produksjonskapasiteten økes.» Uttalelsen er en erkjennelse av forsvarsindustriens avgjørende rolle, slik krigen i Ukraina også har vist. Norge har en meget lang vei å gå for følge opp Stortingets føringer. Forklaringene på dette er sammensatte, og handler like mye om ledelse, kultur, mentalitet og kompetanse, som mangel på ressurser. I omtalen av forsvarsindustrien i Prop. S 68 S (2025-2026), vektlegger regjeringen behovet for økt produksjonskapasitet, samt teknologiutvikling og innovasjon. Regjeringen konkluderer selv med at norsk industri ikke er dimensjonert til å levere i tråd med behovene. Videre sier regjeringen at det er behov for å øke innovasjonsevnen og raskere implementere eksisterende og ny teknologi, og styrke samarbeidet med forsvarsindustrien. På vegne av forsvarsindustrien har FSi over flere år pekt på disse overordnede utfordringene, og pekt på flere konkrete løsninger. Disse forslagene har i liten eller varierende grad blitt fulgt opp på en systematisk og konkret måte, og den foreliggende proposisjonen tilfører lite nytt. Stikkordsmessig og på overskriftsnivå kan følgende overordnede tiltak nevnes som sentrale for å styrke produksjonskapasiteten og innovasjonsevnen i tråd med behovene: Tiltak for å styrke produksjonsevnen: Industriell kapasitet og innovasjonsevne styrker nasjonal beredskap og må prioriteres høyere i strategidokumenter, planverk og årlige budsjetter. Industrien må involveres langt tettere i relevante deler av forsvarsplanleggingen, og særlig knyttet til etterforsyning av ammunisjon, vedlikehold, reparasjonskapasitet, reservedelsproduksjon og annen understøttelse. Det trengs en helthetlig og systematisk kartlegging av hva myndighetene trenger fra industrien i fred, krise til krig. Det vil gi grunnlag for et nødvendig planarbeid som konkretiserer industribehovene i ulike situasjoner. Uten et slikt arbeid vil nasjonale planverk, og til dels allierte planverk, bygge på bristende eller usikre forutsetninger. Basert på en nærmere kartlegging, må det inngås langsiktige avtaler som gjør at industrien får forutsigbarhet til å investere i tråd med Forsvarets behov. Det er også nødvendig for å bygge nødvendig kapasitet i leverandørkjedene. En permanent tilskuddordning for økt produksjonskapasitet må på plass, i tråd med regjeringens veikart fra oktober 2024. Mangelen på en slik ordning forsinker nødvendig oppskalering, og særlig i små og mellomstore bedrifter. I Proposisjonen fremkommer ingen konkrete tiltak eller beløp for økt produksjonsevne. Forsvaret må også i fred anskaffe fra nasjonal industri som skal levere i krise og krig. Det er nødvendig for at industrien skal utvikle kompetansen og kapasiteten som trengs. Dette krever langt mer aktiv bruk av sikkerhetsunntaket i EØS-lovens §123. Forsyningssikkerhet må forstås bredt og omfatte tilgang på spesialisert kompetanse, test- og verifikasjonskapasitet samt produksjonsprosesser, og ikke bare råvarer og komponenter som trengs til produktet. Det er nødvendig med en plan for hvordan man skal skalere og sikre produksjonen Forsvaret trenger for fred, krise og krig. Innenfor noen produksjoner må det allerede i fredstid være en overkapasitet for å sikre skaleringsmulighet i krise og krig. Dette gjelder typisk for ammunisjon- eller våpenproduksjon. I andre og enklere produksjoner kan man bruke produksjonskapasiteten til bedrifter som normalt produserer sivile produkter. Her ligger det et stort potensial. Det må gjøres et mer helhetlig arbeid for å klargjøre kravene til forsyningslinjene som trengs for nødvendig beredskap. Kontrakter og unntak fra EØS-lovens §123 må brukes for å etablere hjemlig beredskap på områder hvor det anses nødvendig. Tiltak for styrke innovasjon: Innovasjonspolitikken og -modellen for Forsvaret må videreutvikles betydelig. Store teknologiske sprang og grunnleggende endrede markedsforhold nødvendiggjør dette, også illustrert gjennom krigene i Ukraina og Midtøsten. Nye og innovative løsninger er nødvendig for å gi kampkraften Forsvaret trenger, hvor det også er mulig å spare kostnader. Et helt sentralt grep vil være at norsk forsvarsteknologi i langt større grad utvikles under operativ bruk i Forsvaret, i et tett utviklingssamarbeid med industrien. Forskningsmiljøer må kobles på når det er relevant. Her kan man ta utgangspunkt i Hærens modell for innovasjon. Innenfor en slik modell må forsvarsgrenene tilføres myndighet og betydelig mer midler til å anskaffe nye løsninger, som raskt kan industrialiseres. Også mer uferdige teknologier/produkter må anskaffes, med sikte på videreutvikling mens kapasiteten brukes operativt. Det vil gi mer og nødvendig tempo i innovasjonen. Det trengs langt mer fleksibilitet i valg av løsninger, basert på utviklingen i trusselbildet og teknologisk utvikling. Norsk forsvarsplanlegging er fortsatt utpreget plattformsentrisk. Den raske teknologiutviklingen nødvendiggjør mer bruk av funksjonelle krav, i stedet for detaljerte tekniske krav. Det vil også legge til rette for konseptutvikling og eksperimenteringsaktiviteter med viktige ringvirkninger. Styringsmodeller og beslutningsprosesser må tilpasses for å utnytte potensialet i den teknologiske utviklingen, for å styrke norsk og alliert forsvarsevne. Relevant lov- og regelverk samt praksis må systematisk gjennomgås og justeres som nødvendig. Det trengs bedre rammer og nye løsninger for å drive frem innovasjon og bringe nye innovative løsninger hurtig frem til brukerne. Her gjenstår et betydelig arbeid, til tross for bred enighet om at regelverket i utgangspunktet gir rom for endring. Det må bevisst tas risiko innenfor teknologiområder der Norge ønsker å være ledende. Det må skapes en ny kultur med aksept og vilje til å ta risiko, der kontrollert feiling premieres. FoU-innsatsen må styrkes betydelig, og den må være forutsigbar over tid. Innsatsen må rettes mot våre prioriteter, og der vi har forutsetninger for å bli gode nok. I proposisjonen går regjeringen feil vei, ved å redusere rammen som forsvarssektoren skal bruke på forskning og utvikling. Rask teknologiutvikling og innovasjon er den eneste veien til fortsatt relevans og markedene for norsk forsvarsindustri. Både bedriftene og myndighetene må legge til rette for dette. Innovasjonskraften i flerbruksteknologiselskaper og SMB-segmentet må utnyttes langt bedre. Den rivende teknologiske utviklingen og endringene i markedene vil kreve markant endringsevne for å sikre en fortsatt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri. Innretningen på den norske støtten til Ukraina skader norske bedrifter og norsk forsvarsevne. Dette gjelder ikke minst på droneområdet, hvor Norge har ledende industri, men mangelfull oppfølging. Prop. S 68 S (2025-2026) berører noen av de ovennevnte spørsmålene helt overordnet, men gir liten veiledning for den videre oppfølgingen Det er derfor viktig at regjeringen blir langt mer konkret i den varslede oppdaterte forsvarsindustrielle strategien, og at denne følges opp med ny politikk og konkrete tiltak. Strategien må fremlegges uten ytterligere forsinkelser, i lys av de grunnleggende endringene i forsvarsindustriens rammer. Anskaffelsene av fregatter og ubåter gir en unik mulighet til å styrke produksjonskapasiteten og teknologi- og innovasjonsutviklingen i Norge. Det er viktig at norske myndigheter bruker denne muligheten og setter klare krav til hhv Storbritannia og Tyskland.

Uttalelse fra Forsvarsforum Innlandet Til Stortingets behandling av Prop. 68 S, revidert langtidsplan for forsvarssektoren Forsvarsforum Innlandet, som representerer vertskommunene for Forsvaret i Innlandet sammen med Innlandet fylkeskommune, støtter regjeringens ambisjon om å styrke norsk forsvarsevne i en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Samtidig vil vi understreke behovet for økt tempo i gjennomføring, tydeligere prioriteringer og en sterkere satsing på landmakt og infrastruktur i Sør-Norge. Innlandet er et strategisk tyngdepunkt for Hæren, Heimevernet, Cyberforsvaret og alliert mottak. Våre innspill er forankret i hvordan eksisterende struktur og kapasitet kan utnyttes bedre; raskt og med høy operativ effekt. Fremskynd oppbyggingen av Brigade Sør med utgangspunkt i eksisterende tyngdepunkter Oppbyggingen av Brigade Sør er igangsatt, men planlagt innfasing først fra 2033 og videre. Forsvarsforum Innlandet mener: Oppbyggingen må fremskyndes betydelig Brigade Sør må utvikles med tydelig forankring i eksisterende fagmiljøer Kadre og ledelsesfunksjoner bør lokaliseres i sør, i nærhet til operative miljøer Særlig viktig: Rena garnison og Camp Rødsmoen må løftes frem som et sentralt knutepunkt for øving og mottak av allierte Camp Rødsmoen er en permanent installasjon med kapasitet til å ta imot opptil 6000 soldater, kan raskt dobles kapasitet og er tilgjengelig hver dag Dette gir en unik evne til rask opptrening, mottak og samvirke Begrunnelse: Nærhet til Hærens operative avdelinger og kompetansemiljøene i Østerdalen (Rena og Terningmoen) gir umiddelbar effekt i oppbyggingen av Brigade Sør – uten behov for å etablere nye strukturer fra grunnen av. Østerdalen som samlet fagmilitært tyngdepunkt for Hæren i sør Forsvarsforum Innlandet vil understreke betydningen av å videreutvikle Østerdalen som et samlet fagmilitært kraftsenter. Dette innebærer et tett samspill mellom Rena og Terningmoen garnisoner med tilhørende øvings- og støttekapasiteter med videreutvikling av Camp Rødsmoen som alliert mottaks- og treningsarena. I denne sammenheng er det avgjørende at Sjef Heimevernet med stab forblir på Terningmoen for å sikre nærhet til Hærens tyngdepunkt i sør og styrke felles fagmilitær utvikling. Dette forbedrer samvirke i Totalforsvaret. Øk tempoet i investeringer i eiendom, bygg og anlegg (EBA) Langtidsplanen peker på betydelig etterslep i infrastruktur og understreker at dette er avgjørende for operativ evne . Forsvarsforum Innlandet mener: EBA-investeringer må fremskyndes Tiltak som allerede er planlagt og modne må prioriteres først Prioriterte tiltak: Terningmoen: samling av Hærens rekruttskole – klar for forsering Rena garnison – styrke utdanning og øvingskapasitet for Landmakten og allierte – (gjerne sivilt/militært samarbeid) Lillehammer (Cyberforsvaret): velferds- og idrettsbygg undervisningskapasitet og kaserne (gjerne sivilt/militært samarbeid) Dovre (HVSKS): pendlerboliger (gjerne sivilt/militært samarbeid) Kritisk infrastruktur og militær mobilitet Regjeringen prioriterer kritisk infrastruktur for å understøtte forsvarsevne og alliert mottak . Forsvarsforum Innlandet vil prioritere: Rørosbanen Elektrifisering og kapasitetsøkning Tilsving til Rena garnison med kryssing av Glomma nord for Rena. Satse på forsvarets foretrukne transportløsninger – Jernbaneutbygging Sverige - Trysil Rena – Elverum som binder VEST-ØST og SØR-NORD sammen og gir redundanse på Svensk jernbanenett i alle retninger, samt tilgang til Scandinavian Mountain Airport og Scandinavian Mountain Railway og Trengselet/Elvdalen skyte- og øvingsfelt. Nasjonale forsvarsårer Rv 2 Elverum-Kongsvinger (og videre inn i Sverige) Rv 25 Elverum-Trysil (og videre inn i Sverige) Rv 3 Elverum og nordover (øst-nord-sør) Rv 4 må oppgraderes særlig i lys av leveranser fra Nammo Regionale flaskehalser Forsterking av sårbare beredskapsveier (fylkeskommunale) når hovedtransportårene stenges. Forsterkning av kritiske bruer. Innlandet er et nav for militær mobilitet mellom nord og sør, øst og vest, og for mottak av allierte styrker til Østerdalen. Vertskapsrollen og totalforsvaret Vertskommunene i Innlandet er en forutsetning for Forsvarets virksomhet. Forsvarsforum Innlandet mener: Vertskapsrollen må tillegges større vekt i nasjonale prioriteringer Samarbeidet mellom sivile og militære aktører må styrkes ytterligere Lokale investeringer er en integrert del av forsvarsevnen Forsvarsforum Innlandet forventer at Stortinget: Fremskynder oppbyggingen av Brigade Sør Fremskynder oppbyggingen av rekruttskole på Terningmoen, som igjen frigjør kapasitet for øvrig utdanning, trening og øving ved Rena garnison Utnytter eksisterende kapasitet i Østerdalen fullt ut og satser ytterligere på eksisterende garnisoner og infrastruktur. Prioriterer Camp Rødsmoen som sentral alliert mottaks- og treningskapasitet Sikrer at det fagmilitære tyngdepunktet i sør forblir samlet og videreutvikles. Innlandet står klart til å bidra med kapasitet, kompetanse og vilje. Forsvaret må bygges der kapasiteten allerede finnes. Forsvarsforum Innlandet påpeker Innlandets strategiske betydning for forsvaret av hele Norge og Norden.

Vi takker for muligheten til å delta i høringen og vil særlig trekke komiteens oppmerksomhet mot tre saker; 1. Norges langtrekkende luftvern bør baseres på NASAMS-arkitektur I Langtidsplanen for forsvarsektoren 2025–2036 ( Prop. 87 S (2023–2024)) var styrking av luftvernet ett av fire satsingsområder. Regjeringen foreslo å innføre langtrekkende luftvern i Norge fra 2029, med full operativ kapasitet i løpet av 2034. En enstemmig utenriks- og forsvarskomité (UFK) sluttet seg til dette ( Innst. 426 S (2023–2024) ), vedtok å øke satsingen med ett ytterligere system (vedtak VII) og ba regjeringen komme tilbake med en anbefaling for anskaffelsesprosessen (vedtak VIII). Samtidig understreket UFK behovet for rask gjennomføring og pekte på at det bør bygges videre på nasjonal luftvernkompetanse og NASAMS-systemet. Stortingets vedtak og UFKs merknader er ikke fulgt opp med nødvendige beslutninger. I Prop. 68 S (2025–2026) foreslår regjeringen i stedet å utsette innføringen av langtrekkende luftvern med fire år, fra 2029 til 2033. Ved å utsette beslutningen vil Norge fortsatt stå uten en helt sentral kapasitet til forsvar av befolkningen og kritisk sivil og militær infrastruktur og sentrale beslutningstagere, man vil stå langt bak i køen for leveranse av internasjonalt sterkt etterspurte systemer og disse systemene vil med stor sannsynlighet bli stadig dyrere. Krigene i Ukraina og Midtøsten har på en dramatisk måte illustrert nødvendigheten av luftvern. NASAMS -arkitektur bør være basis for Norges langtrekkende luftvernsystem Forsvarssektoren og KONGSBERG med våre mange norske underleverandører har gjennom flere tiår utviklet den norske luftvernløsningen NASAMS. 16 land har hittil valgt NASAMS for å forsvare sine militære avdelinger, politiske beslutningstakere, kritisk infrastruktur og befolkningssentra. Systemet har vist uovertrufne egenskaper i Ukraina siden 2022. Det unike ved NASAMS er systemets åpne arkitektur, som gjør det mulig å integrere ulike sensorer, radarer og missiler fra flere allierte leverandører i én felles kommando- og kontrollstruktur. Dette gir høy operativ fleksibilitet, styrker samvirket med allierte og reduserer risiko i anskaffelsen. NASAMS-arkitekturen kan derfor danne et egnet grunnlag også for et langtrekkende luftvernsystem, inkludert kapasiteter mot taktiske ballistiske missiler. Hva kan Stortinget gjøre? Det er behov for politisk handlekraft for å sikre at Norge ikke blir stående uten langtrekkende luftvern samtidig som lufttruslene i våre nærområder blir stadig mer alvorlige. Norsk forsvarsindustri har verdensledende kompetanse på luftvern og KONGSBERG leverer et av verdens mest utbredte mellomdistanse-luftvernsystem. Samtidig har Stortinget enstemmig vedtatt å innføre langtrekkende luftvern innen 2029 og satsingen er finansiert i gjeldende langtidsplan. KONGSBERG har kompetansen og teknologien til å ta denne utfordringen, men savner avklaringene som er nødvendige for å kunne realisere en langtrekkende luftvernløsning, basert på NASAMS-arkitekturen. 2. Forsterket satsing på europeisk selvstendig kapasitet i romdomenet Europa har behov for å utvikle selvstendige løsninger for bruk av rommet til militære formål som situasjonsforståelse, tidlig varsling av missilangrep, etterretning og sikker kommunikasjon i militære operasjoner. Tyskland har satt av om lag 400 mrd. kroner som skal brukes til «space for defence» frem mot 2030. Tyskland har nylig invitert Norge inn som samarbeidspartner i prosjektet, etter vår erfaring som eneste land utenfor Tyskland. Dette er basert på at norsk romindustri har kritisk spisskompetanse som utfyller den tyske romindustrien, samt gode erfaringer med norsk-tysk samarbeid på ubåt og missil. Norsk og tysk romindustri utfyller hverandre og KONGSBERG har dannet et industrisamarbeid med tyske partnere for å kunne levere romkapasiteter til Tyskland. Stortinget bør gjennom behandlingen av Prop. 68 S sette av midler for å kunne investere i samme typer romkapabiliteter for militære formål som Tyskland. Dette vil være en svært kostnadseffektiv måte å sikre Norge tilgang til rombaserte militære evner fordi Norge gjennom et samarbeid med Tyskland vil nyte godt av den enorme tyske satsingen på de samme områdene. I tillegg vil det sikre at norsk romindustri kan videreutvikle den gode markedsposisjon vi har i Europa i dag og gjennom dette bidra til at Norge har en konkurransedyktig romindustri også i fremtiden. Et slikt samarbeid vil ytterligere forsterke Norges strategiske partnerskap med Tyskland. 3. Midler til økt produksjonskapasitet kan ikke erstatte langsiktige kontrakter Det er positivt at regjeringen har satt av midler til å øke produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri. Samtidig tillater vi oss å minne om at dette ikke reduserer betydningen av langsiktige kontrakter, som vi mener er det viktigste for å gi industrien nødvendig sikkerhet for å gjøre egne investeringer i skalerbar produksjon og bestille komponenter med lang ledetid. Vi oppfordrer derfor Stortinget gjennom behandlingen av Prop. 68 S til å: opprettholde den opprinnelige tidsplanen for innføring av langtrekkende luftvern i Norge beslutte at NASAMS-arkitekturen skal danne basis for Norges langtrekkende luftvernsystem anmode regjeringen om å komme tilbake til Stortinget i 2026 med en konkret anbefaling for anskaffelsesprosess og fremdrift sette av midler til rombaserte kapabiliteter for militære formål i samarbeid med Tyskland

Luftmilitært Samfund (LMS) er positive til at den økonomiske rammen foreslås økt. En styrket forsvarsøkonomi er et nødvendig skritt i riktig retning. Samtidig har LMS noen innvendinger og innspill på sentrale punkt særlig knyttet til proposisjonenes informasjonsgrunnlag, langtidsplanleggingens robusthet og kritiske kapasitetsgap . Mangelfullt beslutningsgrunnlag for Stortinget. Proposisjonen er for overordnet og gir ikke Stortinget tilstrekkelig grunnlag for innsiktsfulle beslutninger. Det mangler oppdaterte kostnadsberegninger for Forsvarsløftet informasjon om status i sektoren og om effektene av budsjettøkninger. LMS savner en ugradert versjon av FFIs Forsvarsanalyse 2026. Uten denne har Stortinget et svakere grunnlag for å vurdere om Forsvarsløftet er balansert, eller om det vil kreve årlige rebalanseringer. Det er vel kjent at driftssituasjonen i Forsvaret er krevende. Vi er derfor undrende til at regjeringen ikke diskuterer balansen mellom drift og investeringer i Prop 68S. Tolv-årsplanen skaper lite handlingsrom. Erfaringene fra fireårig planleggingssyklus viser at bindinger og kostnadsøkninger spiser opp handlingsrommet. Økning til tolv-årsperiode forsterker dette problemet. Kontinuerlig langtidsplanlegging må ikke bli en årlig nedjustering av en ambisiøs plan. Tvert imot må planen bygges slik at handlingsrommet øker mot slutten av perioden, for å ha rom for å fange opp nye behov i tråd med en uforutsigbar sikkerhetspolitisk utvikling. Operativ evne - manglende mål og tidsfrister. LMS opplever at proposisjonen gir mindre informasjon om status og tiltak i sektoren enn tidligere, samtidig som budsjettet øker betydelig. Dette kan være en overordnet styringsutfordring. Operativ evne beskrives som ikke tilfredsstillende, noe som det er opplyst om også i forsvarsbudsjettet for 2026 og Meld. 33 S (2024–2025). Proposisjonen setter likevel ikke konkrete mål eller tidsfrister for når avvikene skal lukkes. LMS etterlyser informasjon om utnyttelsesgrad av eksisterende systemer og status for rekruttering og kompetanseoppbygging til nye kapasiteter. Full utnyttelse av eksisterende systemer bør ha høyest prioritet. Langtrekkende luftvern - et uakseptabelt gap. Proposisjonen adresserer ikke konsekvensene av Russlands vilje til terrorbombing av sivil infrastruktur. Et mønster bekreftet av Etterretningstjenesten (Fokus 2023) « Ødeleggelse av kritisk sivil infrastruktur vil få prioritet tidlig i et russisk angrep på Norge og NATO, og varslingstiden vil være svært kort. Sivile mål som Storting og Regjering, samfunnskritisk infrastruktur og andre mål av stor økonomisk verdi befinner seg i Sør-Norge - Norge må være forberedt på terrorbombing». Forsvarskommisjonen var krystallklar i sin anbefaling (2023) om en hurtig styrking av luftvernet. Kommisjonen understreket at det er nødvendig å styrke beskyttelsen mot luftangrep, og at dette burde igangsettes umiddelbart . Luftvernet bør dekke både militære mål, viktige samfunnsfunksjoner og infrastruktur, og sivilbefolkningen som helhet mot alle typer luftangrep, fra droner og jagerfly til langtrekkende missiler. Kommisjonen prioriterte i første omgang områder med særlig stor strategisk verdi for forsvaret av Norge og pekte eksplisitt på Ofoten-, Trøndelag-, Bergen- og Oslofjordområdet. Bergensregionen med Haakonsvern og energiinfrastrukturen på Vestlandet (Mongstad, Kårstø m.fl.) representerer en konsentrasjon av nasjonal og alliert militær og sivil verdi som gjør regionen til et naturlig høyprioritert mål – og dermed også et høyprioritert område for luftverndekning . Med erfaringer både fra Ukraina og krigen i Midtøsten er det uforståelig at Regjeringen enda en gang utsetter anskaffelsen av langtrekkende luftvern, i motsetning til de andre nordiske landene. Uten luftvern kan Norge settes ut av spill på timer – uten invasjon, uten forhåndsvarsel, uten at vi rekker å reagere og uten at angriperen ofrer et eneste liv. Det finnes mye nyttig erfaring med hvordan andre land lykkes med å anskaffe, leie eller låne luftvernutstyr, ref. Danmark. NASAMS-kapasiteten må oppdateres og utvides, og anskaffelse av langtrekkende luftvern med kapasitet mot ballistiske missiler kan ikke utsettes nok en gang. Med Regjeringens forslag vedvarer det kritiske kapasitetsgapet. Anskaffelsene må skje langt raskere, og operativ innfasing må forseres – noe som krever at kompetansebygging på langtrekkende luftvern må starte umiddelbart. C-130J Hercules - et femte fly er nødvendig. C-130 J Hercules transportfly er en svært ettertraktet ressurs, nasjonalt og flernasjonalt. Norge har fire slike fly. Vedlikeholds- og oppgraderingsrutiner på flyene er slik at det i perioder kun er ett fly tilgjengelig for drift. Over tid er gjennomsnittlig tilgjengelighet under to fly. Dette er en forutsigbar prediksjon og erfart realitet. 1,8 fly tilgjengelig i snitt er i realiteten kun ett. 0,8 fly kan ikke benyttes, hverken for operasjoner eller som en beredskapsmessig ressurs. Når skvadronen tidvis kun har ett fly for operasjoner, mister flere besetningsmedlemmer sine kvalifikasjoner for å løse ulike oppdragstyper (for lite flyving må «deles» på tilgjengelig personell). Kun ett fly innebærer flere avlyste og avbrutte oppdrag, da det ikke er et reservefly tilgjengelig ved uforutsette feil. Med kun ett fly er det viktige oppdragstyper som ikke kan gjennomføres uansett, da de fordrer to fly som opererer sammen. En nedre grense eller terskelverdi for kosteffektiv drift, er fem fly. Dette ville ha brakt gjennomsnittlig tilgjengelighet opp til over to fly, i realiteten en dobling av avdelingens forutsigbare evne til å løse oppdrag og til å representere en beredskapsmessig ressurs for landet. Hver flytime ville også i større grad kunne nyttes til ønskede leveranser, fremfor egentrening. 335 skvadronen er gjerne først ut og sist hjem når nasjonale interesser står på spill internasjonalt. Også her hjemme representerer avdelingen en viktig ressurs på tvers av ulike sektorer. Ett ekstra C-130 fly vil gi vesentlig effekt, for en kostnad som må betraktes som marginal. Langtrekkende droner – fortsatt behov for kontinuerlig overvåking. I 2024 sluttet Stortinget seg til at Norge skal være fremst blant allierte på situasjonsforståelse i nord. Langtrekkende maritime droner var en viktig satsning i denne sammenhengen. LMS er bekymret for at den reviderte LTPen ikke svarer ut det funksjonelle behovet for lagdelte maritime overvåkningskapasiteter som prinsipielt kan omfatte både rombaserte systemer, maritime droner og maritime overvåkingsfly. LMS forutsetter at denne problemstillingen utredes videre.

Norges Forsvarsforenings (NFF) innspill til høring om Forsvarsløftet – Økte rammer og prioriteringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren, Prop. 68 S (2025-2026). «Norge og Europa står overfor et mer kapabelt, mer utholdende og mer risikovillig Russland i årene fremover. Skulle kamphandlingene i Ukraina avsluttes, vil den militære moderniseringen gå raskere og Russland kan være i stand til å føre en krig mot ett eller flere NATO-land innen relativt kort tid,». Innledning Sitatet over, fra Prop. 68 S, s.9 er alvorlig, men også for forsiktig uttrykt. Den geopolitiske situasjonen nå er langt mer krevende enn da Forsvarsløftet ble vedtatt: For det første har Russland vist stor evne til å videreføre sin erobringskrig mot Ukraina, og det finnes absolutt ingen tegn på at Kreml er villig til å nedskalere sine maksimale ambisjoner. For det andre har Russland også eskalert sin hybride krigføring mot Europa. For det tredje har vi fått en president i USA som er klart russiskvennlig, synes å være uten interesse for en rettferdig fred for Ukraina, og som i tillegg truer med både å annektere Grønland og trekke USA ut av NATO. Det fjerde er den pågående krigen som USA har ført mot Iran, og som åpenbart vil ha globale negative ringvirkninger i år fremover, uansett hvordan denne måtte ende til slutt. Det femte aspektet er at Kina i skyggen av dette kaoset har økt presset mot andre stater i Asia. Prioriteringer Forsvarsløftets prioriteringer gjentas og fastlegges på nytt i Prop 68 S (s. 9): Øke evne til situasjonsforståelse; Fornyelse av Sjøforsvaret; Styrking av luftvernet (LV); Økt kapasitet i Hæren og Heimevernet. Det er ikke lett å finne igjen disse prioriteringene i regjeringens proposisjon, ved bl.a. at (1) langtrekkende droner kuttes ( situasjonsforståelse ), (2) antallet standardfartøyer er uavklart og prisgis prosjektets økonomiske rammer ( fornyelse av Sjøforsvaret ), (3) anskaffelse av langtrekkende luftvern mot ballistiske missiler utsettes ( styrking av luftvernet ), (4) den fjerde mekaniserte bataljonen til Brig N og oppbyggingen av Brig S skyves ut i tid. Det samme gjelder helikoptre til spesialstyrkene og til Hæren. HV får redusert øvingsvirksomhet ( økt kapasitet i Hæren og HV ). Norges Forsvarsforening finner det særlig vanskelig å forstå utsettelsen av langtrekkende luftvern, spesielt når vi vet at all kritisk infrastruktur og alle norske byer i dag står uten luftverndekning av noe slag, det være seg kort-, middels- eller langtrekkende LV – med mindre en militær avdeling befinner seg i nærheten. Skal Norge ha noen grad av utholdenhet må kritisk infrastruktur som strøm og digital kommunikasjon beskyttes bedre mot lufttrusler. Norges kraft-, olje- og gassforsyninger er vitale for norsk økonomi og næringsliv, og er strategiske ressurser for Europa, noe som gjør dem til åpenbare mål, slik vi kjenner Russland. Ambisjonsreduksjon Det er lagt inn 115 mrd kr i den rebalanserte LTP-en. Ifølge FFIs «Forsvarsanalysen 2025» var det økonomiske gapet 97 mrd kr allerede rundt årsskiftet 2024/2025. De økonomiske forutsetningene og beregningene i Prop 68 S er svært overordnet beskrevet, og det lar seg ikke gjøre for utenforstående å ettergå tallene. Samtidig har regjeringen valgt å ikke offentliggjøre FFIs «Forsvarsanalysen 2026» . Gitt den fortsatt kraftige kostnadsveksten for ammunisjon og militært materiell er det derfor vanskelig å feste lit til at en økning på 115 mrd er tilstrekkelig til å opprettholde ambisjonen (kampkraften) fra Forsvarsløftet . Utsettelser og kutt i investeringer som vist innledningsvis antas derfor primært å være grep for å unngå en større økning enn det som foreslås. Konsekvensen er en reduksjon av ambisjonene i Forsvarsløftet . Avslutning Norges Forsvarsforening vil igjen peke på at Stortinget vedtok en ambisjon, dvs en gitt kampkraft, for Forsvaret gjennom Forsvarsløftet – for Norges trygghet (Innst. 426 S (2023-2024)). Foreliggende proposisjon er styrket med noe ekstra midler, men utsettelser og kutt i anskaffelser innebærer samlet sett at regjeringens forslag legger opp til en reduksjon av ambisjonene i Forsvarsforliket . Den geopolitiske utviklingen går stadig i en mer og mer negativ retning, og den forventede reaksjonen fra regjeringen burde være å kraftig styrke LTP-en økonomisk og trekke nye kapasiteter nærmere i tid. Av helt uforståelige grunner fremmer nå regjeringen en proposisjon som er den motsatte av hva man skulle forvente; nemlig en klart større ambisjon for Forsvaret og etablering av økt kampkraft langt raskere enn det man opprinnelig la opp til. Norges Forsvarsforening mener at Stortinget må vektlegge å fremskynde oppbyggingen av forsvarsektoren, og ta på særlig alvor utsiktene til et helt ubeskyttet luftrom over Norge i lang tid fremover.

Høringsinnspill til Prop. 68 S (2025–2026) Det vises til Prop. 68 S og foreslåtte endringer i forsvarsstrukturen. Innspillet retter seg særlig mot manglende vektlegging av utviklingen innen små, militære dronesystemer. Behov for økt tempo og realisme i droneutviklingen Prop. 68 S undervurderer tempoet i utviklingen og operativ bruk av små droner i moderne konflikt. Erfaringer fra krigen i Ukraina viser at små, rimelige og raskt tilgjengelige dronesystemer har fått en avgjørende rolle. Disse utvikles og tilpasses i et tempo som tradisjonelle anskaffelsesprosesser ikke evner å følge. Etablering av en korttidsplan for droner (12–24 måneder) Det anbefales å etablere en egen korttidsplan for droner med en tidshorisont på 12–24 måneder. Planen må sikre rask oppbygging av operativ kapasitet gjennom: Hurtige og forenklede anskaffelser Volumanskaffelser til Hæren, Heimevernet og Sjøforsvaret Rask utrulling, trening og integrasjon Nasjonal produksjon og forsyningssikkerhet Det bør stilles krav om produksjon i Norge, etter modell fra anskaffelsen av nye standardfartøy. Dette er avgjørende for beredskap og utholdenhet. En slik satsing må inkludere: Oppbygging og øving av nasjonal produksjonskapasitet Lagerføring av kritiske komponenter med lang ledetid Krav om Kina-frie komponentkjeder for å redusere strategisk sårbarhet Dette vil styrke forsyningssikkerheten og sikre evne til rask skalering i krise og krig. Innovasjonsanskaffelser og økt teknologirisiko Det må legges til rette for tett samarbeid med norsk industri gjennom innovasjonsanskaffelser. Forsvaret må i større grad akseptere teknologisk risiko for å oppnå høyere tempo og relevans. Iterativ utvikling, testing og rask skalering må prioriteres fremfor tradisjonelle, langvarige anskaffelsesløp. Omprioritering av midler Finansiering bør sikres gjennom omprioritering fra den foreslåtte kanselleringen av langtrekkende droner. Midlene bør i stedet rettes mot små, skalerbare dronesystemer som gir umiddelbar operativ effekt. Grunnleggende droneopplæring for vernepliktige Det anbefales at alle vernepliktige fra 2027 får grunnleggende opplæring i bruk av droner, på linje med dagens våpenopplæring. Små droner er i ferd med å bli et standardverktøy for observasjon, målangivelse og effektleveranse. En slik breddekompetanse vil gi betydelig økt operativ effekt, særlig i Heimevernet, og bidra til rask mobilisering av relevant kapasitet i en krisesituasjon. Avsluttende vurdering For å sikre et relevant og troverdig forsvar er det avgjørende å øke tempoet i utvikling og innføring av små dronesystemer, om Norsk industri skal kunne levere på ett slikt behov må det legges ordrer hos Norsk droneindustri. En forpliktende korttidsplan, krav til nasjonal produksjon, styrket industrisamarbeid, målrettet opplæring og tydelige økonomiske prioriteringer vil bidra til å lukke et kritisk kapabilitets gap. Det anbefales derfor at Prop. 68 S justeres i tråd med disse vurderingene. Knut Roar Wiig CEO Rift Dynamics AS