mandag 27. april

Komitéleder ønsker velkommen

Felles høring med 6 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

1. Innledning Advokatforeningens tidligere innspill om at det er helt nødvendig å se hen til det samlede trykket av tvangshjemler og tvangsbruk, står fortsatt ved lag. Når lovendringene samlet kan øke varighet og intensitet i restriksjoner overfor flere barn, er det etter vårt syn en reell risiko for normalisering av langvarig tvang. Dette forsterkes av at proposisjonen ikke bare retter seg mot de mest alvorlige tilfellene, men også utvider inngrepsadgangen til omsorgssiden av institusjonsbarnevernet. Med dette som overordnet utgangspunkt kommenterer vi nedenfor noen av de mest sentrale delene av forslaget. 2. Advokatens kontinuitet under oppholdet Advokatforeningen understreket i høringen at advokaten må følge barnet gjennom hele perioden det er vedtatt mulighet for bruk av tvang. Dette er nødvendig for å sikre reell ivaretakelse av barnets stemme, og for å kunne gjøre løpende vurderinger opp mot behandlingsmåten i nemnda. Proposisjonen innfører periodisk nemndskontroll etter seks måneder, men inneholder ingen garanti for kontinuitet i advokatbistanden mellom kontrollene. Uten slik kontinuitet risikerer man at advokatbistand kun ytes ved formelle kontrollpunkter, og ikke som en løpende rettssikkerhetsgaranti under oppholdet. Komiteen bes vurdere å lovfeste en rett til kontinuerlig advokatbistand for barnet i hele perioden vedtak om tvang er i kraft. 2. Tingretts-overprøving av tvangsvedtak Advokatforeningen fremhevet i høringen at vedtak om tvang må kunne overprøves av tingretten, og at det må sikres prosessregler som gir rask avklaring. Vi viste særlig til at manglende overprøvingsadgang for akuttvedtak allerede i dag utgjør en rettssikkerhetsutfordring. Proposisjonen foreslår nå eksplisitt at den periodiske nemndskontrollen ikke kan bringes inn for tingretten for rettslig prøving etter barnevernsloven § 14-25. Departementet begrunner dette bl.a. med hensynet til ro og stabilitet for barnet og ressursbruk for domstolene. Advokatforeningen kan ikke slutte seg til denne løsningen. EMK artikkel 5 nr. 4 og Grunnloven § 94 oppstiller krav om domstolsprøving av frihetsberøvelse uten ugrunnet opphold. Når departementet selv legger til grunn at institusjonsopphold etter § 6-2 kan utgjøre frihetsberøvelse, er det etter foreningens syn prinsipielt betenkelig at den periodiske kontrollen, som nettopp er ment å ivareta barnets rettssikkerhet under et langt opphold, avskjæres fra domstolsprøving. Komiteen bes sikre at vedtak opprettholdt etter periodisk kontroll kan bringes inn for tingretten, eventuelt med tilpassede saksbehandlingsregler som ivaretar hensynet til framdrift og barnets behov for stabilitet. 3. Kontrollintervall – seks måneder er for sjelden Ekspertgruppen foreslo periodisk nemndskontroll hver fjerde måned. Advokatforeningen støttet dette og understreket at kontrollen ikke må bli en proforma-øvelse, men en reell prøving av om vilkårene for tvang fortsatt er oppfylt. Departementet velger i proposisjonen et intervall på seks måneder. For barn som er underlagt de mest inngripende tiltakene, vil dette innebære svært lang tid mellom reelle rettssikkerhetsgjennomganger. NIM påpekte i høringen at kortere intervaller er påkrevd særlig ved høyintensive plasseringer, og at EMDs praksis stiller krav om kortere intervaller for mindreårige enn for voksne. Advokatforeningen mener seks måneder ikke er tilstrekkelig for barn som er underlagt utvidede inngrepshjemler. Dersom Stortinget viderefører seks måneder som hovedregel, bør det lovfestes et krav om hyppigere kontroll ved de mest inngripende tiltakene. 4. Direkte inngrepshjemler til omsorgsinstitusjoner uten nemndsgodkjenning Advokatforeningen støttet i høringen ekspertgruppens modell der barneverns- og helsenemnda tar stilling til om institusjonen skal ha adgang til inngrep etter § 10-12. Dette ble ansett som en sentral rettssikkerhetsgaranti. Departementet avviker fra denne modellen og gir omsorgsinstitusjoner en direkte inngrepshjemmel i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, uten forutgående nemndsgodkjenning. Begrunnelsen er at nemndmodellen ikke vil dekke institusjonenes behov for å iverksette tiltak raskt nok. Advokatforeningen er bekymret for at denne løsningen ikke er tilstrekkelig utredet opp mot EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 16. Selv om departementet anser dette som inngrep som ikke utgjør frihetsberøvelse etter artikkel 5, er det tale om vedtak som kan treffes for inntil 14 dager om gangen, gjentatte ganger, uten forhåndsprøving av et uavhengig organ. Det pekes særlig på at klageadgang til statsforvalteren i etterkant ikke fullt ut kompenserer for mangelen på forhåndskontroll ved inngripende tiltak mot sårbare barn. Komiteen bes vurdere om rettssikkerhetsmekanismene for denne inngrepsadgangen er tilstrekkelige, herunder om det bør innføres et krav om etterfølgende nemndskontroll innen kortere frister. 5. Vilkår for å vedta tvang Advokatforeningen har tidligere pekt på at terskelen for å gi institusjonen adgang til ytterligere inngrep bør være høyere enn terskelen for selve tvangsoppholdet etter § 6-2, og at lovteksten må vise dette tydelig. Vi var også bekymret for at det i praksis kan bli «standard» at det alltid fattes inngrepsvedtak når det først begjæres § 6-2, altså at man får en slags automatikk. I proposisjonen synes dette bare delvis ivaretatt: Departementet viderefører at § 10-12-inngrep kan besluttes når barnet er på institusjon etter blant annet § 6-2, «og det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet». Samtidig tydeliggjøres adgangen til «dobbeltvedtak», noe som kan gjøre det mer nærliggende at § 10-12 blir en del av pakken i flere saker. Etter vårt syn bør Stortinget derfor sikre at § 10-12 ikke blir en automatisk konsekvens av § 6-2, men alltid krever en egen, konkret og strengt begrunnet vurdering av nødvendighet og forholdsmessighet. Komiteen bes derfor: tydeliggjøre at § 10-12-inngrep forutsetter en selvstendig vurdering og særskilt begrunnelse, og ikke skal fattes «per default» når § 6-2 vedtas, og vurdere om loven bør presisere en høyere terskel for § 10-12-inngrep enn for selve institusjonsoppholdet, i tråd med minste inngreps prinsipp og Advokatforeningens tidligere innspill.

Barneombudet støtter departementets intensjon om å sette institusjonene i bedre stand til å gi forsvarlig omsorg og beskyttelse til barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Dette er barn som bærer på tunge erfaringer og som trenger et system som strekker seg langt for å hjelpe dem, ikke bare kontrollere dem. Samtidig er vi bekymret for den gradvise og stykkevise innføringen av inngripende tiltak overfor barn, og ber komiteen særlig sørge for følgende: En samlet gjennomgang av inngrep overfor barn som plasseres på barnevernsinstitusjon før ytterligere inngrep iverksettes Akuttvedtak må inngå i oppholdstiden etter § 6-2 Stykkevis innføring av inngrep Barneombudet er bekymret for at inngripende tiltak overfor barn på institusjon innføres gradvis og stykkevis, uten en samlet helhetsvurdering. Vi er redde for at dette totalt sett vil føre til at flere barn blir utsatt for tvang og kontroll, uten at barna samtidig får bedre hjelp. Fra 1. januar 2026 fikk institusjonene nye hjemler for innsyn i elektronisk kommunikasjon og adgang til å bruke fysisk makt for å avverge skade. Prop. 86 L gir ytterligere adgang for inngrep overfor barn på institusjon. Barnekonvensjonen artikkel 3 og barnekomiteens generelle kommentar nr. 14 er tydelige på at forholdsmessighetsvurderingen ikke bare gjelder det enkelte tiltaket, men barnets samlede situasjon.[i] Statens helsetilsyn har dokumentert systemsvikt i deler av institusjonssektoren.[ii] Riksrevisjonen har påpekt mangelfull dokumentasjon og etterlevelse av regelverket i barnevernet.[iii] Selv om det skal gjøres en helhetlig vurdering av det samlede omfanget og varigheten av slike inngrep for det enkelte barnet, bør målet for videreutvikling av institusjonene være å redusere behovet for tvang, heller enn å utvide det rettslige handlingsrommet for tvang. Trygghet og positiv endring skapes gjennom stabile relasjoner og høy faglig kompetanse. Det er dette systemet trenger mer av. Vi fremhevet at det var en svakhet ved rapporten at ikke flere barn og unge med opphold på barnevernsinstitusjon og som har erfaringer med tvangstiltak fikk være med og medvirke. [iv] Barneombudet ber komiteen be regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av samlet inngrepsadgang før ytterligere utvidelser iverksettes. Akuttvedtak bør fortsatt inngå i oppholdstiden Departementet foreslår at akuttvedtak etter § 4-4 ikke lenger skal inngå i oppholdstiden etter § 6-2 fordi de to vedtakstypene har ulike formål. I tillegg foreslår departementet å senke terskelen for å utvide institusjonsoppholdet fra 12 til 24 måneder. Selv om de ulike plasseringene kan ha ulike formål, må det legges vekt på arten av tvangen som er en frihetsberøvelse. Vi kan vanskelig se at frihetsberøvelse som akuttiltak eller som tvangsplassering uten samtykke oppleves mindre inngripende. Behovet for mer tid til relasjonsbygging bør møtes gjennom styrket faglig innhold i akuttfasen, ikke ved å se bort fra akuttoppholdet i beregningen. Vi fastholder tidligere innspill hvor vi viser til at det mangler kunnskap om at lengre institusjonsopphold vil gi bedre resultater for barn som plasseres på institusjoner. Vi savner en drøftelse av at barn på institusjoner selv opplyser at deres problemer ble forverret som følge av opphold på institusjon, slik det framkommer i Barneombudets rapport. Funn fra vår rapport «De tror vi er shitkids» viser at mislykkede tvangsopphold kan få svært negative konsekvenser for ungdommene. Der ungdommene var i sterkest opposisjon, gikk det nesten aldri bedre på institusjon, derimot kunne ungdommene bli påført store tilleggsbelastninger. Det er også stort behov for inngående kunnskap fra barn og unge som har vært plassert på institusjon for å ta stilling til om det vil være til det beste for barnet å utvide grensen fra 12 til 24 måneder. FNs barnekomité uttrykte i sine merknader til Norge i 2025 bekymring for bruken av frihetsberøvelse av barn og behovet for behandlingsbaserte alternativer.[v] Forslagene i Prop. 86 L bør ses i lys av dette. Barneombudet ber komiteen opprettholde gjeldende rett om at akuttvedtak inngår i makstiden etter § 6-2, og at terskelen for utvidelse av institusjonsopphold fra 12-24 måneder ikke senkes. Inngrep for inntil fire uker og risikoen for at medvirkning blir formell Barneombudet er bekymret for konsekvensene av departementets forslag om vedtak om inngrep etter § 10-12 for inntil fire uker ved «særlige grunner». Forslaget gjelder alle typer inngrep, inkludert inngrep i barnets bevegelsesfrihet. Vi er bekymret for at forslagene samlet styrker kontroll- og sikkerhetshensyn uten at barnets rett til medbestemmelse gis tilsvarende vekt. Proposisjonen tar i for liten grad stilling til hvordan barnets rett til medvirkning faktisk skal ivaretas i situasjoner der sikkerhets- og kontrollhensyn dominerer.[vi] Det gir en reell fare for at medvirkning blir en formell rettighet, dokumentert i vedtak, men uten reell innflytelse i beslutninger som griper direkte inn i barnets hverdag og integritet. Barneombudet ber komiteen sikre at loven stiller etterprøvbare krav til reell medvirkning fra barna ved alle vedtak om inngrep. Omsorgsinstitusjoners inngrepsadgang Barneombudet støtter at vedtak om inngrep skal vurderes ut fra barnets individuelle behov. Vi er likevel bekymret for at forslagene som foreslås ikke er tilstrekkelig utredet, særlig for barn som er frivillig plassert. Bruken av tvangstiltak ved frivillig plassering reiser uavklarte spørsmål opp mot barnekonvensjonen artiklene 3, 9, 13 og 16. Departementet legger til grunn at inngrep i kommunikasjon og grensesetting etter omsorgsansvaret ikke utgjør frihetsberøvelse som krever domstolskontroll, og at slike spørsmål skal utredes senere. Barneombudet mener dette skillet er uklart. Når vedtak begrenser barns bevegelsesfrihet og kommunikasjon, skal dette etter barnekonvensjonen artikkel 37 behandles som frihetsberøvelse med de rettsikkerhetsgarantier det innebærer, uavhengig av hva tiltakets kalles. Barneombudet ber komiteen sikre en samlet vurdering av institusjonenes samlet inngrepshjemler, der det særlig vurderes om inngrep som kommunikasjonskontroll og rominnlåsning utgjør frihetsberøvelse etter barnekonvensjon artikkel 37 og dermed krever domstolkontroll. Periodisk nemndskontroll Barneombudet støtter innføringen av periodisk nemndskontroll. Vi er likevel bekymret for at vedtak fra nemndskontrollen ikke kan bringes inn for tingretten, jf. forslaget til ny § 14-26 femte ledd. Adgang til domstolsprøving er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti ved frihetsberøvelse av barn, jf. barnekonvensjonen artikkel 37 d og EMK artikkel 5 nr. 4. Departementets begrunnelse for hvorfor dette ikke kan overprøves rettslig, er ikke overbevisende. Videre bør nemndleder ha en klar plikt og ikke bare en adgang, til å vurdere om barnet skal høres direkte, også ved skriftlig saksbehandling. Barneombudet ber komiteen sikre at vedtak ved periodisk nemndskontroll kan kreves rettslig overprøvd, og lovfeste at barnets rett til å uttale seg direkte alltid vurderes konkret. Ta kontakt med samfunnskontakt Simon Johnsen i Barneombudet for mer informasjon på simon@barneombudet.no eller telefon: 97 46 26 15 [i] FNs barnekomité, Generell kommentar nr. 14 om barnets rett til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn , CRC/C/GC/14 (2013) [ii] Statens helsetilsyn, Tilsynsaktiviteter på barnevernsområdet – sammenstilling og analyse av tilsynserfaringer og tilsynsfunn i 2022 og 2023 , Rapport 4/2024 [iii] Riksrevisjonen, Årsaker til utfordringer i barnevernet , Dokument 3:15 (2024–2025) [iv] Barneombudets høringssvar til Rapport fra ekspertgruppen om tiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet av 19. september 2025 [v] FNs barnekomité, Avsluttende merknader til Norges 7. periodiske rapport , CRC/C/NOR/CO/7 (2025) [vi] Statens helsetilsyn, Det viktigaste er at barna er trygge og har det bra , Rapport 7/2024

Innledning Akademikerforbundet er en fagforening i UNIO som organiserer ulike profesjoner i velferdstjenestene, mange i barnevernet. Innspillet er utformet av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, med bakgrunn i vårt høringssvar til ekspertgruppa i 2025. Barnevernspedagogenes samfunnsmandat er at barn og ungdom skal tas på alvor i sin hverdag, i sin kontekst. Med vår utviklingsøkologiske tilnærming og barnevernsfaglige kompetanse er barnevernspedagogen sentral i det tverrfaglige arbeidet rundt barn og unges oppvekst. Vi jobber særlig med å styrke barn og unges livs- og omsorgsbetingelser i samarbeid med barn, ungdommer, foreldre og familier. Vi er viktige garantister for at barn og ungdommers rettigheter skal innfris i samarbeid med andre profesjoner i feltet. Kompetanseperspektivet på utvikling av barnevernsinstitusjonene Overordnet vil vi bemerke at det er mange ulike prosesser som er igangsatt for å styrke kvalitet i barnevernsinstitusjonenes arbeid. Det er positivt på mange vis, men en må ta innover seg risikoen for at utvikling og endring skjer fragmentert. Helheten kan være utfordrende å få tak på både for de som skal forvalte systemet, for de som jobber der og de som skal bo der og foreldrene deres. Etter vårt syn er det å styrke den barnevernsfaglige miljøterapeutiske kompetansen i barnevernsinstitusjonene noe av det viktigste samfunnet kan investere i for å lykkes bedre. Det er når det kommer til alt den enkelte miljøterapeut som i møte med det enkelt barn må kunne vurdere og handle til beste for barnet. Jo tryggere og mer robuste miljøterapeuten og det miljøterapeutiske fellesskapet er, jo bedre kvalitet på hjelpen det enkelte barn får. Vi er svært bekymret for stortingets vedtak fra juni 2025 i regjeringens kvalitetsløft om at det ikke kreves en barnevernsfaglig utdanning for å være miljøterapeut i barnevernsinstitusjon. Dette bør reverseres. Videre bør alle ledere, behandlingsledere og ledende miljøterapeuter ha en barnevernsfaglig master. Prop 86 L legger an til komplekse vurderingstema som det krever spesifikk barnevernsfaglig kompetanse for å kunne håndtere. Et økt handlingsrom for å foreta inngripen, gir også økt risiko for mislighold. Vi mener stortinget må tydeliggjøre formelle kompetansekrav for barnevernet. Vi mener forholdsmessighetsvurderinger ikke kan skje på gode måter uten at man samtidig kan sikre at man har relevant spesifikk barnevernsfaglig kompetanse. Vi mener derfor at barnevernspedagogutdanningen bør utvikles som en klinisk master, som gir kandidatene kunnskap, kompetanse og trygghet i det å være miljøterapeut på en barnevernsinstitusjon. Dette er et viktig fundament for fremtidens barnevern. Rammebetingelser for utvikling av barnevernsinstitusjonsfeltet Vi mener at myndighetene ikke sørger for forutsigbare og gode nok rammebetingelser for barnevernsinstitusjonene. Risikoen for at tiltak rundt de mest utsatte barn og unge i Norge ikke fungerer er større dersom man ikke sørger for at barnevernsinstitusjonene har rammebetingelser som gjør at de kan gi den hjelpen kunnskap viser virker. Forslagene som fremkommer i Prop 86 L kan ikke ses isolert fra det øvrige som pågår i feltet. Blant annet har Stortinget vedtatt en ny innretning for institusjonstilbudet «Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud» fra mai 2024, regjeringens kvalitetsløfte fra juni 2025, og departementet skal legge frem nye utredninger neste år som gjelder feltet. Storberget-utvalget var en hurtigarbeidende gruppe, og ikke alle forslag var utredet grundig. Det gjør at man bør vurdere tiltakene som foreslås i Prop 86 L nøye. Kommentarer til forslagene i Prop 86 L: Vi støtter at forutgående akuttvedtak ikke skal inngå i makstid etter § 6-2 . Dette kan styrke grunnlaget for behandlingsalliansen og god behandling uavhengig av tiden som er gått med til den akutte plasseringen. Forskningskunnskap tilsier at man trenger tid for å drive godt miljøterapeutisk arbeid, og da må systemet legge til rette for tid. Det er viktig å påpeke at årsaken til at noen er lenge i akuttiltak er både ventetid knyttet til nemndsbehandling og manglende godkjente og riktige behandlingsplasser som nemnda kan ta stilling til. Myndighetene må sørge for at rammebetingelsene for nemndene er på plass og at det er tilgjengelige behandlingsplasser. Vi støtter utvidet adgang til å forlenge institusjonsoppholdet utover ett år , der det foreslås noe mindre krav til begrunnelse og dokumentasjon enn i dag. Det kan være at dette behovet reduseres når akuttiltaket ikke lenger er en del av de første 12 månedene. Når det gjelder forslaget om å drive periodisk kontroll av barnevernsnemnda er vi skeptiske til at dette innføres . Barnevernstjenesten har et løpende ansvar sammen med partene og barnevernsinstitusjonen å vurdere hensiktsmessigheten av plasseringen. Videre har barnet full tilgang til dialog med statsforvalter dersom de mener ikke skal bo der. 6 måneder er kort tid, og det er byråkratiserende for alle parter å innføre en slik overprøving, noe som kan ta vekk fokus fra det viktige daglige relasjonsarbeidet. Vi støtter ikke forslag om å vedta inngrep etter § 10-12 for inntil fire uker om gangen. Vi mener dagens ordning gir nødvendig handlingsrom. Vi støtter at grensesetting og adgang til inngrep som skal følge barnets behov også kan benyttes av omsorgsinstitusjoner. Å sidestille virkemidler for å sikre vern og beskyttelse uavhengig av plasseringsgrunnlag gjør at omsorg og beskyttelse likner mer på det foreldre har adgang til når et barn bor hjemme. Dette er virkemidler som man kun skal benytte ut fra en skjønnsmessig vurdering for og med det enkelte barn. Her er det viktig med barnevernsfaglig kompetansestyrking og adekvat opplæring for ulike omsorgsinstitusjoner i både statlig, ideell og annen privat regi. Når det gjelder forslaget om å tydeliggjøre at institusjoner kan godkjennes for flere målgrupper, som foreslått som endringer i § 10-17 andre ledd, anbefaler vi at dette ikke gjennomføres nå. Det er stor forskjell på å drive en omsorgsinstitusjon og en behandlingsinstitusjon i dag. Det er store forskjeller på rammene i drift av institusjonene, og hvordan miljøterapien må drives for å sikre utviklingsstøtte, vern og beskyttelse av barn. Dette bør utredes og prøves ut nærmere før en vedtar endringer i stortinget som kan gi konsekvenser for et allerede presset tilbud. Angående at barnevernsnemnda kan bestemme at et barn kan fortsette å bo i samme institusjon ved overføring fra § 3-2 eller § 5-1 til å være plassert etter § 6-2, så er vi skeptisk til dette slik barnevernsinstitusjonssystemet er i dag. Det kreves mye av nemnda å vurdere om en institusjon materielt, faglig og ressurs- og kompetansemessig er i stand til å ivareta en plassering på andre premisser enn opprinnelig. Vi anbefaler at man ikke innfører en slik bestemmelse uten at man har styrket barnevernsinstitusjonene betraktelig og sørget for at institusjonen kan dreie sin innsats. Vi er enig i at dobbeltvedtak kan benyttes. Dette er viktig for barn som allerede er under offentlig omsorg. Vi støtter endringene som foreslås i § 10-11 om å tydeliggjøre institusjonenes adgang til grensesetting ut fra barnets behov. Vi støtter også endringene i § 10-3. Avslutning Vi minner om at med utgangspunkt i dagens kunnskap vil et hvert tvangstiltak rettet mot barn og unge, uavhengig av om det er kriminalomsorg, barnevern eller helse, ha liten eller ingen langsiktig virkning om man ikke også jobber med, og setter inn tiltak i barnets økologi parallelt med at man jobber med barnets individuelle drivere til atferden. For å gi barn et bedre utgangspunkt for sin utvikling, avhenger dette i svært stor grad av kunnskapsbasert, forebyggende arbeid i kommunene, samt et tilsvarende kunnskapsbasert lokalt ettervern. Mvh, Ellen Galaasen Leder av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet elleng@akademikerforbundet.no, tlf. 98619828

FO (Fellesorganisasjonen) er fagforening og profesjonsforbund for 38 000 sosialarbeidere, og organiserer barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere . FO er den største fagforeningen for ansatte i barnevernet. Mange av våre medlemmer arbeider tett på barn og unge i barnevernsinstitusjoner og har et særlig ansvar for å utøve forsvarlig omsorg, beskyttelse og miljøterapeutisk arbeid i krevende situasjoner. FO mener at gode barnevernsinstitusjoner er en avgjørende del av samfunnets sosiale beredskap. Institusjon må ikke forstås som siste utvei, men som et nødvendig og faglig viktig tiltak for barn og unge. Et trygt og tilgjengelig institusjonstilbud forutsetter stabile rammevilkår, tilstrekkelig bemanning, hele stillinger og arbeidsforhold som forebygger sykefravær og turnover. Behov for en helhetlig og grundig utredning FO ønsker å anerkjenne intensjonen i Prop. 86 L (2025–2026) om å styrke beskyttelsen av barn i barnevernsinstitusjoner, særlig for barn med alvorlig risikoatferd og sammensatte behov. Lovforslaget gir institusjonene utvidet adgang til inngripende tiltak, blant annet knyttet til: kontroll av barns bevegelsesfrihet, begrensninger i kommunikasjon og bruk av elektroniske hjelpemidler, styrket adgang til fysiske inngrep og andre beskyttelsestiltak. FO erkjenner at slike tiltak i enkelte situasjoner kan være nødvendige for å avverge alvorlig skade. Adgang til økt kontroll har samtidig en betydelig risiko for normalisering av tvang. Slike tiltak kan ofte forsterker konflikter fremfor å forebygge dem, og det kan føre til reduksjon av det relasjonelle handlingsrommet som er avgjørende for godt miljøterapeutisk arbeid. Lovendringene som foreslås i Prop. 86 L bygger i stor grad på anbefalinger i rapporten «De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt» . I vårt høringssvar til denne rapporten anbefalte vi at forslagene til endringer i barnevernsloven ble utredet nærmere før de eventuelt ble fulgt opp med lovendringer. Etter FOs vurdering er dette ikke gjort i tilstrekkelig grad. Samtidig trådte det fra 1. januar 2026 i kraft flere nye lovhjemler som skulle styrke barns beskyttelse og omsorg i barnevernsinstitusjon, blant annet adgang til kontroll av barns elektroniske kommunikasjon. FO er bekymret for at slike inngripende tiltak innføres gradvis og stykkevis, uten at de vurderes samlet og i sammenheng – både med hverandre og med institusjonenes faktiske rammevilkår. FO mener at forslagene i Prop. 86 L viderefører denne utviklingen, ved å legge ytterligere vekt på utvidet adgang til kontroll- og tvangstiltak. Vi er usikre på om de foreslåtte endringene samlet sett vil føre til bedre, mer individuelt tilpasset hjelp til barn og unge som må bo på barnevernsinstitusjon. FO mener derfor fortsatt at det er behov for en helhetlig utredning av både eksisterende og foreslåtte hjemler, før de foreslåtte lovendringene gjennomføres. Barns rettssikkerhet og medvirkning Det er godt dokumentert at barn selv ofte opplever tvang og fysisk makt som utrygt, tillitsødeleggende og potensielt traumatiserende. FO er bekymret for at Prop. 86 L i liten grad ivaretar og styrker barns reelle rett til medvirkning i lys av de nye og mer inngripende hjemlene som foreslås. Forslaget legger i stor grad til grunn at barns medvirkning allerede er tilstrekkelig regulert gjennom gjeldende rett, uten å god nok problematisere hvordan denne retten faktisk kan ivaretas i situasjoner der hensynet til sikkerhet og kontroll får større plass. Det er derfor en fare for at dette kan føre til at medvirkning i praksis blir en formell rettighet, snarere enn en reell og meningsfull del av beslutningsprosessene som direkte griper inn i barnas hverdagsliv og integritet. Slik FO leser forslagene i prop. 86 L er de trolig samlet sett en forskyvning i balansen mellom beskyttelse og medvirkning, som er de to hensynene vurdering av barnets beste skal legge til grunn. Vi vurderer at kontroll- og sikkerhetshensyn i dette tilfelle styrkes uten at barnets rett til innflytelse og medbestemmelse gis tilsvarende vekt. Dette er problematisk både ut fra et rettssikkerhetsperspektiv og ut fra kunnskap om hva som bidrar til trygghet, tillit og positiv utvikling for barn i barnevernsinstitusjon. Ansatte på institusjon må ha rammer som sikrer tid til relasjonsbygging. God kvalitet og hjelp forutsetter også strukturelle rammer som tilstrekkelig og stabil grunnbemanning, hele og faste stillinger, samt systematisk arbeid med arbeidsmiljø og forebygging av sykefravær og turnover. Ansatte på institusjon må ha rammer som sikrer tid til relasjonsbygging. Dette er grunnleggende for trygghet, kontinuitet og faglig forsvarlighet. Barn i barnevernsinstitusjon har ofte komplekse og sammensatte behov knyttet til traumer, psykisk helse, rus, voldserfaringer og kriminalitet. Dette stiller høye krav til de ansattes kompetanse. Endring og trygghet skapes gjennom relasjoner – ikke gjennom økt kontroll FO vil understreke at trygghet og endring for barn i institusjon først og fremst skapes gjennom stabile relasjoner, tillit og høy faglig kompetanse hos de ansatte. Det er dette som fremheves av våre medlemmer. I tillegg støttes det både av forskning, erfaringer fra praksis og tydelige tilbakemeldinger fra barn med institusjonserfaring. Vi er derfor opptatt av at vi må ha et fleksibelt institusjonsbarnevern med høy kompetanse, med faglig sterk stedlig ledelse og strukturerer som legger til rette for en læringskultur, og at ansattes sikres veiledning og kontinuerlig kompetanseutvikling slik at de kan gi individuelt tilpasset hjelp til de barn og unge som til enhver tid bor på institusjon. Forslaget til endring i § 10-17 om å tydeliggjøre krav til institusjonenes målgrupper, faglige mål, metodebruk, planverk og internkontroll er et viktige grep for å styrke faglig kvalitet og redusere uønsket variasjon mellom institusjoner. Det samme er endringene i § 10-19 som presiseres at godkjenning av institusjoner må knyttes til definerte målgrupper og forsvarlig drift. Vi har tro på at tydeligere rammer for godkjenning kan bidra til bedre samsvar mellom barns behov og institusjonenes kompetanse. Vi vil også påpeke at for å sikre god kvalitet og faglig utvikling i institusjonsbarnevernet vil det være avgjørende med sterke faglige støttestrukturer både i og rundt institusjonene. Internt forutsetter dette et felles, tydelig og operasjonalisert faggrunnlag som ansatte får opplæring og veiledning i, og som følges opp gjennom kontinuerlig implementering og kvalitetssikring. Et slikt felles utgangspunkt bidrar til at ledere og ansatte kan arbeide i samme retning og med et felles formål, samtidig som det gir rom for faglig skjønn og videreutvikling. Samtidig er eksterne støttestrukturer nødvendige for å understøtte institusjonenes faglige arbeid og utvikling over tid. Målet for videreutvikling må være å redusere behovet for tvang Barn i barnevernsinstitusjon har krav på trygghet, omsorg og utviklingsstøtte. Dette forutsetter at de ansatte gis rammer som gjør dem i stand til å utøve sitt ansvar på en faglig forsvarlig og etisk god måte. FO mener derfor at målet for videreutvikling av barnevernsinstitusjoner må være å redusere behovet for tvang, ikke å utvide det rettslige handlingsrommet for tvang. Mvh Marianne Solberg, Forbundsleder Tonje Wejden, Seniorrådgiver

INNSPILL FRA FRA FORANDRINGSFABRIKKEN (FF) TIL BARNE OG FAMILIEDEPARTMENTETS PROP. 86 L (2025–2026) Forandringsfabrikken har gjennom 15 år hentet inn svar fra barn med erfaring fra barnevernsinstitusjoner og i like mange år har ungdommer fra undersøkelsene gitt innspill til myndigheter. Hvordan institusjonene utvikler seg har vært viktig for hundrevis av ungdommene i FF Bygd på svar fra det siste tiåret, fra mer enn 600 barn som bor eller nylig har bodd på institusjon, tenker vi at forslagene har svært stor risiko for å skade barn og vil gjøre det vanskeligere for de ansatte å hjelpe barna på institusjon. Vi tenker også at flere av forslagene bryter med kritikken og merknadene Norge fikk fra FNs barnekomité i 2025 Det finnes ikke kunnskapsgrunnlag som sier at økte begrensninger og maktbruk beskytter barn. VI BER DERFOR DERE PÅ STORTINGET OM Å IKKE VEDTA LOVFORSLAGENE Barn på institusjon kan gjøre veldig alvorlige handlinger mot seg selv og andre. Et hovedsvar fra FFs undersøkelser gjennom 15 år er at barn ikke ønsker å skade seg selv eller andre og at de aller fleste vil bli stoppet. Vi vet at når voksne bruker fysisk makt eller innskrenker barns frihet, gjør de det fordi de er redde for barnet eller seg selv og har lært at dette er riktig måte å løse slike situasjoner på Bruk av makt mot barn på institusjon lager skader, forklarer barn på institusjon. Forskning FF har funnet både i Norge og internasjonalt viser at makt mot barn skader. I FHIs oversikt Bruk av tvang og grensesetting i barnevernsinstitusjon og fosterhjem (2020) viste en nederlandsk studie at barn i lukkede institusjoner følte på avmakt, tap av autonomi, tap av mening og dehumanisering. I Gro Ulsets forskning Tvang i barnevernsinstitusjoner, ungdommenes perspektiver (2013) sa ungdommene at tvangstiltak kunne oppleves skremmende og krenkende og avle mer tvang Barneombudet sin rapport Grenseløs omsorg (2015) viste at mange barn opplever fysisk fastholdelse som skremmende og krenkende. Flere barn sidestilte det med å bli utsatt for vold FFs undersøkelser De tror de vet best (2021) og Hvis jeg var ditt barn (2019) med barn i barnevernsinstitusjon viser at fysisk maktbruk og innskrenking i bevegelsesfrihet kan skade barn gjennom at barn blir veldig redde, får fysisk vondt eller kjenner seg lite verdt. Når en voksen bruker fysisk makt, har noen barn uttrykt at de kan se ansiktet til en som tidligere har brukt vold eller gjort overgrep. Det kan også bidra til at barn gjør desperate handlinger og dermed gjør det farligere for samfunnet. . Et barn kan få langvarige skader som å se på seg selv som farlig og syk og å miste grenser over egen kropp. Mange barn har måttet gå i traumeterapi i årevis etter å ha blitt utsatt for fysisk maktbruk, og ha opplevd innskrenkninger i bevegelsesfrihet på institusjon FFs undersøkelser viser at 4 av 5 barn på institusjon tidligere har vært utsatt for vold, overgrep, kontroll og omsorgssvikt foreslås. Nå foreslår BFD at flere former for maktbruk skal bli en del av det å gi god omsorg og beskyttelse til disse barna Barn vil stoppes. Barn vil beskyttes fra å skade seg selv og andre. Men makt gjør at barn mister tro på at samfunnet vil dem godt. Makt ødelegger kan ødelegge muligheten voksne i institusjoner har til å hjelpe. Dersom disse forslagene går gjennom vil det få store konsekvenser for barna Norge fikk kritikk og merknader av FNs barnekomite, forslagene går likevel i motsatt retning FNs barnekomité mai 2025: Norge får kritikk for nylig vedtatt lovgiving i Stortinget som utvide mulighetene for å bruke fysisk makt i skoler og institusjoner. Nå foreslår departementet å utvide adgangen enda mer Fra merknadene: Tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. 21. Med henvisning til sin generelle kommentar nr. 13 (2011) om barnets rett til frihet fra alle former for vold, er komiteen bekymret over nylig vedtatt lovgivning i Stortinget som utvider mandatet til lærere og omsorgspersoner til å bruke makt i skoler og institusjoner, og anbefaler at Staten: ● (a) Tar tak i den økende forekomsten av voldelig og aggressiv atferd blant barn i skoler og institusjoner ved å prioritere forebyggende tiltak, blant annet ved å utarbeide beredskapsplaner i samarbeid med barn og ved å trene personalet; ● (b) Sikrer at retningslinjer og praksis kun tillater fysisk maktbruk mot barn som en siste utvei i psykisk helsevern, skoler, barnevernsinstitusjoner og politiarrest; ● (c) Styrker tiltak for å sikre at barn i politiarrest, i velferds- og psykisk helse-institusjoner ikke blir utsatt for mishandling, inkludert uforholdsmessig maktbruk, isolasjon, bruk av tvang og fastholding; 24. Med henvisning til retningslinjene for alternativ omsorg for barn, anbefaler komiteen at Staten: ● (h) Forebygger og beskytter barn mot fysisk eller psykisk vold og seksuelle overgrep i institusjoner, også fra ansatte, ved regelmessig å innhente barnas fortellinger om negative erfaringer og gripe inn når det er nødvendig. Merknadene er gjengitt i vår oversettelse, men kan leses i sin helhet her:https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/Download.aspx ?symbolno=CRC%2FC%2FNOR%2FCO%2F7&Lang=en Sivilombudet advarte departementet mot dette BFD bruker utredningen til Storberget-utvalget som bakgrunn for lovforslagene i Prop. 86L. Ekspertgruppens mandat var å vurdere tiltak rettet mot barn og unge under 18 år med store oppfølgingsbehov som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, IKKE for alle barn på institusjon. Sivilombudet uttrykte bekymring for dette i høringsinnspill til utvalgets rapport: Vi kan ikke se at ekspertgruppen har gjort nødvendige vurderinger av de menneskerettslige konsekvensene av forslaget om utvidet målgruppe. Ombudet understreker at forslaget åpner for vidtgående bruk av tvang mot alle barn og unge som plasseres i barnevernsinstitusjon, uavhengig av hva som er grunnlaget for plasseringen. Noen av tvangstiltakene kan være så inngripende at de utgjør en frihetsberøvelse……. Vi vil fraråde en utvidelse av målgruppen for bruk av tvang etter bvl. § 10-9, uten at det gjøres en bredere utredning som omfatter forslagets menneskerettslige sider og en evaluering av praksis og etterlevelsen av gjeldende regelverk. Vi ber komiteen om å: Be BFD gjøre en helhetlig vurdering av kapittel 10 med utgangspunkt i barns rettigheter og ikke med utgangspunkt i å bruke mer makt eller gjøre utvidelser Stortinget kan i stedet stå opp for barns rettigheter Om 10 år vil vi se tilbake på konsekvensene av å bruke enda mer fysisk makt. Synspunktene fra barn på institusjon er ikke systematisk innhentet i denne saken. Synspunkter fra noen organisasjoner kom fram som del av bakgrunnen, men de vurderes og vektes ikke, som del av beslutningen Fra forskning, kunnskap fra barn og menneskerettigheter vet vi at: ● Bruk av makt mot barn lager desperasjon og langvarige skader i mange barn ● Bruk av makt ødelegger tillit til voksne og muligheter for å hjelpe ● bruk av makt kan gjøre det farligere for de ansatte i møte med barna

Høringssvar fra Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) til Prop. 86 L Endringer i barnevernsloven (bedre beskyttelse av barn på institusjon). Om LFB Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) er en demokratisk medlems- og interesseorganisasjon for nåværende og tidligere barnevernsbarn, etablert i 1997, og som frem til 2023 har vært en underorganisasjon av Voksne for barn. Den 28. mai 2023 besluttet landsmøtet i LFB en løsrivelse av organisasjonen og en ny og selvstendig LFB ble stiftet. Et viktig formål med løsrivelsen er å løfte stemmene til våre medlemmer og styrke organisasjonsdemokratiet i enda større grad. LFB jobber for å styrke rettighetene til barnevernsbarn og samarbeider med sentrale samfunnsaktører innen barnevernsfeltet. Tidligere og nåværende barnevernsbarn i LFB skal få muligheten til å bidra med sin innsikt innen barnevern, og oppleve samhold og inkludering gjennom aktivitetsarenaer og politisk arbeid. LFBs visjon er å være en premissleverandør av samlings- og kunnskapsarenaer for sine medlemmer og for erfaringsbasert kunnskap og informasjonsarbeid, og å utgjøre et viktig bidrag innen utvikling av dagens og fremtidens barnevern. Om institusjonene Mange av våre medlemmer kaller eller har i perioder av livet kalt institusjonen for et hjem. Dette i kombinasjon med at plassering på institusjon er et av de mest inngripende tiltakene barnevernet kan foreta seg mot et barn gjør at institusjonene er viktig for LFB og våre medlemmer. Institusjonene skal yte omsorg og behandling til barn og ungdom som av ulike årsaker kan ha utbytte av de rammene institusjonene kan tilby. LFB mener at noen barn og ungdom kan ha stort utbytte av å bo på en god institusjon som er rigget for å ivareta deres behov. Dette inkluderer noen barn som skader sin utvikling ved å utvise en kriminell atferd, men det er også andre grupper barn og unge som kan ha utbytte av opphold på en god institusjon. Våre medlemmer er tydelige på at institusjonene også skal være et hjem, både i hverdagen, i feriene og ved høytidene. For våre medlemmer innebærer dette at det skal være trygt, hjemmekoselig og stabilt å bo på institusjon. Samtidig vet vi i dag at mange barn og unge opplever å bli plassert i institusjoner som ikke er rigget for å ivareta deres behov. Dette er slått fast i ulike rapporter de senere årene som for eksempel barneombudets rapport «De tror vi er shitkidz» (2020) og NOU 2023: 24 «Med barnet hele vegen – barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit». Vi vet også at det skjer mye i institusjonsbarnevernet blant annet med bakgrunn i forslagene som kom i NOU 2023: 24, hvor mange gode forslag er vedtatt og igangsatt, men ting tar tid. De store omstillings og endringsrossesene vi ser i institusjonsbarnevernet er lange prosesser som vil gi gevinst over tid, og ikke i morgen. Vi forstår beslutningstakernes behov for å vise handlekraft i møte med den siste tidens utvikling i forhold til ungdomskriminalitet, og den svært tilspissede samfunnsdebatten dette har skapt. Samtidig vil vi formane beslutningstakere om å tenke klokt, være tålmodige og ha troa på de store prosessene som allerede er igangsatt og som ligger på trappene når det gjelder forbedringer av institusjonsbarnevernet. Om forslagene fra departementet LFB støtter intensjonen i forslagene som legges frem av departementet, nemlig at barn og ungdom som setter sin utvikling i fare skal få forsvarlig omsorg og beskyttelse. Vi er dog bekymret for at disse forslagene nå rulles ut på bakgrunn av et etter vårt syn mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Slik vi uttalte i vårt høringssvar til Storberget-utvalget sin rapport er vi fortsatt svært kritiske til samtlige forslag til endringer i barnevernsloven som nå legges frem av departementet. LFB fastholder at kunnskapsgrunnlaget dette forslaget bygger på ikke i tilstrekkelig grad har klart å ivareta barn og unge med institusjons- og tvangserfaring sine perspektiver, og vi mener at dette burde ha vært en reel og integrert del av Storberget-utvalget sin utredning. Videre er vi også bekymret for helheten i det rettslige handlingsrommet for inngripende tiltak mot barn som bor på institusjon. Den 01.01.2026 trådte det i kraft nye hjemler for innsyn i barns elektroniske kommunikasjonsmidler og adgang til å bruke fysisk makt for å avverge skade. Forslagene fra departementet legger opp til å åpne for ytterligere adgang til å gjøre inngrep ovenfor barn som bor på institusjon. Dette er etter vårt syn feil retning. Hardere hender og mer tvang vil etter vår vurdering i verste fall føre til at man skyver disse ungdommene «lengre» unna, og dermed ende opp med å ikke være forsvarlig omsorg og beskyttelse som er intensjonen. Vi er sterkt bekymret for barn og unge som bor i institusjon sin rettsikkerhet og ber om at det foretas en helhetlig gjennomgang av de samlede adgangene for inngrep ovenfor barn i institusjon. LFB har også bekymringer knyttet til praktiseringen av et utvidet handlingsrom for inngripende tiltak mot barn som bor på institusjon, slik departementets forslag legger opp til. Våre erfaringer tilsier at noen av dagens institusjoner har utfordringer når det kommer til praktiseringen av eksisterende hjemler for inngrep ovenfor barn i institusjon. Dette er etter vårt syn en stor svakhet i barn og unge som bor på institusjon sin rettssikkerhet. Vi ber derfor om at det må settes av midler til kompetansehevende tiltak knyttet til praktiseringen av tvang mot barn som bor på institusjon, for institusjonene og deres ansatte, uavhengig av om departementets forslag vedtas eller ikke. Barn og ungdom som skader sin utvikling ved å begå kriminalitet bærer ofte med seg vanskelig opplevelser, de kan ha opplevd vold, blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt. Dette er blant annet slått fast i en rapport fra Oslo politidistrikt «Barn og unge registrert med 10 eller flere anmeldelser» (2025), her fant de at 7 av 10 «unge gjengangere» selv hadde vært utsatt for vold eller omsorgssvikt fra sine foreldre. Disse barna og ungdommene har først og fremst behov for trygge relasjoner, stabilitet og høy faglig kompetanse. Den miljøterapeutiske grunnmuren institusjonene er bygget på og jobber etter er kjernen i å lykkes med endringsskapende arbeid, ikke tvang og kontroll. Institusjonene skal ikke være straff, men hjelp, støtte og relasjoner som skal bidra til at barn og ungdom får en positiv utvikling. Vi er redd for at forslagene som nå legges frem vil åpne for en utvikling som potensielt kan svekke det miljøterapeutiske grunnlaget institusjonene i dag er bygget på. Til slutt ønsker vi å fremheve at forslagene slik de ligger nå vil ramme alle barn som oppholder seg på barnevernsinstitusjoner i Norge. Dersom intensjonen er å styrke institusjonens adgang til inngrep ovenfor barn som skader sin utvikling ved å begå kriminalitet, vil det slik forslagene nå ligger være å skyte spurv med kanon. LFB ber om: · At barn og unge med kriminalitets- tvangs- og institusjonserfaring sin kunnskap blir en tilstrekkelig og reel del av det samlede kunnskapsgrunnlaget, og at det på bakgrunn av dette gjøres en ny vurdering av forsalgene som nå foreligger. · At det foretas en helhetlig gjennomgang av de samlede adgangene for inngrep ovenfor barn i institusjon. · At barn og unge i institusjon sin rettsikkerhet vurderes på nytt i lys av den helhetlige gjennomgangen av adgangen til inngrep ovenfor barn i institusjon. Herunder barn og unges rett til medvirkning og muligheter for rettslig overprøving. · At det settes av midler til kompetansehevende tiltak knyttet til praktisering av tvang mot barn i institusjon for institusjonene og deres ansatte, uavhengig om forslagene som foreligger fra departementet blir vedtatt eller ikke.

Om Ly - for deg med en oppvekst preget av voksnes rus Ly er en landsdekkende bruker- og pårørendeorganisasjon som jobber med og for de som vokser opp i familier preget av rus. Det overordnede prinsippet i alt arbeid med barn er barnets beste. Ly vurderer at Prop. 86 L bærer preg av et for ensidig fokus på økt kontroll, tvang og maktbruk på institusjonene. Vi savner en helhetlig tilnærming som i større grad vektlegger det relasjonelle og forebyggende arbeidet. For barn som har vokst opp med rus og uforutsigbarhet, er det avgjørende hvordan de blir møtt av voksne. Tvang uten relasjon oppleves som straff, ikke omsorg. Som en ungdom i Ungt Nettverk fortalte: «Jeg følte bare at de var en saksbehandler, og jeg var liksom et nummer (...) Jeg ville bare ha omsorg egentlig.» Vi er bekymret for at økt maktbruk vil forsterke avstanden mellom barn og ansatte og skape en destruktiv «oss mot dem»-holdning. Varighet av vedtak og periodisk kontroll (§ 6-2) Ly er bekymret for at den foreslåtte periodiske kontrollen, som skal være en sikkerhetsventil ved slike langvarige opphold, svekkes gjennom administrativ forenkling. Departementet begrunner skriftlig behandling med at fysiske møter kan være traumatiske, men vi mener at dersom møteformen er utrygg, er det selve formen som må endres, man skal ikke fjerne barnets rett til å bli hørt. Å bli «hørt på papiret» er ikke det samme som å bli lyttet til. For barn som er vant til at voksne tar avgjørelser over hodet på dem, skaper dette distanse. Vi ber komiteen sikre at barn fortsatt får møte beslutningstaker ansikt-til-ansikt i trygge rammer, og at informasjonsansvaret skjerpes slik at barnet faktisk forstår hva som kontrolleres og hvorfor. Utvidelse av inngrep til 4 uker - fare for «soningspreg» (§ 10-12) Forslaget om å doble varigheten av inngrep fra 14 dager til 4 uker er en drastisk utvidelse som risikerer å gi oppholdet et soningspreg. Uten tydelig relasjonell forankring risikerer dette å oppleves som soning og føre til økt motstand. Ly anerkjenner behovet for beskyttelse mot rus og skadelige miljøer, men beskyttelse må ikke bli til sosial isolasjon. Ly ber komiteen lovfeste krav om en individuell, miljøterapeutisk plan ved alle vedtak over 14 dager. Vi foreslår også rutiner som garanterer barnet alternative kommunikasjonsformer, som lineærtelefon eller felles-PC, når personlig utstyr inndras. Inngrep må alltid følges av konkret informasjon om formålet og hva som skal til for at restriksjonene oppheves. Omsorgsansvar, fysisk makt og trygghet Departementet foreslår å tydeliggjøre at institusjonsansatte kan sette grenser for barn «på tilsvarende måte som foreldre». Ly mener denne sammenligningen er problematisk. Ansatte i turnus har ikke denne emosjonelle historikken. Når voksne i en profesjonell rolle setter inngripende grenser uten en genuin og stabil relasjon i bunn, kan det føles som nok en voksen som tar kontroll uten å egentlig kjenne dem. Ly mener loven må tydeliggjøre at grensesetting utover husordensregler forutsetter en etablert og trygg relasjon, og at barnets egen opplevelse av situasjonen alltid skal dokumenteres. Man kan ikke lovfeste seg til foreldreskap i en turnusordning. Ly anerkjenner behovet for å ivareta tryggheten til både barnet selv og menneskene rundt. Samtidig må vi aldri miste av syne at fysisk maktbruk er et svært alvorlig inngrep som bærer med seg en betydelig risiko for retraumatisering. Ly ber derfor komiteen lovfeste en plikt til proaktiv informasjon om reglene for maktbruk i forkant, innføre krav om en obligatorisk debrifing og reparerende samtale etter alle hendelser med fysisk makt og sikre barna aktiv opplæring i egne rettigheter og faktiske klagemuligheter. Rettssikkerhet er ikke reell dersom barnet ikke forstår hva det kan klage på. Avslutning Vi takker for muligheten til å gi innspill, og håper våre erfaringer og vurderinger vil være til nytte i det videre arbeidet. Dersom det er ønskelig med utdypende informasjon eller dialog, stiller vi gjerne til møte. Kontaktperson: Andrea Rothschild Kristin Oudmayer Rådgiver brukermedvirkning, Ly Generalsekretær, Ly andrea@lyfordeg.no kristin@lyfordeg.no

Samtidig vil vi anerkjenne at det er positivt at en ønsker å gi institusjonene bedre verktøy for å ivareta ungdom i svært krevende situasjoner. Det er et viktig utgangspunkt. Vi vil også trekke frem som positivt at en åpner for lengre og mer stabile opphold. For noen ungdommer kan det gi nødvendig ro og forutsigbarhet. Og det er positivt at dere legger opp til økt kontroll og oppfølging av vedtak. Det kan styrke rettssikkerheten – hvis det fungerer i praksis. Vi forstår behovet for bedre verktøy. Men tiltakene må være konkret tilpasset ungdom med alvorlige psykiske utfordringer, rusproblemer og høy risiko. Da holder det ikke å bare gi mer adgang til tvang. Å ta mobilen kan være nødvendig i noen tilfeller. Men for mange er mobilen den eneste kontakten med venner, familie eller hjelpeapparat. Brukes dette for bredt, kan det gjøre situasjonen verre – ikke bedre. Vi er også bekymret for ulik praksis. I dag vet vi at ungdom får ulik behandling, avhengig av institusjon. Med mer rom for skjønn, kan forskjellene bli større. Det svekker rettssikkerheten. Derfor trenger vi konkrete grep: Tydelige kriterier for tvang – hva “nødvendig” faktisk betyr må være mer konkrekt, og mindre inngripende tiltak må prøves først og dokumenteres. Felles nasjonale rutiner – institusjoner bør ikke tolke dette forskjellig. Obligatorisk opplæring av ansatte – dette er avgjørende for hvordan loven brukes i praksis. Tettere og uanmeldt tilsyn – og ungdom må få snakke trygt alene med tilsynet. Og tydelige krav til innhold – lengre opphold må bety mer behandling, skole og oppfølging, ikke bare mer kontroll. Til slutt: Hvis dere gir institusjonene mer makt, må dere samtidig sikre at den brukes likt, riktig og kontrollert. Hvis ikke, risikerer vi at ungdom får ulike tilbud – og at de som trenger hjelpen mest, får det dårligst. Takk.

NIM takker for muligheten til å gi innspill til lovforslag om endringer i barnevernsloven. Vi vurderer at departementet har gjort grundige menneskerettslige vurderinger på flere punkter i forslaget, og det er positivt at departementet foreslår styrket periodisk kontroll. I dette innspillet konsentrerer vi oss om to spørsmål: (1) adgangen til inngrep i barnets rett til besøk og elektronisk kommunikasjon, og (2) det videre lovarbeidet om særlig inngripende institusjonsplasseringer. Departementet foreslår i punkt 6.4.4 å gi alle barnevernsinstitusjoner – også omsorgsinstitusjoner – adgang til inngrep i barnets rett til å motta besøk og til å benytte elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. Forslaget aktualiserer flere menneskerettigheter, og forutsetter særlig balansering av barns rett til vern mot utnyttelse, vold og overgrep opp mot barns rett til vern mot inngrep i privatlivet. Dette er en krevende balansegang: for svake inngrepsmuligheter kan innebære at staten ikke oppfyller sin plikt til å beskytte barnet, mens for vide eller langvarige begrensninger kan innebære uforholdsmessige inngrep i barnets rettigheter. NIM vurderer at departementet gir en god gjennomgang av de menneskerettslige vurderingene som må foretas for at det skal kunne gjøres inngrep i barns rett til privatliv.[1] Vi vil likevel understreke at lovforslaget må følges opp med tiltak som sikrer at disse vurderingene blir lagt til grunn i praksis. Forslaget innebærer en omfattende utvidelse av adgangen til å gjøre inngrep i privatlivet til barn på omsorgsinstitusjon – en sammensatt barnegruppe i ulike livssituasjoner. Det er derfor spesielt viktig at det iverksettes tiltak for å sikre at institusjonene foretar de nødvendige menneskerettslige vurderingene i praksis før det gjøres inngrep. Utforming av støttemateriell med trinnvis gjennomgang av de ulike leddene i inngrepsvurderingen, kombinert med tett oppfølgning fra statsforvalter i gjennomføringsfasen, er eksempler på mulige tiltak som kan bidra til å sikre at det ikke gjøres ulovlige inngrep i barns rett til privatliv. EMD har lagt vekt på at skriftlige retningslinjer kan gjøre selve loven mer forutberegnelig.[2] Slik NIM forstår proposisjonen, følges ikke Storberget-utvalgets forslag om særlig sikrede institusjonsplasseringer opp i denne omgang. Departementet varsler at det vil foretas ytterligere utredninger, særlig for tilfeller som kan innebære frihetsberøvelse av barn.[3] NIM knytter derfor noen merknader til dette. Etter vår vurderer forutsetter dette i så fall et mer presist lovgrunnlag enn forslaget til § 5-1. Til sammenlikning er det i den danske loven om ungdomskriminalitetsnemnd vilkår om at plassering på en sikret institusjon må være «absolutt påkrevd» for å avverge at den unge skader seg selv eller andre, og at skaden ikke kan avverges ved hjelp av mindre inngripende tiltak.[4] Avslutningsvis finner NIM grunn til å minne om at FNs barnekomité generelt oppfordrer til å styrke arbeidet med forebygging, fremfor økt bruk av tvang og inngrep. I lys av forslaget, og av at departementet varsler utredning av ytterligere inngrepshjemler knyttet til barn på institusjon, vil vi følge med på det samlede inngrepstrykket fremover.[5] Vennlig hilsen for Norges institusjon for menneskerettigheter Kai Spurkland Kasper Grøtvedt Nilsen Direktør Rådgiver Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur. [1] Se særlig s. 44-45 i proposisjonen. [2] Munjaz mot Storbritannia (2913/06) avsn. 94 . [3] Punkt 6.4.1 i proposisjonen. [4] Den danske «Lov om bekæmpelse av ungdomskriminalitet» gir på nærmere vilkår adgang til å frihetsberøve barn fra 12-årsalder i sikrede og særlig sikrede institusjoner. Loven er tilgjengelig her: https://www.retsinformation.dk/eli/lta/2018/1705. Reglene det siktes til står i § 16 nr. 1. [5] Se for eksempel FNs barnekomité sine avsluttende merknader til Norges sjuende rapport (22. juli 2025) CRC/C/NOR/CO/7 avsnitt 21.

4 Varighet og vedtak etter § 6-2 og periodisk kontroll Redd Barna støtter ikke departementets forslag om at akuttplasseringer forut for plassering uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2 ikke skal medregnes i den totale plasseringstiden. Redd Barna støtter Sentralenheten i at manglende kapasitet kan være en årsak til at ungdommene ikke får lang nok tid i behandlingsinstitusjonene, og anbefaler å bedre kapasiteten heller enn å utvide plasseringstiden etter § 6-2. Vi støtter heller ikke forslaget om å senke kravene for å forlenge oppholdet i institusjon, slik at plasseringstid i flere tilfeller blir opp mot 24 måneder. Den foreslåtte endringen av ordlyd legger kun opp til en vurdering av om barnets utfordringer fortsatt er til stede, og overser barnets respons på behandlingen. Det skal gjøres en forholdsmessighetsvurdering når det vurderes om oppholdet skal forlenges. I denne vurderingen inngår et krav om at inngrepet i barnets rettigheter må stå i forhold til det formålet som søkes oppnådd, som i disse tilfellene er å hjelpe barnet. Dette taler for at det fortsatt må være et krav om at barnet må være i en etablert behandlingsprosess, som hen har nytte av og som skal videreføres. Vi er også bekymret for at en lavere terskel for forlengelse kan føre til at hovedregelen blir at et opphold varer i 24 måneder. Redd Barna støtter forslaget om periodisk kontroll, men mener prøving bør skje raskere enn etter 6 måneder. Vi viser til at Storberget-rapporten foreslo prøving hver 4. måned. Til sammenlikning anbefaler FNs retningslinjer for alternativ omsorg periodisk vurdering hver 3 mnd (FNs generalforsamling (2010) Guidelines for the alternative care of children (A/RES/64/142), avsnitt 67 og barnekonvensjonen artikkel 25.) Videre mener vi skriftlig behandling begrenser opplysningen av saken, og at barnet bør få anledning til å snakke direkte med nemndsleder, i samsvar med barnekonvensjonen artikkel 12. Redd Barna mener det er et menneskerettslig krav at tvangsvedtak i sivile saker må kunne bringes inn for rettslig overprøving. NIM skriver “artikkel 5 nr. 2 og 4 kommer til anvendelse for andre former for frihetsberøvelse enn den straffeprosessuelle. Disse gir den frihetsberøvede krav på domstolsprøving «raskt» for å prøve om frihetsberøvelsen er lovlig, og krav på løslatelse dersom den ikke er det. I dette er det også et krav til fornyet domstolsprøving dersom grunnlaget for frihetsberøvelsen er foranderlig (eksempelvis psykisk sykdom), ifølge EMDs praksis.” (Norges institusjon for menneskerettigheter (2026) Veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger (2. utgave), punkt 5.3.5.5. Det vises til EMDs avgjørelse i Winterwerp v. The Netherlands (6301/73).) Grunnlaget for plassering etter barnevernsloven § 6-2 også foranderlig, noe som tilsier at fornyet domstolsprøving bør finne sted. Vi viser videre til EMDs avgjørelse i Spišák mot Tsjekkia, der det uttales at domstolsprøving må skje med korte intervaller der den frihetsberøvede er et barn (Spišák v. the Czech Republic, 13968/22, avsnitt 82) Vi er også usikre på hvordan unntaket i § 14-26 skal forstås opp mot tvistelovens særregler for administrative tvangsvedtak, særlig i lys av departementets uttalelse i punkt 4.4.4 om at unntaket ikke stenger for at parten kan fremme sak for domstol om “myndighetsmisbruk etter tvistelovens regler”. Gitt tiltakets inngripende karakter bør det vurderes nærmere om foreslått regulering ivaretar hensynene bak tvistelovens kapittel 36. 5 Adgang til å vedta inngrep etter § 10-12 for inntil fire uker om gangen Redd Barna støtter ikke forslaget om at vedtak om inngrep kan gis varighet på inntil fire uker. Dette utgjør en betydelig utvidelse sammenlignet med gjeldende lov. Vi kan ikke se at hyppigere vurdering av om tvang skal opprettholdes er til skade for barnet, særlig når barnet har klagerett underveis. I et digitalisert samfunn, der digital deltakelse er sentralt for utdanning, informasjon og kontakt med omverdenen, er fire uker et svært langvarig inngrep. Hensynet til ivaretakelsen av sikkerheten til barn og unge på institusjon må vurderes opp mot andre rettigheter, som retten til ytringsfrihet og informasjon i artikkel 11, utdanning i artikkel 28 og privat- og familieliv i artikkel 16. Videre er det vanskelig å foreta treffsikre vurderinger av behovet for tvang flere uker frem i tid. Barns situasjon kan endre seg raskt, spesielt ved god oppfølging. Langvarige tvangsvedtak kan redusere insentivet til miljøterapeutisk arbeid og bli en belastning for barnets utvikling. Videre er det helt sentralt at institusjonene settes i stand til å ta gode vurderinger og fatte riktige vedtak, samt fortløpende vurdere om tvangen kan opphøre på et tidligere tidspunkt. 6 Grensesetting og adgang til inngrep skal følge barnets behov 6.4.2 Tydeliggjøre institusjonens adgang til grensesetting ut fra barnets behov Redd Barna mener gjeldende og foreslått regulering av grensesetting har uklar rekkevidde. Det er en glidende mellom grensesetting og inngrep, og det bør tydelig fremgå av loven at også grensesetting skal protokollføres. Redd Barna mener det bør vurderes om det også bør fastsettes en varighet når grensesetting besluttes. Siden grensesetting er ment å være mindre inngripende enn inngrep etter bvl. kap. 10 bør varigheten være vesentlig mindre enn 14 dager som er dagens regel for inngrep etter bvl. § 10-12. 6.4.3 Tydeliggjøre adgangen til å benytte fysisk makt for å hindre at barnet skader andre personer Redd Barna mener vilkåret “nært forestående skade” bør konkretiseres og illustreres med eksempler slik at det blir lettere for institusjonene å anvende det korrekt. Fysisk makt er et inngrep i barnets personlige integritet, jf. Grl. § 104, og det bør ikke legges opp til store utvidelser sammenliknet med gjeldende rett. 6.4.4 Gi omsorgsinstitusjoner utvidet adgang til inngrep i barnets rett til besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett Redd Barna er positive til at departementet går inn for en ordning der adgang til tvang ikke forhåndsbesluttes av nemnda. Forslaget åpner likevel for bruk av tvang i en ny institusjonstype, og vi mener det bør begrunnes nærmere hvorfor grensesetting etter bvl. § 10-3 ikke vurderes som tilstrekkelig. Det er et prinsipielt skille mellom atferds- og omsorgsplasseringer. Atferdsplasseringer, inkludert muligheten for tvangsbruk, kan ikke vedtas med mindre det vurderes som nødvendig for å hjelpe barnet. I motsetning til saker etter bvl. § 5-1 er det vanlig praksis ved saker etter bvl. § 6-2 at både barnet selv og institusjonen forklarer seg for nemnda, slik at nemnda kan få det beslutningsgrunnlaget den trenger når det gjelder barnets utfordringer og institusjonens mulighet til å møte disse. Hvis barneverntjenesten mener et barn i omsorgsplassering har behov for rammer, inkludert mulig tvangsbruk, som plassering etter bvl. § 6-2 åpner for må de fremme sak om dette. Da får barnet en prøving av dette for nemnda, slik at rettssikkerheten ivaretas bedre. 6.4.6 Behov for andre tiltak når barn på institusjon utsetter sin utvikling for alvorlig fare Redd Barna er positive til at muligheten til å fatte nytt vedtak etter bvl. § 6-2 når barnet allerede har vedtak om plassering tydeliggjøres. Det vises til det vi har skrevet om den prinsipielle forskjellen på omsorgs- og atferdsplasseringer. Vi er også positive til at forslaget legger opp til færre flyttinger for barna, men understreker at grunnvilkåret om at institusjonen er faglig og materielt egnet fortsatt bør gjelde. Dersom det bor flere barn på samme institusjon, med ulikt plasseringsgrunnlag, bør det gjøres en vurdering av hvordan dette påvirker barna og om det er forsvarlig at de bor sammen.