mandag 8. juni

Komitéleder ønsker velkommen

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Lunsj

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 6 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Pause

Felles høring med 5 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med 4 organisasjoner

Felles spørsmålsrunde

Mitt navn er Marius Dahl, jeg er kunstner og styreleder i BONO - Billedkunst Opphavsrett i Norge. Med meg har jeg juridisk rådgiver i BONO Mathias Hordvei. Jeg vil bruke den tiden vi har til å drøfte det generelle unntaket for tekst- og datautvinning, eller satt på spissen, det kommersielle unntaket for trening av KI-modeller . La meg først understreke at bruk av vernede verk til utvikling av KI-modeller kan lisensieres. Lisensiering kan sikre kontrollert bruk, samt vederlag til rettighetshaverne, og det finnes allerede muligheter for dette gjennom kollektive forvaltningsorganisasjoner som BONO. Vi kan imidlertid ikke inngå avtaler om opphavsrettslig bruk hvis ikke opphavsretten er i behold. Forslaget til ny § 50 e gjennomfører direktivets artikkel 4, og åpner, ifølge Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD), opp for bruk av vernede verk til trening av KI-modeller uten klarering. For å kunne ivareta egne rettigheter har rettighetshaverne, bakvendt nok, fått muligheten til å reservere seg mot bruken på forhånd. Vi mener at KUDs uttalelser går for langt i å hensynta de som utvikler KI-modeller når de drøfter den praktiske gjennomføringen av reservasjonsretten. For de rettighetshaverne vi representerer er det umulig i praksis å benytte noe annet enn ensidige reservasjoner i naturlig språk for å reservere seg mot datainnsamling. Gruppen vi representerer består av et bredt spekter av visuelle kunstnere. Verkene er fysiske – malerier, skulpturer, kunsthåndverk med mer – og lages ikke primært for digital tilgjengeliggjøring. Den digitale tilgjengeliggjøringen som finner sted håndteres ikke av forlag eller plateselskap med gode rutiner for å kontrollere tilgang til verkene. Det er kunstnerne selv, med varierende grad av teknisk kompetanse, som håndterer distribusjonen. En betydelig andel av de digitale gjengivelsene av verkene er også fotografier tatt av tredjeparter – besøkende på utstillinger, journalister eller andre – som lastes opp, kopieres, beskjæres og spres på tvers av nettsteder som kunstnerne gjerne ikke selv administrerer. Dette skjer utenfor deres kontroll og uten at disse noen gang har hatt muligheten til å implementere metadata i filene eller begrense tilgangen til nettstedene. Vi understreker at reservasjonsretten må være reell og effektiv for at opphavsretten skal kunne beholdes av kunstnerne. Derfor vil vi be familie- og kulturkomiteen om å presisere i sin innstilling at: Ensidige reservasjoner i naturlig språk på rettighetshavernes og kollektive forvaltningsorganisasjoners nettsteder kan være en egnet måte å reservere seg mot bruk i tekst- og datautvinning. Takk for at vi fikk muligheten til å komme med en uttalelse, og jeg ser frem til spørsmål hvis komiteen har noen.

Innledende anbefaling Det anbefales at Stortinget utsetter gjennomføringen av DSM-direktivet artikkel 3 og 4. Regjeringen bør komme tilbake med et revidert forslag etter EU-evalueringen i 2026, basert på en oppdatert vurdering av generativ kunstig intelligens (KI), bedre bruk av nasjonalt handlingsrom og styrket vern av rettighetshavere. Overordnet vurdering Forslaget bygger i hovedsak på en direktivnær minimumsgjennomføring. Det nasjonale handlingsrommet er i liten grad brukt til å møte de markeds- og teknologiske endringene som har skjedd siden direktivet ble vedtatt, særlig fremveksten av generativ KI. Resultatet er at rettighetshavernes vern i praksis videreføres på et nivå utviklet før dagens KI-drevne bruksmønstre. Flere sentrale spørsmål er fortsatt uavklarte på EU-nivå, blant annet rekkevidden av TDM-reglene for generativ KI, skillet mellom forskning og kommersiell bruk og spørsmålet om kompensasjon. Disse forholdene har direkte betydning for artikkel 3 og 4. Proposisjonen inneholder heller ikke tilstrekkelige vurderinger av hvordan regelverket samlet vil påvirke rettighetshavernes økonomiske stilling, håndhevingsmuligheter og praktiske kontroll i digitale markeder, særlig overfor store plattform- og KI-aktører. Manglende tretrinnsvurdering, effektivitetsprinsipp og regulering av TDM Departementet legger til grunn at lovforslaget er forenlig med tretrinnstesten, men uten en selvstendig vurdering tilpasset dagens teknologiske situasjon. Det er uklart i hvilken grad generativ KI inngikk i vurderingsgrunnlaget da direktivet ble vedtatt, og den senere utviklingen har endret forutsetningene vesentlig. Lovforslaget innebærer et skifte fra en samtykkebasert til en reservasjonsbasert modell for tekst- og datautvinning (TDM). Bruk av verk til TDM og KI-trening skal kunne skje uten forhåndssamtykke med mindre rettighetshaveren aktivt reserverer seg. Risiko og bevisbyrde flyttes dermed over på rettighetshaverne. Proposisjonen redegjør ikke tilstrekkelig for hvordan dette påvirker den normale utnyttelsen av verk eller rettighetshavernes økonomiske interesser. Når regelverket åpner for omfattende bruk med betydelige økonomiske konsekvenser, tilsier dette behov for en konkret nasjonal vurdering før implementering. Det mangler også en grundig vurdering av effektivitetsprinsippet (effet utile). Dersom reservasjonsadgangen i praksis er vanskelig å benytte, mister vernet sin reelle funksjon. Reservasjonsretten må derfor kunne utøves gjennom enkle, tilgjengelige og praktisk gjennomførbare metoder. Proposisjonen drøfter i begrenset grad spørsmålet om kompensasjon. Direktivet gir ikke et entydig svar og synes ikke å utelukke nasjonale vederlags-, lisens- eller kompensasjonsordninger. Det nasjonale handlingsrommet fremstår derfor som lite utnyttet. Forslaget inneholder ingen mekanismer som sikrer kompensasjon ved omfattende kommersiell bruk, selv om slik bruk kan konkurrere med verkets normale utnyttelse. Dette skaper risiko for at betydelige verdier overføres fra rettighetshavere til kommersielle aktører uten tilstrekkelig vern eller kontroll. Forslaget regulerer i hovedsak bruken av verk i treningsfasen, men ikke utnyttelsen av KI-generert output. Dette skaper et rettslig tomrom hvor verk kan brukes som treningsgrunnlag uten samtykke eller kompensasjon, samtidig som resultatene kommersialiseres i konkurranse med menneskeskapte verk. Konsekvensene kan være særlig store for utøvende kunstnere. Etter vårt syn tilsier disse forholdene at gjennomføringen av artikkel 3 og 4 bør utsettes til rettstilstanden i EU er nærmere avklart. Plattformansvar og vederlag (artikkel 17 og 18) Forslaget etablerer plattformansvar, men uten mekanismer som sikrer at vederlag faktisk tilfaller opphavere og utøvende kunstnere. Det legges i stedet til grunn at inntekter fordeles gjennom eksisterende kontraktsforhold. Erfaring viser at slike modeller ofte kanaliserer verdier til mellomledd fremfor skapende og utøvende ledd. Dette svekker direktivets mål om rimelig og forholdsmessig vederlag og viderefører det dokumenterte verdigapet i plattformøkonomien. Det bør vurderes egne, uoverdragelige og kollektivt forvaltede vederlagsrettigheter som utløses direkte ved plattformutnyttelse. Tvisteløsningsordningen (artikkel 21) Tvisteløsningsordningen bør ikke være avhengig av enighet mellom partene. For å fungere som et reelt rettsmiddel må én part kunne bringe saken inn ensidig. Europeisk utvikling Utviklingen i Europa tilsier tilbakeholdenhet. Danmark har pekt på svakheter ved reservasjonsmodellen og åpnet for å vurdere en samtykkebasert løsning etter 2026. Europaparlamentet har uttrykt bekymring for manglende tilpasning til generativ KI, og DSM-direktivet er under evaluering i EU. Dette viser at rettstilstanden fortsatt er uavklart. § 21 Departementets forslag i Prop. 41 LS åpner for at rettighetshavere kan gi avkall på vederlagsretten etter åndsverkloven § 21 samtidig som det gis adgang til direktelisensiering. Dette skaper rettslig usikkerhet. Dersom man befinner seg utenfor eneretten og samtidig gir avkall på vederlagsretten, er det uklart hvilken økonomisk rettighet som faktisk kan disponeres. Adgangen til direktelisensiering medfører derfor flere rettslige uklarheter, til tross for departementets foreslåtte presisering i § 21 femte ledd. FFUK Creo støtter de foreslåtte endringene i åvl § 114 andre ledd så Fond for utøvende kunstnere kan videreføres. Forslag til komitémerknader Komiteen viser til at det nasjonale handlingsrommet i begrenset grad er brukt for å ivareta balansen mellom rettighetshavere og brukere. Komiteen mener dette er særlig problematisk i lys av utviklingen innen generativ kunstig intelligens. Komiteen merker seg at det ikke er foretatt en selvstendig vurdering av unntakene opp mot tretrinnstesten. Dette reiser spørsmål om konsekvensene for rettighetshavernes er tilstrekkelig vurdert i lovforslaget. Komiteen viser til at reservasjonsretten forutsetter tekniske løsninger som i dag i begrenset grad er standardisert eller tilgjengelig for rettighetshaverne. Komiteen mener at reservasjonsadgangen må kunne utøves gjennom enkle, tilgjengelige og praktisk gjennomførbare metoder for å sikre et reelt og effektivt vern. Komiteen merker seg videre at proposisjonen ikke inneholder forslag til vederlags- eller lisensordninger for omfattende kommersiell bruk etter artikkel 4, og heller ikke regulerer utnyttelsen av KI-generert output. Etter komiteens syn kan dette bidra til å undergrave den normale utnyttelsen av verk og svekke rettighetshavernes stilling. Komiteen peker også på at gjennomføringen av artikkel 17 og 18 i liten grad sikrer at vederlag fra plattformutnyttelse faktisk tilfaller opphavere og utøvende kunstnere, og mener det bør vurderes vederlagsordninger for å sikre kompensasjon til rettighetshaverne. Komiteen støtter etableringen av en opphavsrettsnemnd, men mener at tvister bør kunne bringes inn ensidig for å sikre en effektiv og tilgjengelig tvisteløsningsordning. Komiteen viser til den pågående utviklingen i EU, herunder evalueringen av DSM-direktivet, Komiteen mener dette tilsier tilbakeholdenhet med å binde norsk rett før rettstilstanden er nærmere avklart. På denne bakgrunn anbefaler komiteen at gjennomføringen av artikkel 3 og 4 utsettes, og ber regjeringen komme tilbake med et revidert forslag etter EU-evalueringen i 2026. Det forutsettes at det da foretas en grundigere vurdering av tretrinnstesten, effektivitetsprinsippet og behovet for tiltak som sikrer reell kontroll, håndheving og kompensasjon for rettighetshaverne. Komiteen mener at forholdet mellom avkall på vederlagsretten etter åndsverkloven § 21 og direktelisensiering ikke er tilstrekkelig avklart i proposisjonen.

Om Den norske Forfatterforening Den norske Forfatterforening (DnF) organiserer forfattere av skjønnlitterære bøker for voksne. DnF ble grunnlagt i 1893, og har 870 medlemmer. Formålet er å fremme norsk litteratur og ivareta norske forfatteres interesser. DnF arbeider for forfatteres ytringsfrihet og at det skal finnes et mangfold av ytringer. – Nå oppdaterer vi åndsverksloven ved å styrke rettighetene til opphavere og andre kunstnere, spesielt i møte med ny teknologi og grensekryssende tjenester, sa Kulturminister Lubna Jaffery da åndsverksloven ble sendt på høring. DnF ber stortinget gjennom lovendringer, merknader og anmodningforslag om å sikre nettopp dette. Artikkel 3 og 4 må utsettes Et stort antall aktører ba i høringen om at implementeringen av DSM-direktivets artikkel 3 og 4 utsettes. DSM-direktivet er under evaluering i EU, og en gjennomføring i norsk rett må utsettes til evalueringen er klar. Rapporter fra Europa viser at regjeringens foreslåtte implementering ikke er positivt for rettighetshaverne. En fersk studie fra Europaparlamentets juridiske komité (JURI) om opphavsrett og generativ kunstig intelligens oppsummerer som et av sine funn at TDM-unntakene ikke var utformet for å favne generativ kunstig intelligens. Studien peker også på ulik implementering av artikkel 3 og 4 mellom EU-landene. Siste versjon av Code of Practice (CoP) om å håndheve TDM-unntakene baserer seg på maskinlesbare reservasjonsløsninger. Slik CoP og artikkel 4 er utformet, er det så å si umulig for forfattere å forvalte sine rettigheter. I den tidligere nevnte rapporten fra Europaparlamentet omtales dette slik: “This institutional blind spot is compounded by persistent technical and legal flaws in the opt-out mechanism itself. Article 4(3) of the CDSM Directive, which is meant to safeguard rightsholders’ interests, has proven largely ineffective in practice. As we have seen, there are still no harmonised or widely adopted technical standards for expressing reservations in a machine-readable way. Even more critically, developing a truly functional and universally applicable opt-out mechanism poses significant technical and legal challenges. In fact, much of the online content used in AI training is uploaded by third parties—not the rightsholders themselves—making it practically impossible for creators to assert their rights effectively. As a result, protected works are routinely used in AI training without true consent or remuneration, raising fundamental concerns about fairness and enforceability.” DnF ber derfor Stortinget sikre at artikkel 3 og 4 ikke gjennomføres i norsk rett nå. Og hvis de gjennomføres i norsk lov, må stortinget sikre rettighetshaverne i møte med KI. Det må være enkelt å reservere seg, og innretningen bør helst være slik at en bruker må be om tillatelse til å benytte et verk. Ingen produsentrettigheter til litteratur DnF støtter departementet i at artikkel 16 ikke bør gjennomføres i norsk rett, og at dette også er i tråd med hensynet til et ønske om nordisk rettsenhet. Bestemmelsen er frivillig, og retter seg i mot medlemsstatene Belgia og Tyskland, som fikk sine ordninger begrenset av sak C-572/13 (Reprobel). DnF har vært i kontakt med Dansk Forfatterforening som var tett på EU-behandlingen av direktivet og de skriver: “ Som jeg har skrevet før er den IKKE indført i dansk lov, fordi det ikke er nødvendigt, heller ikke i Norge. Hele baggrunden for denne EU-artikel er striden om Reprobel/VG Wort, hvor man i Tyskland og Belgien havde det kæmpe problem, at deres kollektive forvaltningsorganisationer (CMO'er ligesom Kopinor og Nowaco) altid havde betalt vederlag til både autorer og forlag selvfølgelig. Pludselig viste der sig et hul i belgisk og tysk lovgivning, som gjorde, at forlag faktisk ikke havde ret til disse penge, selvom alle synes de skulle have dem. Derfor har man fikset det problem via EU-lov (DSM). Man har løst et belgisk/tysk problem med EU-lov. Det er ikke nødvendigt i Danmark og Norge. Derfor blander norske forlag det her fuldstændig sammen.” En gjennomføring av artikkelen vil flytte mer makt i favør av forlag og utgiver, og i disfavør av forfattere og kunstnere. En slik ny rettighet til litteratur gjennom åndsverksloven for forlag vil skape uklarhet rundt etablerte rettsposisjoner og vil innebære en betydelig omveltning av en allerede etablert praksis på litteraturfeltet. En endring av dagens ordning i Norge vil medføre en forskyvning i disfavør av opphaver, i strid med direktivets formål. Og det vil utløse behov for ytterligere stipendmidler. Alle vederlagsfordelinger i f.eks Kopinor og Norwaco tar utgangspunkt i at forlagene ikke har en slik rett, og en slik ny rettighet vil utløse reforhandlinger og mindre vederlag til forfattere. Skulle komiteen likevel vurdere å gjennomføre artikkel 16 i norsk rett ber vi om å bli innkalt til et eget møte for å forklare komplekset nærmere. Kompensasjon til forlag av fribruksreglene gjennom lovendring Hvis det er et ønske om å kompensere forlagene for fribruksbestemmelsene i åndsverksloven, er dette først og fremst et forskrift- og budsjettspørsmål. I Danmark er dette gjort gjennom en forskrift til åndsverksloven. Det krever altså ingen lovendring. Enhver ny rettighet for forlag gjennom lov vil få konsekvenser for fordelinger på en rekke områder, på samme måte som ved gjennomføring av artikkel 16. Fra juridisk hold pekes det på at det vil være i strid med selve ideen om en fellesskapsutviklet opphavsrett på EU-nivå. En slik særordning i Norge vil være direkte i strid med annen skandinavisk og europeisk opphavsrett. Hvis komiteen likevel vurderer lovfesting av kompensasjoner til forlag i åndsverksloven, må dere innkalle skribentorganisasjonene til et møte. Dette følger ikke av direktivet og har ikke vært på høring. Dette vil gi dyptgående endringer og ha store konsekvenser for forfatterøkonomien, noe som må belyses skikkelig før en så inngripende beslutning eventuelt tas. Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk DnF støtter forslaget om å i utgangspunktet gjøre hevingsretten ufravikelig, men er sterkt uenig i unntaket som foreslås, at denne retten kan fravikes i kollektivt forhandlede avtaler. Det foreslåtte unntaket vil innebære at en vesentlig andel av avtaler som opphavere inngår faller utenfor denne retten, noe som vanskelig kan sies å innebære en styrking av opphavernes rettigheter, som er oppgitt å være et av de grunnleggende motivene bak forslaget. DnF ber stortinget fjerne dette unntaket fra bestemmelsen: Bestemmelsene kan likevel fravikes dersom det følger av en kollektivt forhandlet avtale. DnF ber Stortinget understreke forståelsen Departementet legger til grunn i 17.6.3.1 om at rettigheter også kan tilbakekalles der verket er brukt i liten grad. Andre bestemmelser DnF ber stortinget sikre direktivets løsning om avtaleforrang i undervisningsbestemmelsene. Det vil også være i tråd med nordisk rettslikhet. DnF ber stortinget sikre at forskriftskompetansen i § 49 legges til Kongen i statsråd. DnF ber stortinget sikre at bestemmelsen om vederlagsjustering i § 69 justeres slik at den får den effekten den er ment å ha, at krav om vederlagsjustering kunne rettes mot tredjeparter og senere ledd i verdikjeden. En slik forståelse er i tråd med både direktivets formål og artikkel 20. DnF ber stortinget tydeliggjøre at totaloverdragelser mot et engangsvederlag ikke aksepteres, jf. direktivets artikkel 18 og fortalens punkt 73. DnF ber Stortinget om å fastsette klare føringer i både lovtekst og forarbeider om at engangsvederlag i utgangspunktet ikke anses som et passende og forholdsmessig vederlag.

Dramatikerforbundet organiserer forfattere som skriver for film, tv-drama, scene, spill og lyddrama. Ingenting er viktigere for nåværende og framtidige film-, serie- og spillforfattere enn at skaping av åndsverk har ånd i seg - altså et menneskelig opphav. For all framtidig film-, spill- og seriefortellings skyld, må regulering av kunstig intelligens på plass før irreversible direktiver innføres. Skal fortellinger gjøre noe for norsk samhold, kultur, språk og identitet, må det komme fra opphavsmennesker. Og at ideer-, konsepter og manus som produksjonsselskaper, kanaler og strømmere ikke benytter, kommer tilbake til opphavspersonen for å kunne finne en annen vei til det norske publikum. Dramatikerforbundet stiller oss bak uttalelsene fra blant annet Kopinor, Kunstnernettverket, NFFO, Forfatterforeningen, Forfatterforbundet. Vi vil i denne høringen konsentrere oss om et par av punktene. Men understreker at vi deler de andres syn i deres høringssvar knyttet til de andre kapitlene Åndsverksloven skal sikre opphavsrettigheters rettigheter. I møte med nye plattformer og teknologi i stadig utvikling er det viktig at den er tydelig og sterk for å bevare opphavgiveres rettigheter. Innføringen av DSM-direktivet slik det nå er lagt frem bidrar til det motsatte på flere områder. EU er allerede i gang med å se på direktivet på nytt, og utviklingen siden den først kom er ikke godt nok ivaretatt slik den nå ligger. Artikkel 3 og 4 Vi ber om at gjennomføringen av artikkel 3 og 4 utsettes. DSM-direktivet er under evaluering i EU og rapporter fra Europa viser at regjeringens foreslåtte implementering ikke er positivt for rettighetshaverne. Studie fra Europaparlamentets juridiske komite om opphavsrett og generativ kunstig intelligens viser i et av sine funn at TDM-unntakene ikke var utformet for å favne generativ kunstig intelligens. Den viser også til utfordringene knyttet til ulik implementering i de forskjellige medlemslandene. Slik artikkel 4 er utformet, er det så å si umulig for forfattere å forvalte sine rettigheter. Bestemmelsene åpner for omfattende bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale uten forhåndssamtykke. Selv om det finnes en reservasjonsadgang mener DF at denne ikke vil sikre opphavsretten godt nok. Vi ber derfor om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et revidert forslag som hensyntar utfallet av de rettslige prosessene i EU og at det vurderes og sikres at TDM-unntakene oppfyller tretrinnstesten i Bernkonvensjonen. Tilbakekalling av rettigheter Stortinget må sikre at retten til tilbakekalling av rettigheter i § 74 gjøres ufravikelig og at unntaket i § 74 siste ledd om kollektivt forhandlede avtaler styrkes. Vi ønsker å legge til at vi ser at departementet unntar audiovisuelle verk fra tilbakekallingsretten i åvl. § 74, samtidig som at hevingsbestemmelsen i § 72 videreføres. Etter vårt syn er dette svært uheldig. I dag er det vanlig at manusforfattere/regissører kontraktsregulerer tilbakekallsretten, da en del prosjekter av ulike grunner havner i skrivebordskuffen før de blir realisert. Prosjektene er ofte ikke betalt veldig godt, så tilbakekallsretten er viktig for dramatikere og forfattere på det audiovisuelle feltet, for at de skal kunne utnytte sine verk fullt ut. Vi ber Stortinget presisere at unntaket om lojalitetsplikt i § 74 fjerde ledd bokstav c må tolkes snevert og at det i utgangspunktet ikke vil komme i konflikt med tilbakekallingsretten. Unntaket kan og vil bli brukt for å hindre opphaver fra å utnytte «restrettigheter» som faktisk er tilbakeført. De siste 20 årene har forfatterorganisasjonene og forleggerforeningen vært enige om at rettigheter som tilbakeføres kan utnyttes av forfatterne. Foreslått unntak vil rokke ved den omforente praksisen og skaper en unødig risiko for forfatter. Dette kan også gjelde der hvor filmen eller TV-dramaet blir produsert, men hvor det finnes ubenyttede beslektede rettigheter, slik som rett til å lage prequels, sequels og remakes av film/TVdrama hvor kun den opprinnelige filmen/TV-drama produseres. At opphaver ikke skal kunne tilbakekalle og benytte disse rettighetene vil være i sterkt strid med opphavernes rettigheter og interesser, noe som er i strid med direktivets formål.

Fond for utøvende kunstnere er hjemlet i lov av 14.12.1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner mv. Fondsloven utfyller åndsverkloven hva gjelder betaling for overføring av innspilt musikk: De foreslåtte endringene i åvl § 114 andre ledd gjør at Fond for utøvende kunstnere kan bestå, og vi støtter selvsagt endringsforslaget. I dag kreves den typiske avgiftskrona inn fra en kringkaster for spilling av amerikanske plater. Det spilles mye amerikansk musikk og i løpet av årene 2023-2025 utbetalte FFUK 156 millioner avgiftskroner til norske utøvende kunstnere. Vi er ikke på statsbudsjettet. Musikken blir ikke dyrere pga. avgiften, men brukeren betaler for all musikk. Endringene viderefører departementets høringsutkast fra 2023 og avklarer hvordan § 114, 2. skal forstås etter at RAAP-dommen (C-265/19), som gjaldt tolkningen av art. 8.2 i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115 EF), aktualiserte et nytt blikk på åndsverklovens anvendelses-område for overføring av musikk innspilt i USA. Før den såkalte RAAP-dommen, var situasjonen at amerikanske plater, uten fondsloven, ville ha vært gratis. Med fondsloven ble det betalt også for amerikanske plater. Etter RAAP-dommen, mente enkelte at Norge var pliktig til å følge EU-domstolen: i så fall ville fondsavgiften falle bort til fordel for vederlag for amerikanske plater, vel og merke uten at bruk av norske plater i USA ville gi vederlagspenger til Norge. Endringene hviler på to faktorer: For det første tok Norge ved tilslutning til Romkonven-sjonen av 1961 forbehold om materiell gjensidighet. Det betyr at utøvere fra andre Rom-konvensjonsland har rettigheter som om de var norske ved overføring/spilling av deres innspillinger i Norge, forutsatt at norske utøvere likestilles med hjemlandets utøvere for spilling av norske plater i «det tilhørende hjemland». USA er ikke tilsluttet Romkonven-sjonen, og det blir følgelig ingen materiell gjensidighet. For det andre har Norge, selv om vi er EØS-medlem, beholdt friheten til å bestemme hvilke tredjeland (utenfor EØS) vi vil forplikte oss overfor: Vi har såkalt traktatkompetanse. Fondsloven kan bestå uten å komme i motstrid med EØS-avtalen, og det er opp til Stortinget å ta det gode kulturpolitiske valget ved å vedta de foreslåtte endringene i § 114, 2. ledd. Det innebærer at vi også oppfordrer komiteen til å skrive i sine merknader at endringsforslag til § 21 om avkall på vederlagsrett og adgang til direktelisensiering utenfor Gramo, IKKE er ment å påvirke fondsloven og dens avgiftsgrunnlag, for dét kan neppe være meningen: Åvl § 21 som en opphavsrettslig vederlagssordning sammen med åvl § 114, 2. ledd og fondsloven som en kulturpolitisk ordning, utfyller hverandre i dag. Det bør videreføres. Med vennlig hilsen Mette Møller (dir., sign.)

Dette notatet gjelder behandlingen av Prop. 41 LS (2025–2026) og departementets forslag til gjennomføring av DSM-direktivet (EU) 2019/790 artikkel 3 og 4 i ny §§ 50 d–f i åndsverkloven. Hovedmålet med DSM-direktivet var å forbedre posisjonen til skapere, utøvere og innholdsprodusenter og sikre rettferdig/rimelig kompensasjon i møte med store teknologigiganter. Direktivet ble vedtatt for syv år siden, på et tidspunkt da bruk og misbruk av kunstig intelligens var noe helt annet enn i dag. DSM‑direktivet gir medlemsstatene et nasjonalt handlingsrom ved gjennomføringen, særlig når det gjelder avgrensning og praktisering av unntak fra eneretten, samt tiltak for å sikre en rimelig balanse mellom rettighetshavere og brukere. Departementet har i Prop. 41 LS i hovedsak valgt en direktivnær og minimumspreget gjennomføring, uten i tilstrekkelig grad å benytte dette handlingsrommet til å styrke rettighetshavernes faktiske stilling ved å presisere grenser for KI‑relatert bruk, styrke reservasjonsmekanismer og utvikle kompensasjonsmodeller. Resultatet er at rettighetshavernes vern i praksis fryses på et nivå fastsatt før generativ KI fikk gjennomslag, til tross for at risiko og skadepotensial er vesentlig endret. Det nasjonale handlingsrom er ikke utnyttet i lovforslaget, som inneholder flere alvorlige svakheter. Det gjelder ikke minst på punkter som rammer små og enkeltstående opphavere, små næringsdrivende, hardest – og som i praksis støtter de største plattformene og KI‑selskapene. Norden har lang tradisjon for rettsenhet på opphavsrettens område, lovforslaget bryter med den tradisjonen på en måte som er til skade for opphaverne, se om andre nordiske lands implementering nedenfor (om artikkel 5). Det fremstår som meget spesielt at tre EU-land velger løsninger som fremmer opphavernes interesser og Norge ikke gjør det. Vederlag til opphavere dreier seg om betaling for bruk _ det er ikke tale om noen form for statlig støtte. Det er urimelig om lovgivningen ikke understøtter og fremmer slik betaling og ikke gir dette næringsfeltet reell mulighet til å ivareta sine rettigheter og beskytte sine eiendeler. Gjennomføring av lovforslaget som det nå foreligger vil forårsake direkte skade for en stor og viktig gruppe næringsdrivende. Motsetningsvis vil rimelig betaling for verk kunne bidra betydelig til synergistisk utvikling og innovasjon i både kreative og teknologiske næringer. Kommentarene til proposisjonen er begrenset av den korte tiden som har vært til disposisjon etter fremleggelsen og instruks om lengden på innspill til komiteen. De alvorligste svakhetene i lovforslaget (§ 50d-f) handler om direktivets artikkel 3 og 4, om tekst- og datautvinning (TDM). Artikkel 3 og 4 ble laget for å åpne for bruk av tekst og data i forskning og innovasjon. I praksis brukes de nå som smutthull: som en snarvei for å omgå opphavsretten og slippe unna betaling for massiv bruk av verk i KI‑trening. Implementeringen av artikkel 3 og 4 må defineres langt klarere. Forskning må avgrenses til faktisk vitenskapelig forskning – utført av godkjente forskningsinstitusjoner, i tråd med etablerte forskningsetiske normer. Ikke alt som kalles «FoU» i et tech‑selskap eller en markedsavdeling, kan gis carte blanche til å bruke opphavsrettslig materiale gratis. Etter I § 50e i lovforslaget kan opphaver på ”hensiktsmessig måte” reservere seg mot andres eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål. Det er ikke klart hva ”hensiktsmessig måte” er, og det eksisterer pr. i dag intet system for slik reservasjon. I praksis medfører dette at opphaver ikke har noe vern mot misbruk. Det danske kulturministeriet nedsatte i juni 2024 en ekspertgruppe for å vurdere blant annet disse spørgsmål, ekspertgruppen har fremlagt sine anbefalinger: https://kum.dk/kulturomraader/ophavsret/ekspertgruppe-for-ophavsret-og-kunstig-intelligens . Artikkel 5 (utvidede unntak) – se Prop. 41 LS (2025–2026) side 47-51) kan i norsk drakt bli en ny måte å presse fram gratisbruk på – når «bruk i undervisning» eller andre formål tolkes vidt, uten at kompensasjonsordninger følger med. Tre andre nordiske land har implementert avtalelisens der opphavere får betaling, mens Norge vil «utrede videre». Forfatterforbundet slutter seg til Kopinors høringsinnspill fra mars 2024, se https://kopinor.no/wp-content/uploads/2025/09/Forslag-til-endringer-av-andsverkloven-2024.pdf og Kopinors konkrete forslag til lovbestemmelser https://kopinor.no/wp-content/uploads/2025/09/Vedlegg-1-til-horingsuttalelse-2024.pdf . Formålet med Artikkel 17 (plattformansvar) - se Prop. 41 LS (2025–2026) side 102-143) er å gjøre det lettere å holde store delingsplattformer ansvarlige for å betale opphavere når deres verk lastes opp på plattformene. Dette har ikke resultert i lisensiering, men heller ført til overvåkning av hva brukere laster opp. Og det er i praksis umulig for små opphavere å kreve betaling fra de store plattformene. Endringene i åndsverksloven må sikre opphavernes rettigheter og muligheter for betaling. Lovforslaget ivaretar ikke dette. Prop. 41 LS (2025–2026) ble fremlagt fredag før påske. Det er syv år siden DSM-direktivet ble vedtatt. Kultur- og likestillingsdepartementet gjennomførte i 2024 en høringsrunde, med frist i mars 2024, for å komme med høringsinnspill. Det er altså gått to år siden høringen og fremming av Prop. 41 LS (2025–2026). Den berørte gruppen gis svært og uforsvarlig kort tid til å komme med innspill til proposisjonen. Forfatterforbundet er kjent med Creos innspill om utsettelse av implementeringen av direktivets artikkel 3 og 4. Forfatterforbundet anmoder Stortinget om å instruere Regjeringen om å revidere Prop. 41 LS (2025–2026) og utnytte det nasjonale handlingsrommet DSM-direktivet gir til å ivareta og fremme opphavernes eiendom og interesser. Videre at Norge skal ivareta den langvarige, nordiske rettsenhet på området og komme med løsninger tilsvarende det Danmark, Sverige og Finland har innført når det gjelder direktivets artikkel 5. Det kan bemerkes at Island heller ikke har implementert direktivet ennå. Det foregår som nevnt en revisjonsprosess av DSM-direktivet i EU. Europaparlamentet fattet 10. mars et vedtak om å be EU-kommisjonen vurdere endringer, og de relevante departementer i EU-landene er bedt om å vurdere virkningene av direktivet. I Danmark har en ekspertgruppe allerede gjort dette. Dersom den pågående revisjonen i EU fører til en styrking av opphavernes rettigheter, noe som er sannsynlig, kan en vedtagelse av Prop. 41 LS (2025–2026) i uendret form føre til at norske opphavere har en uakseptabel risiko for i en periode å ha dårligere rettigheter enn opphavere i EU. Hvis lovforslaget vedtas, anmodes Stortinget om å pålegge Regjeringen raskt å fremme forslag om lovendringer som skaper lovharmoni med andre europeiske land. Dette er ikke minst viktig i lys av at det er gått syv år siden DSM-direktivet ble vedtatt og Prop. 41 LS (2025–2026) fremmes.

Forfatterforbundet er en fagforening som organiserer skjønnlitterære forfattere og er et særforbund i Landsorganisasjonen i Norge, LO. Regjeringens lovforslag inneholder flere alvorlige svakheter og er i utakt med utviklingen i EU. Hvis Regjeringens forslag slik det er fremsatt vedtas, vil det ramme små og enkeltstående opphavere og næringsdrivende hardt, samtidig som at forslaget vil styrke de største plattformene og KI‑selskapene. Dette står i direkte motstrid til hovedmålet med DSM-direktivet, som var å styrke posisjonen til skapere, utøvere og innholdsprodusenter, og sikre rettferdig/rimelig kompensasjon i møte med store teknologigiganter. DSM-direktivet, slik det ble vedtatt av EU i 2019, er i utakt med dagens virkelighet. Da var bruken av kunstig intelligens noe helt annet enn i dag. Begrepet «generativ kunstig intelligens» var for eksempel ukjent for allmennheten før 2022. Kritikken mot å la artikkel 3 og 4 i direktivet inkludere trening av KI har vært massiv. På grunn av utviklingen og erfaringen med direktivet i land der det er implementert, er det igangsatt en omfattende revisjonsprosess av DSM-direktivet i EU. Europaparlamentet fattet 10. mars i år vedtak om å be EU-kommisjonen vurdere endringer, og de relevante departementer i EU-landene ble bedt om å vurdere virkningene av direktivet. I Danmark har en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe allerede gjort dette, og gruppens rapport ble avgitt i september i 2025: https://kum.dk/kulturomraader/ophavsret/ekspertgruppe-for-ophavsret-og-kunstig-intelligens . Det er grunn til å anta at den pågående revisjonen i EU fører til en styrking av opphavernes rettigheter. Dersom Prop. 41 LS (2025–2026) vedtas i uendret form, vil det føre til at norske opphavere risikerer å få uakseptabelt dårligere rettigheter enn opphavere i EU når det skjer endringer i EU. Hvis lovforslaget vedtas i uendret form, anmodes Stortinget om å pålegge Regjeringen raskt å fremme forslag om lovendringer som vil skape lovharmoni med andre europeiske land, spesielt de andre landene i Norden. Det nasjonale handlingsrommet EU-retten gir, er ikke utnyttet i lovforslaget. EU-direktiver må ikke implementeres ordrett, slik det er tilfelle med forordninger. Den enkelte stat har et nasjonalt handlingsrom, et handlingsrom de fleste land benytter seg av. Våre naboland Sverige, Danmark og Finland har benyttet denne muligheten, det må Norge også gjøre. DSM‑direktivet gir et nasjonalt handlingsrom ved gjennomføringen, særlig når det gjelder avgrensning og praktisering av unntak fra eneretten, samt tiltak for å sikre en rimelig balanse mellom rettighetshavere og brukere. Departementet har i Prop. 41 LS valgt en direktivnær og minimumspreget gjennomføring, uten i tilstrekkelig grad å benytte dette handlingsrommet til å styrke rettighetshavernes faktiske stilling ved å presisere grenser for KI‑relatert bruk, styrke reservasjonsmekanismer og utvikle kompensasjonsmodeller. Resultatet er at rettighetshavernes vern i praksis fryses på et nivå fastsatt før generativ KI fikk gjennomslag, til tross for at risiko og skadepotensial er vesentlig endret. Prop. 41 LS (2025–2026) bryter mot nordisk rettsenhet. Norden har lang tradisjon for rettsenhet på opphavsrettens område, lovforslaget bryter med den tradisjonen på en måte som er til skade for opphaverne, se om andre nordiske lands implementering nedenfor (om artikkel 5). Det fremstår som meget spesielt at tre EU-land vi står nær velger løsninger som fremmer opphavernes interesser og Norge ikke gjør det. Vederlag til opphavere dreier seg om betaling for bruk - det er ikke tale om noen form for statlig støtte. Det er urimelig om norsk lovgivning ikke understøtter og fremmer slik betaling og ikke gir dette næringsfeltet reell mulighet til å ivareta sine rettigheter og beskytte sine eiendeler. Gjennomføring av lovforslaget som det nå foreligger vil forårsake direkte skade for en stor og viktig gruppe næringsdrivende. Motsetningsvis vil rimelig betaling for verk kunne bidra betydelig til utvikling og innovasjon i både kreative og teknologiske næringer. Alvorlige svakheter i lovforslaget bør rettes opp av Stortinget. Svakhetene i §§ 50d-f er alvorlige. Paragrafene gjelder implementering av direktivets artikkel 3 og 4, om tekst- og datautvinning (TDM). Artikkel 3 og 4 ble laget for å åpne for bruk av tekst og data i forskning og innovasjon. I praksis brukes de nå som smutthull og en snarvei til å omgå opphavsretten og derved slippe unna betaling for massiv bruk av verk i KI‑trening. Grensene mellom forskning og annen bruk, direktivets artikkel 3 og 4, må gjøres langt klarere enn det det er gjort i lovforslaget. Et slikt klart skille er for eksempel gitt i den svenske upphavsrättslagen. Forskning må avgrenses til faktisk vitenskapelig forskning – utført av godkjente forskningsinstitusjoner, i tråd med etablerte forskningsetiske normer. Ikke alt som kalles «FoU» i et tech‑selskap eller en markedsavdeling, kan gis carte blanche til å bruke opphavsrettslig materiale gratis. Etter § 50e i lovforslaget kan opphaver på ”hensiktsmessig måte” reservere seg mot andres eksemplarfremstilling til tekst- og datautvinningsformål. Det er ikke klart hva ”hensiktsmessig måte” er, og det eksisterer pr. i dag intet system for slik reservasjon. I praksis medfører dette at opphaver ikke har noe vern mot misbruk. Det danske kulturministeriet nedsatte i juni 2024 en ekspertgruppe for å vurdere blant annet disse spørsmål, ekspertgruppen har fremlagt sine anbefalinger: https://kum.dk/kulturomraader/ophavsret/ekspertgruppe-for-ophavsret-og-kunstig-intelligens . Lovforslaget inneholder heller ikke tilstrekkelig tydelighet om kravene til innsyn i treningsdata, tydelig dokumentasjon av hvilke verk som brukes til trening, eller effektive sanksjoner ved brudd. Uten slike mekanismer kan ikke rettighetene håndheves i praksis. Det er viktig at åndsverkloven utvikles innenfor åndsverklovens grunnleggende prinsipper. Artikkel 5 (utvidede unntak) – se Prop. 41 LS (2025–2026) side 47-51) - kan i den norske drakten departementet fremmer lovforslaget på, bli en ny måte å presse fram gratisbruk – når «bruk i undervisning» eller andre formål tolkes vidt, uten at kompensasjonsordninger følger med. Tre andre nordiske land har implementert avtalelisens der opphavere får betaling, mens Norge vil «utrede videre». Kopinor, som organiserer de fleste av opphaverorganisasjonene i Norge, forslo i sitt høringsinnspill i mars 2024 konkrete formuleringer til endringer i departementets forslag , https://kopinor.no/wp-content/uploads/2025/09/Vedlegg-1-til-horingsuttalelse-2024.pdf . Forfatterforbundet støtter Kopinors forslag til lovtekst. For helhetens skyld, se også Kopinors høringsinnspill fra 2024: https://kopinor.no/wp-content/uploads/2025/09/Forslag-til-endringer-av-andsverkloven-2024.pdf . Vi ber Stortinget vedta/innføre prinsippet om avtaleforrang der det allerede eksisterer avtaler om kompensasjon. Plattformansvaret må styrkes . Formålet med Artikkel 17 (plattformansvar) i DSM-direktivet - se Prop. 41 LS (2025–2026) side 102-143) er å gjøre det lettere å holde store delingsplattformer ansvarlige for å betale opphavere når deres verk lastes opp på plattformene. Plattformansvaret slik det praktiseres har ikke resultert i betaling til opphavere, men heller ført til overvåkning av hva brukere laster opp. Og det er i praksis umulig for små opphavere å kreve betaling fra de store plattformene. Endringene i åndsverksloven må sikre opphavernes rettigheter og muligheter for betaling. Lovforslaget ivaretar ikke dette.

1. Bestemmelsene om tekst- og datautvinning (prop. kap. 4) Forleggerforeningen understreker at forlag, som har enerett til bokutgivelser gjennom kontrakt, må ha rett til å reservere seg mot tekst- og datautvinning fra sine verk etter foreslått § 50 e. I proposisjonen (s. 40) viser departementet til at andre rettighetshavere etter loven er omfattet av begrepet «opphaver» «gjennom henvisninger til de aktuelle nærstående rettighetene i kapittel 2». Men forlag er ikke omfattet av disse nærstående rettighetene etter loven, men har likevel enerett til utgivelse etter kontrakt. Vi forutsetter dermed at det er ved en inkurie at ikke også forlag omfattes: Det er både ulogisk, praktisk svært uhensiktsmessig og urimelig om bare forfattere (eller andre originære opphavere til bokverk) skal ha denne retten. Forleggerforeningen vil også påpeke at selve oversettelsen er feil; en direktivnær oversettelse av «rightholder» vil være «rettighetshaver». Forøvrig, når det gjelder gjennomføringen av art. 3 og 4, har Forleggerforeningen forståelse for at det nasjonale handlingsrommet er relativt lite, og at departementet legger seg på en direktivnær gjennomføring. Det er samtidig avgjørende for litteratur- og medienæringen at departementet følger prosessene i EU tett, og agerer raskere når det skjer endringer, innstramminger eller avklaringer i EU-systemet (inkludert domstolen) på dette området. Departementet må i tillegg utnytte mulighetene til å påvirke prosessene i EU på en slik måte at rettighetshaveres interesser sikres, slik at forutsetningene for å skape nye verk ivaretas, i tråd med opphavsrettens begrunnelse og formål. Forlag må kunne reservere seg mot bruk av deres verk til tekst- og datautvinning (ny § 50 e) Oppfølging av endringer i opphavsretten i EU må følges opp raskere i Norge 2. Undervisningsunntakene (prop. kap. 5) Avtalelisens og kommersielle avtaler må gå foran ubetalt bruk av verk i undervisningssammenheng. Dette må vedtas nå; det er ikke holdbart å utsette nødvendige endringer av undervisningsbestemmelsene til etter at DSM er gjennomført. Stortinget vedtok allerede for åtte år siden (anmodningsvedtak nr. 728-731 av 22.05.18) en gjennomgang av undervisningsbestemmelsene, inkludert utredning av avtalelisens for overføring av verk i klasserommet. Det er vanskelig å forstå at det er behov for enda mer tid, særlig når vi vet at en slik ordning allerede er innført i de andre nordiske landene. Avtaleforrang er en god løsning for å sikre elever og lærere bred tilgang til materiale, samtidig som man skaper grunnlag for videre produksjon av åndsverk ved at det offentlige også betaler for seg gjennom rimelig kompensasjon for bruken. Selv om det er riktig å endelig fjerne klasseromsregelen, løser ikke det forlagenes utfordringer. Undervisningsbestemmelsene er i dag komplekse, har liten indre sammenheng og mangler logisk forankring. Forleggerforeningen mener at rettstilstanden risikerer å undergrave tilliten til lovverket. Avtaleforrang må innføres nå, som Kopinor har foreslått, og kommersielle lisenser må omfattes Subsidiært må departementet i 2027 levere Stortinget et forslag om forrang for kommersielle lisenser og avtalelisens ved overføring av verk i undervisningssammenheng Digitale læremidler må i alle tilfeller unntas fra fribruksregelen i § 43 (2), slik direktivet åpner for, jf. fortalen pt. 23 og proposisjonen s. 52 3. Vederlagsrett for forlag knyttet til opphavsrettslige unntak og begrensninger (prop. kap. 12) Når staten tillater bruk av litterære verk gjennom unntaks- og fribruksregler, må loven anerkjenne at ikke bare forfattere, men også utgivere skal ha rimelig kompensasjon for det økonomiske tapet de påføres. DSM artikkel 16 gir lovgiver slik mulighet, og Stortinget har med stort flertall bedt om at dette innføres. Dette gjelder unntakene fra opphavsretten i §§ 26, 43, 44, 45, 50, 56 og 56a, som følges av kompensasjonsordninger som kun tilgodeser forfattere (eksempelvis ved bruk av verk i Tibi, biblioteket for tilrettelagt litteratur, eller privatkopiering). Forlag lider vesentlige tap når verk utnyttes uten samtykke eller kompensasjon. Dette er både vilkårlig og urimelig – det er klart at bruken vesentlig fortrenger ordinært salg av verkene. Departementet skriver at en «utvidelse av kretsen av kompensasjonsberettigede» allerede er vurdert, og at det ikke foreligger «noe nytt som skulle tilsi en annen vurdering». Forleggerforeningen viser til at et overveldende flertall ved Stortingets behandling av DOK 8:20S (2024-2025) i Innst. 121 (2024-2025) påpekte betydningen av at DSM art. 16 gjennomføres i norsk rett. Videre vil vi understreke at endringer i bruk av verk og i markedsstrukturer tilsier at tapet som pådras forlag er vesentlig og økende; Departementet skriver selv at teknologiutviklingen har økt bruken etter unntak som kom for over 60 år siden. Særlig Tibi, som tilbyr lydbøker, er i direkte konkurranse med kommersielle lydboktjenester og lydbokutlån i ordinære bibliotek. Lydbokmarkedet er et viktig vekstmarked for forlag, og når det fra statlig hold tilbys en gratis og mye brukt strømmetjeneste for lydbøker uten at forlagene får en krone for at bøkene deres lyttes til, er det klart at tapet er vesentlig: Tjenesten konkurrerer direkte med forlagenes egen utnyttelse av verkene. Departementet har ikke gjort noen reell vurdering av disse forholdene. Det er usaklig og urimelig at regjeringen hevder budsjettets ramme skal avgjøre om forlag får kompensasjon eller ikke. Forleggerforeningen ber om at følgende ordlyd tas inn i en ny bestemmelse i åndsverkloven: «I tillellet opphaver har overdratt en rettighet eller en lisensrettighet til en utgiver, er denne overdragelsen et tilstrekkelig rettsgrunnlag for at utgiver kan kreve kompensasjon for bruk av verket i henhold til §§ 26, 43, 44, 45, 50, 56 og 56a.». Rettmessig vederlag til forlag må ikke gå på bekostning av originære opphaveres vederlag. 4. Rettighetshaveres opplysningsplikt (prop. kap. 16) For å unngå en urimelig administrativ byrde tilknyttet verk med hundre- eller tusenvis av bidrag og bidragsytere er det for adiovisuell sektor innført en egen regel om opplysningsplikt for hovedbidragsytere. Den må også gjelde for forlag. Forlag utgir et stort spekter av verk, herunder undervisningsverk, omfattende bokverk, sammensatte multimediale digitale ressurser med tusenvis av bidrag (herunder audiovisuelle), og lydverk. Den foreslåtte bestemmelsen om årlig opplysningsplikt ved bruk av rettigheter i forslag til ny § 69 a kan tolkes slik at den vil påføre een urimelig og uforholdsmessig administrativ byrde for forlag. Å oppfylle opplysningsplikten likt for alle bidragsytere til disse verkstypene vil være uforholdsmessig ressurskrevende, og medføre omfattende kostnader til administrasjon i bokbransjen, uten at noen vinner på det – heller ikke opphavere. Forleggerforeningen ber derfor om at forlag omfattes av samme særregel som AV-sektoren. Forleggerforeningen understreker samtidig betydningen av at opphavere får rimelig betalt når verkene deres utnyttes. Bokbransjens normalkontrakter er fremforhandlet av likeverdige og profesjonelle parterog gir opphavere rimelig vederlag. Forleggerforeningen ber om at samme særregel for opplysningsplikten innføres for bokforlag som for AV-sektoren, slik at plikten omfatter hovedbidragsytere. Vi gjør oppmerksom på at vårt innspill til en svært omfattende proposisjon måtte forkortes i tråd med systemets begrensning på 8000 tegn. Vi vil utdype vårt innspill senere.

Prop. 41 LS (2025-2026) – Endringer i åndsverkloven mv. Innledning Grafill er foreningen for design, illustrasjon og visuell kommunikasjon. Våre ca. 1 850 medlemmer er visuelle skapere innen fagområdene illust¬rasjon, tegneserieskaping, grafisk design, animasjon, digital design og tjeneste¬de¬sign. Grafill deltar i Kunstnernettverket, og Kunstnernettverkets innspill kan i all hovedsak tas til inntekt for Grafills syn. Vi støtter også i det vesentlige innspillene til våre forvaltningsorganisasjoner Kopinor og Norwaco. DSM artikkel 3 og 4 (utkastet §§ 50 d til 50 f) Visuelle skapere er særlig utsatt ved utvikling og bruk av generativ kunstig intelligens. Bildegeneratorer som Stable Diffusion, Midjourney og Dall-E har på kort tid blitt tatt i bruk i massivt omfang. I tillegg kommer stadig nye generative designgeneratorer bygget over samme lest, som nylanserte Claude Design. Inntektene går utelukkende til store internasjonale tech-selskaper. De visuelle skaperne som har laget verkene som har blitt benyttet i opptreningen av modellene, har verken samtykket eller mottatt kompensasjon. Modellene og profitten er altså bygget på en massiv opphavsrettskrenkelse uten betaling. Denne krenkelsen påfører skaperne et økonomisk tap. I tillegg taper visuelle skapere stadig oppdrag til fordel for gratis, KI-genererte illustrasjoner og designløsninger som kun er et «prompt» unna. Dette er ikke bare et økonomisk problem for den enkelte skaper. Det er også et samfunnsøkonomisk problem og utgjør en fare for et kulturelt og kunstnerisk fattigere samfunn. Direktivets art. 4 og lovforslaget § 50 e om at opphavere må reservere seg mot at deres verk brukes til trening av KI-systemer, snur opp-ned på det grunnleggende prinsippet i opphavsretten om at bruk krever samtykke fra rettighetshaver. Reservasjonsløsningen er heller ikke gjennomførbar i praksis, ettersom det ikke finnes egnede metoder for å reservere seg mot at bilder blir «skrapet» på nettet. Det er heller ikke mulig å opprettholde kontroll over en illustrasjon som er kopiert av noen og lagt ut på Instagram, Facebook, Pinterest eller andre steder. Kravene som stilles til transparens i KI-forordningen er heller ikke egnet til å kunne føre kontroll med om ens verk er blitt brukt i opptrening og/ eller om en reservasjon er overholdt. Det er videre urealistisk for en skaper å ta rettslige skritt mot tech-giganter for å håndheve eventuelle brudd på reservasjonsretten. Alle de ovennevnte problemstillingene ble spilt inn av Grafill i høringen til departementet i 2024. Grafill påpekte den gangen at den foreslåtte gjennomføringen av art. 3 og 4 ville forsterke de omtalte problemene, og at implementeringen av art. 3 og 4 måtte utsettes inntil det forelå rettslige avklaringer på EU-nivå. Disse synspunktene hadde også bred støtte i høringsrunden. Grafill reagerer på at departementet på s. 36 (pkt. 4.7.1) synes å legge til grunn at det «ikke lenger er tvil om» at KI-trening kan skje med hjemmel i art. 3 og 4. Dette spørsmålet er ikke så rettslig avklart som departementet gir uttrykk for. Etter høringsrunden har det skjedd stor utvikling i Europa hvor flere peker på de samme utfordringene, både sentralt i EU, men også gjennom ulike initiativ og politiske prosesser i flere av medlemsstatene. Proposisjonen gir ikke uttrykk for at departementet har tatt inn over seg denne utviklingen. Det er bekymringsverdig. Det mest påfallende er at departementet ikke har kommentert den såkalte Voss-rapporten fra juni 2025 [1], som ble vedtatt i EU-parlamentet 10. mars 2026 [2]. Rapporten konkluderer blant annet med at det bør innføres en ordning som sikrer vederlag for KI-trening, at det må pålegges tech-selskapene en transparensplikt som er langt strengere enn den som følger av KI-forordningen, og at rettighetshavere må sikres effektive metoder for reservasjon (opt out). I Grafills høringssvar til departementet i 2024 understreket vi at dersom art. 3 og 4 skulle innføres i norsk rett, så måtte lovgiver sørge for: at opphaveres reservasjonsmulighet er reell, funksjonell og effektiv, at brukere ilegges en reell plikt til å respektere reservasjoner, at opphavere sikres rett til innsyn slik at de kan kontrollere om deres verk blir benyttet til tekst- og datautvinning, og at opphavere sikres rimelig vederlag dersom deres verk benyttes til tekst- og datautvinning, for eksempel gjennom avtalelisensordninger. Ingen av disse fire punktene er fulgt opp av departementet, til tross for at alle punktene sammenfaller med Voss-rapporten. Det fremstår svært sannsynlig at EU, blant annet på bakgrunn av rapporten, selv vil endre eller tilpasse dette regelverket i nær fremtid. I lys av dette vil det være både overilt og uhensiktsmessig å gjennomføre art. 3 og 4 slik departementet har foreslått nå. Norge har brukt lang tid på implementeringen, men risikerer nå at hastverk blir lastverk, og at gjennomføringen av art. 3 og 4 ikke vil være i samsvar med EU-retten kort tid etter at loven trer i kraft. Europaparlamentet har bedt EU-kommisjonen om å vurdere tiltak som kan sikre full transparens, et fungerende lisensieringssystem, og rimelig vederlag for opphavere. Stortinget må be regjeringen om å følge denne linjen, herunder å samarbeide tett med EU-kommisjonen. Grafill oppfordret også departementet i høringsrunden i 2024 til å nedsette et utvalg for å se på opphavsrettslige utfordringer knyttet til kunstig intelligens. Et lignende tiltak har siden den gang blitt gjennomført i Danmark der Kulturministeriet i 2024 nedsatte en ekspertgruppe for opphavsrett og kunstig intelligens. Gruppen leverte sin rapport i september 2025 med ti klare anbefalinger; blant annet knyttet til krav om transparens og effektive reservasjonsmuligheter. Grafill mener det haster mer enn noen gang at Norge også får på plass et slikt utvalg. Vi viser også til Representantforslag 249 S fra Høyer-Berntsen og Fiskaa hvor flere av de samme problemstillingene løftes. Grafill ber etter dette Stortinget om: Å utsette gjennomføringen av art. 3 og 4 Å be regjeringen om å komme tilbake med et revidert forslag til gjennomføring av art. 3 og 4 etter EU-kommisjonens evaluering i år, hvor regjeringen blant annet utreder mulighetene for: at opphaveres reservasjonsmulighet er reell, funksjonell og effektiv, at brukere ilegges en reell plikt til å respektere reservasjoner, at opphavere sikres rett til innsyn slik at de kan kontrollere om deres verk blir benyttet til tekst- og datautvinning, og at opphavere sikres rimelig vederlag dersom deres verk benyttes til tekst- og datautvinning, for eksempel gjennom avtalelisensordninger. Å be regjeringen om å nedsette et utvalg som kan vurdere opphavsrettslige utfordringer knyttet til kunstig intelligens. DSM artikkel 5 (utkastet §§ 43 flg.) Avslutningsvis vil Grafill også be Stortinget om å følge forslagene fra Kopinor og Norwaco når det gjelder undervisningsbestemmelsene i åndsverkloven. Dette vil sikre nordisk rettsenhet, og en sunnere økonomi for norske rettighetshavere. Fotnoter: (1) European Parliament, Commitee on Legal Affairs, Draft report on on Copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges (2025/2058(INI)), 27. juni 2025 (2) European Parliament, P10_TA(2026)0066, European Parliament resolution of 10 March 2026 on copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges (2025/2058(INI))

Vi takker for muligheten til å komme med våre merknader til Prop. 41 LS 2025–2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet). Innledningsvis ønsker vi å understreke at vi er positive til implementeringen av digitalmarkedsdirektivet, som har til formål å gi rettighetshavere et høyt nivå av vern (fortalens pkt. 2). Lovforslaget er omfattende, så vi vil i første omgang påpeke det mest påfallende, før vi sender mer utfyllende kommentarer til den skriftlige innspillsrunden til høsten. Punkt 4 Tekst- og datautvinning (Artikkel 3 og 4) Siden direktivet ble vedtatt, har generativ KI gjort artikkel 3 og 4 langt mer kontroversielle enn da direktivet ble utformet. Vi er innforstått med at bestemmelsene må gjennomføres, men artikkel 4 har vist seg både uoversiktlig og potensielt skadelig for rettighetshaverne, og er allerede gjenstand for evaluering i EU. Artikkel 4 bygger på at rettighetshavere aktivt må reservere seg mot bruk av egne verk. Dette bryter med opphavsrettens grunnleggende utgangspunkt om samtykke før bruk. Samtidig finnes det i dag ingen praktiske løsninger som gjør reservasjonsretten enkel å utøve eller håndheve. Krav om ufravikelig rimelig vederlag Departementet foreslår å implementere artikkel 4 uten ordninger for rimelig vederlag. GramArt mener at kollektiv forvaltning og lisensiering må utredes som grunnlag for en vederlagsordning . Vi ber derfor komitéen om å innta en komitémerknad, hvor departementet bes utrede mulighetene for kollektiv klarering av bruk av verk og innspillinger ifm. trening av KI-modeller, gjennom kollektive forvaltningsorganisasjoner. En urimelig tilsidesettelse av rettighetshavernes interesser GramArt mener at artikkel 4, anvendt på opptrening av generative KI-modeller, ikke oppfyller tretrinnstesten – det internasjonale kravet om at unntak fra opphavsretten ikke skal skade normal utnyttelse av verk eller urimelig tilsidesette rettighetshavernes interesser. Departementet viser til at vurderingen allerede er gjort på EU-nivå og legger til grunn at en direktivnær gjennomføring med reservasjonsrett er tilstrekkelig. Etter GramArts syn burde departementet foretatt en selvstendig nasjonal vurdering av dette spørsmålet, særlig sett i lys av de betydelige konsekvensene artikkel 4 kan få for norske rettighetshavere. Vi oppfordrer derfor komiteen til å be om en slik vurdering. Punkt 13 Plattformansvaret (Artikkel 17) og punkt 14 Retten til rimelig vederlag (Artikkel 18) For norske musikere og artister er gjennomføringen av artikkel 17 særlig viktig. Store deler av dagens bruk av musikk og annet beskyttet innhold skjer på digitale plattformer med brukeropplastet innhold. Plattformene genererer betydelige inntekter, mens utøvernes utbetalinger ofte er lave, indirekte og avhengige av avtaler inngått langt tidligere i verdikjeden. GramArt støtter lovforslagets tydeliggjøring av plattformenes selvstendige opphavsrettslige ansvar, og at de som utgangspunkt må innhente tillatelse for bruk av vernede prestasjoner. Dette er et viktig skritt for å redusere verdigapet i den digitale økonomien. Samtidig ivaretar forslaget ikke artistenes og musikernes økonomiske interesser i tilstrekkelig grad. Når vederlaget fortsatt forutsettes fordelt gjennom eksisterende kontraktsledd, er det en reell risiko for at inntektene ikke når frem til dem som faktisk har medvirket kunstnerisk. Erfaringene fra strømmeøkonomien viser at kontraktsbaserte løsninger alene ikke sikrer rimelig fordeling av verdiene. GramArt fastholder derfor at gjennomføringen av artikkel 17 bør suppleres med en egen, uoverdragelig og kollektivt forvaltet vederlagsrett for utøvende kunstnere. En slik løsning vil sikre at plattformansvaret ikke bare styrker lisensmarkedet mellom plattformer og kommersielle rettighetshavere, men også gir utøverne en reell andel av verdiene deres prestasjoner skaper. Punkt 18 Alternativ tvisteløsning (Artikkel 21) Vi er positive til at departementet har foreslått en alternativ tvisteløsning gjennom Opphavsrettsnemnda, og at nemnda også kan behandle spørsmål om rimelig vederlag etter åvl. § 69 første ledd. Dessverre er ordningen frivillig og krever samtykke fra begge parter. Artister og musikere får dermed liten reell styrking av sin rettsstilling så lenge den andre parten kan motsette seg nemndsbehandling. Vi ber derfor komiteen om å sikre at Opphavsrettsnemnda blir en tvisteløsningsmekanisme som gir artister og musikere en reell mulighet til å håndheve sine rettigheter. I korte trekk ber GramArt komiteen om å: - understreke i innstillingen at reservasjonsretten ved tekst- og datautvinning må være reell, effektiv og håndhevbar for artister og musikere - å innta en komitémerknad, hvor departementet bes utrede mulighetene for kollektiv klarering av bruk av verk og innspillinger ifm. trening av KI-modeller, gjennom kollektive forvaltningsorganisasjoner. - be departementet om å gjennomføre en nasjonal vurdering om hvorvidt unntaket i artikkel 4 vil bestå tretrinnstesten. Vi mener det ikke vil det, særlig sett i ly av at den opprinnelige teksten er utdatert. - fremme forslag om en uoverdragelig og kollektivt forvaltet vederlagsrett for utøvende kunstnere ved plattformutnyttelse - fremme eller støtte et anmodningsvedtak som ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan alternativ tvisteløsning kan styrke artisters og musikeres stilling også der den sterkere avtaleparten motsetter seg nemndsbehandling Med vennlig hilsen, Marius Øvrebø-Engemoen daglig leder GramArt

OM GRAMO Se www.gramo.no INNLEDENDE MERKNAD Proposisjonen gjennomfører nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet i norsk rett. Gramo enig med departementet i direktivnær gjennomføring der dette er valgt. Som departementet selv understreker, vil de norske bestemmelsene da være bedre rustet for rettsutvikling fra EU-domstolen. 1) § 21 - FRIKJØPT MUSIKK, AVKALL OG DIREKTEKLARERING (KAP. 20.1) Åndsverkloven § 21 er en tvangslisens; brukeren får bruksrett mot vederlagsplikt. Gramo er ved lov gitt eksklusiv fullmakt til å gjøre vederlagskravet gjeldende overfor brukerne, jf. § 21 annet ledd tredje punktum: «Overfor de vederlagspliktige må vederlagskravet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av departementet.» Dette er et lovfestet legalmonopol for den spesifikke tilgjengeliggjøringshandlingen av lydopptak som faller under § 21. Det har ingenting med konkurranse å gjøre - lovgiver har bevisst valgt tvangslisens fremfor enerett for denne utnyttelsen. § 21 er nettopp en unntaksbestemmelse fra enerettsbestemmelsene i §§ 16 og 20, som åpner for konkurranse om rettigheter og klarering. Det samme systemet fremgår av § 18 tredje ledd første punktum. § 18 femte ledd inneholder dessuten et uttrykkelig forbud mot avkall: «Det kan ikke gis avkall på retten til tilleggsvederlag etter denne paragrafen.» En tilsvarende presisering finnes ikke i § 21. Departementet la selv følgende til grunn i høringsnotatet: «Dersom utviklingen som Gramo beskriver, gjør at de nå kan fordele vederlag til de rettighetshaverne som faktisk får sine lydopptak brukt, stiller det imidlertid saken i et nytt lys, som gir grunn til å vurdere den på nytt. For det var fraværet av en slik løsning som var det avgjørende argumentet for departementet ved den forrige vurderingen. Riktignok ble kraften i argumentet forsterket av opplysningene om praktiseringen i andre land, men å åpne for konkurranse på området var ikke en målsetning.» Grunnlaget for direkteklarering er etter departementets eget resonnement ikke lenger til stede. Allikevel snudde departementet i proposisjonen - ikke med nye rettslige argumenter, men med markedshensyn det selv har avvist som irrelevante. Avkall er et spørsmål om vederlagsrett - ikke vederlagsplikt. Brukeren har uansett vederlagsplikt overfor Gramo. Et avkall påvirker kun fordelingen av det innkrevde vederlaget fra Gramo til rettighetshaverne - det er et pengekrav fra dem mot Gramo, ikke en klarering overfor brukeren. Når departementet skriver at avkall « gir rettighetshaverne adgang til å benytte annen klareringsform» , sammenblander det rettighetshavernes interne pengekrav mot Gramo med brukerens eksterne vederlagsplikt. Det siste kan ikke fravikes ved privatrettslig avkall fra en rettighetshaver. Utleiedirektivet artikkel 8 nr. 2 fastslår at brukere skal betale et rimelig vederlag (equitable remuneration). I proposisjonen hevder departementet at fortalen punkt 12, som fastslår at vederlagsretten ikke kan frafalles - kun knytter seg til artikkel 5 om utleieretten, ikke til artikkel 8 nr. 2. Dette er feil. Generaladvokaten i C-265/19 (RAAP) pkt. 162 anvender eksplisitt fortalen punkt 12 og 13 som støtte for at retten til rimelig vederlag i artikkel 8 nr. 2 ikke kan frafalles. Departementet avfeier dette med at GAs uttalelse «ikke ble fulgt opp i EU-domstolens endelige avgjørelse». Men EU-domstolen tok ikke stilling til spørsmålet om avkall i det hele tatt - saken gjaldt noe annet. GAs tolkning av artikkel 8 nr. 2 er dermed ikke overprøvd, og står som en uomtvistet rettslig tolkning av direktivet. Departementets forslag om å lovfeste adgang til avkall er etter Gramos vurdering vanskelig å forene med disse direktivforpliktelsene. Aktører som tilbyr lydopptak med «frikjøpt» musikk og direkteklarerer bruk mot betaling, krever opp vederlag for den samme tilgjengeliggjøringshandlingen som § 21 regulerer, uten å ha departementsgodkjenning etter § 21 annet ledd tredje punktum. Gramo må derimot ha slik godkjenning. At andre aktører kan utføre den samme handlingen uten å være underlagt de samme lovkravene, er urimelig. I tillegg er slike aktører ikke underlagt lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 28 om rimelig vederlag, et krav som binder Gramo, men ikke dem. Nedgangen i vederlag via Gramo siden 2018 utgjør etter Gramos beregning nå minst 37 millioner kroner. Dette er ikke et markedsproblem, men en konsekvens av at lovens tvangslisenssystem er undergravet Gramo gjør for øvrig oppmerksom på at forskriften til åndsverkloven § 30 første ledd gir Gramo rett til « de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om vederlagsplikt foreligger og for beregning av vederlagets størrelse» . Dette innebærer at Gramo må ha innsyn i direkteavtaler inngått mellom den enkelte rettighetshaver og den enkelte aktør som tilbyr «frikjøpt» musikk, for hvert enkelt lydopptak. Det synes som om departementet har oversett denne administrative konsekvensen da det gikk bort fra sitt opprinnelige forslag Anmodning: Komiteen anmodes om å vedta at § 21 femte ledd andre punktum utgår, og at det i stedet inntas følgende to punktum: «Det kan ikke avtales at vederlag etter denne paragrafen skal kreves inn av andre enn den godkjente oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen. Det kan ikke gis avkall på retten til vederlag etter denne paragrafen.» 2) § 21 – PRAKTISKE KONSEKVENSER AV ENDRINGER I VERNE-/TILKNYTNINGSREGLENE (ÅVL. § 114) OG OVERGANG TIL FORSKRIFTSFASTSETTELSE (ÅVL. § 116) (KAP. 20.2) Gramo opererer med to parallelle systemer; vederlag etter § 21 for vernede lydopptak og fondsavgift på vegne av FFUK etter fondsloven § 3 for ikke-vernede. Gramo tar ikke stilling til det materielle vernspørsmålet, men ønsker å belyse de praktiske konsekvensene uavhengig av utfallet. § 114-endringen fastsetter to kriterier for vederlagsretten i § 21; produsentens tilhørighet til Norge og at lydopptaket er tilvirket i Norge (det siste er nytt). Begge kriteriene vil deretter utvides i forskrift etter § 116 til å gjelde produsenter og innspillingssteder i andre WPPT-stater. Det er i forskriftsfasen den administrative kompleksiteten materialiserer seg - Gramo må da klassifisere et vesentlig større antall lydopptak etter begge kriterier, herunder verifisere innspillingssted for produksjoner fra en lang rekke stater. Denne merkompleksiteten er utelukkende en konsekvens av at todelingen mellom § 21-vederlag og fondsavgift videreføres. Slike endringer krever betydelige systemoppdateringer og kan ikke gjennomføres midt i et vederlagsår uten risiko for feil. Slike endringer krever betydelige systemoppdateringer og kan ikke gjennomføres midt i et vederlagsår uten risiko for feil. Et vederlagsår følger kalenderåret. En endring av vernekriteriene midt i et løpende år endrer selve grunnlaget for hvilke opptak som er vederlagsberettiget - ikke bare fremover, men med behov for rekalkulering av allerede foretatte og planlagte utbetalinger. Dette forsterkes av at Gramo etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 21 tredje ledd, jf. § 12 fjerde ledd bokstav b, har aktiv fordelingsplikt inntil midlene kan regnes som ufordelbare etter tre år. En reklassifisering må derfor slå gjennom i fordelingsgrunnlaget for samtlige vederlagsår innenfor treårsfristen, noe som er svært krevende og innebærer høy risiko for feilutbetaling. Anmodning : Komiteen anmodes om å vedta at endringer i verneregler for lydopptak - enten fastsatt i lov eller i forskrift i medhold av åndsverkloven § 116 - skal tre i kraft 1. januar det første kalenderåret etter at vedtaket er fattet, for å gi Gramo tilstrekkelig tid til systemoppdatering og sikre korrekt innkreving og fordeling.

Overordnet mener Virke endringene i åndsverkloven viderefører balansen mellom de sentrale hensyn, som ivaretakelse av rettighetshavere og samfunnets interesse i tilgang. Samtidig er den teknologiske utviklingen svært rask og det er fortsatt behov for at regelverket følger med på utviklingen for å sikre kulturnæringens bærekraft. Digitale plattformer Nettbaserte innholdsdelingstjenester gir allmennheten tilgang til store mengder opphavsrettslig beskyttet materiale lastet opp av brukere, og utgjør i dag en stor kilde til innhold på nett. Rettighetshavere påføres tap når store teknologiselskaper utnytter innholdet deres uten å ha klarert rettighetene på forhånd. Digital Markets Act er EUs lov for å gjøre markedene i den digitale sektoren mer rettferdige og mer konkurransedyktige. For å gjøre dette etableres et sett med kriterier for å identifisere «portvoktere», altså store digitale plattformer som tilbyr såkalte kjerneplattformtjenester slik som nettbaserte søkemotorer, appbutikker og messenger-tjenester. Digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 pålegger disse et selvstendig ansvar om å forhindre ulovlig deling av verk gjennom lisensiering/rettighetsklarering og effektive tiltak for å fjerne ulovlig innhold. Selve ansvarsregelen følger av forslaget til ny § 86 a. Den sier at en tjenestetilbyder som ikke innhenter tillatelse til overføring til allmennheten kan bli straffe- og erstatningsansvarlig med mindre han har gjort sitt beste for å innhente tillatelse fra opphaveren, har gjort sitt beste for å hindre at bestemt innhold ikke blir lastet opp på tjenesten og uten ugrunnet opphold fjernet verk etter melding fra opphaveren. Virke ber komiteen: Foreta en direktivnær og tydelig gjennomføring av artikkel 17 for å sikre vederlag for skaperne når verk spres digitalt. §§ 86 til 86 d vedtas i tråd med regjeringens forslag. En tydelig støtte i merknader til at regjeringen følger utviklingen i EU tett, herunder at det sørges for at de omfattede plattformene har klagemekanismer. Kunstig intelligens Utviklingen, både teknologisk og rettslig, går raskt. Dette gjelder ikke minst KI, hvor direktivene som gjennomføres ved denne lovproposisjonen ble utformet og vedtatt før denne utviklingen skjøt fart de seneste år. EU-parlamentet stemte 10. mars for at EU-kommisjonen skal utvikle og foreslå en ny lovgivning som skal beskytte musikkskapere, andre kunstnere og rettighetshavere i markedet for kunstig intelligens. ((Resolution 2025/2058(INI)). Parlamentet mener at det nåværende europeiske opphavsrettsrammeverket ikke gir tilstrekkelig klarhet for opplæring av generative AI-modeller. I stedet for å begrense utviklingen, går Parlamentet inn for et reguleringsmiljø som fremmer åpenhet, støtter fremveksten av lisensieringsmarkeder og garanterer rettferdig godtgjørelse for skapere. Virke ber komiteen: Anmode regjeringen om å utnytte handlingsrommet i internasjonale forpliktelser for å styrke rettighetshavere og følge utviklingen i EU tett, og involvere berørte parter i arbeidet. Tekst og datautvinning Tekst- og datautvinning innebærer at store mengder tekst og/eller data analyseres digitalt, og i mange tilfeller vil tekst- og datautvinning innebære handlinger som omfattes av opphavsretten. Opphavsrettsdirektivet gjør unntak for forskningsøyemed, men den teknologiske utviklingen gjør at man samtidig bør unngå at dette unntaket utvanner opphavsrettighetene i tilfeller som i realiteten faller utenfor formålet, se punktet over om at Norge må følge utviklingen knyttet til blant annet kunstig intelligens tett. Omtalen av opphavsrett i KI-forordningen ((EU) 2024/1689) innebærer at det ikke er tvilsomt at trening av KI-modeller kan innebære tekst og datautvinning slik det er regulert i digitalmarkedsdirektivet. Rettighetshavere har en reservasjonsrett, selv om denne er avgrenset mot utvinningsprosesser til vitenskapelig forskning. Direktivet artikkel 3-7 foreslås gjennomført i § 50 d (definisjon av tekst- og datautvinning), § 50 e (generell adgang til tekst og datautvinning) og § 50 f (utvinning til forskningsformål). § 50 e, 3 ledd har en reservasjonsadgang, men departementet mener det ikke er hensiktsmessig å lovfeste konkrete metoder for hvordan man skal kunne reservere seg. Retten til reservasjon blir ikke reell uten praktiske og hensiktsmessige metoder for reservasjon. “Rights holders”, er et begrep som er videre enn “opphavere”. Det må legges til grunn at produsenter, forlag og andre med ervervede rettigheter også har rettigheter. Virke ber komiteen: Anmode regjeringen om at det i tilknytning til § 50 e, 3 ledd enten utvikles forskrifter eller retningslinjer /veiledning om hvordan rettighetshavere skal kunne reservere seg. Bokforlag, som gjennom avtale har ervervet enerett til utgivelser og er rettighetshaver, må kunne reservere seg mot bruk av verker de har enerett til tekst- og datautvinning etter foreslått § 50 e. Anmode regjeringen om å utnytte handlingsrommet i internasjonale forpliktelser for å styrke rettighetshavere og følge utviklingen i EU tett, og involvere berørte parter i arbeidet. Prinsipp om rimelig vederlag Gjeldende § 69 gir opphaver en ufravikelig rett til rimelig vederlag ved overdragelse av rett til å råde over et åndsverk. Det er andre rettighetshavere (“rights holders”) enn opphaver som loven ikke bør avgrenses mot, for eksempel forlagene. Det foreslås et nytt tillegg til § 69 første ledd: «Tilsvarende gjelder andre rettighetshavere”. Artikkel 19 gjennomføres i en ny bestemmelse om opplysningsplikt i § 69 a. For å kunne vite om et vederlag er rimelig, må rettighetshaver ha innsikt i hvordan verket er brukt. En opplysningsplikt som administreres på en hensiktsmessig måte vil være en forutsetning. Her bør sammensatte verk behandles likt uavhengig av verkstype, og forlag bør omfattes på lik linje med audiovisuell sektor som får en vel begrunnet særregel, se proposisjonen kap. 16.6.5. Det er vanlig med vederlagsfrie overdragelser, for eksempel ved donasjoner til kulturinstitusjoner. Det bør av pedagogiske hensyn presiseres i loven, eller i tydelige merknader fra komiteen, at bestemmelsen ikke er til hinder for dette. For unntak som tvangslisens og fribruksregler må kompensasjon følge rettighetene, og rettighetshavere tilbys rettferdig kompensasjon som står i rimelig forhold til påført økonomisk tap. Det har vært en utvikling der antall brukere i Biblioteket for tilrettelagt litteratur (Tibi) har økt kraftig, noe som får konsekvenser for rettighetshavernes interesser. Virke ber komiteen: Vedta nytt tillegg til § 69 første ledd: “Tilsvarende gjelder andre rettighetshavere”. Tydeliggjøre at § 69 ikke er til hinder for vederlagsfrie overdragelser til museer og andre kulturinstitusjoner. Forlag omfattes av særregelen i § 69a, 5 ledd om at opplysningsplikten for audiovisuelle produksjoner gjelder for hovedbidragsytere. Anmode regjeringen om å komme tilbake med en sak senest ifbm statsbudsjettet for 2027 om kompensasjon for rettighetshavere som forlag i forbindelse med Tibi, og det forutsettes at dette ikke går på bekostning av forfatternes rett til kompensasjon. Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens Åndsverkloven åpner for rett til fri bruk av verk og andre vernede arbeider, under forutsetning av at rettighetshavere kompenseres for bruken. Kompensasjonen betales av staten. Når det gjelder avtaleforrang brukes dette de facto i stor utstrekning, for eksempel for kopiering i skolen. Det er et relativt lite område (lydbok i klasserommet) som ikke er slik regulert. I tillegg til nordisk rettsenhet, vil det være forenklede og gi et mer logisk regelverk om avtaleforrang legges til grunn som et prinsipp. Virke ber komiteen: Beslutte at prinsippet om avtaleforrang innføres som i Danmark, Sverige og Finland, slik at der det finnes egnede lisenser i markedet skal disse benyttes. Innføres i undervisningsbestemmelsene §§ 43 til 46.

Innledning og sammendrag: IFPI Norge representerer norske plateselskaper i Norge, inkludert Universal Music, Warner Music og Sony Music. Alle disse selskapene representerer både norske og internasjonale innspillinger i Norge, inkludert amerikanske. Innspillet til komiteen fra IFPI gjelder vederlag etter åndsverkloven § 21 for kringkasting og offentlig fremføring av musikk fra produsenter som er hjemmehørende utenfor EØS. Departementets forslag innebærer - i hvert fall inntil videre - at slike innspillinger ikke skal gi rett til vederlag på lik linje med musikk fra produsenter hjemmehørende innenfor EØS. Dette vil ramme en rekke rettighetshavere - både produsenter utenfor EØS og norske og utenlandske utøvere på slike innspillinger. Departementets forslag er i strid med rettspraksis fra EU-domstolens storkammerdom fra 2020 («RAAP-dommen» sak C-265/19). Sverige og Danmark har rettet seg etter dommen. IFPI Norge mener at departementets forslag innebærer et klart brudd på Norges forpliktelser etter EØS-avtalens artikkel 6 og ODA-avtalens artikkel 3 nr. 2 om at EFTA-statene skal tolke EØS-regler i samsvar med rettspraksis fra EU-domstolen. Departementets forslag innebærer at Norge lanserer en teori om såkalt «parallelltolkning» som skal innebære at EFTA-statene skal kunne fravike EU-domstolens tolkning av direktiver som er innlemmet i EØS-avtalen. Det er lite trolig at et slikt syn vil bli akseptert av ESA, EU-kommisjonen og EFTA-domstolen, og departementets forslag innebærer klar risiko for et erstatningsansvar for staten. Hva som faktisk står på spill — 60–70 millioner kroner per år til rettighetshavere RAAP-dommen sier at alle rettighetshavere har krav på rimelig vederlag når lydopptak brukes til kringkasting eller overføring til allmennheten, uavhengig av nasjonalitet. Domstolen slo fast at medlemsstatene ikke kan begrense denne vederlagsretten til kun å gjelde rettighetshavere fra bestemte land. I proposisjonen tar departementet ikke eksplisitt stilling til om RAAP-dommen skal følges, men overlater dette til forskriften som kommer på et senere tidspunkt. Dette innebærer at et spørsmål med vidtrekkende EØS-rettslige konsekvenser avgjøres administrativt i forskrifts form. I Norge krever Gramo inn og fordeler vederlag fra norske kringkastere og brukere av innspilt musikk — såkalte lydopptak. Amerikanskproduserte innspillinger utgjør en betydelig andel av alle lydopptak. For lydopptak som i dag ikke er vernet etter norsk lov, herunder de aller fleste amerikanskproduserte innspillinger, går pengene ikke til rettighetshaverne, men som avgift til Fond for utøvende kunstnere (FFUK). Den totale verdien utgjør 60-70 millioner kroner per år. I dag mottar norske artister og musikere, som medvirker på amerikanskproduserte innspillinger, vederlag siden utøverens tilknytning til EØS har avgjørende betydning. I proposisjonen, der utøvertilknytningen foreslås fjernet, vil alle norske artister som er utgitt på amerikanske plateselskaper, miste retten til vederlag i Norge. Dette gjelder artister som Kygo, Alan Walker, Sigrid, Aurora, Røyksopp og A-ha. IFPIs anmodning til komiteen — Prinsipielle betraktninger – Norges forhold til EU og EØS-avtalens bestemmelser om homogenitet Departementets tolkning av RAAP-avgjørelsen reiser et prinsipielt spørsmål om Norges forhold til EU og etterlevelse av EØS-avtalen. Tolkningen utfordrer det grunnleggende homogenitetsprinsippet i EØS-avtalen som er fundamentet for det indre marked, noe som må forventes å bli møtt med reaksjoner fra ESA og EU. Departementets syn bygger på en utredning fra professor Ole-Andreas Rognstad fra desember 2021 om en såkalt «parallelltolkning» — det vil si at EFTA-statene skal kunne anvende en annen tolkning av direktivet enn den EU-domstolen har fastlagt. Dette er imøtegått i en betenkning av professor Tarjei Bekkedal fra 2024 som mener at departementets forslag utgjør et klart brudd på EØS-avtalen – med mulig statlig erstatningsansvar. Professor Rognstad har svart på dette i en presisering fra april 2024 hvor han fastholder sin konklusjon om parallelltolkning, men for øvrig nyanserer sitt syn på flere områder og erkjenner at spørsmålet er uklart og trenger avklaring i EFTA-domstolen. Ingen av disse to siste betenkningene er nevnt i proposisjonen, men begge betenkningene har vært en del av høringsprosessen. Departementets – og Rognstads – syn er etter IFPIs – og Bekkedals – oppfatning også i strid med annen rettspraksis, herunder Kwantum-dommen (C-227/23, EU-domstolen 24. oktober 2024) og L’Oréal-dommen (E-9/07 og E-10/07, EFTA-domstolen). Departementet har valgt å utsette den rettslige avklaringen rundt RAAP til forskriftsarbeidet. IFPI mener dette ikke bør skje og at Stortinget må gi departementet en klar instruks om å følge EØS-avtalens forpliktelser og etterleve RAAP-dommen. Dette bygger særlig på følgende begrunnelse: Departementets egen ekspert anbefaler rettsavklaring, ikke utsettelse . Professor Rognstad anbefaler selv EFTA-domstolsavklaring. Rettsstillingen er omstridt og kan ikke avgjøres administrativt. Norske artister og musikere taper på ordningen . Norske artister som medvirker på amerikanskproduserte innspillinger, mottar i dag vederlag. I proposisjonen foreslås dette fjernet, slik at norske utøvere på amerikanske innspillinger ikke lenger skal motta vederlag. Søksmålsrisiko. Professor Bekkedal konkluderer med at departementets tilnærming er et brudd på EØS-avtalen som kan gi grunnlag for statlig erstatningsansvar. Administrativ kompleksitet øker. Proposisjonens nye tilknytningskriterium, særlig innspillingssted, gjør det vanskeligere å avgjøre hvilke lydopptak som skal kanaliseres til FFUK. Dette er utelukkende en konsekvens av at FFUK-ordningen videreføres. Med full RAAP-implementering faller problemet bort (alle lydopptak blir vernet) Forslag til anmodningsvedtak: «Stortinget ber regjeringen, ved fastsettelse av forskrift i medhold av åndsverkloven § 116, sikre at forskriften er i samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, herunder at vederlagsretten for utøvere og produsenter av lydopptak gjennomføres i tråd med utleiedirektivet artikkel 8 nr. 2 slik dette er tolket av EU-domstolen i RAAP-dommen (C-265/19), og at departementet innhenter en bindende avklaring fra EFTA-domstolen dersom det er tvil om EØS-rettslig forpliktelse.» Avslutningsvis ønsker IFPI å presisere at FFUK er et viktig fond for blant annet norske utøvere, men at fondet ikke kan finansieres med vederlag som skal gå til andre rettighetshavere eller gjennom ordninger som er i strid med Norges EØS-forpliktelser. Fondet bør, som øvrige statlige fond, være basert på bevilgninger gjennom statsbudsjettet.

Prop 41. LS introduserer i § 50 d en bred definisjon av Tekst og datautvinning som inkluderer trening av Kunstig Intelligens, samt i § 50 e unntak i opphavsretten for Tekst og Datautvinning for kommersielle selskaper. Ikke bare er denne teksten en brist med eksisterende internasjonale avtaler og eksisterende lover om opphavsrett, men det er et dolkestøt mot kreative fagarbeidere, kunnskaps arbeidere, journalister og det norske folk. Det er destruktivt for norsk kultur, og reservasjon mot trening er umulig å håndheve. Vi i KIKI mener at dette er en feil tolkning av et direktiv som ble skrevet i 2018 med andre hensikter enn generativ KI, og teksten i Prop 41 LS § 50 d, e og f blir derfor et brudd på Berne Konvensjonen, TRIPS avtalen, og et sammenbrudd av det eksisterende rammeverket for opphavsretten. Brist med lovverk § 50 i Prop 41 LS er ment å implementere unntak til opphavsrettten introdusert i Artikkel 4 av EU DSM 2019/790, men den har ikke implementert EU DSM 2019/790 Artikkel 7 som setter sterke restriksjoner på dette unntaket. Artikkel 3 og 4 av EU DSM 2019/790 sier at du som vitenskapelig ikke-kommersiell institusjon eller universitet (artikkel 3), eller som kommersiell bedrift (artikkel 4) er tillat å gjøre Data og Tekstutvinning på opphvasrettsbeskyttet materiale, med mindre rettighetshaveren hadde reservert seg mot dette. Tanken var disse kunne bruke tekst og datautvinning for å gjøre sosiologiske studier og sentiment analyse på nettsider som Reddit og LinkedIn for å utvikle produkter, eller finne ut hva folk mente om deres eksisterende produkter. Språkforskere kunne undersøke den etymologiske roten og historisk bruk av forskjellige ord langt tilbake i tid uten å bekymre seg for at de krenket opphavsretten og trengte å betale høye summer for lisenser på bøker de ikke ville lese. Antropologer kunne analysere den historiske bruken av farger i Hollywood filmer, og medisinske forskere både i det åpne forskningsmiljøet og ved institusjoner kunne gjøre meta-studier på store dataset og andre medisinske studier for å potensielt utvide kreftforskning. Dette ble skrevet i 2018, lenge før generativ KI var allment kjent, og argumentet var at risikoen for å åpne opp opphavsrettslig data for analyse var relativt lav: vitenskapelig analyse konkurrerer ikke i det samme markedet som opphavsrettslig materiale. Intensjonen var å gi lovlig sikkerhet til de som allerede drev med dette. Merk EU DSM 2019/790 Recital 17, som snakker om Artikkel 3: " In view of the nature and scope of the exception, which is limited to entities carrying out scientific research, any potential harm created to rightholders through this exception would be minimal. Member States should, therefore, not provide for compensation for rightholders as regards uses under the text and data mining exceptions introduced by this Directive ". Så selv om artikkel 3 og 4 med første øyekast ser ut til å gi bred åpenhet for tekst og dataanalyse, så ble disse skrevet med intensjonen at det var lite konsekvens for opphavsrettseiere. Recital 18 sier at rettighetshavere burde fremdeles kunne lisensiere deres verk som faller utenfor unntaket, selv for vitenskapelig analyse. "Rightholders should remain able to license the uses of their works or other subject matter falling outside the scope of the mandatory exception provided for in this Directive for text and data mining for the purposes of scientific research and of the existing exceptions and limitations provided for in Directive 2001/29/EC." Uheldigvis så er § 50 d, e og f skrevet på en måte slik at unntaket er nesten uendelig bredt, som igjen indikerer at det ikke samsvarer med EU Direktivet. Det blir tydelig med en helhetlig lesning av EU DSM 2019/790 at unntakene til opphavsretten i Artikkel 3 og 4 egentlig er veldig begrenset. Dersom noen bruker disse unntakene til å trene KI, så må de også vurdere hvilken effekt disse KI modellene vil ha på markedene hvor kreative og kunnskapsarbeidere eksistere i. Dette er støttet av Recital 6: The exceptions and limitations provided for in this Directive seek to achieve a fair balance between the rights and interests of authors and other rightholders, on the one hand, and of users on the other. They can be applied only in certain special cases that do not conflict with the normal exploitation of the works or other subject matter and do not unreasonably prejudice the legitimate interests of the rightholders. De som skrev EU direktivet visste at det var mulig at artikkel 3 og 4 vill bli tolket altfor bredt, så de fjernet all ambiguitet med Artikkel 7(2), som henviser til EU 2001/29/EC Artikkel 5(5), som sier at unntakene til opphavsretten som ble introdusert i Artikkel 3 og 4 " shall only be applied in certain special cases which do not conflict with a normal exploitation of the work or other subject-matter and do not unreasonably prejudice the legitimate interests of the rightholder." Dette ligner ordlyden i Berne Konvensjonen 9(2), nemlig "It shall be a matter for legislation in the countries of the Union to permit the reproduction of such works in certain special cases, provided that such reproduction does not conflict with a normal exploitation of the work and does not unreasonably prejudice the legitimate interests of the author." og Trips Artikkel 13 "Members shall confine limitations or exceptions to exclusive rights to certain special cases which do not conflict with a normal exploitation of the work and do not unreasonably prejudice the legitimate interests of the right holder." Ordlyden i disse internasjonale avtalene er kjent som 3-steg testen. Tekst og Datautvinning tillatelsen må oppfylle kravet av at nye unntak bare kan være i særtilfeller, dersom unntaket ikke skaper konflikt med skaperen sin evne til å tjene på verket, og der unntaket ikke urimelig krenker skaperen. Prop 41 LS skiller ikke mellom bruksområder til unntaket, selv om EU direktivet og internasjonale avtaler krever dette. EU 2019/790 Artikkel 7(2) er ikke implementert i Prop 41 LS. Dolkestøt mot Norsk Kultur KI kan aldri erstatte verdien til menneskelig kunst, men KI klarer fint å erstatte systemene som skaper og livnærer kunstnere. Det ødelegger insentivene til å skape original og nyskapende kunst samt dele det med allmennheten. Alt som publiseres brukes av selskapene til å forbedre modellene: alle kreative personer er nå i konkurranse med seg selv. Dette påvirker journalister, stemmeskuespillere, forfattere, grafisk designere, illustratører, animatører, influensere, skuespillere, musikere, bloggere, filmskapere, 3D artister/grafikere, og alle kreative yrker en kan tenke seg, samt almenheten som opplever det de deler på sosiale medier blir brukt for KI trening. Det vil være mindre menneskelig kunst som omgir oss i dagliglivet dersom det utkonkurreres med billig KI materiale. Hvorfor er reservasjon mot Tekst og Datautvinning umulig å håndheve? Selv om du velger å forbeholde selskaper fra å trene på ditt verk, så kan andre laste opp dine verk på nettet, og disse vil ikke inkludere dette forbeholdet. Det er vanlig for illustratører og musikere å oppdage at deres verk har blitt lastet opp på nytt på tvers av plattformer av andre. Dette har faktisk vært oppmuntret: verk kan bli virale, og det er mulig at folk finner deg senere. Nå blir alle disse en byrde: alle tillate bruk av dine verk i video, musikk, kritikk og i andre produksjoner betyr nå at disse verkene kan brukes til KI trening. Hvem er ansvarlig for dette bruddet? Er det riktig å holde en hypotetisk 14-årig Tommy rettslig ansvarlig for at han lastet opp ditt bilde på Pinterest, som nå ved uhell tillate KI selskaper å trene KI på dine verk? Det er et tidsvindu å forbeholde KI trening av ditt verk. Når en modell er trent, så er det for sent. Ny teknologi som smart-briller og konstant opplasting og digitalisering av verk ute i verden gjør det umulig å forbeholde disse verkene fra trening. Det er umulig å holde aktører ansvarlig for å respektere reservasjonen uten transparans på datasetten de bruker for å trene.

Klasseromsregelen (§ 43 fjerde ledd) bør ikke oppheves I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre klasseromsregelen. I proposisjonen er forslaget snudd til opphevelse. Mange høringsinstanser – KS, UiO, Norsk Bibliotekforening og Advokatforeningen – stod samlet for videreføring og modernisering av regelen. Opphevelse betyr at vurderingen av om bruk i undervisning er «overføring til allmennheten» må gjøres konkret av den enkelte skoleeier, skoleleder, lærer og bibliotekar, basert på rettspraksis fra EU-domstolen som departementet selv beskriver som i utvikling. Departementet erkjenner at EU-rettens kriterier «i mange situasjoner» gir samme resultat som dagens regel for en vanlig klasse på omtrent 28 elever. En lovfestet klargjøring av det som uansett gjelder for det store flertallet av undervisningssituasjoner, gir et betydelig bidrag til rettslig forutsigbarhet i skolen. I de tilfellene retten går lengere, vil ikke en lovfestet klasseromsregel fortrenge dette, siden «overføring til allmenheten» er et EU-autonomt begrep som har sitt innhold uavhengig av hva som står i loven. I proposisjonen skriver departementet at rettighetsorganisasjonen og KS kan veie opp for ulempene knyttet til at klasseromsregelen forsvinner ved å gi veiledning, fordi vi veileder om kopieringsavtalen. Vi mener departementet her undervurderer hvor utfordrende det er å nå ut til alle landets klasserom om juridiske problemstillinger, særlig når disse ikke dreier seg om det som følger dirkete av opplæringsloven. Det er heller ikke vår oppgave å veilede i andre spørsmål enn de som følger av avtalene vi forvalter. Departementet beskriver det som må gjøres som en «krevende juridisk vurdering», og rettssituasjon kan bli oppfattet som «mer uklar». Komiteen kan ikke legge til grunn at det vil være mulig å sikre samme regeletterlevelse uten klasseromsregelen som med. Dette vil også bety at skolene må bruke mer tid på juridisk tolkning og administrativt arbeid, på bekostning av elevrettet arbeid med læring og trivsel. KS ber komiteen videreføre klasseromsregelen. Øvrige forhold Tekst- og datautvinning: Departementet avviser å lovfeste konkrete metoder for reservasjon, og henviser til fremtidig EU-arbeid. Komiteen bør be regjeringen sørge for norsk veiledningsmateriell rettet mot kommunale bibliotek, arkiv og skoler, uten å avvente EU-prosesser. Digital undervisning: KS støtter oppdeling av § 43 og ny § 115 b om grensekryssende undervisning. Kravet om «sikkert digitalt miljø» i § 43 andre ledd bør avklares slik at etablerte kommunale læringsplattformer (Feide-innloggede løsninger, Teams for Education, itslearning m.fl.) normalt oppfyller kravet. «Lærere og elever» i § 115 b bør også omfatte personell og deltakere i kommunal voksenopplæring.

Innledning Det vises til Familie- og kulturkomiteens åpne høring 8. juni 2026 om Prop. 41 LS (2025–2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet) . Kabel Norge er bransjeorganisasjonen for de trådbaserte TV-distributørene i Norge, herunder Telenor Norge, Telia og Altibox, som tilbyr TV- og strømmetjenester til et flertall av norske husholdninger. Kabel Norge er derfor opptatt av å ivareta både medlemmenes interesser og hensynet til forbrukere. Det vises i den forbindelse til åndsverklovens formål om å ivareta en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den annen, og å legge til rette for at det på en enkel måte kan avtales bruk av åndsverk og nærstående rettigheter. I denne høringen velger Kabel Norge å fokusere på proposisjonens kapittel 19 om nett- og videresendingsdirektivet, nærmere bestemt punkt 19.4 om overføring av programmer ved direkte injeksjon og tilhørende endringer i åndsverkloven § 57. Kabel Norges hovedbudskap er at Kultur- og likestillingsdepartementet her har landet på et nyansert og godt lovforslag som ivaretar både brukernes og rettighetshavernes interesser, og at Kabel Norge oppfordrer komiteen til å avgi innstilling i tråd med departementets vurderinger og forslag. Overføring av programmer ved direkte injeksjon Kabel Norges medlemmer investerer hvert år betydelige beløp i audiovisuell sektor gjennom sine distribusjonsavtaler med kringkastere og strømmeselskaper. Gjennom Kabel Norges medlemmer og andre distributører som Allente og RiksTV, får norske forbrukere tilgang til et bredt utvalg av norske og internasjonale tv-kanaler og strømmetjenester gjennom ett enkelt abonnement. Distributørenes mulighet til å tilby slike abonnementer forutsetter at de mange underliggende rettighetene som inngår i tv-kanaler og strømmetjenester, kan klareres på en enkel og teknologinøytral måte. Kabel Norge er derfor positiv til at departementet foreslår en teknologinøytral regulering der «parallell» direkte injeksjon anses som videresending, og der «ren» direkte injeksjon underlegges samme klareringsregime som videresending. Som departementet selv skriver i proposisjonen, bidrar dette til teknologinøytralitet og sikrer at det samme klareringsregimet gjelder uavhengig av hvilken teknisk løsning som benyttes i distribusjonen. Like viktig er departementets klare uttalelser i punkt 19.4.6 i proposisjonen om at overføring ved «ren» direkte injeksjon kan klareres i sin helhet av kringkastingsforetak, at det kun skal betales ett samlet vederlag for slik overføring og at loven ikke legger opp til verken dobbeltklarering eller dobbeltbetaling. Departementet tydeliggjør samtidig hvordan enkelte uttalelser i direktivets fortale skal forstås. Disse uttalelsene har tidligere vært gjenstand for uenighet i bransjen og har komplisert forhandlingene om slike rettigheter. Kabel Norge mener derfor at departementet har landet på et nyansert og godt lovforslag med klargjørende merknader, som vil bidra til å forenkle klarering av audiovisuelle rettigheter og legge til rette for videre investeringer i audiovisuell sektor. Kabel Norges anbefaling Kabel Norge oppfordrer på denne bakgrunn Familie- og kulturkomiteen til å: slutte seg til departementets vurderinger og forslag i kapittel 19.4, herunder forslaget til endringer i åndsverkslovens § 57, og innstille i tråd med proposisjonen, uten endringer i lovteksten eller departementets merknader.

Åndsverkloven utgjør rammen for Kopinors lisensieringsvirksomhet, som har sitt tyngdepunkt i undervisningssektoren. Vi lisensierer også trening av språkmodeller og bruk av kunstig intelligens. Vederlaget som kreves inn går tilbake til rettighetshaverne slik at ny kultur og kunnskap kan skapes og utgis til nytte for samfunnet. Kopinor ønsker særlig å kommentere proposisjonens kapittel 4 om tekst- og datautvinning og kapittel 5 om bruk av verk i undervisningsvirksomhet. Tekst- og datautvinning Den eksplosive utviklingen av generativ kunstig intelligens (KI), for eksempel gjennom store språkmodeller basert på maskinlæring, har skjedd i årene etter at digitalmarkedsdirektivet ble vedtatt i 2019. Det er derfor god grunn til å anta at utformingen av bestemmelsene om tekst- og datautvinning ville sett annerledes ut hvis direktivet hadde blitt vedtatt i dag. I den omfattende fortalen er for eksempel verken kunstig intelligens eller maskinlæring nevnt noe sted som eksempler på bruksområder. I EU ser man også dette, og flere prosesser er satt i gang, blant annet skal digitalmarkedsdirektivet gjennomgås i år. Europaparlamentet har også med stort flertall vedtatt en uttalelse som stiller krav både til åpenhet om treningsdata og til mulighetene for reservasjon og for lisensiering av rettigheter. Gjennom KI-forordningen (AI Act) fra 2024 skjer det også et arbeid med å konkretisere de ulike kravene til KI-selskapene. Bruken av generativ kunstig intelligens kommer på flere områder i konflikt med rettighetshavernes ideelle og økonomiske interesser og vil kunne true det kulturelle kretsløpet. Det er derfor viktig at åndsverklovens rammer for tekst- og datautvinning gjøres så tydelige og restriktive som mulig. Som mange har pekt på, blir opphavsretten snudd på hodet når direktivets artikkel 4 blir innført, slik regjeringen foreslår å gjøre i ny § 50 e. I stedet for å utøve sin enerett på normal måte, må rettighetshaveren aktivt reservere seg mot bruk i tekst- og datautvinning, men det er fortsatt ikke etablert noen gode og enkle måter å gjøre dette på. Vi skulle helst sett at bestemmelsene om tekst- og datautvinning ikke ble innført. Selv om Stortinget kommer til at dette må gjennomføres som en del av direktivet, foreslår vi at komiteen ber regjeringen følge opp dette på en aktiv måte, for eksempel slik: «Komiteen ber regjeringen aktivt følge og påvirke politiske prosesser i EU for å sikre reelle muligheter for rettighetshaverne til å kunne reservere seg mot tekst- og datautvinning på en hensiktsmessig måte og til å kunne lisensiere bruken av sine verk og arbeider også på dette området.» For vitenskapelige forskningsformål foreslås det en fribruksbestemmelse i ny § 50 f. Når denne bestemmelsen brukes for trening av språkmodeller og generativ KI er det avgjørende at det settes grenser for den videre bruken av modellene. Vi er enige i departementets tydeliggjøring (4.3.7.2.) av at resultatene fra en tekst- og datautvinningsprosess som gjennomføres etter § 50 f, altså som ledd i forskning, ikke skal kunne tilgjengeliggjøres for allmennheten eller benyttes for andre formål, f.eks. utvikling av KI-verktøy. Vi ber komiteen spesielt understreke dette. Bruk i undervisningsvirksomhet Avtalelisensordningen for kopiering i undervisningsvirksomhet (åndsverkloven § 46) er foreslått videreført. Det er etter vårt syn helt riktig og nødvendig for å sikre at rettighetshaverne fortsatt skal få rimelig vederlag for den omfattende kopieringen som skjer i undervisning. Regjeringen foreslår å gjennomføre direktivets artikkel 5 ved å tilpasse gjeldende fribruksregel når det gjelder overføring av verk til allmennheten til illustrasjonsformål ved undervisning. Kopinor er overrasket over at regjeringen på dette området foreslår å bryte den nordiske rettsenheten. Forvaltningsorganisasjoner som Kopinor og Norwaco har lang erfaring med å fremforhandle avtaler på undervisningsområdet som balanserer hensynet til brukere og rettighetshavere. Dette har sikret brukerne fleksible ordninger som kan ta opp i seg endringer i behov og teknologisk utvikling. De andre nordiske landene har tilsvarende erfaringer og har derfor benyttet seg av direktivets åpning for avtaleforrang , det vil si at bestemmelsen som tillater bruk av verk til illustrasjonsformål ved undervisning bare skal gjelde der det ikke tilbys egnede avtaler eller lisenser. Regjeringen skriver selv i proposisjonen (5.6.1.1) at den vil komme tilbake med en gjennomgang av undervisningsbestemmelsene. Vi vil foreslå at komiteen ber regjeringen om å sette fart i en slik gjennomgang og samtidig be om at denne inneholder et forslag om avtaleforrang, slik det er innført i øvrige nordiske land: «Stortinget ber regjeringen i sin gjennomgang av undervisningsbestemmelsene i åndsverkloven komme tilbake med forslag om å innføre avtaleforrang for bruk av verk i undervisning.» Om Kopinor Kopinor er en organisasjon av opphavere og utgivere i til sammen 23 medlemsorganisasjoner. Vi forhandler og inngår avtaler om kopiering og annen bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale på de fleste samfunnsområder. Kopinor har også inngått avtaler med Nasjonalbiblioteket om digital formidling på internett (Bokhylla) og bruk av avisinnhold til trening av språkmodeller.

Kunstnernettverket (“KN”) representerer 19 landsomfattende organisasjoner for skapende og utøvende kunstnere i Norge. Endringer foreslått i Prop. 41 LS (2025 – 2026) vil få stor betydning for rettighetshavergruppene vi representerer. For å sikre kunstnerøkonomien, slik direktivet er ment å gjøre, ber KN Stortinget gjennom lovendringer, anmodningsforslag og merknader sikre følgende under de de ulike bestemmelsene: Artikkel 3 og 4 – Tekst- og datautvinning (TDM) (åvl. §§ 50 d–f) Norsk kulturarv er i ferd med å bli gitt bort til AI-aktørene, samtidig som dette skaper en uforholdsmessig konkurransefordel og kan undergrave opphavernes fremtidige inntektsmuligheter. Departementet har gitt rettighetshaverne en mulighet til å reservere seg mot slik bruk, men denne reservasjonsretten fremstår i dag som illusorisk. Det er avgjørende at det ikke stilles unødvendig strenge krav til hvordan reservasjonsretten skal utøves, og at rettighetshaverne har en reell, praktisk og tilgjengelig mulighet til å reservere seg. KN ber derfor Stortinget se bort fra departementets uttalelser om at tekstlige reservasjoner «som regel ikke vil være hensiktsmessige». En slik begrensning følger ikke av direktivet og vil kunne stille norske rettighetshavere i en svakere posisjon enn rettighetshavere i andre europeiske land. Lovgiver må sikre at reservasjonsretten etter artikkel 4 kan utøves effektivt i tråd med EU-rettens effektivitetsprinsipp. Departementet må foreta en ny vurdering av artikkel 3 og 4 etter EUs evaluering av DSM-direktivet i 2026. Det må foretas en selvstendig vurdering av TDM-unntakene opp mot tretrinnstesten. Artikkel 5 – Bruk av verk i undervisningsvirksomhet (åvl. § 43) KN støtter fjerning av klasseromsregelen. Artikkel 6 – Bevaring av kulturarv Forskriftshjemmelen i § 49 må flyttes til Kongen i statsråd for å sikre at forskriften får fyllestgjørende, veiledende forarbeider. Artikkel 14 – Billedkunst som ikke er vernet av opphavsrett (åvl. § 23) KN støtter skillet mellom reproduksjoner og fotografiske verk, men for å sikre at fotografier med kreative valg, særlig av tredimensjonale verk, beholder fullt opphavsrettslig vern, er det viktig at det i forarbeidene tydeliggjøres at «rene avbildninger» skal tolkes innskrenkende. Artikkel 15 – Vern av pressepublikasjoner (åvl. §§ 24 a og 62): KN støtter departementets forslag, men vil bemerke at det i merknadene til definisjonsbestemmelsen må presiseres at vernet omfatter samtlige integrerte verkstyper og utøverprestasjoner (herunder illustrasjon, billedkunst og musikk). For å sikre at en «passende andel» faktisk når opphaverne, må slike krav underlegges obligatorisk kollektiv forvaltning, og utgiverne må pålegges en plikt til å dele den informasjonen som kreves for å fordele den passende andelen. Artikkel 16 – Fordeling av rimelig kompensasjon KN ber Stortinget sikre at direktivets art. 16 -Fordeling av rimelig kompensasjon- ikke gjennomføres i norsk rett, i tråd med KUDs forslag. En gjennomføring vil svekke opphavernes økonomisk situasjon. Artikkel 17 – Bruk av opphavsrettsbeskyttet innhold på innholdsdelingstjenester Departementets forslag til gjennomføring av artikkel 17 bygger på eksisterende kontraktskjeder, til tross for at direktivet nettopp er begrunnet i en erkjennelse av markeds- og forhandlingssvikt. KN er derfor bekymret for at verdiene fra plattformutnyttelse ikke i tilstrekkelig grad tilfaller skapende og utøvende rettighetshavere. KN ber komiteen be regjeringen foreta en ny vurdering av gjennomføringen av artikkel 17 etter EUs evaluering av DSM-direktivet i 2026, herunder om regelverket i tilstrekkelig grad sikrer opphavere og utøvende kunstnere en rimelig andel av verdiskapingen på digitale plattformer. Artikkel 18 og 20 – Rimelig vederlag og vederlagsjustering (åvl. § 69) Det må i tilknytning til § 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett tydeliggjøres at den faktiske utnyttelsesverdien til verk som inngår i gratistjenester, samt inntekter fra betalingstjenester må utgjøre sentrale vurderingsmomenter. Dette er avgjørende for å vurdere om vederlaget er «passende og forholdsmessig», jf. direktivets art. 18 og fortale punkt 73 Totaloverdragelser mot et engangsvederlag kan ikke aksepteres, jf. direktivets artikkel 18 og fortalens punkt 73. KN ber Stortinget om å fastsette klare føringer i både lovtekst og forarbeider om at engangsvederlag i utgangspunktet ikke anses som et passende og forholdsmessig vederlag. At bestemmelsen om vederlagsjustering i § 69 endres slik at den får den effekten den er ment å ha, at krav om vederlagsjustering kunne rettes mot tredjeparter og senere ledd i verdikjeden. En slik forståelse er i tråd med både direktivets formål og artikkel 20. Artikkel 19 – Opplysningsplikt ved bruk av rettigheter (åvl. § 69 a) Det er avgjørende at opphaver kan rette krav om innsyn direkte til tredjeparten hvis opprinnelig avtalepart ikke gir innsyn. Flere av KNs medlemsorganisasjoner opplever at kunstnere i mange sammenhenger har vanskeligheter med å få tilgang til relevant informasjon om utnyttelse og inntekter, og det er derfor behov for å styrke denne retten. KN støtter departementets presisering av at det ikke er anledning til å unnta forretningshemmeligheter fra opplysningsplikten, og at opphaver har rett til å få og bruke slike opplysninger, slik det også forutsettes i direktivet, jf. fortalen punkt 76. KN ber Stortinget fjerne eller presisere unntaket «særlige grunner» i §69a, enten i forarbeider eller lovtekst, for å sikre reell gjennomføring av opplysningsplikten. Artikkel 21 - Alternativ tvisteløsningsordning (åvl.§§ 65 c og d) Det er avgjørende for om en slik nemnd, som foreslås opprettet, vil bli brukt, at det er tilstrekkelig at én av partene krever behandling av nemnden. Departementet oppfordres til å vurdere hvilket handlingsrom direktivet gir for å bestemme dette. Utover dette støtter KN forslaget. Artikkel 22 – Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk (åvl. § 74) KN ber Stortinget sikre at retten til å tilbakekalle rettigheter er ufravikelig, og at unntaket om kollektivt forhandlede avtaler i § 74 siste ledd derfor strykes. KN ber Stortinget sikre at forståelsen departementet legger til grunn i 17.6.3.1, om at rettigheter også kan tilbakekalles der verket er brukt i liten grad, understrekes. Audiovisuelle verk må også omfattes av tilbakeholdsretten. Dette gjelder særlig de deler av det audiovisuelle verk som kan skilles ut som selvstendige verk som f.eks. det underliggende litterære verket, manuskript, originalskrevet musikk og andre bidrag. Forliksrådets behandling av saker om opphavsrett, tvisteloven § 6-2 KN støtter forslaget slik det nå foreligger. Problemet i mange tvister om opphavsrett nettopp er at de ofte har stor prinsipiell (og ofte, for opphaveren, betydelig økonomisk) betydning, og at de av den grunn nettopp bør kunne prøves rettslig av en kyndig sammensatt domstol selv om saken økonomisk ikke overstiger tvistelovens beløpsgrense (ref. innvendingen fra Oslo tingrett proposisjonen (s. 252).

1. Innledning og overordnet posisjon Landsorganisasjonen i Norge (LO) viser til Stortingets behandling av Prop. 41 LS (2025–2026) om endringer i åndsverkloven mv., herunder gjennomføring av DSM-direktivet og nett- og videresendingsdirektivet. LO støtter gjennomføringen av DSM-direktivet, men har vesentlige innvendinger til utformingen. Creo, Forfatterforbundet og Dramatikerforbundet er samlet bekymret for at proposisjonen bygger på en minimumsgjennomføring som i liten grad tar høyde for hvordan reglene vil virke for opphavere, kunstnere og journalister i praksis. LOs sentrale innvendinger samler seg om følgende punkter: Behovet for klarere avgrensninger og sterkere rettssikkerhet ved gjennomføring av unntakene for tekst- og datautvinning (TDM), særlig i lys av KI-utviklingen Bekymring for at plattformansvaret etter artikkel 17 ikke i tilstrekkelig grad sikrer at vederlagsstrømmer faktisk når det skapende og utøvende leddet Behov for å styrke den praktiske håndhevingen av retten til rimelig vederlag og ordninger for alternativ tvisteløsning Ønske om at Norge i større grad benytter det handlingsrommet direktivet gir, i tråd med nordisk tradisjon for kollektive og balanserte opphavsrettslige løsninger 2. Tekst- og datautvinning – DSM-direktivet artikkel 3 og 4 (ny åvl. §§ 50 d–f) Trening av KI-modeller, inkl. generative systemer, omfattes av eksemplarfremstillingsretten. LO anerkjenner at departementet legger dette til grunn, og understreker at bruk av beskyttet materiale bør forutsette samtykke og rimelig vederlag. Forslaget til §§ 50 d–f innebærer at TDM og KI-trening tillates uten samtykke med mindre rettighetshaver aktivt reserverer seg. Eneretten erstattes med en passiv reservasjonsmodell der manglende handling likestilles med tillatelse – noe LO finner prinsipielt uheldig. Reservasjonsretten forutsetter tekniske løsninger det i dag ikke finnes standarder for. Det er heller ikke klart hva «hensiktsmessig måte» i § 50 e innebærer. Resultatet er rettslig usikkerhet og en reell bevisbyrde på rettighetshaverne. Prop. 41 LS inneholder verken vederlag eller lisensordninger for bruken artikkel 4 åpner for, og det er ikke foretatt en selvstendig tretrinnstest slik Bernkonvensjonen og DSM-direktivet artikkel 7 nr. 2 krever. Departementet bygger på Kommisjonens vurdering fra 2019, som ikke tar høyde for generativ KI-trening. LO mener utredningsplikten ikke er oppfylt. Forslaget regulerer treningsfasen (input), men ikke KI-generert output – som kan konkurrere direkte med opphaveres verk og undergrave eneretten. LO ber komiteen anmode regjeringen om å utrede regulering av output og legge frem konkret lovforslag senest ifm. EU-evalueringen i 2026. LO anbefaler at Stortinget utsetter artikkel 3 og 4 og ber regjeringen fremme revidert forslag etter EU-evalueringen i 2026. Dersom Stortinget likevel vedtar gjennomføring av artikkel 3 og 4, bør følgende tiltak minimum inntas i loven: Klarere avgrensning av «forskning» i artikkel 3, slik at begrepet begrenses til faktisk vitenskapelig forskning utført av godkjente forskningsinstitusjoner – i tråd med den svenske upphavsrättslagen Krav til innsyn i treningsdata og dokumentasjon av hvilke verk som brukes Tvisteløsningsordningen knyttet til TDM må kunne initieres ensidig av rettighetshaver 3. Plattformansvaret – DSM-direktivet artikkel 17 (ny åvl. § 86) Artikkel 17 pålegger tilbydere av innholdsdelingstjenester opphavsrettslig ansvar for innhold som formidles av brukerne. LO støtter at ny § 86 bidrar til å fjerne tvil om tilbydernes ansvar, og legger til grunn at rettighetshaverne ikke har plikt til å gi lisenser til delingsplattformene. Departementet gjennomfører artikkel 17 uten egne vederlagsrettigheter og forutsetter at vederlag fordeles gjennom kontraktsforhold. Den norske musikkutredningen dokumenterer imidlertid at vederlag kanalisert gjennom produsentleddet ikke fordeles forholdsmessig, og at skapende ledd har hatt langt større inntektsnedgang enn mellomleddene. LO mener departementets modell ikke realiserer direktivets formål. LO støtter Creos forslag om at rettighetene etter artikkel 17 etableres som uoverdragelige vederlagsrettigheter («residuals») som utløses direkte ved plattformutnyttelse og forvaltes kollektivt, slik at inntektene faktisk tilfaller opphavere og kunstnere fremfor å filtreres gjennom aktører med sterkere forhandlingsmakt. 4. Rimelig vederlag – DSM-direktivet artikkel 18 (åvl. § 69) LO støtter en uoverdragelig vederlagsordning for opphavere og utøvende kunstnere for strømming. Eksisterende kontraktsordninger er utilstrekkelige – strømmeinntekter forblir hos produsenter og plattformer, og rettighetsoverdragelse skjer i praksis som forutsetning for markedsdeltakelse. LO ber komiteen innta en uoverdragelig vederlagsrett for strømming i åvl. § 69, forvaltet av godkjente kollektive forvaltningsorganisasjoner. LO støtter forslaget til nytt tredje til femte ledd i åvl. § 69 om avtalejustering. En selvstendig lovfestet rett er velbegrunnet der avtaleloven § 36 er en snever sikkerhetsventil. 5. Alternativ tvisteløsning – DSM-direktivet artikkel 21 LO deler Creos syn om at kravet om partsenighet svekker nemndsordningens effektivitet – i et marked med ubalansert forhandlingsstyrke kan den sterkere parten i praksis hindre nemndsbehandling. LO ber komiteen endre bestemmelsen slik at én part alene kan bringe sak inn, ved å erstatte «partene» med «en av partene». 6. Videresending og kollektiv forvaltning – åvl. § 21 LO støtter at kun godkjente organisasjoner etter åvl. § 21 kan oppkreve og fordele vederlag for videresending (Gramo og Norwaco), og at kun kollektive forvaltningsselskaper kan godkjennes av Patentstyret for avtalelisensvirkning. LO støtter GRAMOs innspill om at § 21 femte ledd bør endres slik at det ikke kan gis avkall på vederlagsretten, og at innkreving ikke kan overlates til andre enn godkjent organisasjon. 7. Tilbakekallsretten – åvl. § 74 LO støtter Dramatikerforbundets krav om at unntaket for audiovisuelle verk i åvl. § 74 fjernes. Manusforfattere er avhengige av tilbakekallsretten fordi prosjekter ofte blir liggende urealisert. LO ber komiteen fremme forslag om å stryke unntaket. 8. Nasjonalt handlingsrom, nordisk rettsenhet og fremtidig EU-oppfølging Som direktiv gir DSM-direktivet EØS-statene nasjonalt handlingsrom. Sverige, Danmark og Finland har benyttet dette til å styrke rettighetshavernes stilling. LO ber Stortinget vedta at det innføres prinsippet om avtaleforrang der det allerede eksisterer avtalte kompensasjonsordninger – i tråd med nordisk modell. 9. Oppsummering – LOs anbefalinger og krav til Stortinget TDM - art. 3 og 4 (§§ 50 d–f) Anbefaler utsettelse. Subsidiært: klarere avgrensning av «forskning», effektiv reservasjonsrett, vederlagsordning og selvstendig tretrinnstest Plattformansvar – art. 17 (§ 86) Støtter bestemmelsen, men krever egne, uoverdragelige plattformrettigheter («residuals») forvaltet kollektivt Rimelig vederlag – art. 18 (§ 69) Støtter uoverdragelig vederlagsrett for strømming; støtter ny avtalejusteringsregel Tvisteløsning – art. 21 Støtter Opphavsrettsnemnda, men ensidig initiering må være tilstrekkelig § 21 – kollektiv forvaltning Støtter eksklusivt godkjenningskrav; støtter forbud mot avkall på vederlagsrett § 74 – tilbakekallsrett Unntaket for audiovisuelle verk bør fjernes Nasjonalt handlingsrom Norge bør utnytte handlingsrommet i tråd med nordisk tradisjon; avtaleforrang der kompensasjonsordninger allerede finnes E U-evaluering 2026 Regjeringen bør følge evalueringsarbeidet tett og komme tilbake til Stortinget

De redaktørstyrte mediene er viktigere enn noen gang. Samtidig står de under betydelig press fra stadig sterkere globale teknologiganter som konkurrerer om både oppmerksomhet, annonseinntekter og brukerbetaling, og som i stor grad henter inntekter fra medienes innhold uten tilsvarende betaling. Utviklingen forsterkes ytterligere av generativ KI, som i raskt tempo endrer hvordan innhold distribueres og brukes, og som lovverket i begrenset grad har rukket å tilpasse seg. Skal det fortsatt produseres og investeres i norsk innhold, er det avgjørende med gode og forutsigbare rammevilkår som sikrer mangfold og verdiskaping i den norske mediebransjen. Erfaringene fra våre europeiske naboland er tydelige: en utgiverrett uten forhandlingsmekanismer fungerer ikke etter intensjonen, og et tekst- og datautvinningsunntak uten reell reservasjonsrett undergraver rettighetshavernes kontroll over eget innhold. Disse erfaringene må vi lære av, og det må reflekteres i den norske gjennomføringen. Proposisjonen omhandler grunnleggende rammevilkår for norsk innhold og for norske redaktørstyrte medier og det må gjøres vesentlige endringer for at dette ikke skal svekkes. MBL ber komiteen særlig om å gjøre grep på tre områder: (1) tekst- og datautvinning (TDU), (2) vern av pressepublikasjoner (utgiverretten) og (3) plattformansvaret. Tekst og datautvinning (kap 4) Mediene må kunne kontrollere sitt innhold for at ikke finansieringen av mediene og mediemangfoldet skal undergraves. Innføringen av regelverket for tekst- og datautvinning svekker rettighetshavere, i en tid hvor disse må styrkes. For mediene er det avgjørende at regelverket sikrer at medienes innhold ikke utnyttes kommersielt uten avtaler, når reservasjon er uttrykt. For å sikre dette og opprettholde balansen i direktivet ber vi om følgende: Reservasjonsretten må gjøres reell. For å sikre en reell reservasjonsrett, bør Stortinget utsette iverksettelsen av regelverket for tekst- og datautvinning til EU har kommet med klare standarder for reservasjon. Det må også presiseres at en generell reservasjon mot tekst- og datautvinning inntatt i robots.txt, skal anses som en "hensiktsmessig metode" etter ny § 50 e. Ordlyden i paragrafen bør endres fra “opphaver” til “rettighetshaver” for å unngå tolkningstvil. Definisjonen av tekst- og datautvinning bør ikke dekke KI-trening. Europarådets parlamentarikerforsamling har eksplisitt bedt medlemslandene om å klargjøre dette. Stortinget bør følge Europarådet. NRK kan ikke anses som en “kulturarvinstitusjon”. En slik tolkning er ikke i tråd med direktivets ordlyd og systematikk og vil påvirke konkurranseforholdene i mediemarkedet negativt. Forskningsunntaket må ikke kunne misbrukes. Det er svært viktig å opprettholde departementets vurdering av at unntaket for tekst- og datautvinning i § 50 f ikke omfatter tilfeller der resultatet av tekst- og datautvinning gjøres tilgjengelig for allmennheten eller inngår i utvikling av tjenester rettet mot allmennheten, som for eksempel KI-verktøy. At Stortinget ber regjeringen jobbe for å styrke norske rettighetshavere i møte med KI og globale teknologigiganter gjennom arbeid mot EU. Vern av pressepublikasjoner (kap. 11) Den nye eneretten for utgivere av pressepublikasjoner er viktig for norske mediers økonomiske bærekraft. Hensikten – slik den fremgår av DSM-direktivets fortale punkt 54 og 55 og nylig er bekreftet av EU-domstolens storkammer i C-797/23 (Meta Platforms Ireland, 12. mai 2026) - er å styrke finansieringen av journalistikken og utgivernes forhandlingsposisjon overfor informasjonssamfunnstjenester som benytter medienes innhold. Rettigheten kan skape nye inntektsmuligheter og ha positive konsekvenser for utgiverne av pressepublikasjoner som regjeringen selv legger til grunn (prop. side 255), dersom den fungerer etter sin hensikt. Slik forslaget nå er utformet, vil rettigheten ikke fungere etter intensjonen. Erfaringene fra andre europeiske land viser at en utgiverrett uten effektive forhandlingsmekanismer ikke får techselskapene til forhandlingsbordet. Forslaget har også for vide og uklare unntak som går lenger enn nødvendig i retning av en tech-vennlig tolkning. Det gir techselskapene et tolkningsrom som de utnytter, på bekostning av utgiverne. For å sikre at rettigheten fungerer mot techselskapene og at unntakene blir snevre nok til at de ikke undergraver vernet, ber vi komiteen om følgende: Langsiktig : et reelt forhandlingsrammeverk må på plass Stortinget bør be regjeringen evaluere rettigheten ett år etter ikrafttredelse, og på bakgrunn av erfaringene komme med forslag til et reelt forhandlingsrammeverk for norske utgivere. EU-domstolen slo i den nye Meta Platforms-saken fast at medlemsstatene har betydelig handlingsrom til å styrke utgiverretten. Det første året bør derfor brukes til å kartlegge hvordan rettigheten fungerer i praksis, slik at et fremtidig rammeverk treffer de reelle utfordringene utgiverne står overfor og er i tråd med intensjonen beskrevet av EU-domstolen. Kortsiktig : unntakene må avgrenses så rettigheten i større grad fungerer etter hensikten Avgrens unntaket for «svært korte utdrag». Komiteen bør presisere at avisoverskrifter normalt ikke anses som «svært korte utdrag», begrense unntaket til tekst slik at bilder og video ikke omfattes, og presisere at unntaket er snevert og skal tolkes strengt. Departementets forslag risikerer i praksis å uthule rettigheten og gi techaktørene betydelig rom for å hevde at deres bruk faller innenfor unntaket. Samtidig ber vi komiteen opprettholde uttalelsen om at unntaket for ”svært korte utdrag” ikke skal undergrave enerettens effekt. Avgrens unntaket for «privat eller ikke-ervervsmessig bruk». Komiteen bør avgrense «enkeltbrukere» til fysiske personer, og presisere at «ikke-ervervsmessig» ikke omfatter bruk der plattformer indirekte har en kommersiell fordel. Departementets forståelse av at også juridiske personer kan omfattes, åpner for at plattformer som Facebook og TikTok kan hevde at brukernes deling er «ikke-ervervsmessig», selv om plattformene høster kommersiell verdi gjennom data, trafikk og annonseinntekter. Definisjon av tilbyder av informasjonssamfunnstjeneste: Komiteen bør opprettholde bekreftelsen om at gratistjenester finansiert av brukerdata og annonsering er omfattet av definisjonen, og i tillegg klargjøre at også sosiale medieplattformer omfattes. Vernets varighet: Komiteen bør arbeide for en mer direktivnær ordlyd ved å fjerne «første gang», og uttrykkelig bekrefte at nye elementer i en løpende oppdatert pressepublikasjon kan gis egen vernetid i tråd med den svenske tilnærmingen. «Første gang»-formuleringen er ikke forankret i direktivets ordlyd og låser tolkningen til ugunst for utgiverne. Hva som utgjør én pressepublikasjon på en nettavis som oppdateres løpende, er uavklart og bør følges opp parallelt. Plattformansvaret (kap 13) Komiteen bør utvide plattformansvaret til å omfatte nærstående rettigheter, slik som utgiverretten. Sosiale medieplattformer er arenaer hvor brukere systematisk deler presseinnhold uten lisens fra utgiverne, og å holde nærstående rettigheter utenfor plattformansvaret er en vesentlig svekkelse av utgiverretten. Departementet viser til at utgiverretten «typisk ikke gjelder for slike utnyttelser som [plattformansvaret] regulerer». Samtidig bekrefter departementet at gratistjenester finansiert av brukerdata og annonsering er omfattet av definisjonen av «informasjonssamfunnstjeneste» under utgiverretten. Det er nettopp slike plattformer plattformansvaret er ment å regulere. Departementets to standpunkter står derfor i motstrid til hverandre. Departementet viser også til at presseutgivere ikke er listet opp i InfoSoc-direktivet artikkel 3. Artikkel 3 er imidlertid gjennomført i norsk rett i åvl. § 3, hvor «opphaver» også dekker andre som har fått overført opphavsretten, slik som utgivere. Andre nordiske land har dessuten valgt løsninger der utgiverretten omfattes av plattformansvaret. I Danmark er utgiverretten eksplisitt koblet til plattformansvaret.

NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere – er en interesseorganisasjon for komponister, tekstforfattere, låtskrivere og musikkprodusenter med om lag 1 700 medlemmer og 600 tilknyttede. Våre medlemmer skaper i stor grad sin egen arbeidsplass og er hovedsakelig selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Komponister og tekstforfattere lever av inntekter fra egen opphavsrett. Gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet vil derfor ha stor betydning for NOPAs medlemmer. NOPA er i utgangspunktet positiv til store deler av digitalmarkedsdirektivet, som på flere områder styrker opphavernes posisjon i møte med digitale plattformtjenester preget av brukeropplastet innhold. Samtidig mener NOPA at enkelte bestemmelser reiser betydelige prinsipielle og praktiske utfordringer. Flere av disse problemstillingene ble også påpekt av NOPA, TONO, Kunstnernettverket og andre kunstnerorganisasjoner i høringsrundene i 2021 og 2024. Tekst- og datautvinning (TDM) – artikkel 3 og 4 NOPA er særlig bekymret for gjennomføringen av bestemmelsene om tekst- og datautvinning i artikkel 3 og 4. Ordningen med reservasjonsrett innebærer omfattende unntak fra opphaverens enerett til eksemplarfremstilling og representerer et prinsipielt skifte ved at samtykkekravet erstattes med en reservasjonsrett («opt-out») for kommersiell bruk til tekst- og datautvinning og KI-trening. Ordningen med at opphavere må reservere seg mot at deres verk brukes til trening av kunstig intelligens og annen kommersiell tekst- og datautvinning snur opp ned på det grunnleggende prinsippet om samtykkekrav. Reservasjonsretten som kommer «i bytte mot» enerett, svekkes så av departementet, når de uttaler at – «tekstlig reservasjon som regel ikke vil være hensiktsmessig». Det er vanskelig å se hvordan reservasjonsretten på noen annen måte skal kunne utøves på i praksis: Det finnes i dag ingen kjente protokoller for denne type metadata i musikkinnspillinger, og dersom metadata følger filene vil de likevel ikke være tilstede i nyinnspillinger av musikkverket. NOPA vil understreke at utviklingen etter at DSM-direktivet ble vedtatt i 2018 og 2019, viser at dagens opt-out-modell er omstridt og under ny vurdering i Europa. Stortinget bør utvise varsomhet i å etablere en omstridt ordning, som også er under revisjon i EU-systemet. En rettighet som ikke kan håndheves effektivt er i prinsippet ingen rettighet, og reservasjonsretten fremstår med dette som rent illusorisk for NOPAs medlemmer. NOPA ber komiteen vurdere: om bestemmelsene står seg mot tretrinnstesten om reservasjonsretten (blant annet nedfelt i Bern-konvensjonens art 9 (2) og TRIPS-avtalen art 13), slik den er foreslått gjennomført, oppfyller EU-rettens krav til effektiv virkning (effet utile) hvilket handlingsrom Norge har for å utsette gjennomføringen av art. 3 og 4 Når adgangen til å reservere seg ikke fremstår som reell og praktisk tilgjengelig, oppstår det etter NOPAs syn prinsipielle spørsmål knyttet til både EU-rettslige og grunnleggende rettsstatlige hensyn. En feilslått lovgivning på dette området vil kunne gjøre uopprettelig skade for norske kunstnere. Tvisteløsning NOPA støtter forslaget om etablering av en alternativ tvisteløsningsordning. Samtidig er vi bekymret for at ordningen ikke vil fungere etter sin hensikt dersom behandling forutsetter samtykke fra begge parter. I mange av disse sakene vil det foreligge en betydelig styrkeubalanse mellom opphaver og kommersiell aktør. Dersom den sterke parten kan blokkere eller trenere nemndsbehandling, vil resultatet i praksis være at tvister igjen må løses gjennom ordinære domstoler. Dette vil være stikk i strid med intensjonen bak direktivet og undergrave formålet med å etablere en tilgjengelig og effektiv tvisteløsningsmekanisme. NOPA ber derfor komiteen vurdere løsninger som sikrer at tvisteløsningsordningen blir reelt tilgjengelig og kan tas i bruk også der partene ikke er enige om behandling. Klasseromsregelen NOPA støtter å fjerne den såkalte «klasseromsregelen» for bruk av verk i undervisningsvirksomhet (åvl. §43). NOPA stiller seg bak høringsinnspillene fra TONO og Kunstnernettverket.

Høringsinnspill fra Norges Fotografforbund til Stortingets Familie- og kulturkomité Norges Fotografforbund (NFF) er landets største og eldste organisasjon for profesjonelle fotografer. Vi arbeider for å ivareta fotografers vilkår og synliggjøre behovet for profesjonelle, bildebaserte tjenester. Våre medlemmer arbeider innen alle fotografiske sjangre eller er tilknyttet bransjen. I høringen vi sendte for to år siden skrev vi at det var en krevende brytingstid for fotografer, både fordi fotografiene deres blir lastet ned og brukt uten tillatelse, og fordi utviklingen i generativ kunstig intelligens har utviklet seg i en rasende fart. Det har ikke akkurat gått roligere siden den gang. Fotografers bilder er brukt til treningen av disse modellene - uten tillatelse og uten økonomisk kompensasjon. I neste omgang konkurrerer disse bildegeneratorene med fotografene når bilder skapes. Fotografene taper økonomisk i alle ledd mot sterke techgiganter. Fotografienes troverdighet svekkes på grunn av genererte, syntetiske bilder - noe som igjen er en nstor fare for ytringsfriheten, demokratiet og kreativ kvalitet. Det er særdeles viktig at bruken av opphavsrettslig materiale i trening av generativ kunstig intelligens reguleres og kompenseres. Norges Fotografforbund viser til innspillene fra Kopinor, Norwaco, Bono og Grafill, og støtter disse. Artikkel 3 og 4: Tekst- og datautvinning Digitalmarkedsdirektivet ble vedtatt i 2019, og forarbeidene startet lenge før. Det er først etter dette at skrapingen av nettet og omfattende maskinlæring har skutt fart. Artikkel 3 og 4 ville nok sett annerledes ut om direktivet skulle blitt utarbeidet og vedtatt i dag. Det har EU sett, og ser nå blant annet på digitalmarkedsdirektivet på nytt. Artikkel 4 blir foreslått gjennomført i åndsverkslovens § 50 e. I stedet for den vanlige praksisen om at man må be om tillatelse til å bruke andres verk, er det rettighetshaverne som aktivt må reservere seg mot bruk i tekst- og datautvinning. Det skal gjøres på en hensiktsmessig måte. Problemet er at det ikke finnes en hensiktsmessig måte å gjøre dette, i alle fall ikke for det visuelle feltet. Det er heller ingen egnet måte å kunne kontrollere om ens verk er blitt brukt i opptrening. Det er vanskelig å se for seg at en fotograf skal kunne gå til sak mot tech-giganter for å få avklart eventuelle brudd. Europaparlamentet har, på bakgrunn av Voss-rapporten fra juni 2025, vedtatt en resolusjon om opphavsrett og generativ kunstig intelligens som stiller krav til åpenhet om treningsdata, muligheten til reservasjon og lisensiering av rettigheter. Dette er et tydelig signal om at de ser på en innstramming av lovverket. Det har departementet ikke tatt innover seg. Vi risikerer dermed at vi innfører et lovverk som er utdatert før det blir tatt i bruk. Vi skulle derfor helst sett at bestemmelsene om tekst- og datautvinning ikke ble innført på nåværende tidspunkt. Dersom Stortinget mener det må gjennomføres som en del av direktivet, ber vi komiteen om å anmode regjeringen om å følge opp dette på en aktiv og effektiv måte, for å sikre rettighetshaverne. Departementet følger opp artikkel 3 i ny § 50 f. I den ligger fribruk av tekst- og datautvinning til vitenskapelige forskningsformål. Vi støtter departementets tydeliggjøring av at tekst- og datautvinning gjort som ledd i forskning, ikke skal tilgjengeliggjøres for allmennheten eller benyttes for andre formål. Vi oppfordrer komiteen til å understreke betydningen av dette spesielt. Undervisningsbestemmelsene i Åndsverksloven (DSM artikkel 5) Vi støtter Kopinor og Norwacos forslag som gjelder undervisningsbestemmelsene. Vi vil da få lovverk som samsvarer med de andre nordiske landene og som sørger for norske rettighetshavere. Artikkel 14 - billedkunst som ikke er vernet av opphavsrett Et fotografi er normalt beskyttet av åndsverksloven enten som et fotografisk bilde eller et fotografisk verk. Det gir fotografen enerett til sine bilder, og de kan kreve vederlag for bruk og kreditering. Med innføringen av art. 14 i norsk lov, skal det gjøres unntak fra dette når det gjelder fotografier som utelukkende gjengir billedkunst som har falt i det fri. Det svekker fotografers rettigheter og Norges Fotografforbund mener unntakene ikke burde være mer omfattende enn det som er strengt nødvendig ut fra direktivet. Vi mener at gjennomføringen av artikkel 14 må begrenses til å gjelde reproduksjoner av todimensjonale verk på billedkunstverket, som har falt i det fri, med mindre reproduksjonen oppfyller kravet til verkshøyde. NFF argumenterte for dette i høringen i 2024, sammen med blant andre BONO og Institusjonsfotografenes Forening. Det har ikke departementet tatt hensyn til. De har også inkludert fotografier av tredimensjonal billedkunst som har falt i det fri i unntaket. Ved fotografering av tredimensjonal kunst tar fotografen en rekke valg hva både linser, vinkel, lys angår - for å nevne noe. Det burde kvalifisere som minimum vern som fotografisk bilde. Departementets forslag svekker fotografens rettigheter unødvendig, og kan føre til vanskelige grensedragninger mellom fotografiske bilder av verk falt i det fri, fotografiske bilder som gjengir kunst, men ikke som hovedmotiv, og fotografiske verk som nyter vern etter åvl. § 2. Vi foreslår at komiteen ber regjeringen sikre at gjennomføringen av artikkel 14 må begrenses til å gjelde reproduksjoner av todimensjonale verk, som har falt i det fri, med mindre reproduksjonen oppfyller kravet til verkshøyde. Konklusjon: Norges Fotografforbund støtter Grafill i deres konklusjoner, og ber Stortinget om: 1) Å utsette gjennomføringen av art. 3 og 4 2) Å be regjeringen om å komme tilbake med et revidert forslag til gjennomføring av art. 3 og 4 etter EU-kommisjonens evaluering i år, hvor regjeringen blant annet utreder mulighetene for: at opphaveres reservasjonsmulighet er reell, funksjonell og effektiv, at brukere ilegges en reell plikt til å respektere reservasjoner, at opphavere sikres rett til innsyn slik at de kan kontrollere om deres verk blir benyttet til tekst- og datautvinning, og at opphavere sikres rimelig vederlag dersom deres verk benyttes til tekst- og datautvinning, for eksempel gjennom avtalelisensordninger. 3) At regjeringen bes om å nedsette et utvalg som kan vurdere opphavsrettslige utfordringer knyttet til kunstig intelligens. I tillegg anmoder Norges Fotografforbund Stortinget om å be regjeringen sikre at gjennomføringen av artikkel 14 må begrenses til å gjelde reproduksjoner av todimensjonale verk som har falt i det fri, med mindre reproduksjonen oppfyller kravet til verkshøyde

Norsk Komponistforening (NKF) viser til Prop. 41 LS (2025–2026) om endringer i åndsverkloven for å gjennomføre direktiv (EU) 2019/790 om opphavsrett i det digitale indre marked (DSM-direktivet). NKF representerer profesjonelle skapende kunstnere som lever av å skape og eie åndsverk. Vår vurdering tar utgangspunkt i opphaveres grunnleggende rett til vern om sin immaterielle eiendom, og til rimelig og forholdsmessig vederlag. Vi minner om vårt høringssvar fra 2024, der vi uttrykte bekymring for direktivets artikkel 3 og 4 om tekst- og datautvinning (TDM) i lys av generativ kunstig intelligens (KI). Bekymringene er forsterket i dag. Utviklingen i KI-markedet og nye signaler fra EU-parlamentet synliggjør hvor rettighetssvekkende disse bestemmelsene fungerer i praksis. 50 d, 50 e og 50 f undergraver retten til eget åndsverk Proposisjonens §§ 50 d, 50 e og 50 f utgjør lovgrunnlaget for DSM-direktivets artikkel 3 og 4. Definisjonen i § 50 d er teknologisk vid og innholdsmessig uavgrenset. Den skiller ikke mellom analyse som hjelpemiddel til forskning, og analyse som inngår i trening av generative KI-modeller. Dermed omfattes også trening av KI-systemer som produserer tekst, bilder og musikk i direkte konkurranse med menneskeskapte verk. 50 e innebærer et grunnleggende systemskifte i norsk opphavsrett. Eneretten erstattes av en opt-out-modell der byrden flyttes fra bruker til opphaver. For skapende yrker gir dette ikke et reelt vern. Det er i praksis umulig å håndheve en reservasjonsrett i et digitalt økosystem der verk kontinuerlig deles uten opphaverens kontroll. Det finnes ingen effektiv måte å sikre at reservasjonen følger verket «nedstrøms», eller å kontrollere om KI-selskapene respekterer den. Uten krav til transparens i datasett er retten bare etterprøvbar i teorien. Lovforslaget tar ikke stilling til markedsvirkningene av KI-bruk. Generative KI-modeller er designet for å erstatte behovet for det originale verket i markedet, og tilbyr billig, rettighetsfritt innhold. Dette bringer § 50 e i konflikt med tretrinnstesten i Bernkonvensjonen, TRIPS-avtalen og Infosoc-direktivet. Disse krever at unntak bare kan anvendes i «særlige tilfeller» som ikke griper inn i den normale utnyttelsen av verket eller urimelig skader rettighetshavernes legitime interesser. En global, kommersiell KI-industri kan ikke karakteriseres som et «særlig tilfelle». I § 50 f etableres et obligatorisk unntak for tekst‑ og datautvinning til forskningsformål, uten krav til samtykke eller vederlag, og uten reservasjonsrett. Departementet erkjenner at skillet mellom forskning og kommersiell utvikling er uklart. Resultatet er at verk kan brukes i treningsprosesser som senere danner grunnlag for kommersielle KI‑tjenester, uten at opphavere har kontroll. Den foreslåtte reguleringen behandler fundamentalt ulike KI-anvendelser likt. Lovteksten skiller ikke mellom KI brukt til medisinsk forskning og KI som masseproduserer kulturelt innhold i konkurranse med kunstnere. Konsekvensene for kunstneres livsgrunnlag blir ikke rettslig vurdert, til tross for at slike markedseffekter er sentrale i tretrinnstesten. Signaler fra EU Prop. 41 LS innebærer en forskyvning av risiko og en ren verdioverføring fra kunstnere til teknologiselskaper. Dette skjer samtidig som EU selv har anerkjent svakheter i regelverket. EU-kommisjonen skal evaluere DSM-direktivets virkninger innen oktober 2026. Med en norsk høringsfrist ultimo september risikerer regjeringen at Norge innfører et lovverk samtidig som EU reviderer det. NKF mener det er rettspolitisk uheldig å innføre de mest kontroversielle delene av direktivet nå, rett før de kan bli justert i EU. EU-parlamentets juridiske komité (JURI) har påpekt omfattende uklarheter i det gjeldende direktivet og uttaler blant annet: « The application of existing EU legislation in the context of generative AI training remains ambiguous as regards the use of copyright-protected material as input, particularly concerning authorisation from, and compensation of, rights-holders, and the application of the text and data mining exception under Directive (EU) 2019/790 (the EU Copyright Directive» NKF stiller spørsmål ved klokskapen i å forsere innføringen av et regelverk utformet før det store gjennombruddet for generativ KI, når et oppdatert lovverk som hensyntar utviklingen er underveis i EU. Prinsipielt kulturpolitisk veivalg Unntakene i DSM-direktivets artikkel 3 og 4 er balansert med forbehold om tretrinnstesten i artikkel 7 (2), som viser til Infosoc-direktivets artikkel 5(5). Departementet mener en eventuell norsk lovfesting av balansen må utredes nærmere. Det innebærer at implementeringen ikke blir direktivnær på dette punktet, bare på punktet om unntakene i artikkel 3 og 4. Dette medfører en ubalanse. Da DSM-direktivet ble skrevet, var tekst- og datautvinning noe annet enn dagens KI-trening. KI-selskapenes omfattende utnyttelse kan umulig regnes som et «særlig tilfelle». NKF mener en vurdering av å lovfeste tretrinnstesten må ses i sammenheng med lovfestingen av unntakene den skal balansere. Vi mener at §§ 50 d–50 f ikke kan innføres uten at en balanse i lovgivningen, tilsvarende den EU lener seg til i Infosoc-direktivet, er på plass samtidig. Dersom §§ 50 d og 50 e vedtas som foreslått vil konkurransen fra KI systematisk fortrenge menneskeskapte verk. Dette får konsekvenser for norsk kulturliv, ytringsmangfold og kunstnerisk livsgrunnlag. Når generativ KI gjøres kunstig billig ved å bygges på eksisterende verk uten betaling, flyttes kostnaden fra teknologiselskapene til kunstnerne og samfunnet. Over tid undergraver dette insentivene til å skape og utvikle norsk kunst og språklig kompetanse. Stortingets behandling av Prop. 41 LS er derfor et prinsipielt veivalg for norsk opphavsrett og samfunnsutvikling. Norge støtter folkeretten og menneskerettighetene. FNs menneskerettighetserklæring artikkel 27, punkt 2 fastslår at enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som følger av et kunstnerisk verk man har skapt. Å innføre § 50 e og f vil stride mot denne langvarige prinsipielle støtten og svekke Norges internasjonale posisjon som forsvarer av folkeretten. Kollektiv forvaltning Kulturdirektoratets oversendelsesnotat til KUD om verdiprinsipper for rimelig betaling slår fast at kunstnerisk arbeid forutsetter økonomisk bærekraft, og at rimelig betaling forutsetter reell forhandlingsmakt og balanse mellom partene. Når bruk av kunstneriske verk i KI‑utvikling tillates uten samtykke og vederlag, og ansvaret legges på den enkelte opphaver, strider dette med regjeringens egne politiske mål.[1] NKF er også kritisk til departementets snevre tolking av åndsverkloven § 69. Bestemmelsen skal fungere som et sikkerhetsnett ved asymmetriske maktforhold. Når proposisjonen avgrenser vurderingen av rimelig vederlag til avtaletidspunktet, svekkes bestemmelsens funksjon. Dette rammer særlig KI-feltet, der verdiskapingen ofte først blir synlig lenge etter at verkene er tatt i bruk. At bestemmelsen dessuten avgrenses mot avtaler inngått av kollektive forvaltningsorganisasjoner, innebærer en vingeklipping av hele systemet. NKF støtter TONOs innspill fra 2024 om at dette undergraver fundamentale prinsipper om opphavers rett til rimelig vederlag, og utfordrer grunnlaget for kollektiv forvaltning. Oppsummert Summen av de foreslåtte lovendringene medfører en svekkelse av privat intellektuell eiendomsrett og livsgrunnlaget til skapende kunstnere. NKF oppfordrer Stortinget til å utsette innføringen av §§ 50 d, 50 e og 50 f i åndsverkloven, og revurdere den foreslåtte tolkningen av § 69. Norsk rett bør utformes i tråd med internasjonale konvensjoner og regjeringens egne politiske mål om et bærekraftig kunstfelt. Først da vil lovgivningen gi et reelt vern for opphaverne som skaper verdiene i vår felles kultur. [1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-verdiprinsipper-for-rimelig-betaling-for-kunstnerisk-arbeid/id3140749/

Norsk Oversetterforening (NO) ble stiftet i 1948 og har om lag 350 medlemmer som til sammen oversetter fra rundt 50 språk. Foreningen organiserer skjønnlitterære oversettere og arbeider for å styrke kvaliteten på norske oversettelser, ivareta oversetternes faglige og økonomiske interesser og verne om den skjønnlitterære oversettelsen som åndsverk. NO arbeider også for å fremme forståelsen for den samfunnsmessige betydningen av språkkompetanse. Innledning Norsk Oversetterforening takker for muligheten til å delta i høringen. Vi vil bare kommentere de punktene som har direkte relevans for opphaverne vi representerer. Litterære oversettere er en spesielt utsatt opphavergruppe. Etter gjennombruddet med generative språkmodeller i utviklingen av kunstig intelligens (KI), er slike verktøy i økende omfang tatt i bruk i ulike former for kreativ og kunstnerisk virksomhet. Stadig flere forlag tar i bruk slike språkmodeller til litterær oversettelse og reduserer oversetterens oppgave til å redigere den maskingenererte teksten. På sikt er det fare for at den viktige kompetansen denne kunstnergruppen innehar, uthules, eller i verste fall forsvinner. Skjønnlitterære oversettere gir betydelige bidrag til vernet – og den stadig pågående utviklingen – av norsk som et levende kulturspråk. Det er stor grunn til å stille spørsmål om hvordan bruken av generative språkmodeller, som for en stor del er utviklet innenfor en angloamerikansk kulturell kontekst, påvirker norsk språk. Denne bruken er også problematisk på et opphavsrettslig grunnlag. Språkmodellene er i stor grad frembrakt gjennom trening på opphavsrettslig beskyttet materiale, uten at oversetterne har gitt sitt samtykke eller blir kompensert for utnyttelsen. Generell kommentar til DSM-direktivet og endringene i åvl. NO mener at implementeringen av direktivet til dels er problematisk og i strid med direktivets formål: Å sikre og beskytte opphavere i møte med den teknologiske utviklingen. Hvis lovforslaget vedtas i uendret form, anmoder vi Stortinget om å pålegge Regjeringen å fremme forslag om lovendringer som skaper lovharmoni med andre europeiske land. Artikkel 3 og 4 ble laget for å åpne for bruk av tekst og data i forskning og innovasjon. I praksis brukes de nå som smutthull og en snarvei til å omgå opphavsretten og dermed slippe unna betaling for massiv bruk av verk i KI-trening. Grensene mellom forskning og annen bruk, direktivets artikkel 3 og 4, må gjøres langt tydeligere enn det er gjort i lovforslaget. Vi stiller oss i det vesentlige bak høringsinnspillene fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Forfatterforbundet (FF) og Den norske Forfatterforening (DnF). Til proposisjonens kapittel 4: Tekst- og datautvinning Den eksplosive utviklingen innenfor generativ KI har funnet sted etter at DSM-direktivet ble vedtatt, og også før de fleste EU-landene gjennomførte direktivet. Det har kommet sterk kritikk mot å la artikkel 3 og 4 omfatte KI. Det pågår flere rettssaker om bruk av opphavsrettslig vernet materiale i generative KI-modeller, der spørsmål om bestemmelsenes forenlighet med etablerte EU-prinsipper og Bernkonvensjonens tretrinnstest er sentrale. I 2026 ble det igangsatt en evaluering av DSM-direktivet på EU-nivå. Enkelte land har utsatt gjennomføringen av direktivet i påvente av utfallet av de rettslige prosessene. NO vil understreke at grunnleggende åndsverklover krever at opphaver samtykker til bruk av det opphavsbeskyttede, ikke det motsatte, at opphaver må reservere seg. De maskinlesbare løsningene som i proposisjonen anbefales for reservasjon mot datahøsting til KI-formål, gjør det svært vanskelig for opphaverne å beskytte materialet sitt mot uønsket bruk. NO deler derfor de andre skribentorganisasjonenes ønske om at artikkel 3 og 4 ikke implementeres i sin nåværende form. Skulle derimot artikkel 3 og 4 innarbeides, må reservasjonsløsningene være så enkle, lettfattelige og allment tilgjengelige som mulig. Til proposisjonens kapittel 5: Bruk av verk i undervisningsvirksomhet NO støtter NFFOs innspill til dette punktet. Vi støtter også at kopiering i undervisning fortsatt skal være vederlagspliktig. Til proposisjonens kapittel 12: Fordeling av rimelig kompensasjon NO støtter departementets forslag om ikke å gjennomføre DSM-direktivets artikkel 16 i norsk rett. Bestemmelsen er frivillig, og ble i all hovedsak formulert for å møte konsekvensene av en tidligere dom som gjaldt Tyskland og Belgia (Reproblel). NO stiller seg på dette punktet helt på linje med Den norske forfatterforening, og vil advare om at en innføring av bestemmelsen kan forrykke forholdet mellom opphavere og utgivere på måter som er i strid med gjeldende norsk praksis og med veletablerte ordninger. Nye rettigheter til utgiverne vil svekke opphavernes rettslige og økonomiske situasjon betydelig, noe som er i strid med DSM-direktivets hensikt. Til proposisjonens kapittel 14 og 15: Rett til rimelig vederlag for opphavere og vederlagsjustering NO er imot gjennomføringen av artikkel 18 og 20 i åvl. § 69 og ber Stortinget sikre opphaverens rettigheter i tråd med direktivet og dets formål, jf. NFFOs innspill til dette punktet. Til proposisjonens kapittel 16: Opplysningsplikt om bruk av rettigheter NO ber Stortinget utvide virkeområdet til åvl. § 69a. Alle ledd i verdikjeden må pålegges opplysningsplikt. I tillegg må opphaver kunne be om opplysninger fra tredjeparter uten at det foreligger «særlige grunner». Opphaveren må kunne kontrollere om vederlaget er forholdsmessig, og bør ha krav på regelmessige og utfyllende opplysninger om eksemplarsalg, nedlastinger, strømming og annen bruk av det opphavsrettsbeskyttede materialet. Til proposisjonens kapittel 17: Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk NO ber Stortinget fjerne unntaket i § 74 siste ledd om kollektivt forhandlede avtaler, og mener hevingsretten bør være ufravikelig. Opphaver vil ha legitim interesse av å tilbakekalle rettigheter til verk som ikke benyttes.

Kort om Norsk Skuespillerforbund Norsk Skuespillerforbund er en fagforening og interesseorganisasjon som organiserer rundt 1650 profesjonelle norske skuespillere. Av disse har ca. 150 fast ansettelse i en teaterinstitusjon. De øvrige arbeider i kortvarige, midlertidige tilsetningsforhold. Norsk Skuespillerforbund er medlem av Kunstnernettverket og Norwaco, og støtter på generelt grunnlag høringsnotatene fra disse organisasjonene. Tekst- og datautvinning (Punkt 4 i Prop. 41 LS (2025-2026)) Norsk Skuespillerforbund anerkjenner at Norge har plikt til å implementere bestemmelsene i Digitalmarkedsdirektivet, inkl. unntakene i artikkel 3 og 4. Videre er Norsk Skuespillerforbund glad for at Departementet har åpnet opp for ytterligere fleksibilitet ved å presisere at reservasjoner iht. artikkel 4 / § 50 kan gjøres på en «hensiktsmessig måte». Likevel vil Norsk Skuespillerforbund gjøre oppmerksom på følgende: Unntakene i direktivet må ikke føre til «urimelig skade for rettighetshavernes legitime interesser» (Fortalen pkt. 6) EU er i gang med en evaluering av direktivet. I særlig fokus står den hurtige utviklingen av generativ KI, samt at bruk av vernet innhold i forbindelse med trening av KI-modeller uten tillatelse utgjør en betydelig trussel. På tross av presiseringen når det kommer til reservasjonsretten; Er det fortsatt uavklart om og hvordan en underliggende rettighetshaver effektivt kan bruke denne rett mtp. innhold som allerede er lovlig tilgjengelig (jf. EU-rettens effektivitetsprinsipp)? Spørsmålet om, og i hvilken utstrekning, artikkel 3 og 4 kan brukes på trening av kunstig intelligens, herunder generativ kunstig intelligens, er ikke endegyldig avklart, jf. pkt. 4.7.1, 4. ledd samt C-250/25 Like Company. På ovenstående bakgrunn oppfordrer Norsk Skuespillerforbund til at Departementet utnytter hele det nasjonale råderom i forbindelse med implementeringen, slik at trening av KI, herunder generativ KI, ikke omfattes av unntaket i artikkel 3 og 4. Dette vil etter vår vurdering ikke være direktivstridig, da spørsmålet fortsatt ikke er avklart på EU-plan. På generelt grunnlag tillater Norsk Skuespillerforbund å oppfordre Stortinget til å igangsette samme evaluering som i EU; Bør de nasjonale reglene for opphavsrett justeres på grunn av utviklingen av generativ KI? Dette kunne f.eks. gjøres ved å nedsette en ekspertgruppe, som Danmark gjorde for snart 2 år siden, med henblikk på å komme med anbefalinger til initiativer til tiltak på nasjonalt-, så vel som på EU-nivå. Bruk av verk i undervisningsvirksomhet (Punkt 5 i Prop. 41 LS (2025-2026)) Norsk Skuespillerforbund er glade for opphevelsen av klasseromsregelen, samt at unntakene for filmverk og kringkastingssendinger i fribruksregelen i § 43, og at avtalelisensen i § 46 videreføres. For øvrig henvises til høringsnotatet fra Norwaco. Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens (Punkt 9 i Prop. 41 LS (2025-2026)) Norsk Skuespillerforbund finner det positivt at departementet sidestiller (parallell) direkte injeksjon med videresending uten å stille krav om at individuell klarering må være «byrdefullt og upraktisk». Samtidig må Norsk Skuespillerforbund konstatere at nettopp kravet om at individuell klarering må være «byrdefull og upraktisk» (tidl. «upraktisk eller umulig») dessverre gjør avtalelisens instrumentet mer teoretisk enn praktisk. For det er alltid mulig å klarere alle rettigheter individuelt ved en totaloverdragelse mot et engangsvederlag. Det er som beskrevet i vårt høringsnotat «sterke aktører» som nettopp ønsker at slik klarering skal være regelen, og ikke unntaket slik det fremgår av fortalens pkt. 73 (se nedenfor). Slik Norsk Skuespillerforbund ser det, ville et brukbart avtalelisensinstrument være et glimrende instrument i kampen mot totaloverdragelser mot engangsvederlag. Videre mener vi at instrumentet burde få lov til å spille en (mye) mer fremtredende rolle når det gjelder de EU-identifiserte utfordringene rettighetshavere står i i møtet med KI / generativ KI, som Kopinor f.eks. har foreslått. Dette kunne/burde stå sentralt i en ekspertgruppeutredning av anbefalinger til initiativer nasjonalt så vel som på EU-nivå, f.eks. innføring av et mer agilt avtalelisensinstrument etter dansk modell. Prinsipp om rett til rimelig vederlag for opphavere (Punkt 14 i Prop. 41 LS (2025-2026)) I forlengelse av ovenstående vises det til fortalens pkt. 73. Totaloverdragelse «bør ikke være reglene». Etter vår oppfatning er noe som ikke er regelen «unntaket». I den audiovisuelle sektoren er totaloverdragelsen mot engangsbetaling unntaket. En bred (evt. total) overdragelse mot en eller annen løpende vederlagsbetaling fra ulike kilder ut ifra bruken, har vært modellen i Norge i mange år og i alle de land vi sammenligner oss med. Men denne modellen er under press fra nasjonale så vel som internasjonale aktører. Det hadde derfor vært befordrende for rettighetshavernes rettsstilling om departementet var tydelig på at totaloverdragelse mot en engangsbetaling må betraktes som unntaket. Særlig i sektorer som den audiovisuelle, hvor jevnbyrdige og profesjonelle aktører har fremforhandlet andre modeller. Ny ordning for vederlagsjustering (Punkt 15 i Prop. 41 LS (2025-2026)) Norsk Skuespillerforbund støtter innførelsen av ny ordning for vederlagsjustering. Avgrensningen av hvem krav kan rettes mot er imidlertid problematisk. Om det er TV2, NRK, Netflix eller en annen som bestiller og unytter verket, så er det produsenten vi inngår avtale med. Hverken TV2, NRK eller Netflix har trådt inn i produsentens avtale med oss, og produsenten har ingen, eller sterkt begrenset, disposisjonsrett over verket. Derfor bør krav om vederlagsjustering kunne rettes mot senere ledd i verdikjeden, som bestilleren av verket også. I tillegg er en fungerende alternativ tvisteløsningsordning helt avgjørende for at denne ordningen skal fungere (se nedenfor). Alternativ tvisteløsningsordning (Punkt 18 i Prop. 41 LS (2025-2026)) Det vises i det hele til Kunstnernettverket. Det avgjørende er at det er tilstrekkelig at en av partene krever behandling for nemda. Tiltredelse til WIPO-traktater av 1996 om opphavsrett (WCT) og fremføringer og fonogrammer (WPPT) (Punkt 20.2 i Prop. 41 LS (2025-2026)) Norsk Skuespillerforbund støtter de foreslåtte endringene i åvl. § 114 andre ledd slik at Fond for utøvende kunstnere kan videreføres.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er en interesseorganisasjon for alle som skriver og oversetter faglitteratur. Vi jobber for å styrke ytringsfriheten og et kunnskapssamfunn der alle har tilgang til god faglitteratur. NFFO takker for muligheten til å delta i høringen. DSM-direktivets formål er å sikre og beskytte opphavere i møte med den teknologiske utviklingen. Departementets forslag gir opphavere et svakere vern enn det som følger av både direktivet og gjeldende rett. Vi ber derfor Stortinget sikre opphaverens rettigheter i tråd med direktivets formål. gjennom lovendringer, anmodningsvedtak og merknader. Nedenfor redegjøres for hvordan dette kan gjøres. Til proposisjonens kapittel 4: Tekst- og datautvinning Det er påfallende at proposisjonens diskusjoner om tekst- og datautvinning hovedsakelig omhandler bruk til trening av generative språkmodeller, til tross for at dette er teknologi som ikke var kjent da direktivet trådte i kraft. Vernet DSM-direktivet er ment å gi opphavere tar ikke høyde for betydningen av generativ KI, til tross for at risikoen og skadepotensialet for den enkelte opphaver er vesentlig endret. Kritikken mot å la art. 3 og 4 omfatte generativ KI har vært massiv. For tiden pågår flere rettssaker om bruk av opphavsrettslig vernet materiale i generative KI-modeller, der spørsmål om bestemmelsenes forenlighet med etablerte EU-prinsipper og Bernkonvensjonens tretrinnstest er sentrale. I 2026 ble det igangsatt en evaluering av DSM-direktivet på EU-nivå. Island har, oss bekjent, utsatt gjennomføringen av direktivet i påvente av utfallet av de rettslige prosessene. Departementet legger til grunn at utviklere av språkmodeller, som konkurrerer direkte med forfattere av den litteraturen som blir brukt som treningsdata, står fritt til å bruke forfatternes verk såfremt disse ikke har reservert seg. Dette strider med det grunnleggende utgangspunktet om at bruk av verk forutsetter samtykke fra opphaver. I praksis er det tilnærmet umulig å reservere seg effektivt mot skraping av verk på internett, hvilket gjør reservasjonsadgangen mer eller mindre illusorisk. Dermed vil tek-gigantene i realiteten få tilgang på alt vernet materiale – direkte i strid med direktivets formål. Rettstilstanden er åpenbart skadelig for opphaverens mulighet til å utnytte sitt verk, og følgelig i strid med Bernkonvensjonens tretrinnstest. På den bakgrunn ber vi om at gjennomføringen av artikkel 3 og 4 utsettes, og at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et revidert forslag som hensyntar utfallet av de rettslige prosessene i EU. Vi ber også Stortinget vurdere og sikre at TDM-unntakene oppfyller tretrinnstesten i Bernkonvensjonen. Til proposisjonens kapittel 5: Bruk av verk i undervisningsvirksomhet Departementet foreslår, i motsetning til hva som er gjort i de øvrige nordiske landene, ikke å innføre et prinsipp om avtaleforrang. Dette innebærer at avtaler om bruk av verk ikke skal gis forrang ovenfor tvangslisensiering av verk. Begrunnelsen er at det er stor usikkerhet knyttet til hvilke administrative og økonomiske konsekvenser prinsippet vil få. Dette er vi svært kritiske til. Hovedårsaken til at DSM-direktivet eksplisitt hjemler en adgang til å innføre prinsippet om avtaleforrang, er de nordiske landenes sterke tradisjon for kollektivt forhandlede rettighetsavtaler. Vi legger til grunn at Stortinget ønsker å tilrettelegge for utvikling av digitale innholdstjenester særlig i utdanningssektoren. Avtaleforrang vil gi slikt insitament. Vedtas departementets forslag, blir Norge det eneste nordiske landet som ikke inntar et slikt prinsipp. Dette er egnet til å skape vel så mye, om ikke mer, usikkerhet om administrative og økonomiske konsekvenser. Vi ber Stortinget innføre prinsippet om avtaleforrang. For øvrig fastholder vi at «illustrasjonsformål» i § 43 må tolkes snevert i lys av fortalens punkt 21, og at det som hovedregel kun er utdrag eller deler av verk som skal kunne brukes etter denne bestemmelsen. Til proposisjonens kapittel 12: Fordeling av rimelig kompensasjon NFFO støtter departementets forslag om å ikke gjennomføre artikkel 16 i norsk rett. Bestemmelsen retter seg mot land som fikk sine ordninger begrenset av Reprobel-avgjørelsen, hvilket ikke gjelder Norge. Det norske systemet er velfungerende og både sikrer og ivaretar utgivere rimelig kompensasjon. Innføring av artikkel 16 vil skape uklarhet om etablerte rettsposisjoner og innebære unødvendig omveltning av en velfungerende og bærekraftig ordning i kultursektoren. Det vil også forskyve balansen i disfavør av opphaver, i strid med direktivets formål. Vi ber derfor Stortinget om å støtte departementets forslag. Til proposisjonens kapittel 14 og 15: Rett til rimelig vederlag for opphavere og vederlagsjustering Departementets forslag til gjennomføring av art. 18 og 20 i åvl. § 69 svekker rettighetshaversiden på flere punkter. Vi ber derfor Stortinget sikre opphaverens rettigheter i tråd med direktivet og dets formål ved å tydeliggjøre at den faktiske utnyttelsesverdien i verk som inngår i gratistjenester, samt inntekter til betalingstjenester, utgjør sentrale vurderingsmomenter etter § 69 andre ledd. Videre må det presiseres at totaloverdragelser mot et engangsvederlag ikke utgjør et «passende og forholdsmessig» vederlag. Til proposisjonens kapittel 16: Opplysningsplikt om bruk av rettigheter Vi ber Stortinget om å utvide virkeområdet til åvl. § 69a slik at alle ledd i verdikjeden pålegges en opplysningsplikt, samt at opphaver kan fremsette anmodninger om opplysninger direkte ovenfor tredjeparter uten at det foreligger «særlige grunner». Innføringen av en generell opplysningsplikt for erververe er et praktisk og nødvendig verktøy for å vurdere om rettighetshavers vederlag er «passende og forholdsmessig», jf. nye § 69. For at et slikt verktøy skal være effektivt må rettighetshaver kunne rette krav om opplysninger mot alle ledd i verdikjeden. Departementet har ikke oppstilt slik plikt ovenfor tredjeparter, hvilket svekker rettighetshavers mulighet til å kontrollere vederlagets forholdsmessighet. Vi ber også Stortinget om å adressere de særskilte utfordringene knyttet til digitale læremidler, i enten forarbeider eller merknader. Utnyttelsen av læremidler skjer ofte på plattformer med sammensatte leverandørkjeder, hvor opphaver i praksis har begrenset innsyn i bruk, brukerdata, tilgangsmodeller og inntektsstrømmer. For dette området er det særlig viktig at «uttømmende opplysninger», jf. ny § 69a (1) tolkes vidt, og at mekanismen for å innhente tredjepartsopplysninger fungerer reelt. Til proposisjonens kapittel 17: Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk NFFO fastholder at tilbakekallingsretten må gjøres ufravikelig, og ber departementet fjerne unntaket i § 74 siste ledd om kollektivt forhandlede avtaler. Selv ved kollektivt forhandlede avtaler vil rettighetshaver i en rekke tilfeller ha legitim interesse i å tilbakekalle rettigheter til verk som ikke benyttes. Tilbakekallingsretten bør ikke under noen omstendigheter kunne fravikes til skade for opphaver. Vi ber Stortinget presisere at unntaket om lojalitetsplikt i § 74 (4c) må tolkes snevert og at det i utgangspunktet ikke vil komme i konflikt med tilbakekallingsretten. Unntaket kan og vil bli brukt til å hindre opphaver fra å utnytte «restrettigheter» som faktisk er tilbakeført. I bokbransjen har det tidligere vært hevdet fra utgiversiden at opphaver ikke kan utnytte slike rettigheter med bakgrunn i lojalitetsplikten. De siste 20 årene har det imidlertid vært enighet mellom skribentorganisasjonene og Forleggerforeningen om at rettigheter som tilbakeføres (i tråd med normalkontraktens bestemmelser) kan utnyttes av forfatterne. Det foreslåtte unntaket rokker ved den omforente praksisen, og skaper risiko for at rettigheter som tilbakekalles i mange tilfeller vil bli «innelåst». Vennlig hilsen Cathrine Sandnes Generalsekretær

Artikkel 3 og 4 – Tekst- og datautvinning (TDM) (åvl. §§ 50 d–f) Norsk kulturarv er i ferd med å bli gitt bort til AI-aktørene, samtidig som dette skaper en uforholdsmessig konkurransefordel og kan undergrave opphavernes fremtidige inntektsmuligheter. Departementet har gitt rettighetshaverne en mulighet til å reservere seg mot slik bruk, men reservasjonsretten fremstår i dag som illusorisk Det er avgjørende at det ikke stilles unødvendig strenge krav til hvordan reservasjonsretten skal utøves, og at rettighetshaverne har en reell, praktisk og tilgjengelig mulighet til å reservere seg. Filmforbundet ber derfor Stortinget se bort fra departementets uttalelser om at tekstlige reservasjoner «som regel ikke vil være hensiktsmessige». En slik begrensning følger ikke av direktivet og vil kunne stille norske rettighetshavere i en svakere posisjon enn rettighetshavere i andre europeiske land. Lovgiver må sikre at reservasjonsretten etter artikkel 4 kan utøves effektivt i tråd med EU-rettens effektivitetsprinsipp. Departementet må foreta en ny vurdering av artikkel 3 og 4 etter EUs evaluering av DSM-direktivet i 2026. Det må foretas en selvstendig vurdering av TDM-unntakene opp mot tretrinnstesten. Artikkel 5 – Bruk av verk i undervisningsvirksomhet (åvl. § 43) Filmforbundet støtter fjerning av klasseromsregelen. Artikkel 16 – Fordeling av rimelig kompensasjon Filmforbundet ber Stortinget sikre at direktivets art. 16 - Fordeling av rimelig kompensasjon - ikke gjennomføres i norsk rett, i tråd med KUDs forslag. En gjennomføring vil svekke opphavernes økonomiske situasjon. Artikkel 18 og 20 – Rimelig vederlag og vederlagsjustering (åvl. § 69) Det må i tilknytning til § 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett tydeliggjøres at den faktiske utnyttelsesverdien til verk som inngår i gratistjenester, samt inntekter fra betalingstjenester må utgjøre sentrale vurderingsmomenter. Dette er avgjørende for å vurdere om vederlaget er «passende og forholdsmessig», jf. direktivets art. 18 og fortale punkt 73 Totaloverdragelser mot et engangsvederlag kan ikke aksepteres, jf. direktivets artikkel 18 og fortalens punkt 73. Filmforbundet ber Stortinget om å fastsette klare føringer i både lovtekst og forarbeider om at engangsvederlag i utgangspunktet ikke anses som et passende og forholdsmessig vederlag. At bestemmelsen om vederlagsjustering i § 69 endres slik at den får den effekten den er ment å ha, at krav om vederlagsjustering kunne rettes mot tredjeparter og senere ledd i verdikjeden. En slik forståelse er i tråd med både direktivets formål og artikkel 20. Artikkel 19 – Opplysningsplikt ved bruk av rettigheter (åvl. § 69 a) Filmforbundet understreker betydningen av at opphaver kan rette anmodning direkte til tredjeparten hvis erverver for eksempel ikke etterkommer anmodningen. Dette vil i praksis ha stor betydning. Filmforbundet erfarer at kunstnere på ulike områder i mange sammenhenger opplever det som vanskelig å få videreformidlet relevant informasjon om utnyttelse og inntekter hos avledede erververe av deres rettigheter. Filmforbundet understreker betydningen av departementets presisering av at det ikke er anledning til å unnta forretningshemmeligheter fra opplysningsplikten, og at opphaver har rett til å få og bruke opplysninger i tråd med direktivet, uavhengig av om det er tale om forretnings-hemmeligheter, slik det også forutsettes i direktivet, jf. fortalen punkt 76. Filmforbundet ber Stortinget fjerne eller presisere unntaket «særlige grunner» i §69a, enten i forarbeider eller lovtekst, for å sikre reell gjennomføring av opplysningsplikten. Utover dette støtter Filmforbundet forslaget slik det nå foreligger. Artikkel 21 - Alternativ tvisteløsningsordning (åvl.§§ 65 c og d) Det er avgjørende for om en slik nemnd, som foreslås opprettet, vil bli brukt, at det er tilstrekkelig at én av partene krever behandling av nemnden. Departementet oppfordres til å vurdere hvilket handlingsrom direktivet gir for å bestemme dette. Utover dette støtter Filmforbundet forslaget. Artikkel 22 – Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk (åvl. § 74) Filmforbundet ber Stortinget sikre at retten til å tilbakekalle rettigheter er ufravikelig, og at unntaket om kollektivt forhandlede avtaler i § 74 siste ledd derfor strykes. Filmforbundet ber Stortinget sikre at forståelsen departementet legger til grunn i 17.6.3.1, om at rettigheter også kan tilbakekalles der verket er brukt i liten grad, understrekes. Departementet foreslår å unnta audiovisuelle verk fra tilbakekallsretten i ny § 74. Filmforbundet mener dette innebærer en urimelig svekkelse av opphavere til audiovisuelle verk, uten at unntaket er tilstrekkelig begrunnet. Manusforfattere og regissører skaper verket som danner grunnlag for den audiovisuelle produksjonen, og overdrar dette til produsent i en tidlig fase. Mange prosjekter blir imidlertid aldri realisert, og rettighetene blir dermed liggende ubenyttet, samtidig som utviklingsarbeidet ofte er lavt honorert. Der verket aldri er satt i produksjon eller produksjonen stopper opp på et tidlig stadium, er det vanskelig å se at hensynet forutsigbarhet i finansiering og rettighetsklarering kan begrunne at opphaveren skal være avskåret fra å få tilbake rettigheter som blir liggende ubrukt. Tilbakekallsretten er derfor et viktig virkemiddel for å sikre at opphaver kan utnytte verket. Henvisningen til åvl. § 72 gir ikke et tilstrekkelig vern, ettersom bestemmelsen kan fravikes ved avtale, og opphavere i praksis har begrenset forhandlingsstyrke. Filmforbundet kan på denne bakgrunn ikke se tungtveiende grunner for å unnta audiovisuelle verk fra tilbakekallsretten, og mener unntaket må fjernes. Eventuelt bør det inntas en presisering som sikrer at rettighetshavere til bidrag som kan utnyttes som selvstendige verk – herunder manus og regi – ikke avskjæres fra tilbakekallsrett. Alternativt bør unntaket i § 74 fjerde ledd bokstav b avgrenses til audiovisuelle produksjoner og bidrag som ikke kan skilles ut og utnyttes som selvstendige verk. Forliksrådets behandling av saker om opphavsrett, tvisteloven § 6-2 Problemet i mange tvister om opphavsrett nettopp er at de ofte har stor prinsipiell (og ofte, for opphaveren, betydelig økonomisk) betydning, og at de av den grunn nettopp bør kunne prøves rettslig av en kyndig sammensatt domstol selv om saken økonomisk ikke overstiger tvistelovens beløpsgrense (ref. innvendingen fra Oslo tingrett proposisjonen (s. 252). Filmforbundet støtter forslaget slik det nå foreligger

Norsk kritikerlags innspill til muntlig høring om Prop. 41 LS (2025-2026) – gjennomføring av DSM-direktivet Norsk kritikerlag er en interesseorganisasjon for kritikere. Vi har som mål å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser, samt fremme kritikkens kvalitet og uavhengighet. Per dags dato har laget i overkant av 430 medlemmer fordelt på tre seksjoner: litteratur, kunst og teater, musikk og dans. Kritikerlaget takker for muligheten til å delta i høringen. Generative språkmodeller og ulike verktøy basert på kunstig intelligens (KI) er i økende omfang tatt i bruk innenfor kreativ og kunstnerisk virksomhet. Denne bruken er blant annet problematisk på et opphavsrettslig grunnlag, ettersom språkmodellene i vesentlig grad er basert på trening på opphavsrettslig beskyttet materiale, uten at kritikere og andre skribenter har gitt sitt samtykke eller blir kompensert for utnyttelsen. Direktivets formål er å sikre og beskytte opphavere i møte med den teknologiske utviklingen. Kritikerlaget ser med bekymring på at departementets forslag gir svakere vern til opphavere enn det som følger av DSM-direktivet og av gjeldende rett. Artikkel 3 og 4 ble laget for å åpne for bruk av tekst og data i forskning og innovasjon. De brukes nå som smutthull og snarveier til å omgå opphavsretten og til å betale kompensasjon for verk som blir brukt i KI-trening. Grensene mellom forskning og annen bruk, direktivets artikkel 3 og 4, må gjøres langt tydeligere enn det er gjort i lovforslaget. Vi ber derfor Stortinget sikre opphaverens rettigheter i tråd med direktivets formål gjennom lovendringer, anmodningsvedtak og merknader. Vi stiller oss bak høringsinnspillene fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Forfatterforbundet (FF), Den norske Forfatterforening (DnF) og Norsk oversetterforening (NO).

NRKs uttalelse til Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. Høringsmøte i Stortingets familie- og kulturkomite, 8. juni 2026 I. Innledning - betydningen av en balansert opphavsrett I NRK skapes, erverves og tilgjengeliggjøres åndsverk og annet rettighetsbeskyttet materiale antagelig mer enn i noen annen norsk virksomhet. Vi inngår daglig individuelle avtaler med opphavsmenn og kunstneriske medvirkende, og har bred erfaring med de fleste sider av dagens lovgivning. Vi inngår også flere avtaler med store og profesjonelle rettighetshaver- organisasjoner, og vi lisensierer ut rettigheter til andre. NRKs tilnærming er at både åndsverkloven og avtalepraksis skal stimulere det skapende og kreative miljøet i Norge, og sikre ryddige avtaleforhold, rimelige vilkår og forutberegnelighet for alle parter. Lovforslaget som gjennomfører DSM-direktivet og nett- og videresendingsdirektivet til norsk rett, vil få stor betydning for NRKs virksomhet og den audiovisuelle bransjen. For den fremtidige utviklingen av norsk kreativ og kunstnerisk sektor er det avgjørende at loven balanserer hensynet til opphavere og hensynet til produsentene som investerer i bransjen. NRKs vurdering er at departementet har gjort et grundig arbeid og foretatt en ansvarsfull avveining av interessene og de innspill som ble fremmet i høringsrunden. Vi kunne ønsket at flere av våre synspunkter ble vektlagt, men i denne omgang vil vi først og fremst uttrykke støtte til de endringene som er foretatt fra det opprinnelige utkastet. For at NRK og andre produsenter skal investere i norsk innholdsproduksjon, er disse endringene viktige. II. Innspill til lovforslag Vi vil særlig trekke frem følgende punkter i proposisjonen som NRK støtter: 1. Tilbakekallingsrett ved manglende bruk (§ 74) Bestemmelsen skal gi opphaver rett til å trekke tilbake sine rettigheter om disse ikke blir brukt i tilstrekkelig grad. Det opprinnelige forslaget skapte alvorlig bekymring fordi det ville medføre stor uforutsigbarhet for produsenter. For å unngå at de rammes urimelig av de nye lovbestemmelsen har departementet gjort enkelte svært viktige endringer, som NRK støtter: Unntak for audiovisuelle produksjoner: NRK støtter at audiovisuelle produksjoner, samt verk for bruk i slike produksjoner, unntas fullstendig fra tilbakekallingsretten. Derved unngår man bl.a. risikoen for at én enkelt rettighetshaver kan stanse kan hindre publisering av kostbare TV- og dramaproduksjoner. Fravikelighet i oppdragsforhold og unntak for arbeidsforhold: NRK støtter at § 74 kan fravikes i avtaler for oppdragsforhold og i kollektivt forhandlede avtaler, og at det er gjort uttrykkelig unntak for rettighetsoverdragelser i arbeidsforhold. Derved unngår man risikoen for at enkeltstående rettighetshavere kan trekke sine rettigheter som er overdratt til NRK eller andre produsenter. Forutsetningen er at dette er klart tydeliggjort i avtalenen med oppdragstakere og i rammeavtaler med rettighetshavere. Vederlag: NRK støtter at retten til å beholde forskuddsbetalt vederlag ved heving gjøres fravikelig, slik at vi kan avtale at honorar og utviklingsstøtte må betales tilbake om en opphaver hever avtalen og det betalte materialet brukes av annen produsent. Fellesverk: Det er også positivt og nødvendig at alle opphavere må være enige dersom rettighetene til et fellesverk skal tilbakekalles. Ikke tilbakevirkende kraft: Det er også svært viktig at den nye bestemmelsen ikke gis tilbakevirkende kraft på allerede inngåtte avtaler. NRK støtter derfor departementets forslag om dette. 2. Opplysningsplikt om bruk av rettigheter (§ 69 a) Bestemmelsen skal gi opphaver rett til informasjon om bruk av rettigheter som har betydning for deres rettighetsvederlag. Departementet har her gjort viktige endringer fra høringsnotatet som reduserer den administrative byrden for NRK og andre: Betinget av inntekter: At opplysningsplikten kun skal gjelde dersom erververen har hatt inntekter fra bruk av verket, er en svært viktig presisering. For NRK innebærer det at allmennkringkastingstilbudet ikke utløser denne opplysningsplikten. Særregel for den audiovisuelle sektoren: For å redusere byrden ytterligere, støtter vi forslaget om en særregel for AV-produksjoner, der den automatiske rapporterings- plikten begrenses til produksjonens "hovedbidragsytere", og at rapporteringen kan gjøres for produksjonen som helhet. Terskel for innsyn - anmodning: For ikke-betydelige bidrag er vi tilfreds med presiseringen av at opphaver må ha objektive holdepunkter og vise at vedkommende faktisk trenger opplysningene for å be om innsyn. 3. Vederlagsjustering / "Nytt vederlag" (§ 69 tredje ledd) Bestemmelsen skal gi opphaver rett til nytt vederlag dersom det avtalte vederlaget er uforholdsmessig lavt sammenlignet med erververens inntekter. Lovproposisjonen inneholder viktige justeringer som NRK støtter: Begrenset tilbakevirkende kraft: NRK mener prinsipielt at nye regler ikke bør få tilbakevirkende kraft på allerede inngåtte avtaler. Vi kan likevel støtte kompromisset som ligger i forslaget om at krav på vederlagsjustering ikke skal gjelde for avtaler inngått mer enn fem år før loven trer i kraft. Det vil gi en viss forutsigbarhet for eventuelle vederlagskrav knyttet til historiske avtaler og arkivinnhold. Vektlegging av investeringsrisiko: NRK mener det er riktig og viktig at økonomisk risiko, investeringsbehov og praksis for vederlag skal inngå i vurderingen av om et vederlag er uforholdsmessig lavt. Dette er sentralt for produsentene som bærer den økonomiske risikoen i prosjektene. Krav mot avtalepart: NRK støtter at departementet slår uttrykkelig fast at eventuelle krav om oppjustert vederlag kun kan rettes mot den direkte avtaleparten, og ikke mot senere ledd i verdikjeden. 4. Produksjonsmusikk - § 21 NRK vil også uttrykke støtte til at departementet opprettholder sin vurdering om artisters anledning til å gi avkall på vederlag og samtykke til andres frie bruk av musikk, og at det ikke gjøres endringer i §21 på dette punktet. III. Avsluttende merknad For NRK er det et overordnet mål å bidra til at den norske innholdsbransjen forblir konkurransedyktig, uten at det går på bekostning av aktørenes investeringsvilje. For den videre utviklingen av norsk kreativ og kunstnerisk sektor, er det helt avgjørende med en lovgivning som evner å balansere hensynet til opphaverne på den ene siden, og hensynet til produsentene som investerer tungt i bransjen på den andre. Det er derfor viktig at de justeringene som departementet har gjort i lovforslaget opprettholdes av Stortinget. Norsk rikskringkasting AS Olav A. Nyhus (sign.) Direktør

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere takker for invitasjonen til å delta i høringen. NBU ble grunnlagt i 1947 og har over 500 medlemmer. NBU er en selvstendig forening. Foreningens formål er å ivareta norske barne- og ungdomsbokforfatteres faglige og økonomiske interesser, samt å verne og fremme norsk barne- og ungdomslitteratur. Kapittel 4: Tekst- og datautvinning NBU støtter synspunktet som en rekke opphaverorganisasjoner har fremmet, i flere runder, at direktivets punkter om tekst- og datautvinning ikke var tiltenkt trening av generative språkmodeller. Denne teknologien har kun vært tilgjengelig noen få år, men på den korte tiden er skadepotensialet for opphavere endret til det verre. De mange rettsakene rundt bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale til trening av språkmodeller, tyder på at reservasjonsretten, som departementet peker på, ikke gir tilstrekkelig vern for forfattere og andre opphavere. På den bakgrunn ber vi, likhet med NFFO, om at «gjennomføringen av artikkel 3 og 4 utsettes, og at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et revidert forslag som hensyntar utfallet av de rettslige prosessene i EU. Vi ber også Stortinget vurdere og sikre at TDM-unntakene oppfyller tretrinnstesten i Bernkonvensjonen». Kapittel 5: Bruk av verk i undervisningsvirksomhet NBU viser til NFFOs innspill: «Departementet foreslår, i motsetning til hva som er gjort i de øvrige nordiske landene, ikke å innføre et prinsipp om avtaleforrang. Dette innebærer at avtaler om bruk av verk ikke skal gis forrang ovenfor tvangslisensiering av verk. Begrunnelsen er at det er stor usikkerhet knyttet til hvilke administrative og økonomiske konsekvenser prinsippet vil få. Dette er vi svært kritiske til. Hovedårsaken til at DSM-direktivet eksplisitt hjemler en adgang til å innføre prinsippet om avtaleforrang, er de nordiske landenes sterke tradisjon for kollektivt forhandlede rettighetsavtaler. Vi legger til grunn at Stortinget ønsker å tilrettelegge for utvikling av digitale innholdstjenester særlig i utdanningssektoren. Avtaleforrang vil gi slikt insitament. Vedtas departementets forslag, blir Norge det eneste nordiske landet som ikke inntar et slikt prinsipp. Dette er egnet til å skape vel så mye, om ikke mer, usikkerhet om administrative og økonomiske konsekvenser. Vi ber Stortinget innføre prinsippet om avtaleforrang. For øvrig fastholder vi at «illustrasjonsformål» i § 43 må tolkes snevert i lys av fortalens punkt 21, og at det som hovedregel kun er utdrag eller deler av verk som skal kunne brukes etter denne bestemmelsen». Kapittel 12: Fordeling av rimelig kompensasjon NBU viser til NFFOs innspill der de «støtter departementets forslag om å ikke gjennomføre artikkel 16 i norsk rett. Bestemmelsen retter seg mot land som fikk sine ordninger begrenset av Reprobel-avgjørelsen, hvilket ikke gjelder Norge. Det norske systemet er velfungerende og både sikrer og ivaretar utgivere rimelig kompensasjon. Innføring av artikkel 16 vil skape uklarhet om etablerte rettsposisjoner og innebære unødvendig omveltning av en velfungerende og bærekraftig ordning i kultursektoren. Det vil også forskyve balansen i disfavør av opphaver, i strid med direktivets formål. Vi ber derfor Stortinget om å støtte departementets forslag.» Kapittel 14 og 15: Rett til rimelig vederlag for opphavere og vederlagsjustering NBU støtter NFFOs innspill: «Departementets forslag til gjennomføring av art. 18 og 20 i åvl. § 69 svekker rettighetshaversiden på flere punkter. Vi ber derfor Stortinget sikre opphaverens rettigheter i tråd med direktivet og dets formål ved å tydeliggjøre at den faktiske utnyttelsesverdien i verk som inngår i gratistjenester, samt inntekter til betalingstjenester, utgjør sentrale vurderingsmomenter etter § 69 andre ledd. Videre må det presiseres at totaloverdragelser mot et engangsvederlag ikke utgjør et «passende og forholdsmessig» vederlag.» Kapittel 16: Opplysningsplikt om bruk av rettigheter NBU støtter NFFOs innspill der de «ber Stortinget om å utvide virkeområdet til åvl. § 69a slik at alle ledd i verdikjeden pålegges en opplysningsplikt, samt at opphaver kan fremsette anmodninger om opplysninger direkte ovenfor tredjeparter uten at det foreligger «særlige grunner». Innføringen av en generell opplysningsplikt for erververe er et praktisk og nødvendig verktøy for å vurdere om rettighetshavers vederlag er «passende og forholdsmessig», jf. nye § 69. For at et slikt verktøy skal være effektivt må rettighetshaver kunne rette krav om opplysninger mot alle ledd i verdikjeden. Departementet har ikke oppstilt slik plikt ovenfor tredjeparter, hvilket svekker rettighetshavers mulighet til å kontrollere vederlagets forholdsmessighet. Vi ber også Stortinget om å adressere de særskilte utfordringene knyttet til digitale læremidler, i enten forarbeider eller merknader. Utnyttelsen av læremidler skjer ofte på plattformer med sammensatte leverandørkjeder, hvor opphaver i praksis har begrenset innsyn i bruk, brukerdata, tilgangsmodeller og inntektsstrømmer. For dette området er det særlig viktig at «uttømmende opplysninger», jf. ny § 69a (1) tolkes vidt, og at mekanismen for å innhente tredjepartsopplysninger fungerer reelt.» Kapittel 17: Rett til å tilbakekalle rettigheter ved manglende bruk NBU støtter NFFOs innspill der de «fastholder at tilbakekallingsretten må gjøres ufravikelig, og ber departementet fjerne unntaket i § 74 siste ledd om kollektivt forhandlede avtaler. Selv ved kollektivt forhandlede avtaler vil rettighetshaver i en rekke tilfeller ha legitim interesse i å tilbakekalle rettigheter til verk som ikke benyttes. Tilbakekallingsretten bør ikke under noen omstendigheter kunne fravikes til skade for opphaver. Vi ber Stortinget presisere at unntaket om lojalitetsplikt i § 74 (4c) må tolkes snevert og at det i utgangspunktet ikke vil komme i konflikt med tilbakekallingsretten. Unntaket kan og vil bli brukt til å hindre opphaver fra å utnytte «restrettigheter» som faktisk er tilbakeført. I bokbransjen har det tidligere vært hevdet fra utgiversiden at opphaver ikke kan utnytte slike rettigheter med bakgrunn i lojalitetsplikten. De siste 20 årene har det imidlertid vært enighet mellom forfatterorganisasjonene og forleggerforeningen om at rettigheter som tilbakeføres (i tråd med normalkontraktens bestemmelser) kan utnyttes av forfatterne. Det foreslåtte unntaket rokker ved den omforente praksisen, og skaper risiko for at rettigheter som tilbakekalles i mange tilfeller vil bli «innelåst».» Vennlig hilsen Alexander Løken Leder, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Innspill til behandling av Prop. 41 LS (2025–2026) i Stortingets familie- og kulturkomité Innledning Norske Billedkunstnere (NBK) er en landsdekkende fagorganisasjon for profesjonelle billedkunstnere i Norge, bestående av om lag 3 500 medlemmer fordelt på 20 grunnorganisasjoner. NBK har som formål å ivareta billedkunstnernes faglige, ideelle, økonomiske og sosiale rettigheter og interesser. Endringene i åndsverkloven som foreslås i Prop. 41 LS (2025–2026) er av stor betydning for rettighetshaverne vi representerer. Som en del av Kunstnernettverket slutter NBK seg til nettverkets høringsuttalelse, og vi støtter i all hovedsak også vurderingene fra de kollektive forvaltningsorganisasjonene BONO, Kopinor og Norwaco. Risiko for et nytt gap mellom verdiskapning og vederlag til opphaverne Departementets forslag inneholder flere viktige forbedringer for rettighetshaverne. Særlig viktig er implementeringen av artikkel 17 i digitalmarkedsdirektivet. NBK støtter innføringen av plattformansvaret i norsk lov, og håper at dette vil bidra til å utjevne skjevheten mellom inntektene globale teknologiselskaper og plattformer (som strømmetjenester og sosiale medier) genererer på kunstnerisk innhold, og det opphavsrettshaverne faktisk sitter igjen med. NBK er tilfreds med at departementet etter en fornyet vurdering har valgt å innta formuleringen «passende og forholdsmessig» i åndsverksloven § 69 første ledd. Denne presiseringen samsvarer med kulturdirektoratets nylig framlagte verdiprinsipper for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid. Ved å lovfeste kravet til et vederlag som står i forhold til omfanget, verdien og inntektene av utnyttelsen gjennom hele vernetiden, sikrer man at verdiprinsipper gis en reell juridisk forankring. Samtidig er det bekymringsfullt at proposisjonen ikke inneholder tydeligere begrensninger, samt mekanismer for å sikre opphavernes rettigheter og rimelig vederlag ved trening av kunstig intelligens (KI) og generative KI-modeller. Dersom opphavsrettslig beskyttet materiale brukes til å utvikle kommersielle KI-systemer uten reell kontroll, transparens eller betaling til opphaverne, risikerer vi at det oppstår et nytt gap mellom verdiskaping og vederlag til opphavere. Som et overordnet synspunkt mener NBK at lovverket, gjennom endringene og implementeringen av DSM-direktivet, må sikre at økte inntekter i verdikjeden for kunst og kultur i større grad tilfaller opphaverne. Dette kan skje enten ved at flere former for bruk gjøres vederlagspliktige, eller ved at fordelingen av inntekter i større grad justeres i opphavernes favør. Datautvinning av opphavsrettslig beskyttet innhold NBK er innforstått med Norges folkerettslige forpliktelse til å innføre direktivet, men er dypt bekymret for den rettslige usikkerheten en direktivnær implementering medfører, særlig knyttet til unntakene for tekst- og datautvinning i direktivets artikkel 3 og 4. Vi frykter at implementeringen av unntakene innebærer en grunnleggende svekkelse av det opphavsrettlige vernet i åndsverkloven, der omfattende bruk av verk kan skje uten lisensiering, og uten at rettighetshaverne kompenseres for slik bruk. Siden sentrale rettslige spørsmål fortsatt fremstår uavklarte internt i EU, vil gjennomføringen av direktivet naturligvis også innebære stor rettslig usikkerhet nasjonalt. Det er omstridt om kommersiell KI-trening i det hele tatt faller under TDM-unntaket, når innholdet som skapes av KI-modellene konkurrerer direkte med originalverkene. Videre vil de uklare grensene mot forskningsformål (artikkel 3), risikere å åpne for smutthull for ukompensert kommersiell utnyttelse. Som Europaparlamentets ferske resolusjon (2025/2058(INI)) underbygger, var direktivets unntak aldri ment å tillate en uregulert kommersiell utnyttelse på bekostning av rettighetshaverne. Reservasjonsrett uten praktisk gjennomførbarhet for billedkunstnere Videre er det helt avgjørende at reservasjonsretten er reell og praktisk håndhevbar for rettighetshaverne selv. Det er derfor beklagelig å konstatere at det i lovproposisjonen legges opp til en løsning som i praksis ikke er gjennomførbar for billedkunstnere. Visuelle kunstnere produserer vanligvis et stort antall verk gjennom et langt yrkesliv, og den foreslåtte reservasjonsordningen vil kreve individuelle forbehold for hvert enkelt verk overfor et stort og stadig økende antall KI-systemer. I tillegg skjer det en omfattende publisering og deling av fotografier av kunstverk på ulike digitale plattformer utenfor opphavernes kontroll, blant annet av besøkende på utstillinger og lignende. Dersom kravet om maskinleselige reservasjonsmekanismer opprettholdes, risikerer man at retten blir illusorisk og umulig å praktisere for den enkelte opphaver i det visuelle kunstfeltet. Vi oppfordrer derfor lovgiver til å utnytte handlingsrommet, for å sikre at det ikke legges en urimelig teknisk og administrativ byrde på enkeltkunstnere for å beskytte egne verk mot kommersiell utnyttelse. Det visuelle kunstfeltet er det minst regulerte av kunstfeltene. Dette har bidratt til at visuelle kunstnere i gjennomsnitt har markant lavere inntekter fra kunstnerisk virksomhet enn øvrige kunstnergrupper. Å sikre kunstnere rimelige inntekter fra sitt arbeid i fremtiden, fordrer et lovverk justert i tråd med utviklingen innen KI. Det er nødvendig med transparens av utviklingsprosesser og utviklerne må betale vederlag for sin bruk av rettighetsbeskyttede bilder. Vennlig hilsen Geir Egil Bergjord, styreleder i Norske Billedkunstnere

Kort om Norwaco Norwaco er en paraplyorganisasjon som forvalter audiovisuelle opphavsrettigheter. Vi har 37 norske rettighetshaverorganisasjoner som medlemmer og samarbeider med en rekke utenlandske organisasjoner. Norwaco er også oppnevnt av Kulturdepartementet til å fordele den individuelle delen av den norske privatkopieringsordningen. Tekst- og datautvinning De nye reglene for tekst- og datautvinning som implementerer artikkel 3 og 4 i Digitalmarkedsdirektivet, og da særlig artikkel 4, snur opphavsretten på hodet og er eller i alle fall kan være svært inngripende for rettighetshaverne. Internasjonalt har leverandører av KI-tjenester trent på opphavsrettslig beskyttet materiale i årevis uten å spørre rettighetshaverne om lov, og med disse bestemmelsene åpnes det for at dette også kan gjøres med hjemmel i norsk lov. Som representant for rettighetshavere liker vi unntaket i artikkel 4 svært dårlig. Vi skulle gjerne krevd at det må innhentes samtykke etter opphavsrettens hovedregler som før, men vi erkjenner samtidig at dette etter direktivet, ikke er et frivillig unntak. Vi støtter Departementets valg av en direktivnær implementering og er glad for presiseringen av at reservasjoner kan gjøres på hensiktsmessig måte – en ordlyd som åpner for noe fleksibilitet. Situasjonen i Norge er at myndighetene har gitt fullmakter til lisensforhandlinger og bevilget vederlag til enkelte rettighetshavergrupper for opptrening av norske språkmodeller. Dette viser respekt for opphavsretten og gir grunnlag for forsiktig optimisme nasjonalt. Utover dette må vi sette vår lit til EU, EU-domstolens tolkning av gjeldende rett og videre reguleringer som norske myndigheter og rettighetshaverorganisasjoner kan bidra til gjennom relevante samarbeidsorganer. Undervisning Vi er glade for at klasseromsbestemmelsen endelig oppheves. Som vi har pekt på ved flere anledninger, er «overføring til allmennheten» et EU-autonomt begrep som Norge ikke ensidig kan bestemme innholdet av. Bestemmelsen har gitt feilaktig inntrykk av at alt som skjer i klasserommet er fritt og ikke behøver å klareres med rettighetshaverne, hvilket har satt rettighetshaverne i en vanskelig forhandlingsposisjon. Vi mener departementet her har gjort et klokt valg ved å foreslå å oppheve en bestemmelse som kan ha vært i strid med EØS-reglene. Norwaco støtter også videreføringen av unntakene for filmverk og kringkastingssendinger i fribruksregelen i § 43. Vi er glade for at avtalelisensen i § 46 videreføres, slik at rettighetshaverne fortsatt sikres vederlag for bruk av åndsverk i skolene. Etter vår oppfatning burde det innføres avtaleforrang også for andre verk enn audiovisuelle. Overføring av audiovisuelle verk i undervisning dekkes i dag av avtalelisensbestemmelsen i § 57. Vi mener at slik overføring i stedet burde vært omfattet av avtalelisensen for undervisning i § 46, slik at alle relevante avtalelisenser for skolene samles i én bestemmelse. Samtidig vil det gi skolene mulighet til å overføre audiovisuelle verk i grenseoverskridende undervisning, slik digitalmarkedsdirektivet krever. Dette er det ikke anledning til etter § 57. Plattformansvar Implementeringen av artikkel 17 i digitalmarkedsdirektivet om plattformansvar er ment å bidra til å tette verdigapet for rettighetshaverne når store innholdsdelingsplattformer tjener penger på opphavsrettslig beskyttet materiale. Norwaco ser frem til at plattformansvaret blir innført i norsk lov og håper dette vil bidra til at verdigapet minsker i årene fremover. Vi støtter for øvrig departementets valg av en direktivnær gjennomføring for tilpasning til utviklingen av rettspraksisen i EU. Forskrift til åvl Norwaco oppkrever vederlag for videresending av lydopptak etter § 21. Vi støtter at Norge tiltrer Wipos traktater fra 1996, herunder traktaten for fremføringer og fonogrammer (WPPT). Her vil vi imidlertid understreke viktigheten av at forskriften til åndsverkloven kommer på plass snarest mulig, da gjeldende forskrifter ikke er i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. For det første er vi forpliktet etter frihandelsavtalen med Storbritannia å kreve opp for videresending av britiske lydopptak i Norge, selv om vi i henhold til forskriften kun skal kreve opp for lydopptak produsert i EØS-området (forskriftens § 47). Videre er det fortsatt tvil om hvilken effekt den såkalte Raap-dommen (sak C-265/19) vil ha i Norge, og om det også skal betales vederlag når amerikanske lydopptak spilles offentlig her i landet. Problemstillingen drøftes i proposisjonen, men vurderingen er utsatt til forskriftsfastsettelsen. Før forskriften er på plass, vet vi derfor ikke hvilke lydopptak vi skal kreve opp for. Det er således viktig at forskriften kommer på plass samtidig som vi tiltrer traktaten. Nett- og videresending Norwaco er glade for at rettstilstanden som har vært gjeldende siden den krevende Get-dommen nå endelig endres. Selv om markedet i stor grad allerede har tilpasset seg EUs regulering av dette, er det viktig at dette også formelt blir korrigert i norsk lov. Vi anerkjenner at departementet, etter høringsrunden, har endret syn i tråd med vårt høringsinnspill og at de i lovproposisjonen nå foreslår at endringen av rettstilstanden skal fremgå av lovteksten. Det er veldig gledelig. Vi er også glade for at departementet, i tråd med direktivet, peker på kollektiv forvaltning som et viktig verktøy for klarering av opphavsrettigheter til videresending. Området utvides nå til å gjelde uavhengig av hvordan den som utfører selve videresendingen mottar de signalene fra kringkasteren, noe som i enda større grad aktualiserer forenklet klarering via kollektive forvaltningsorganisasjoner. I forlengelsen av dette støtter vi departementets forslag om at avtalelisens skal kunne anvendes på området for «direkte injeksjon» uten at krav om at individuell klarering må være «byrdefullt og upraktisk». Etter vårt syn er det helt riktig, slik departementet legger til grunn i proposisjonen, at klareringspraksisen på videresendingsområdet – med kollektiv rettighetsklarering – utvilsomt er egnet til å benyttes også ved direkte injeksjon.

INNSPILL TIL HANDSAMINGA AV § 21 NORA støtter hovedtrekkene i proposisjonen, da inkludert endringen i § 114. NORA stiller seg bak Norwacos uttalelse, men vil for egen del kun fokusere på § 21. Departementets forslag endrer her vederlagsretten dramatisk; så vel ved adgangen til å gi avkall som ved retten til « annen klareringsform ». NORA fremmer kritiske merknader til disse forslagene. Kulturkomiteen stilles overfor valget mellom å favorisere norsk musikkliv eller svenske heismusikk-produsenter. § 21-forslagene i proposisjonen er vel å merke ikke basert på EU-forpliktelser, slik at Komiteen her står fritt til å ta kulturpolitiske hensyn. A. Avkall = Fraskrevet vederlagsrett = Fribruk Avkall etter § 21 innebærer ikke kun avståelse av pengekrav mot Gramo. Departementets nye forslag omhandler en generell fraskriving av «retten til vederlag», noe som etter deres oppfatning vil blokkere Gramo fra å oppkreve vederlag for bruk av lydopptak som omfattes av avkallet. Dermed etableres utvilsomt en situasjon med fribruk for opptakene – altså bruk uten vederlag. Produsentforeningen har merket seg departementets oppsummering fra høringsrunden om at kun NORA (?) motsetter seg at rettighetshavere bør innrømmes adgang til å gi avkall. NORA opprettholder dette synet, men erkjenner at Norge synes å stå fritt til å innføre slik adgang som gjeldende rett [1]. B. Avkall er uforenlig med vederlagsoppkreving Ev. avkall må gis via egenerklæring der vederlagsposisjonen til angitte lydopptak fraskrives. Utvilsomt må denne være skriftlig og rettet til Gramo. Ved at Gramo legger avkallet til grunn, inngås i praksis en avtale mellom partene om fribruk. Departementets slutning om at avkallet angivelig «innebærer» at rettighetshaver dermed kan avtale «annen klarering» mot vederlag, er selvmotsigende: Fribruk og vederlags-oppkreving utelukker hverandre gjensidig. Avkall der utøveren allikevel oppkrever vederlag, vil i praksis oppheve avkallet. Departementet kommenterer dessverre ikke dette poenget. I tillegg kommer at ordninga med avkall ikke funker; Gramo har etter 2018 og fram til dags dato knapt mottatt et eneste skriftlig varsel. C. Totalopprydding i paragraf 21. Det er vel kjent at det i lengre tid er blitt ønsket en totalopprydding i paragraf 21. Bestemmelsen har helt fra unnfangelsen i 1989 inneholdt flere meningsløse lovbud (se nedenfor), og departementets nye endringsforslag vil forvanske paragrafen ytterligere. I. Nye floker som introduseres via proposisjonen Selvmotsigelse : Departementet hevder at avkall «innebærer» at rettighetshaver kan avtale annen klarering mot vederlag. Det forholder seg vel motsatt; at egenoppkreving forutsetter at det ikke er gitt avkall? Avkall etablerer fribruk, og uten rettigheter er vederlagsoppkreving utelukket. Avkall og «annen klarering» er kort og godt innbyrdes motstridende. Arbeidsuhell : Departementets anfører (s. 258) at «det fortsatt bør være adgang til å benytte annen klareringsform enn . . .§ 21», men rettstilstanden er ikke slik. Klarering innebærer å gi tillatelse til bruk, mens § 21-området ikke er basert på tillatelser; her har brukeren fremføringsrett uten klarering. Må ikke da en eventuelt ny rettslig posisjonen kun bestå i retten til annen oppkrevingsform ? Forglemmelse : Uansett hva som skjer med utøverretten gjenstår produsentenes vederlagsrett etter § 21 upåvirket. Departementet later til å ha glemt at også produsentene må gi avkall for å etablere fribruk (og komme fri fra Gramo). Må ikke dette spørsmålet drøftes? Uklarhet : Avkallsadgang påstås å medføre at utøvere kan «selge alle rettigheter» (s. 239). Dette er helt ny juss, og kan tilrettelegge for at produsenter legger inn standardvilkår i platekontrakten om erverv av artistens § 21-rettigheter, og tilsvarende for studiomusikere. Tilsikter virkelig departementet at utøverretten ikke lenger skal være uoverdragelig? Upresishet : Proppen mangler presisering på hvorvidt avkall kun kan omfatte foreliggende lydopptak, eller også binde fremtidige opptak? Misforståelse : Departementet beskriver oppkrevingen som en todelt verden: Bakgrunnsmusikk og Gramo-musikk (som om Gramo ikke allerede oppkrever for bakgrunnsmusikk?) Den nye adgangen til å benytte annen klareringsform fremstilles som regulering av et lite spesialområde, men kravet til likebehandling kan gjøre området omfattende. Vil ikke plateselskapene her – basert på ovenstående erverv – kunne starte egen oppkreving utenfor Gramo . . . til dømes via Music Nest Norway? Departementet har ikke problematisert dette. Forveksling : Proposisjonen sammenblander de to vidt forskjellige begrepene fribruk og frikjøp . Departementet hevder at rettighetshaverne ved avkall/fribruk gis «adgang til å benytte annen klareringsform enn den som er beskrevet i § 21, herunder at såkalt frikjøpt musikk direkteklareres» (s. 258). Her trylles i løpet av én setning fribruksmusikk om til å bli frikjøpt musikk. Fugl eller fisk? Lydopptak utløser som kjent ikke enerett ved fremføring – hva enten vederlagsretten er fraskrevet eller ikke. Dermed kommer råderetten i §§ 16 og 20 ikke til anvendelse ved «direkteklarering» av fremføringer. Departementet hevder samtidig at slik lisensiering må skje ved «annen klareringsform enn . . .§ 21» . Altså verken enerett eller vederlagsrett – hvilken da? I tillegg til ovenstående kommer: II. Historiske uklarheter det aldri er ryddet opp i Første ledd: Tvangslisensen . Det sentrale begrepet single equitable remuneration er uttrykt via den mer upresise formuleringen «mot vederlag». At vederlaget skal være rimelig ( equitable ) og omforent bør fremgå av lovteksten. Første ledd: On-demandoverføringer blir stadig vanskeligere å grensedra. Bestillingstjenester som Spotify tilbyr nå en rik meny av ferdigutvalgte lydopptak – nærmest musikalske radioprogram – og betegner selv dette som broadcasting. Faller ikke slike tilbud innenfor tvangslisensen? Annet ledd: 1989-reglene om at utøvere på en og samme fremføring «må» gjøre vederlagskravet gjeldende i fellesskap, samt at utenforstående rettighetshavere selv «må» fremsette krav om vederlag, er barnesykdommer som av gode grunner aldri har vært etterlevd av Gramo. Tredje ledd siste punktum , som bestemmer at vederlag for videresending uansett kan «fordeles etter prinsippene i § 64», synes å åpne for avregning ved videresending i samsvar med Norwacos fordelingsregime – uavhengig av prinsippene knyttet til tvangslisensen? Femte ledd reiser tvil når det tales om «klarert» bruk, i stedet for bruk som allerede er betalt for ved innkopieringen til filmen . Lydopptak i utenlandsk film er t.d. ofte klarert via efemærretten, men er likevel ikke betalt for. Henvisningen til § 5 fremstår som opphavsrettslig pussig, da produsenter her innrømmes ideelle rettigheter? Henvisningen til § 43 er omstridt, idet fribruksbestemmelsen også omfatter undervisning ved danseskoler. Elevene betaler gjerne høye kursavgifter, mens musikken, via fremføring av fonogram, skjer ved tvungen fribruk. D. NORAs anbefalinger Paragraf 21 er overmoden for kokvask og nyskriving; sporadisk flekkfjerning duger neppe her. Prinsipalt: Åvl. § 21 BEHANDLES IKKE I DENNE OMGANG, OG BESTEMMELSEN SENDES I RETUR TIL DEPARTEMENTET MED BESTILLING OM TOTALREVISJON. Subsidiært: Det presiseres at den nye ordlyden i femte ledd annet punktum om avkall ikke skal forstås dithen at den gir rett til oppkreving («klarering») utenfor Gramos forvaltning. Det bør understrekes at ethvert avkall skal meldes skriftlig til Gramo – signert av både produsent og musikere på opptaket – og kun kan omfatte foreliggende lydopptak (ikke fremtidige). [1] Generaladvokatens uttalelse i C-265/19 (RAAP) forplikter neppe Norge, ettersom slike uttalelser kun er rådgivende rettskilder som verken inntas i EUs Acquis Communautaire eller i EØS-avtalen.

Proposisjonen berører mange ulike områder og aspekter ved Schibsteds virksomhet, og Schibsted vil utforme et bredere høringssvar innen fristen for skriftlig høring 28.09.2026. I dette høringsinnspillet vil vi fokusere på de elementene Schibsted inkluderer i den muntlige høringen. Schibsted har tett dialog med Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og stiller seg i tillegg bak MBLs innlegg og innspill. Proposisjonens betydning for redaktørstyrte medier Redaktørstyrte medier er avgjørende for et velfungerende demokrati. De bidrar til en felles faktabasert virkelighetsforståelse, gir plass til ulike meninger og utøver nødvendig maktkritikk. Uten dette øker risikoen for polarisering, dårlig informerte valg og maktmisbruk. I en tid der redaktørstyrte medier utfordres av globale teknologiplattformer, sosiale medier og generativ kunstig intelligens, er det viktig å sikre rammevilkår som gjør mediene i stand til å fortsette sitt arbeid med verifisering, faktasjekk og høye etiske standarder. Uavhengig journalistikk er avhengig av betydelige redaksjonelle, organisatoriske og økonomiske investeringer. En forutsetning for disse invisteringene er at utgivere kan utøve kontroll over hvordan journalistisk innhold blir tilgjengeliggjort og brukt. Dette er viktig for å kunne sikre tillit og ansvarlighet, men også for å kunne kapitalisere og bygge en bærekraftig medieøkonomi på det produserte innholdet. Som følge av den omfattende fremveksten av kunstig intelligens har denne kontrollen nå gått tapt, noe som skaper en enestående utfordring for vår sektor. Samtidig er KI-systemer av høy kvalitet avhengig av troverdig, profesjonelt innhold som vårt. Et bærekraftig KI-økosystem er derfor i siste instans avhengig av bærekraftige nyhetsmedier. Å gjenvinne kontrollen over vårt innhold og bevare konkurransekraft er nå en av de viktigste strategiske utfordringene for utgivere, og vi ber om at komiteen støtter oss i dette arbeidet. Helt konkret ber Schibsted om følgende: Retten til å reservere seg mot tekst- og datautvinning må fungere i praksis Som Schibsted har fremhevet innledningsvis er kontroll over det journalistiske innholdet utgangspunktet for en fungerende og bærekraftig mediebransje. Slik departementet peker på, legger direktivet opp til at reservasjonsretten for nettbasert materiale bør utøves ved bruk av maskinlesbare metoder. Departementet understreker selv at teknologien er i kontinuerlig utvikling, og at de derfor ikke anser det som riktig å lovfeste konkrete tekniske metoder for reservasjon, men stiller krav om at metoden er "hensiktsmessig", uten at det gis særlig ytterligere veiledning til rettighetshaverne. Dette stiller oss i en krevende situasjon hvor man per nå faktisk ikke med sikkerhet vet om de tiltakene vi har gjort for å beskytte vårt innhold blir ansett som tilstrekkelige. Schibsted har allerede tatt i bruk de tiltakene som står til rådighet for oss. På tvers av våre merkevarer har vi implementert tekniske løsninger for å begrense automatisert tilgang og blokkert roboter («bots») med mindre de er uttrykkelig autorisert. Disse tiltakene fungerer imidlertid ikke. Våre data viser at nettstedene våre fortsatt blir skrapet av roboter fra de største AI-leverandørene, til tross for at vi uttrykkelig har blokkert dem. Dagens digitale miljø kjennetegnes også av en kraftig vekst i automatiserte agenter og skrapeteknologier som opererer i stor skala, ofte uten tydelig identifikasjon. Som følge av dette vet vi ofte ikke hvem som bruker innholdet vårt, hvordan det brukes eller i hvilket omfang. Mangelen på effektive tekniske metoder for å blokkere roboter og agenter, kombinert med manglende åpenhet, gjør det svært vanskelig å beskytte innholdet vårt og håndheve våre rettigheter i praksis. Dette svekker også effektiviteten til det eksisterende rettslige rammeverket. For å sikre at intensjonen med digitalmarkedsdirektivet artikkel 4 ivaretas, anmoder Schibsted om at det presiseres tydelig (for eksempel i komiteens merknader) at en generell reservasjon mot tekst og datautvinning inntatt i robots.txt, eller tilsvarende teknisk fil, skal anses som en hensiktsmessig metode etter § 50 e, og at det påhviler aktører som gjennomfører tekst- og datautvinning å innrette seg etter slike reservasjoner. Rettighetshaver må erstatte opphaver i § 50 e Schibsted mener lovteksten bør bruke begrepet «rettighetshaver» fremfor «opphaver» i § 50 e tredje ledd. I praksis er det mediehusene som forvalter rettighetene og har den tekniske muligheten til å reservere innhold mot KI-trening gjennom blant annet robots.txt. Dagens ordlyd kan skape unødig rettslig usikkerhet og svekke reservasjonsretten. Schibsted mener derfor Norge bør følge direktivets ordlyd og den danske løsningen, som uttrykkelig viser til «rettighetshaver», for å sikre nødvendig rettsklarhet. Avgrensning av forskningsunntaket i § 50 f Schibsted støtter departementets presisering av at unntaket i § 50 f ikke omfatter bruk der resultatene av tekst- og datautvinning gjøres tilgjengelige for allmennheten eller brukes til utvikling av kommersielle KI-tjenester. Dette er i tråd med direktivets formål, som begrenser unntaket til vitenskapelig forskning utført av forskningsorganisasjoner og kulturarvinstitusjoner. Slik opprettholdes den nødvendige balansen mellom forskningstilgang og vern av rettighetshavernes interesser, herunder retten til å reservere seg mot slik bruk. NRK kan ikke anses som en “kulturarvinstitusjon”. Schibsted mener offentlige kringkastingsforetak ikke bør anses som «kulturarvinstitusjoner» etter direktivet. En slik utvidende tolkning går etter vårt syn utover direktivets ordlyd og formål, og kan gi offentlige kringkastere tilgang til rettigheter og unntak som ikke er ment for kommersielle medieaktører. Dette kan påvirke konkurranseforholdene i mediemarkedet. Om Schibsted Schibsted er et nordisk mediekonsern. I Norge eier Schibsted VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, E24 og PodMe. Vennlig hilsen Tone Solbakk, Konsernadvokat Christina Højer Mørkve, Public Policy Manager

Til Familie- og kulturkomiteen Innledning TONO viser til Prop. 41 LS (2025–2026) og forslaget til gjennomføring av reglene om tekst- og datautvinning ("TDM") i åndsverkloven §§ 50 e og 50 f, og nye bestemmelser om tvisteløsning i Opphavsrettsnemnda i § 65 følgende. Reservasjon mot bruk av verk til tekst- og datautvinning – § 50 e tredje ledd Innledningsvis vil TONO vise til at utviklingen etter at DSM-direktivet ble vedtatt har vist at ordningen med et bredt unntak og mulighet for "opt-out" ikke fungerer. I en rapport fra Comittee on Legal Affairs i EU-Parlamentet (JURI) 25. februar 2026 er det blant annet understreket at de nåværende systemene for reservasjon av rettigheter («opt-out») for opphavsrettsbeskyttet innhold ofte er upraktiske og mangler nødvendig transparens som hindrer effektiv iverksettelse og håndheving (punkt K). Den 10. mars 2026 ga EU-parlamentet med 460 mot 71 stemmer full støtte til JURI-rapportens forslag, og ba Kommisjonen utrede nye mekanismer for å sikre at rettighetshavere kan utelukke verkene sine fra å bli brukt til trening av kunstig intelligens. Dette er ikke nevnt i proposisjonen. TONO mener som et utgangspunkt at artikkel 4 ikke burde vært implementert, og viser til at store land som Storbritannia og Australia har besluttet at bestemmelsen ikke skal gjennomføres. Når bestemmelsen likevel blir implementert, er det avgjørende at reservasjonsretten utformes på en måte som er effektiv og gjennomførbar for alle rettighetshavere, inklusive de som representeres av kollektive forvaltningsorganisasjoner. Artikkel 4 i DSM-direktivet innfører en ordning hvor rettighetshaver må reservere seg mot at kommersielle KI-selskaper utnytter deres åndsverk til trening av KI-modeller. Dette representerer et betydelig inngrep i eneretten, og forutsetter at reservasjonsretten er reell og praktisk gjennomførbar. Lovforslaget fastsetter at rettighetshaver kan reservere seg “på en hensiktsmessig måte”. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at "reservasjon ved maskinlesbare metoder antagelig vil være det eneste hensiktsmessige" for materiale som ligger åpent tilgjengelig på Internett se. Prop. 41 LS side 40. I tillegg uttaler departementet på side 42 at reservasjonen må skje i tilknytning hvert enkelt verk som skal unntas. Disse føringene innebærer at kollektive forvaltningsorganisasjoner i praksis ikke vil kunne utøve en gyldig reservasjonsrett. Ved kollektiv forvaltning av musikkverk er det ikke mulig å innta en reservasjon ved maskinlesbare metoder, og det er heller ikke mulig å knytte reservasjonen til hvert enkelt verk. Forvaltningsorganisasjonene kontrollerer ikke selv distribusjonen av verkene på nett, og det vil derfor være praktisk umulig for TONO å legge inn reservasjon i tilknytning til det enkelte verk eller på det nettsted hvor det enkelte verk er publisert. Departementets føringer for innholdet reservasjonsvilkåret vil derfor innebære en tolkning som vil være vanskelig å forene med grunnleggende EU/EØS-rettslige prinsipper, særlig prinsippet om direktivkonform fortolkning og effet utile-prinsippet. [1] Den norske implementeringen av artikkel 4 må derfor sikre en praktisk gjennomførbar reservasjonsmekanisme for musikkrettigheter på Internett. For TONO er det sentrale at fortalens punkt 18 presiserer at "machine-readable means" inkluderer reservasjon som er gitt i "terms and conditions of a website or a service". En tydelig og uttrykkelig reservasjon i TONOs brukervilkår, og tilsvarende klart tilgjengelig tekst på TONOs hjemmesider, må derfor anses som et maskinlesbart middel etter fortalens egen definisjon. I tillegg vil det være relevant å reservere seg på andre måter, der det finnes hensiktsmessig. TONO legger på denne bakgrunn til grunn at kollektive forvaltningsorganisasjoner må kunne utøve reservasjonsretten på følgende måter: (i) tydelige og offentlig tilgjengelige erklæringer, som for eksempel forbehold i form av tekst i TONOs brukervilkår og nettsider; (ii) kollektive en bloc-reservasjoner overfor store kunder; og (iii) andre hensiktsmessige og etterprøvbare former, som reservasjoner i lisensavtaler og i henvendelser til KI-aktører. TONO foreslår at komiteen inntar følgende merknader til § 50 e, tredje ledd: Komiteen understreker at reservasjonsretten mot bruk av materiale på Internett må være reell og praktisk mulig å utøve for alle rettighetshavere. Der maskinlesbare løsninger ikke er praktisk tilgjengelige, eller det ikke er praktisk mulig å utøve reservasjonen i tilknytning hvert enkelt verk, må reservasjonsretten også kunne utøves på annen hensiktsmessig måte. Tvisteløsningsordningen (Opphavsrettsnemnda) Departementet har falt ned på at behandling av tvister om rimelig vederlag i Opphavsrettsnemnda krever enighet mellom partene (§ 65 c). All erfaring tilsier at ressurssterke motparter som kommersielle kringkastere og TV-distributører i stor grad vil avvise å benytte seg av en frivillig tvisteløsningsmekanisme. Dersom tilgangen til nemnda forutsetter samtykke fra begge parter, vil dette i praksis gi den sterkeste parten en effektiv mulighet til å forhindre nemndsbehandling. Konsekvensen er at ordningen risikerer å bli illusorisk i de sakene hvor behovet er størst. For at Opphavsrettsnemnda skal kunne fylle sin tiltenkte rolle som et effektivt, balansert og lavterskel alternativ til domstolsbehandling, må ordningen være obligatorisk i den forstand at hver av partene kan bringe en tvist inn for nemnda, på samme måte som den eksisterende ordningen i åndsverkloven § 62. TONO foreslår at komiteen inntar følgende merknader til § 65 c: Komiteen legger til grunn at tvister kan bringes inn for Opphavsrettsnemnda av enhver av partene, uten krav om samtykke fra motparten. Bestemmelsen bør derfor lyde slik: Første ledd endres til: "Tvist om størrelsen på vederlag og vederlagsjustering etter § 69 kan hver av partene bringe inn for Opphavsrettsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte." Tredje ledd oppheves. TONOs administrerende direktør Karl Vestli stiller i høringen og TONO bidrar gjerne til det videre arbeidet. [1] EU-domstolen understreket i C-106/89 (Marleasing) at myndighetene i en medlemstat har plikt til å fortolke nasjonale rettsforskrifter "i lyset af direktivets ordlyd og formål og at fremkalde det med direktivet tilsigtede resultat" (avsnitt 8). I samme retning presiserer EU-domstolen i C-268/06 (Impact) at selv om medlemsstatene kan velge form og midler for gjennomføringen, berører ikke dette plikten til å treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre direktivet "fuld virkning" i samsvar med formålet (avsnitt 40), og at plikten til å treffe "alle almindelige eller særlige foranstaltninger" for å sikre oppfyllelsen av direktivets mål påhviler alle medlemsstatenes myndigheter (avsnitt 41 og 90).

Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. Høringsmøte i Stortingets familie- og kulturkomite Mandag 8. juni 2026 Representanter, Takk for invitasjon til høring. Jeg skal fokusere på den delen av lovforslaget som gjelder erverv og overdragelse av opphavsrett, dvs. kapittel 14 til 20. Vi stiller oss for øvrig bak NRK og MBLs innspill. Norsk innhold på TV er en viktig kulturbærer. Vi er et lite språkområde, men investeringsvilje, sunn konkurranse og en god og forutsigbar mediepolitikk har sørget for et rikt tilbud av nasjonalt kvalitetsinnhold på TV, som samler befolkningen og ivaretar fellesskapet. De norske kringkasterne, produksjonsselskapene og rettighetshaverne har gjennom samarbeid funnet frem til gode og balanserte ordninger som sikrer trygge arbeidsvilkår, rimelig vederlag og forutsigbarhet for alle aktørene, slik man gjør ellers i det norske arbeidslivet. Men, den norske TV- og produksjonsbransjen er sårbar, og vi står i en ufattelig krevende konkurransesituasjon med globale plattformer som spiser en stadig større del av både inntektene og nordmenns mediekonsum. Vi har så langt klart å holde stand, med TV 2 Play som den mest brukte strømmetjenesten i Norge og gode seertall på de store norske satsningene våre, men vi går inn i en veldig usikker fremtid. Derfor er det avgjørende at rammebetingelsene ikke blir svekket. Opphavsrettslovgivingen skal sikre balanse mellom rettighetshavere og de som investerer, og sikre at avtalefriheten, som er utgangspunktet, ikke blir misbrukt. For knappe ti år ble det gjort en full gjennomgang av åndsverkloven hvor mange av de samme spørsmålene som nå diskuteres ble grundig utredet, og man fant gode kompromisser, som ivaretar balansen. I direktivet som nå skal implementeres blir flere av disse kompromissene endret, i all hovedsak gjennom sterkere beskyttelse av rettighetshaverne, og dermed økt usikkerhet for de som investerer. Dette skjer ikke fordi situasjonen for rettighetshaverne i Norge har endret seg negativt, men som følge av forholdene i EU. Når Stortinget nå skal ta stilling til forslaget, er det viktig å huske at direktivet i seg selv flytter balansen fra det regelverket som er på plass i dag, og som vi mener fungerer godt, og den nasjonale handlefriheten er dessverre begrenset. Departmentet har derfor hatt en vanskelig oppgave med å finne kompromisser som sikrer en rimelig balanse interesser, men vi mener det er gjort en god jobb med proposisjonen. Økt usikkerheten skader hele bransjen, og fører til lavere investeringer og dårligere konkurranseevne for nasjonale aktører. Det mener vi skader også rettighetshaversiden. Det er flere av forslagene vi kunne bedt Stortinget om å justere for å gi bedre forutsigbarhet for investeringene våre. Når vi velger å ikke fokusere på enkeltbestemmelser i denne høringen er det fordi vi mener det er viktigere å sikre at det helhetlige kompromiss, som er gjennomarbeidet og grundig utredet, blir gjennomført uten store endringer og omkamper. For TV 2 er det avgjørende at vi har forutsigbarhet om rammebetingelsene, slik at vi fortsatt kan satse på norsk innhold. Vi vil derfor be Stortinget om å være varsomme med å gå inn og gjøre endringer, i det som er et komplekst område med mange aktører.

Høringssvar Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet) Tegnerforbundet er en landsdekkende fagorganisasjon for tegnekunstnere med 600 medlemmer og har, i 110 år, tatt streken på alvor og vernet om tegneres rett til betaling for arbeid og ytringsfrihet i sitt virke innen avistegning, illustrasjon, tegneserie og billedkunst. TF er Norges eneste senter for tegnekunst, med tilhold i Oslo. Vi er en kunstnerstyrt, ideell organisasjon med formål å fremme tegnekunstens mangfold i et fritt ytringsrom. Norske Billedkunstnere (NBK) er Tegnerforbundets paraplyorganisasjon, og vi slutter oss til deres og Kunstnernettverkets utførlige høringsuttalelse. TF slutter seg også til Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig intelligens (KIKI) sitt innspill som påpeker essensielle mangler i loven og at den ikke ivaretar våre rettigheter. KIKI påpeker det problematiske med paragraf 50 d, e og f og at denne nye teksten ikke samsvarer med eksisterende internasjonale obligasjoner som Norge har under Bernkonvensjonen Artikkel 5(2), Artikkel 9(2), TRIPS avtalen, eller eksisterende EU- direktiver slik som EU direktiv 2001/29 EC Artikkel 5(5), EU direktiv 2019/790 EC Artikkel 7. Tegnerforbundet er dypt bekymret for dagens tilstand, og fremtiden for våre medlemmer og ber dere om å lytte innstendig til de nevnte eksperter i feltet. Vårt innspill belyser de utfordringer som er viktig for våre medlemmer innen tegnekunsten som avistegnere, illustratører, tegneserieskapere og billedkunstnere. Tegnerforbundet ble etablert i 1916 med det formål « at samle norske tegnere for i fællesskap gjennem samarbeide at vareta disses faglige og økonomiske interesser », noe vi nå 110 år senere fortsatt holder på med! I 2024 etablerte vi en KI-arbeidsgruppen som jobber med å: - Beskytte utøveres åndsverk og opphavsrett - Sikre utøveres lønn for arbeid - Bevisstgjøre om konsekvenser av KI Vi spør oss: Beskytter dagens lovverk våre medlemmers åndsverk og opphavsrett? Sikrer dagens lovverk våre medlemmer et rimelig vederlag for arbeid? Vi i TF vil understreke at opphavere kun kan være mennesker. Åndsverkloven er tydelig: Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, og betegnes som opphaver. Med åndsverk forstås i denne loven litterære eller kunstneriske verk av enhver art som er uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats. Inntekt/vederlag: Et mål med åndsverkloven er å sikre inntekter til rettighetshaverne. Rett til rimelig vederlag er grunnleggende i opphavsretten. KI er trent på våre medlemmers verk, som allerede nå er skrapet fra nettet. Selv om man kan se for seg at all data samles i en stor grøt, så kan KI-genere bilder som er til forveksling lik en utøver sitt verk. Våre medlemmer vil dermed erstattes og er ikke gitt noen form for kompensasjon for det originale verket. Skrapingen av åndsverk har allerede skjedd og er irreversibelt. Åndsverkloven må nå sikre inntekt for skapende mennesker. Å reservere seg, såkalt Opt-out, er fullstendig urealistisk, våre medlemmer kan ikke ha oversikt over hvor opphavsrettslige verk er delt, av hvem, og på hvilke plattformer. Som NBK fremhever så skaper utøvere verk gjennom et helt liv og har ingen kontroll over hvor og hvordan et verk deles av andre. Derfor må de kommersielle selskapene og institusjonene som faktisk skraper innhold, spørre om lov og betale for data. Konsekvenser: Økonomisk nedgang: Inntekt for nåværende utøvere synker, det blir færre jobber, men det er per dags dato vanskelig å fange opp omfanget. TFs medlemmer er frilansere og selvstendig næringsdrivende og jobber fra prosjekt til prosjekt. Noen ganger har de mange oppdrag og andre ganger er det tørke. I et scenario der man egentlig aldri vet hvor mye man tjener pr mnd eller år kan det være vanskelig å se de store linjene. Når går det for lang tid før et nytt oppdrag kommer? Hvor mange måneder uten inntekt skal man regne med å klare? Utøverne vet jo ikke at de illustrasjonene man før fikk faktisk nå er generert av KI. Det surrealistiske her er jo at de genererte illustrasjonene er trent på utøverne, og kan oppfattes som direkte kopier. Et godt eksempel er saken i 2025 om barneboken der forsiden til Unni Lindell sin bok generert av KI var laget på grunnlag av forsiden til den første boka i serien – i sin tur et åndsverk skapt av illustratør Odin Helgheim. Her er illustratøren først blitt kopiert og så fratatt inntekt. Kompetanseutvikling: Grunnen til at en kunstner er god, er all den tid man har utført småjobber og utviklet sin strek, opparbeidet kompetanse og lært faget. Alle kunstnere har gått gjennom en utviklingsprosess der øvelse er blitt til mester. Mindre, tilsynelatende uvesentlige jobber utføres nå i KI. De nyutdannete får ikke de små oppdragene lenger og muligheter til å utvikle seg som kunstnere frafaller. Vi mister den underveksten som må til for et bærekraftig og kvalitativt kunstliv og et sunt demokrati. Rekruttering i feltet synker : Det er for stor risiko å bli illustratør, avistegner, tegneserieskaper og billedkunstner når man ikke har økonomiske fremtidsutsikter. Mange av våre medlemmer er allerede kategorien lavinntekt. Vår kultur trenger et mangfold stemmer som fritt skaper tegninger som utfordrer og beriker oss. Hver gang jobbene uteblir, og oppdragsgivere som forlag, presse og media ikke velger et menneske for å lage et bilde så er det en spiker i kista for utøvere. Ytringsfrihet på spill: Så lenge selskapene har rettigheter til å skrape innhold fritt, så er det en demper av den frie kunsten. Som utøver må vi hele tiden velge om verk skal deles, og dermed kan skrapes og stjeles, eller ikke deles i det hele tatt. Er man avistegner så har man vel egentlig ikke et valg, annet enn å slutte. Å velge stillheten. Fattigere kunstliv er et fattigere demokrati: Tegnekunstnere som avistegnere og illustratører står i frontlinja når makta/autoriteter skal vurderes og forklares. Vårt demokrati er avhengig av motstemmer og nyanserte bilder som på finurlige og skarpe vis kan belyse hvor vi er i samtiden. Alle stemmer har her like stor verdi. En skarp penn henviser til et redskap som både skriver og tegner. Et bilde kan si mer enn tusen ord, og en tegning kan velte samfunn og bygge nasjoner. Det er stor kraft i tegningen, men det rakner nå innenifra. Skaperne og utøverne må vernes og ivaretas i loven. Feltet trenger tydelige norske lover som ivaretar norske demokratiske verdier der ytringsfriheten og åndsverkloven er grunnmuren for et fritt samfunn. Scenario her er at om noen år finnes ikke tegnekunstnere som kan skape det visuelle bildet av vår samtid. Hvem skal skape satiretegninger i morgen? Hvem skal fylle museene og bibliotekene med verk? Hvem skal tegne de nye klassiske barnebøkene? Hvem skal skape de nye fortellingene som samler oss i vår kultur. Det er dette som står på spill, og dere har nå muligheten til å forme en lov som ivaretar oss alle. Vi ber Kultur og Likestillingsdepartementet lytte til fagfeltet og ivareta Norsk lov, åndsverksloven og å beskytte norske utøvere og kultur. Mvh Tegnerforbundet ved styreleder Tanja Thorjussen

Virke Produsentforeningen organiserer og jobber for norske film-, tv- og spillprodusenter. Vi har over 180 uavhengige norske produksjonsselskaper som medlemmer. Vi takker for muligheten til å komme med innspill i høringen, og vi har følgende innspill til Prop. 41 LS (2025-2026) Endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet): Vi vil i all hovedsak støtte endringene som er gjort i forslagene til §§ 69 tredje ledd, 69 a, og 74. Vår vurdering er at disse bestemmelsene i hovedsak gir en langt bedre helhetlig balanse mellom partene enn det som fulgte av høringsforslaget, i tillegg til å hensynta en rekke særlige forhold som gjør seg gjeldende for audiovisuelle produksjoner. Det er imidlertid fortsatt behov for enkelte justeringer i forslagene, for å sikre at den norske innholdsproduksjonsbransjen forblir konkurransedyktig, uten at det går på bekostning av investeringsviljen. § 69 tredje ledd Det kommer frem av proposisjonens punkt 15.6.4.3 at det ved vurderingen av om vederlaget er “uforholdsmessig lavt”, skal foretas en konkret vurdering av situasjonen. Vi ber om at erververens kommersielle risiko uttrykkelig omtales i dette punktet som et relevant moment ved vurderingen. Det er en alminnelig kjensgjerning at ulike deler av nærings- og handelslivet er beheftet med ulike grader av kommersiell risiko, og at virksomheters vilje til å påta seg slik risiko har nær sammenheng med de eventuelle mulighetene for gode fortjenestemarginer, dersom man først lykkes. Dette gjelder særlig for produksjonsselskapene som ofte påtar seg en risikobærende rolle for kompliserte og sammensatte produksjoner som involverer mange opphavere og øvrige medvirkende, som alle skal ha sine vederlag. Finansieringen er ofte usikker, og produksjonsselskapet må investere betydelig egenkapital i prosjektene, gjerne kombinert med lån/mellomfinansiering fra finansinstitusjoner, samtidig som risikoen for at prosjektet vil gå med tap er høyst reell. Prosjekter som viser seg å være lønnsomme, bidrar i stor grad til å finansiere ulønnsomme prosjekter. Vurderingen av hvorvidt vederlaget i et lønnsomt prosjekt er “uforholdsmessig lavt” bør derfor ta hensyn til helheten i produksjonsselskapets kommersielle risiko, og ikke vurderes isolert for det enkelte lønnsomme prosjekt. Ifølge forslaget kan krav om vederlagsjustering fremsettes når som helst i løpet av det tidsrommet som reguleres av avtalen. Dette vil innebære at forslaget får en tilbakevirkende kraft for inngåtte avtaler som fortsatt løper, og gir forslaget en uforholdsmessig stor økonomisk uforutsigbarhet som heller ikke fremstår som nødvendig, all den tid artikkel 20 ikke foreskriver en slik regel. § 69 a Terskelen for innsyn for ikke-betydelige bidrag etter § 69 a tredje ledd, bør reguleres på samme måte som i Finland, ved at opplysningsplikten ikke gjelder for slike bidragsytere, med mindre opplysningene er nødvendige for å fremsette krav om vederlagsjustering. Slik bestemmelsen er foreslått nå, fremstår terskelen som såpass lav at unntaket fra innsynsretten fort vil kunne bli illusorisk. Vi ber ellers om at det inntas en overgangsperiode før opplysningsplikten trer i kraft. Selv med de foreslåtte tilpasningene for audiovisuelle produksjoner, vil produksjonsselskapenes opplysningsplikt være svært omfattende, også i forhold til opplysningsplikten som i dag følger av § 70. Mange produksjonsselskaper har ikke rapporteringssystemer som er tilstrekkelige for å ivareta lovens krav, og vil trenge tid på å implementere slike. Tilbakemeldingene vi har mottatt fra våre medlemmer indikerer at de vil trenge 12 til 24 måneder på dette. § 50 e Vi vil avslutningsvis bemerke at forslaget til § 50 e representerer noe grunnleggende nytt og eksperimentelt i norsk opphavsrett med vidtrekkende potensielle, til dels uoverskuelige, konsekvenser. Det er derfor ekstra viktig at Norge følger godt med på den relevante regelverksutviklingen i EU, og er raske med å følge opp eventuelle endringer i digitalmarkedsdirektivet slik at vi får raskt utbytte av europeiske erfaringer, og eventuelle EU-tiltak for å redusere avdekkede uheldige konsekvenser av regelverket.