torsdag 21. mai

Komitéleders innledning

Felles høring med tre instanser

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med to instanser

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med seks instanser

Felles spørsmålsrunde

Felles høring med to instanser

Felles spørsmålsrunde

Akademikerne støtter proposisjonens forslag om å fjerne kravet om at skaden må være «uventet» for å anses som en arbeidsulykke. Endringen vil gjøre det mulig for arbeidstakere å få innvilget yrkesskadedekning ved skader som kan oppstå under opplæring og øvelser som del av arbeidet. Dette er et viktig og riktig grep for å sikre bedre yrkesskadedekning for arbeidstakere i risikofylte yrker. Vi støtter også forslaget om en lav nedre grense for det avdempede arbeidsulykkebegrepet om «risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig». Vi er fornøyde med at proposisjonen ikke fulgte opp forslaget i høringsnotatet om å sette grensen ved «livets alminnelige risiko». Dette ville vært en klar innstramming som i tillegg kunne tettet dagens allerede smale nåløye for yrkesskadedekning på hjemmekontor. Vi forstår forslaget slik at det ikke er ment å gjøre innstramminger i reglene for yrkesskadedekning på hjemmekontor, selv om vi hadde ønsket at dette ble presisert. For ikke å risikere at NAV eller forsikringsselskapene bruker kravet om bagatellmessig til å stramme inn yrkesskadedekningen, ber vi komiteen i komiteinnstillingen presisere at den nedre grensen om bagatellmessig risiko, ikke utelukker dekning selv om risikoen også finnes utenfor arbeidet eller arbeidsstedet. Som eksempler bør brukes fallskader som følge av underlag med nivåendringer eller fall på grunn av glatt underlag. at det ikke er et vilkår at risikoen er spesifikk for arbeidet Godt over en million arbeidstakere kan jobbe hjemmefra i Norge, og disse trenger også vern. I proposisjonen sies det at departementet vurderer egnet måte og tidspunkt og komme tilbake til dette på, og måter som involverer partene i arbeidslivet. Dette er positivt, men har vært gjentatt i mange år uten at noe skjer. Det haster å få arbeidet igangsatt siden Høyesterett i 2024 konkluderte med at man ikke er dekket i hjemmekontorpauser selv om man har slik dekning på arbeidsgivers kontor. Situasjonen nå er at norske arbeidstakere i realiteten ikke lengre har yrkesskadedekning når de jobber hjemmefra. Vi trenger et yrkesskaderegelverk tilpasset dagens digitale arbeidsliv. Dette finnes allerede i Danmark. Vi ber derfor om at komiteen i innstillingen også påpeker behovet for fortgang i arbeidet med å få oppdatert og styrket dagens utdaterte regler når det gjelder yrkesskadedekning ved fjernarbeid og hjemmekontor.

Befalets Fellesorganisasjon (BFO) viser til Prop. 93 L (2025–2026) og takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av forslaget. BFO organiserer ansatte og tjenestepliktige i Forsvaret, hvor pålagt trening, øving og operativ tjeneste utgjør en integrert og risikofylt del av arbeidsforholdet. BFO støtter proposisjonens hovedgrep om å modernisere arbeidsulykkebegrepet ved å fjerne relativiseringskravene og legge risikoen ved arbeidet eller arbeidsstedet til grunn for vurderingen. Dette representerer et viktig skritt i retning av et mer treffsikkert og rettferdig yrkesskaderegelverk. BFO vil i denne sammenheng understreke at proposisjonen inneholder flere konkrete og viktige forbedringer som er direkte relevante for Forsvarets personell, og som etter BFOs vurdering må opprettholdes i den videre behandlingen. Når vilkårene om at arbeidsulykken må være en «uventet» hendelse og at belastningen må være «usedvanlig» fjernes, flyttes vurderingen fra en relativisering mot yrkets normalnivå til en vurdering av den faktiske risikoen ved arbeidet. Dette bidrar til et mer realistisk og rettferdig vern som står bedre i forhold til yrkesrisikoen – også der arbeidstakeren er pålagt realistisk trening eller i sitt vanlige arbeid utsettes for fare. Departementet presiserer videre at endringen utelukkende innebærer en forbedret ordning: flere enn i dag blir omfattet, samtidig som alle som i dag er omfattet fortsatt skal være det. For BFO er dette et sentralt poeng: de forbedringene proposisjonen legger opp til, må ikke svekkes gjennom innstrammende avgrensninger i den videre behandlingen. BFO merker seg også at proposisjonen legger til grunn at den endrede forståelsen av arbeidsulykke i folketrygden vil få betydning også for forståelsen av arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven. Dette er viktig for å styrke sammenhengen i den tosporede ordningen og redusere risikoen for sprikende vurderinger mellom forvaltningssporet og forsikringssporet. Videre er det positivt at departementet foreslår å justere bestemmelsen om yrkessykdommer for å tydeliggjøre den omvendte bevisbyrden. Selv om dette ikke er hovedtema for BFO i dette innspillet, er det et viktig bidrag til et mer forutsigbart og rettferdig regelverk for arbeidstakere som rammes av yrkesrelatert sykdom. For Forsvarets del innebærer den risikobaserte dreiningen særlig en konkret forbedring i situasjoner som i dag har vært rettslig usikre. Militærtjeneste består i stor grad av trening, øvelser og operativ aktivitet, hvor personellet systematisk eksponeres for belastning og risiko som er nødvendig for å utvikle og opprettholde operativ evne. Dette omfatter blant annet stridstrening, nærkamp, realistiske feltøvelser og annen operativ ferdighetstrening, hvor skadepotensialet er en iboende del av aktiviteten. Det samme gjelder trening til og gjennomføring av fysiske tester, som er en obligatorisk del av tjenesten og en forutsetning for å kunne inneha stilling i Forsvaret. Slike aktiviteter innebærer ofte høy fysisk belastning og reell risiko for skade, men har etter gjeldende rett i enkelte tilfeller blitt vurdert snevert nettopp fordi belastningen anses som forventet i yrket. Den foreslåtte omleggingen innebærer at denne typen aktiviteter i større grad skal vurderes ut fra den faktiske risikoen de innebærer, og ikke ut fra om belastningen er «usedvanlig». Dette representerer et viktig prinsippskifte, særlig for personell med tjenesteplikt etter forsvarsloven, hvor det er staten selv som planlegger og pålegger aktiviteter med innebygget risiko. Dette gjelder aktiviteter hvor staten selv både stiller kravene, definerer belastningen og pålegger gjennomføringen. BFO ber Stortinget stille seg bak disse forbedringene og sikre at de videreføres uten svekkelse. Samtidig er det etter BFOs vurdering avgjørende å understreke at selv et forbedret generelt regelverk ikke fullt ut kan ivareta særlige sektorer hvor risiko er systematisk, planlagt og pålagt. Forsvarets virksomhet skiller seg fra øvrig arbeidsliv ved at risiko ikke er et avvik fra arbeidet, men en forutsetning for at oppdraget kan løses. Personell pålegges risiko som en direkte følge av statens behov for nasjonal beredskap og operativ evne, og uten reell reservasjonsrett. Dette innebærer at vurderingstemaet ikke kan begrenses til klassiske kriterier knyttet til «usedvanlighet» eller avvik fra normalbelastning. Spørsmålet må i stedet være hvordan staten som arbeidsgiver forvalter og bærer ansvaret for risiko som påføres gjennom tjenesten. Et sentralt særtrekk ved Forsvaret er de kommandomessige forholdene. Personell beordres inn i oppdrag hvor risikoen ofte er dynamisk og til dels uforutsigbar. Risikobildet kan endre seg underveis, og beslutninger tas løpende i operative situasjoner. Dette innebærer at personell kan eksponeres for risiko som verken er fullt ut kjent på forhånd, eller som i ettertid kan vurderes å ligge utenfor det som normalt anses å ligge innenfor stillingen. At slike situasjoner oppstår som en direkte følge av ordre og tjenesteplikt, er et grunnleggende kjennetegn ved militær virksomhet. Dette skaper rettslige gråsoner som ikke fullt ut håndteres av en generell regulering. Særlig gjelder dette i vurderingen av hva som faller innenfor arbeidets ramme, og hvor grensen går mot «livets alminnelige risiko». Når denne grensedragningen fortsatt vil bero på skjønn, innebærer det en vedvarende risiko for ulik praksis og manglende forutsigbarhet. For personell som utfører pålagt tjeneste er dette ikke bare et spørsmål om tolkning, men et spørsmål om rettssikkerhet. BFO har over tid påpekt at Forsvarets virksomhet ikke fullt ut sammenfaller med de universelle reglene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Konsekvensen er at personell i praksis kan bli pålagt risiko uten tilstrekkelig dekning, og i enkelte tilfeller må føre sin egen sak gjennom flere instanser i etterkant. Belastningen for den enkelte består dermed både av selve skaden og et påfølgende rettslig og administrativt etterarbeid. Dette svekker både forutsigbarhet, tillit og opplevelsen av balanse mellom plikter og rettigheter. Det er etter BFOs vurdering en grunnleggende svakhet ved proposisjonen at den ikke samtidig etablerer en sektorforankret løsning for Forsvaret. Uten en slik tilpasning vil Stortinget kunne vedta en forbedring av regelverket, samtidig som kjente strukturelle utfordringer består. Uten dette vil Stortinget vedta en forbedring som likevel etterlater kjente hull i vernet. BFO mener derfor at proposisjonen må suppleres med en egen hjemmel i forsvarsloven som tydelig plasserer ansvaret for risiko som følger av tjenesten hos staten. En slik hjemmel må sikre full erstatning for skader som oppstår under pålagt trening, øving og operativ tjeneste, og samtidig ta høyde for de særlige forholdene som følger av kommando, beordring og dynamisk oppdragsgjennomføring i militære oppdrag. Behovet handler ikke om å undergrave hovedlinjen i proposisjonen, men om å hindre hull i vernet der en generell tilnærming ikke passer Forsvarets virksomhet. Illustrerende eksempler er skader i realistisk trening, hendelser i dynamiske oppdrag der risikobildet endrer seg, og belastninger som bygger seg opp over tid gjennom tung utrustning, støy eller gjentatt fysisk og psykisk påkjenning. Fellesnevneren er at risikoen er pålagt og knyttet til operative krav – ikke til private valg. Lovgiver bør videre tydeliggjøre at militærtjeneste innebærer en utvidet normalrisiko som skal bæres av staten. Når risiko er en integrert del av tjenesten, kan normalisering av risiko ikke benyttes som argument for å avskjære dekning. Spørsmålet er ikke om risikoen er ekstraordinær – men hvem som skal bære konsekvensen av den. Erfaringene fra andre beredskapsaktører, som politiet og kriminalomsorgen, viser at staten i tilsvarende situasjoner har anerkjent behovet for særskilte ordninger. Forsvarets personell må gis minst tilsvarende vern. Likebehandling på tvers av beredskapssektorer er en forutsetning for legitimitet, og for å opprettholde tilliten mellom staten og de ansatte som pålegges å bære risiko på vegne av fellesskapet. På denne bakgrunn fremmer BFO følgende krav: Det må etableres en egen hjemmel i forsvarsloven som sikrer erstatning for skader oppstått under pålagt trening, øving og operativ tjeneste. En slik bestemmelse bør utformes etter mønster av politiloven § 23 a, og tydelig fastslå statens ansvar for risiko som følger av tjenesten. Ordningen må sikre full erstatning uavhengig av grensedragningen mot «livets alminnelige risiko». Personell som pålegges risiko i statens tjeneste kan ikke bære den økonomiske konsekvensen av denne risikoen selv. Det må sikres likebehandling mellom beredskapsaktører i staten. Forsvarets personell må gis minst tilsvarende vern som politi og kriminalomsorg ved skader under pålagt trening og operativ virksomhet. Lovgiver må tydeliggjøre at militærtjeneste innebærer en utvidet normalrisiko som skal bæres av arbeidsgiver/staten. Dette bør fremgå enten gjennom særregulering eller gjennom klare føringer i forarbeidene. Det må sikres et helhetlig og likeverdig vern for alle tjenestegjørende i forsvarssektoren, uavhengig av tjenesteform. Dette innebærer at yrkesskadedekningen må gjelde likt for personell i førstegangstjeneste, personell som gjennomfører tjenestepliktige aktiviteter etter førstegangstjeneste, militære studenter, fast ansatte og øvrige som utfører tjeneste på vegne av Forsvaret, slik at rettigheter ikke varierer basert på tilknytningsform. Lovgiver må tydelig avklare at det ikke skal skilles mellom tjeneste utført i forsvarssektoren og tjeneste i etaten Forsvaret ved vurdering av yrkesskadedekning. Tilsvarende må dekningen gjelde for personell som er sekondert til stillinger i FN, NATO eller tilsvarende internasjonale virksomhet, når tjenesten utføres på vegne av Norge. Et slikt grep vil sikre en nødvendig sammenheng mellom plikter og rettigheter, redusere rettslig usikkerhet og bidra til å opprettholde tilliten til staten som arbeidsgiver i en sektor hvor risiko er en del av oppdraget. BFO vil understreke at uten slike tiltak vil den foreslåtte lovendringen ikke fullt ut ivareta de hensyn som begrunner en styrking av yrkesskadevernet. Det vil fortsatt være grupper som i praksis bærer en uforholdsmessig risiko, til tross for at denne risikoen er pålagt av staten og nødvendig for å løse samfunnsoppdraget. Avslutningsvis vil BFO fremheve at et moderne og rettferdig yrkesskaderegelverk må ta utgangspunkt i den faktiske risikoen arbeidstakere utsettes for – også når denne risikoen er særskilt høy og systematisk, slik tilfellet er i Forsvaret. Dette forutsetter etter BFOs syn en tydeligere og mer forpliktende regulering enn det som følger av proposisjonen alene.

Endringer i arbeidsulykkebegrepet. Brannmenn mot kreft støtter endringen med å fjerne relativiseringen i folketrygdloven § 13-3 annet ledd. Den konkrete endringen med å fjerne «uventet» i det markerte arbeidsulykkebegrepet, vil innebære en tydelig og nødvendig styrking av arbeidstakernes vern, og bringe loven nærmere formålet om å kompensere for den risikoen som faktisk er knyttet til arbeidet. Tilsvarende støtte gis til endringen i folketrygdloven § 13-3 annet ledd annet punktum, som gjelder det avdempende arbeidsulykkebegrepet. Det å fjerne relativiseringen og løfte frem risikoen, fremfor å vurdere om belastningen er usedvanlig i det aktuelle yrket, er prinsipielt riktig og særlig viktig for yrker med høy fysisk og psykisk risiko. Brannfolk utfører samfunnskritiske oppgaver innen redningstjeneste, beredskap og livreddende innsats, og er avhengige av regelmessig trening, øvelser og fysisk testing for å kunne utføre oppdragene på en forsvarlig måte. Brannmenn mot Kreft støtter forslaget. Tydeliggjøring av bevisbyrden. Brannmenn mot Kreft er positive til at bevisbyrden legges på Arbeids- og velferdsetaten. Lovendringen i folketrygdloven § 13-4 annet ledd bokstav a-d vil bidra til å styrke ivaretakelsen av lovens formål. Brannyrket innebærer livreddende arbeid og er et samfunnskritisk yrke hvor mulighetene for å iverksette forebyggende tiltak for å begrense eksponering for kjente og ukjente kreftfremkallende stoffer er begrenset. Et bevisbyrdeskifte er derfor et viktig tiltak for å ivareta den særskilte risikoen brannfolk utsettes for. Brannmenn mot Kreft har likevel enkelte merknader til proposisjonen og Regjeringens arbeid med endring av yrkesskadeverket. Stortinget har allerede anmodet Regjeringen om å inkludere 7 diagnoser som IARC har identifisert med sammenheng til brannyrket, jf. Stortingets anmodningsvedtak 819. I tillegg har Stortinget i anmodningsvedtak 813 bedt Regjeringen om å inkludere brystkreft, livmorhalskreft og kreft i eggstokkene for kvinnelige brannkonstabler. I vedtak 820 har Stortinget anmodet å etablere et hurtigspor for å sikre at de ovennevnte 7 kreftsykdommene godkjennes som yrkessykdom. Det forventes at Regjeringen følger opp disse anmodningsvedtakene i det videre arbeidet. Brannmenn mot Kreft støtter regjeringens forslag til ny lovtekst i folketrygdloven § 13-4 annet ledd, men har innvendinger til deler av departementets merknader knyttet til presumsjonsregelen og beviskravet. Brannmenn mot Kreft vil understreke at presumsjonsregelen forutsetter et reelt bevisbyrdeskifte. Dersom skadelidte har sannsynliggjort en sykdom omfattet av yrkessykdomsforskriften med tilhørende yrkeseksponering, må det stilles krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at etaten skal kunne avkrefte årsakssammenhengen. Det må således være etaten som sannsynliggjør at sykdommen mest sannsynlig skyldes andre forhold enn yrkeseksponeringen, eller at vilkårene i § 13-4 annet ledd bokstav a-c ikke er oppfylt. Brannmenn mot Kreft mener at formuleringen om at det er tilstrekkelig å «sannsynliggjøre indikasjoner for manglende årsakssammenheng» må utgå. En slik formulering oppstiller et uklart og vesentlig lavere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og vil i praksis kunne uthule presumsjonsregelen. For kreftsykdommer, hvor det ofte vil kunne påvises generelle eller teoretiske alternative risikofaktorer, vil et krav om kun «indikasjoner» innebære at tvilen fortsatt bæres av skadelidte. Det vil være i strid med formålet bak presumsjonsregelen og det særskilte vernet som er ment å gjelde for arbeidstakere med sykdommer omfattet av yrkessykdomslisten. Tilbakevirkende kraft. Avslutningsvis vil Brannmenn mot Kreft understreke at endringene må gis tilbakevirkende kraft for dem som allerede har fått skade og/eller sykdom. Det vil være i samsvar med den klare politiske intensjonen om å gi et rettferdig og forutsigbart vern.

Skade under pålagt trening Delta har i lang tid jobbet for forbedringer i yrkesskadeerstatningen og er glad for at en endring som dekker erstatning for skade oppstått under pålagt trening nå endelig kommer til behandling, nesten ett år etter Stortingets vedtak om å be regjeringen endre regelverket. Delta er fornøyd med at det er funnet en løsning som sikrer at ansatte som har øvelse og trening på farlige situasjoner ikke faller utenfor yrkesskadeordningen dersom de skades under trening og øvelse. Brann- og ambulansepersonell har har hatt dårligere ordninger enn sine kollegaer i politiet under felles trening for nødetatene. Ansatte som ikke tidligere ikke har vært dekket ved skader oppstått ved pålagt trening/øvelse får nå dekning. Vi mener det er bra at endringene nå kommer i en form som gir bedre rettigheter til alle arbeidstakere, og at det ikke kommer gjennom særlovgivning for yrkesgrupper enkeltvis slik regjeringen opprinnelig jobbet med. Arbeidsulykkebegrepet I dette forslaget til lovvedtak strekkes arbeidsulykkesbegrepet noe lengre enn forslaget som opprinnelig ble sendt på høring. Det mest sentrale i forslaget er å fjerne relativiseringen, dvs. at vilkårene om at arbeidsulykken må være henholdsvis en uventet hending og at belastningen må være usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid, for å få godkjent en yrkesskade som gir rett til erstatning. Forslaget til lovendring sikrer arbeidstakere et vern som står i forhold til yrkesrisikoen. Delta mener det er en forbedring fra høringssvaret at begrepet «livets alminnelige risiko» er endret til «ikke helt bagatellmessig. Det klargjøres at en hendelse som følge av «ikke bagatellmessig» risiko ved arbeidet blir å regne som ulykke. Redegjørelsene er konsentrert om enkelthendelser. Det burde fremgå tydeligere at flere «mindre» hendelser kan føre til kumulativ stor skade. Delta forutsetter at rettstilstanden fortsatt er slik at hendelser skal kunne ses i sammenheng. Det er viktig ved gjentatte løft/trekk som går galt og også ved gjentatte «mindre» voldshendelser som fører til psykisk og fysisk skade eller sykdom. Endringen av bevisbyrde for at det foreligger yrkessykdom knyttet til konkrete relevante bevistemaer ønskes også velkommen som riktige og nødvendige endringer. Flere forhold ved yrkesskadelovgivningen som ikke er løst med dette. Alt i alt er forslagene som nå kommer, viktige forbedringer i regelverket og vi er opptatt av å få disse endringene raskt på plass siden dette allrede har tatt langt tid. Vi mener imidlertid at det er mye som gjenstår. Regjeringen har fortsatt ikke fulgt opp de øvrige vedtakene fra Stortingets behandling i fjor. Særlig viser vi til vedtak nr 811 der «Stortinget ber regjeringen foreslå å endre folketrygdloven 13-3 tredje ledd, slik at unntaket for psykiske og psykiske belastningslidelser fjernes. Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til dette «på egnet måte». Delta hadde helst sett at dette hadde kommet samtidig med forslaget om endringer i arbeidsulykkesbegrepet, slik at det hadde vært mulig å se helheten i forslagene og hvordan de vil fungere sammen. Når forslaget for oppfølging av de resterende anmodningsvedtakene foreligger, er det viktig at vi også kan vurdere helheten i ordningen og hvordan endringene fungerer sammen. Stortinget vedtok også i 2025 at det skulle etableres et hurtigspor for opptak av kreftformer ( sju diagnoser) der IARC har funnet sammenheng med brann- og feieryrket. Delta er svært bekymret for at dette ennå ikke er på plass. Arbeidet med å følge opp de øvrige vedtakene knytttet til kreft for kvinnelige brannkonstabler og brystkreft som rammer kvinner i turnus/nattarbeid har også tatt for lagt tid. Særskilt problematikk knyttet til hjemmekontor er heller ikke løst med dette forslaget. Om Delta Delta er en partipolitisk arbeidstakerorganisasjon med 122 000 medlemmer. Delta er tilsluttet YS. Vi har medlemmer både i privat sektor og offentlig tjenesteyting. Vi har bl.a. mange medlemmer i ambulansetjenesten og brann- og redningstjenesten.

Generelle kommentarer Fagforbundet viser til Prop. 93 L (2025-2026) - Endringer i folketrygdloven (utvidet arbeidsulykkesbegrep og tydeliggjøring av bevisbyrden) og vil med dette inngi vårt høringssvar. Fagforbundet er glad for at Stortinget i juni 2025 fattet viktige anmodningsvedtak om disse reglene, og at Regjeringen har igangsatt et arbeid med å modernisere regelverket. Det er svært viktig at saken følges opp på en god måte, slik at arbeidstakere sikres tilstrekkelig kompensasjon skader og sykdom de er påført i arbeidslivet. Fagforbundet vil derfor tydelig oppfordre komiteen til å gjøre nødvendige presiseringene som gjør at intensjonen i regelendringene blir gjeldene over tid. Uten slike merknader er det stor fare for at regelendringene ikke gir forbedring. Fagforbundets forutsetning er at disse forslagene vedtas i tråd med lovens ordlyd. I kombinasjon med oppdatering av yrkessykdomslisten, herunder inkludering av de viktige Stortingsvedtakene om særskilte kreftformer som rammer kvinner i turnus/nattarbeid og ansatte i brann- og feiervesen, vil dette gi en viktig modernisering av yrkesskade- og yrkessykdomsreglene. Fagforbundet viser videre til at dagens regelverk tolkes svært strengt. Yrkesskadeparadokset er at de yrkene som har arbeidstakere med den største risikoen for skade vil falle utenfor. Bakteppet for lovendringene er derfor en negativ utvikling i rettspraksis. Det et er spesielt vanskelig å få godkjent sykdommer der eksponeringen ligger tilbake i tid, blant annet på grunn av utdatert regelverk og at domstolene har lagt til grunn svært strenge beviskrav samt at bevisbyrden i sin helhet legges på den enkelte arbeidstaker. Samtidig som den enkelte ofte står i en krevende helsesituasjon med alvorlige sykdommer slik som kreft, må vedkommende bruke ressurser for å klare å dokumentere både type eksponering og om mengden har vært tilstrekkelig. Fagforbundet ser også gjennom Trygderettens og domstolenes praksis en gradvis innskjerping av vilkårene for å få godkjent arbeidsulykker. Terskelen for å få godkjenning er blitt så høy at arbeidstakers vern er blitt sterkt svekket og hensynene bak yrkesskadelovgivningen er blitt uthulet. Høyesterett har også i de senere avgjørelser knyttet til yrkesskadeforsikringsloven, fattet beslutninger som gjør at de to regelsettene, folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, tolkes ulikt. Dette øker sannsynligheten for tvister og er også i strid med lovgivers forutsetning om en samordning og i utgangspunktet felles forståelse av vilkårene. Bestemmelsene i dag fungerer diskriminerende for kvinnedominerte yrker, og er i tillegg slik at de som har størst behov for dekning, faller utenfor. For å sikre at lovendringene får den tilsiktede effekten er det viktig med tydelige føringer fra lovgiver, slik at det ikke er tvil om intensjonen bak lovendringen. Slik forslaget er fremmet fra Regjeringen vil dessverre motivene for lovendringen være det som overstyrer forståelsen. Dermed kan reglene i realiteten bli dårligere enn det vern som ligger gjennom praksis i dag, særlig etter folketrygdloven. Arbeidsulykkebegrepet Fagforbundet støtter forslaget til ny lovtekst til folketrygdloven §13-3 så lenge dette følges opp av tydelige premisser for forståelsen. Samlet vil dette kunne svare ut Stortingets anmodningsvedtak på en god måte. Departementet problematiserer et eventuelt yrkesskadebegrep som går for vidt, og viser til at arbeidsgiver skal svare for den risikoen som skyldes arbeidet, og arbeidstaker for den risikoen som skyldes livets alminnelige risiko. Dette vil gi vanskelige vurderinger, og gir også risiko for at skyld trekkes inn i bildet, men yrkesskadedekningen må gjelde uavhengig av skyld. Det prinsipielle utgangspunktet må være at arbeidsgiver som har ansvaret for innretning av arbeidet og arbeidsstedet og at det derfor er arbeidsgiver som må svare økonomisk. Der risikoen for skader generelt er lav, sørger yrkesskadedekningens innretning som en forsikringsordning uansett for lav økonomisk kostnad for arbeidsgiver. Det må derfor klart presiseres at alle skader som er knyttet til den vanlige risikoen i arbeidet, uavhengig av om den er liten eller stor, skal omfattes og skal være arbeidsgivers risiko. Fagforbundet deler ikke departementets vurdering av at «det vil være urimelig dersom arbeidsgiver skulle stå ansvarlig for absolutt alle skader som kan oppstå i arbeidstiden, uavhengig av om skaden skyldes arbeidet eller ikke.» Avgrensningen kan heller gjøres ved henvisning til skillet mellom den private sfære og arbeidet og arbeidstedet, samt til alvorligheten av hendelsen. Det kan avgrenses mot de helt trivielle hendelser, og som ikke medfører personskade av en viss varighet. Dette vil sikre et rettferdig system og en likebehandling av arbeidstakere uavhengig av arbeidssted og yrkets ordinære risiko. Det markerte arbeidsulykkesbegrepet Fagforbundet støtter endringen om å fjerne vilkåret om at hendelsen må være uventet. Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet: Fagforbundet mener det er stor risiko for at skader som kan godtas etter dagens arbeidsulykkebegrep kan falle utenfor ved endringen til et nytt arbeidsulykkebegrep. Det er helt essensielt å sørge for at de uheldige sidene ved relativiseringen av arbeidsulykkebegrepet fjernes samtidig som man tydeliggjør at enhver skade for øvrig godtas på tilsvarende måte som dagens arbeidsulykkebegrep. Det er et problem at lovforslaget operer med to terskler: unntak for skader som er utslag av helt bagatellmessig risiko, og avgrensning mot livets alminnelige risiko. Punkt 1 fremgår av forslag til ny lov tekst. Punkt 2 fremgår av teksten i forarbeidene. Forarbeider er en vektig rettskilde i norsk rett. Dersom forarbeidene blir stående slik de er i prop 93 L, vil det være uklart hvilken terskel og avgrensning som gjelder. Vi viser til kritikken av det nye vurderingstemaet livets alminnelige risiko i høringssvarene til nytt arbeidsulykkebegrep høsten 2025 fra Fagforbundet, LO, Norsk Sykepleierforbund mv. Det er derfor viktig at Stortinget inngir merknader slik at det blir klart hvordan reglen er å forstå. Det bør komme klart frem at henvisning til allmennlivets risiko, ikke gjelder. Formålet er å fjerne relativiseringen slik at risikoyrkene skal være dekket for skader som skjer som følge av arbeidet eller arbeidsplassen. Det er derfor viktig at begrunnelsen og de eksemplene som gis i forarbeidene er i samsvar med dette. Yrkessykdom – Tydeliggjøring av arbeidsgivers bevisbyrde Fagforbundet mener det er positivt at Regjeringen følger opp Stortingets anmodningvedtak 815 om å tydeliggjøre arbeidsgivers bevisbyrde i yrkessykdomssaker. Fagforbundet mener forslaget til lovtekst er samsvarer med Stortingets anmodningsvedtak. Presisering av arbeidsgivers bevisbyrde i yrkessykdomssaker har lenge vært en viktig sak for Fagforbundet, med bakgrunn i saker forbundsadvokatene våre har tatt i Trygderetten og domstolene. Vi er derfor svært fornøyd med at regjeringen ønsker å presisere at bevisbyrden skal snus i disse sakene, og slik at det er trygden/forsikringsselskapet, og ikke den enkelte som har bevisbyrden. Det er imidlertid også her en utfordring når proposisjonen gir følgende beskrivelse av forståelsen: «Det er tilstrekkelig at etaten sannsynliggjør indikasjoner for manglende årsakssammenheng.» Kravet til bevisets styrke ved den omvendte bevisbyrden er da svært lavt. Indikasjoner er et vesentlig svakere beviskrav enn krav til sannsynlighetsovervekt, som er det alminnelig gjeldende beviskravet i dag. Dersom arbeidsgivers bevisbyrde senkes vil nødvendigvis arbeidsgivers bevisbyrde heves tilsvarende. Dersom denne forståelsen blir stående er vi redd for at dette i realiteten gir en dårligere stilling for arbeidstakeren enn dagens regelverk. Det er lettere å bevise med sannsynlighetsovervekt at man oppfyller de fire vilkårene i presumpsjonsregelen i § 13-4, sammenlignet med at sykdommen ikke godkjennes dersom NAV beviser indikasjoner på manglende årsakssammenheng. Kravet til bevisets styrke for den omvendte bevisbyrden må derfor endres fra indikasjoner til alminnelig sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 % sannsynlig), slik hovedårsakslæren praktiseres i forvaltningen og domstolene. Med vennlig hilsen Fagforbundet Helene Harsvik Skeibrok Forbundsleder

Behov for tydeligere avgrensning i arbeidsulykkebegrepet og utredning av økonomiske konsekvenser Finans Norge viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets Prop 93 L om endringer i folketrygdloven knyttet til utvidelse av arbeidsulykkebegrepet og tydeliggjøring av bevisbyrden. Som hovedorganisasjon for finansnæringen, herunder forsikringsselskapene, vil vi understreke at arbeidsulykkebegrepet i folketrygdloven er tett knyttet til avgrensningen av yrkeskadeforsikringsordningen. Endringer i arbeidsulykkebegrepet vil derfor også få betydning for hvem som har rett til erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11. Finans Norges prinsipale anbefaling er at Arbeids- og sosialkomitéen ikke støtter de foreslåtte endringene i arbeidsulykkebegrepet slik de foreligger. Forslagene berører sentrale avgrensninger i yrkesskadeordningen, og etter Finans Norges vurdering er det behov for tydeliggjøring av arbeidsulykkesbegrepet og en grundigere utredning av økonomiske konsekvenser. Finans Norge mener; Forslagene i Prop 93 L medfører større realitetsendringer enn det proposisjonen gir inntrykk av. Fjerning av vilkårene om at arbeidsulykke må skyldes en «uventet» hendelse og «usedvanlig» belastning innebærer en vesentlig utvidelse av arbeidsulykkebegrepet. Arbeidsulykkebegrepet har historisk vært et sentralt avgrensningskriterium, som har gitt yrkesskadedekningen skarpe og forsikringsmessig håndterbare vilkår. Når dette kriteriet nå svekkes, blir systemets grenser mindre tydelige. Forslagene erstatter kravet om en konkret ulykkeshendelse med en bredere vurdering av risiko ved arbeidet. Dette svekker avgrensningen mot belastningslidelser og gradvis utviklede tilstander, og øker risikoen for at slike skader trekkes inn under arbeidsulykkebegrepet. Etter Finans Norges vurdering vil dette utfordre de forsikringsmessige avgrensningene som har vært avgjørende for en forsikringsbar og forutsigbar yrkesskadeordning. Et annet viktig moment er at endringene forutsettes å ha en preventiv effekt ved at arbeidsgivers ansvar utvides. Når den nedre terskelen for hva som skal anses som yrkesskade samtidig er uklar, blir det vanskeligere å iverksette treffsikre forebyggende tiltak. Dette kan svekke den tilsiktede preventive effekten. Forslagene kan videre gjøre regelverket mer krevende å praktisere. Når kriteriene mykes opp, må grensene trekkes opp på nytt gjennom praksis (rettsapparatet), noe som betyr mer omfattende skjønnsmessige vurderinger, flere og mer komplekse årsaksvurderinger, og trolig økt behov for medisinsk dokumentasjon og rettslige avklaringer. Resultatet kan bli lengre og mer krevende skadeoppgjør og mindre forutsigbarhet for alle parter. Finans Norge vil også fremheve at det i proposisjonen er gjort konkrete vurderinger av enkelte typetilfeller hvor departementet ønsker realitetsendringer, mens det i mindre grad er redegjort for hvor den nedre terskelen for arbeidsulykkebegrepet skal gå generelt. Dette understreker behovet for tydeligere avgrensninger og veiledning. Det bør fremgå av de spesielle merknadene at: «Begrepet “ikke helt bagatellmessig” innebærer at hendelsen må ha en viss minsteterskel for skadeevne og utgjøre en risiko ved arbeidet som går ut over det rent dagligdagse. Trivielle hendelser som ikke skiller seg fra dagliglivets normale risiko, faller dermed utenfor arbeidsulykkebegrepet. I tvilstilfeller skal det blant annet legges vekt på momenter som hendelsens intensitet, eventuell ytre påvirkning, graden av avvik fra normal arbeidsutførelse og om hendelsen medførte en umiddelbar skade eller påvisbare symptomer.» En slik presisering vil etter Finans Norges vurdering bidra til økt forutberegnelighet og mer ensartet praktisering, og redusere risikoen for utilsiktet utvidelse av arbeidsulykkebegrepet. Økonomiske konsekvenser utilstrekkelig utredet De økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene er utilstrekkelig utredet. Proposisjonen anslår 20–30 % flere yrkesskadesaker, 10–15 % høyere erstatningsutbetalinger og et premieøkende kostnadsnivå på om lag 200–300 mill. kroner per år. Departementet understreker samtidig at anslagene er beheftet med betydelig usikkerhet. Departementets estimater bygger i hovedsak på trygderettsavgjørelser knyttet til folketrygden, og fanger dermed ikke opp de samlede virkningene for yrkeskadeforsikringsordningen. Etter vår vurdering kan analysene derfor ikke legges direkte til grunn for forventet effekt i forsikringsmarkedet, og det er behov for en grundigere konsekvensutredning. Økte erstatningsutbetalinger og økt saksmengde vil måtte finansieres gjennom høyere yrkesskadeforsikringspremier, som i praksis belastes arbeidsgiverne. Selv om proposisjonen opererer med gjennomsnittlige anslag, er det Finans Norges vurdering at konsekvensene vil slå skjevt ut mellom ulike sektorer og virksomheter. For tradisjonelle kontorarbeidsplasser vil konsekvensene trolig være begrensede, mens helse- og kommunesektoren, samt industri og bygg- og anleggssektoren, kan få vesentlig høyere kostnadsøkninger enn gjennomsnittsanslaget tilsier. Samtidig er usikkerheten i beregningsgrunnlaget betydelig. Mange hendelser har historisk sett ikke blitt meldt som yrkesskader, og eksisterende data gir derfor et svakt grunnlag for presise analyser. Både arbeidsgivere og forsikringsnæringen må dermed håndtere betydelig usikkerhet knyttet til fremtidige kostnader, premieutvikling og behov for reprising. Dette kan igjen føre til større variasjon i risikovurderinger og premiejusteringer mellom foretakene, og samlet sett redusere forutsigbart i regelverket. Etter Finans Norges vurdering forsterkes denne usikkerheten ytterligere ved at konsekvensene ikke er vurdert i sammenheng med øvrige pågående og varslede endringer på yrkesskadeområdet, herunder ny yrkessykdomsliste og endringer i kapitaliseringsrenten. Ikrafttredelse I tråd med Prop 93 L legger Finans Norge til grunn at endringene ikke vil ha tilbakevirkende kraft og kun gis virkning for tilfeller (arbeidsulykker) som inntreffer etter ikrafttredelsen. Vi merker oss at denne innfasingsmodellen (“skadeårsaksprinsippet”) allerede er forutsatt i proposisjonen, og vi støtter dette som en viktig forutsetning for en gjennomføring som ivaretar forutberegnelighet og rettssikkerhet. I forlengelsen av dette anbefaler vi at ikrafttredelse 1. januar 2027 opprettholdes kun dersom nødvendige presiseringer og avklaringer av regelverket er fastsatt i god tid, slik at forsikringsnæringen og arbeidsgiverne rekker å forberede seg. Forsikringsnæringen er for store deler av markedet bundet av varslingsfrister og prosesser som innebærer at nødvendige systemendringer, vilkårsendringer og premiejusteringer må være implementert i god tid før ikrafttredelse. Det er også behov for tilstrekkelig tid for å ivareta næringens lovpålagte rådgivningsansvar overfor kundene. Skulle tilstrekkelige avklaringer ikke foreligge innen rimelig tid, bør ikrafttredelse utsettes for å sikre forsvarlig implementering og likebehandling. Anbefaling og avsluttende merknad Forslagene i Prop 93 L berører helt sentrale avgrensninger i yrkesskadeordningen og vil få betydelige rettslige, praktiske og økonomiske konsekvenser. Etter Finans Norges vurdering er konsekvensene ikke tilstrekkelig utredet, særlig sett i lys av øvrige pågående og varslede reformer på yrkesskadeområdet. Dersom komitéen velger å støtte lovforslaget, mener Finans Norge at det er avgjørende at det tas inn en tydelig presisering i lovproposisjonens spesielle merknader om forståelsen av nedre terskel i arbeidsulykkebegrepet. Uten slike presiseringer vil det være risiko for økt uforutsigbarhet, flere tvister og ulik oppgjørspraksis. For å sikre en bærekraftig, forsikringsbar og forutsigbar yrkesskadeordning er det avgjørende at regelverket inneholder klare og praktiserbare vilkår. Finans Norge stiller seg til disposisjon for videre dialog om hvordan målet om et rettferdig og forutsigbart yrkesskadesystem best kan ivaretas.

Kreftforeningen er glade for at regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak i Innst. 361 S (2024–2025), om et rettferdig yrkesskaderegelverk. Oppsummert: Stortingets anmodningsvedtak forutsetter en reell presumsjonsregel til fordel for skadelidte når listesykdom og relevant eksponering er sannsynliggjort. Prop. 93 L er et riktig skritt ved å tydeliggjøre dette i folketrygdloven § 13-4 andre ledd. Proposisjonen svekker likevel presumsjonen dersom NAV/forsikring kan bryte den, ved å vise til «indikasjoner» på manglende årsakssammenheng. Dette ligger under kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt. For å oppfylle Stortingets intensjon bør lov og forarbeider presisere at presumsjonen bare kan motbevises ved sannsynlighetsovervekt. Ellers risikerer vedtaket å miste praktisk betydning. Stortingets vedtak i saken om et rettferdig yrkesskaderegelverk hadde som formål å styrke arbeidstakernes vern. Regjeringen ble bedt om å foreslå en tydeliggjøring av presumsjonsregelen, slik at bevisbyrden snus i favør av den syke. Dette var et krav om en reell, ikke bare språklig eller formell, presumpsjonsregel. Når arbeidstaker har sannsynliggjort at vedkommende har en sykdom som omfattes av yrkessykdomslisten, og vedkommende har vært utsatt for den eksponeringen som listen forutsetter. Så er det opp til NAV å sannsynliggjøre at vilkårene likevel ikke er oppfylt, eller peke på andre mer sannsynlige årsaker til kreftsykdommen. En presumsjon som kan settes til side ved påvisning av svake eller usikre «indikasjoner» på annen årsak, oppfyller ikke dette formålet. Da flyttes bevisbyrden i realiteten tilbake til den syke, fordi enhver usikkerhet eller mulig alternativ forklaring kan brukes til å undergrave presumsjonen. Stortingets hadde en klar vernerettslig retning. Formålet var ikke bare å gjøre regelverket mer presist, men å rette opp skjevheter som over tid har svekket den sykes dekning. Dersom bevisbyrden i teorien snus, men i praksis kan vippes tilbake ved svake «indikasjoner», vil lovendringen ikke gi det vernet Stortinget vedtok. Det er positivt at presumsjonsregelen i ftrl. § 13-4 tydeliggjøres. Det gir et ryddig system: Arbeidstaker må dokumentere de forholdene arbeidstaker normalt har best forutsetninger for å dokumentere, mens forvaltningen må bære bevisrisikoen dersom de vil gjøre gjeldende at sykdommen likevel ikke skyldes yrkeseksponeringen. Lovforslaget peker i riktig retning, men oppfyller etter vårt syn ikke Stortingets vedtak. Problemet er ikke i selve lovteksten, men i teksten omtales beviskravet at det skal være tilstrekkelig for NAV å sannsynliggjøre «indikasjoner» for manglende årsakssammenheng. Et krav om «indikasjoner» er langt svakere enn det alminnelige beviskravet om sannsynlighetsovervekt. Det innebærer at presumsjonen kan bli brutt uten at NAV sannsynliggjør at sykdommen mest sannsynlig ikke skyldes yrkeseksponeringen. I praksis kan det være nok å peke på usikkerhet, alternative mulige årsaker eller medisinske risikofaktorer, selv om disse ikke samlet sett gjør det mer sannsynlig at sykdommen skyldes andre forhold enn arbeidet. Dette er særlig problematisk i yrkesskadesaker, hvor årsaksbildet ofte er komplekst, eksponeringen kan ligge langt tilbake i tid, og medisinsk forskning ofte opererer med gruppebasert risiko fremfor årsaksfastsettelse i enkelttilfeller. Nettopp slike forhold er bakgrunnen for at presumsjonsregelen er nødvendig. Lovendringen er i utgangspunktet gunstig for skadelidte og ikke designet for mistenkeliggjøring. Men det ligger en latent risiko i at NAV, som nå bærer en eksplisitt lovfestet bevisbyrde, vil søke å oppfylle denne ved tettere etterforskning av kravets grunnlag – særlig i tvilssaker. Dersom formålet er å snu bevisbyrden i favør av den syke, må det kreves at NAV eller forsikringsselskapet sannsynliggjør at vilkårene for yrkessykdom ikke er oppfylt. Det bør ikke være tilstrekkelig å sannsynliggjøre «indikasjoner» på dette. Det sentrale som mangler i proposisjonen, er en tydelig avklaring av beviskravet for motbevis. Når arbeidstaker har sannsynliggjort listesykdom og relevant eksponering, bør loven eller komiteens merknader uttrykkelig slå fast at NAV bare kan nekte godkjenning dersom de med alminnelig sannsynlighetsovervekt sannsynliggjør at vilkårene i ftrl. § 13-4 (2) ikke er oppfylt. Hvis omtale av «indikasjoner» blir stående, er det en nærliggende risiko for at praksis utvikler seg slik at presumsjonsregelen får begrenset betydning. I mange yrkessykdomssaker vil det nesten alltid finnes mulige alternative forklaringer. Dersom slike forhold er nok til å etablere «indikasjoner» på manglende årsakssammenheng, kan presumsjonen i praksis bli enkel å svekke. Dette vil være urimelig for den syke. Hen har først sannsynliggjort at sykdommen står på listen, og har vært utsatt for den eksponeringen som begrunner listeføringen. Da bør ikke retten til godkjenning falle bort fordi NAV peker på usikre eller svake holdepunkter for alternativ forklaring. Et slikt system vil også kunne gi uforutsigbarhet og ulik praksis. Begrepet «indikasjoner» er lite presist som bevisrettslig terskel. Det gir ikke tilstrekkelig veiledning for beslutningstakerne, og det gir heller ikke skadelidte en klar forståelse av regelen. Tilsvarende presisering bør legges til grunn for yrkesskadeforsikringsordningen, slik at bevisregelen praktiseres likt i trygde- og forsikringssporet. Vi støtter at presumsjonsregelen i ftrl. § 13-4 (2) tydeliggjøres. Forslaget er et skritt i riktig retning og bygger på et riktig utgangspunkt: Når skadelidte har sannsynliggjort listesykdom og relevant eksponering, bør bevisbyrden snus. Slik proposisjonen nå er formulert, gjennom omtalen av «indikasjoner» for manglende årsakssammenheng, er det uklart om den oppfyller Stortingets vedtak om å snu bevisbyrden. Det bør klargjøres at NAV må føre motbevis etter alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det kan ikke være tilstrekkelig å påvise indikasjoner, usikkerhet eller mulige alternative årsaker. Vi anbefaler at Stortinget presiserer dette i lovteksten eller i det minste inntar en tydelig komitémerknad om at presumsjonsregelen skal innebære en reell bevisbyrdesnuing. Kreftforeningen støtter regjeringens forslag om å fjerne relativiseringen i ftrl., det vil si vilkårene om at arbeidsulykken må være en «uventet hending» og at belastningen må være «usedvanlig i forhold til det som er normalt» i arbeidet. Etter vårt syn er dette et viktig og nødvendig grep for å gjøre yrkesskaderegelverket mer rettferdig og bedre tilpasset dagens arbeidsliv. Vi støtter også at den samme forståelsen av endret yrkesskadebegrep skal legges til grunn etter yrkesskadeforsikringsloven. Kreftforeningen er enig i vurderingen om at dette vil sikre arbeidstakerne et bedre vern mot risiko i deres arbeidsmiljø. Rundt 1100 norske arbeidstakere får arbeidsrelatert kreft hvert år. Kreftforeningen har tidligere påpekt at mange arbeidstakere som er utsatt for kreftfremkallende eksponeringer eller helseskadelige belastninger, har hatt dårligst vern hvis de blir syke. Det er i dag tilnærmet umulig å få godkjent yrkessykdommer der eksponeringen ligger tilbake i tid. Utfordringene skyldes både en utdatert yrkessykdomsliste og at bevisbyrden i sin helhet er lagt på den enkelte arbeidstaker. Dette er urimelig at man skal håndtere en alvorlig sykdomssituasjon, og må bruke betydelige ressurser på å dokumentere eksponeringstype og -mengde. Arbeidsrelatert kreft utvikles over lang tid. Det kan gå mange år fra eksponering til diagnose. At en kreftdiagnose tilfeldigvis er stilt før eller etter 01.01.27 bør ikke være avgjørende for om sykdommen kan godkjennes som yrkessykdom. Det må åpnes for at arbeidstakere kan få sine saker gjenopptatt i NAV i tråd med de nye reglene. Dette er særlig presserende for brannfolk som er alvorlig kreftsyke. Stortinget har pekt på kreftformer som skal inn i forskriften, og forutsatt et hurtigspor. Det har gått ett år uten at reglene har trådt i kraft. Ytterligere forsinkelse er ikke akseptabelt.

LO viser til Prop. 93 L (2025–2026) og avgir med dette innspill til komiteens behandling. Lovforslaget inneholder viktige og nødvendige forbedringer. LO mener likevel det er behov for tydelige presiseringer i komiteens merknader for at loven skal virke som forutsatt i Stortingets anmodningsvedtak. Yrkessykdom – bevisbyrde Komiteen viser til forslaget til endringer i folketrygdloven § 13-4. Komiteen støtter forslaget til ny lovtekst, og legger til grunn at bestemmelsen er i samsvar med Stortingets tidligere anmodningsvedtak. Komiteen viser til at formålet med presumsjonsregelen er å lette bevisbyrden for skadelidte i saker hvor det i sakens natur kan være vanskelig å dokumentere den konkrete årsakssammenhengen. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor sykdom utvikler seg over lang tid, og hvor dokumentasjon av eksponering og årsaksforhold kan være usikker eller mangelfull. Komiteen viser videre til at det i proposisjonen legges til grunn at skadelidte må sannsynliggjøre sykdom og relevant eksponering før bevisbyrden snus. Komiteen mener dette fremstår som en hensiktsmessig modell, særlig sett i lys av en mer presis yrkessykdomsliste. Komiteen vil imidlertid peke på at det i proposisjonen åpnes for at krav kan avslås dersom forvaltningen kan sannsynliggjøre «indikasjoner» på manglende årsakssammenheng. Komiteen mener dette innebærer et lavere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og at dette kan føre til at den omvendte bevisbyrden i praksis uthules. Komiteen vil i denne sammenheng bemerke at det i de fleste yrkessykdomssaker vil kunne finnes indikasjoner på alternative forklaringer. Dersom slike indikasjoner gis avgjørende vekt, vil dette i realiteten innebære at skadelidte fortsatt må bære en betydelig del av bevisbyrden. Komiteen mener det er avgjørende at den omvendte bevisbyrden er reell. Komiteen legger derfor til grunn at det må stilles krav til Nav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for å sannsynliggjøre at vilkårene ikke er oppfylt, og at det ikke innføres et skjerpet eller dobbelt krav til årsakssammenheng. Komiteen mener den omvendte bevisbyrden også må gjøres gjeldende for yrkesskadeforsikring, i tråd med anmodningsvedtaket. For skadelidte er dette viktig, da ytelser som kompenserer skaden eer utover folketrygdens ordinære stønader, i hovedsak kommer fra forsikring. Dessuten vil ikke staten oppnå dekning av utgiftene ved yrkesskadetrygd som forutsatt gjennom refusjonsordningen hvis presumsjonsregelen ikke gjøres gjeldende for yrkesskadeforsikring. Arbeidsulykke – risikovilkåret Komiteen viser til forslaget til nytt arbeidsulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3. Komiteen støtter forslaget til ny lovtekst. Komiteen legger til grunn at innføringen av vilkåret «ikke helt bagatellmessig risiko» innebærer en senking av terskelen for hva som skal anses som arbeidsulykke, og dermed en utvidelse av dekningsområdet. Komiteen vil imidlertid peke på at omtalen i proposisjonen kan gi grunnlag for en praksis som er strengere enn det som følger av lovens ordlyd. Komiteen mener det derfor er nødvendig å presisere at vurderingen ikke skal knyttes til om hendelsestypen vanligvis fører til skade, eller til statistisk skadehyppighet. Komiteen mener at den nedre grensen for bagatellmessig risiko, ikke utelukker dekning selv om risikoen også finnes utenfor arbeidet eller arbeidsstedet. Som eksempler bør brukes fallskader som følge av underlag med nivåendringer eller fall på grunn av glatt underlag. Komiteen understreker at den faktiske hendelsen og skaden må være utgangspunktet for vurderingen. Alvorlige skader som oppstår i arbeid, kan ikke avvises fordi hendelsen isolert sett anses å ha lav skadehyppighet. Komiteen viser forøvrig til høringssvar fra LO, Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund om behovet for å avklare misforhold mellom lovteksten og teksten i forarbeidene. Eksempler og praktisering Komiteen viser til eksempler i proposisjonen knyttet til blant annet løft, forflytning og fallulykker. Komiteen mener det er uheldig dersom eksemplene gir inntrykk av en høyere terskel enn det som følger av lovteksten. Komiteen vil understreke at situasjoner som forflytning av pasienter i seng eller rullestol, samt løftelignende arbeid i helse- og omsorgsyrker, normalt vil innebære en risiko som ikke kan anses som bagatellmessig. Komiteen viser til at mange skader i slike yrker oppstår nettopp i forbindelse med forflytning og håndtering av personer. Slike situasjoner kan være uforutsigbare, og innebære betydelig risiko, selv ved tilsynelatende enkle oppgaver. Komiteen vil videre understreke at fallulykker, herunder fall som følge av nivåendringer, glatt underlag, snubling og brå bevegelser, må omfattes når de skjer i arbeid. Det kan ikke være avgjørende om tilsvarende risiko finnes utenfor arbeid. Helhetlig vurdering av arbeidssituasjonen Komiteen viser til at mange skader i arbeidslivet oppstår som følge av gjentakelse og samlet belastning, heller enn isolerte enkelthendelser. Komiteen mener det er avgjørende at risikovurderingen ikke begrenses til en atomisert vurdering av enkelthendelser, men bygger på en helhetlig vurdering av arbeidssituasjonen. Komiteen legger til grunn at vurderingen skal ta hensyn til arbeidets samlede belastning, herunder gjentakelse, varighet og organisering av arbeidet. Dette er særlig viktig for å sikre at belastnings- og kvinnedominerte yrker omfattes i samsvar med lovens formål. Risiko i arbeid – ikke krav om særlig yrkesrisiko Komiteen vil understreke at det ikke skal stilles krav om at risikoen må være særskilt, unik eller spesifikk for det aktuelle arbeidet. Komiteen legger til grunn at det avgjørende er at skaden har tilknytning til arbeidssituasjonen. Det er ikke til hinder for dekning at tilsvarende risiko også finnes utenfor arbeid. Komiteen mener det er viktig å unngå en rettsutvikling som innebærer en innskjerping i retning av krav om «særlig yrkesrisiko». Behov for tydelige føringer Komiteen vil fremheve at det nye regelverket i stor grad bygger på skjønnsmessige vurderinger. Dette øker behovet for klare føringer i forarbeidene. Komiteen mener det er særlig behov for presiseringer knyttet til løfting, bæring, skyving, trekking, personforflytning, samt trening og øvelser. Komiteen legger til grunn at regelverket skal være praktisk anvendbart, gi forutsigbare resultater og bidra til en ensartet praksis. HMS og kjent risiko – arbeidsgivers svikt skal ikke ramme arbeidstaker Komiteen vil understreke at vurderingen av yrkesskadedekning ikke skal knyttes til kvaliteten på arbeidsgivers HMS‑arbeid. Komiteen mener det vil være uheldig dersom mangelfull eller fraværende risikokartlegging hos arbeidsgiver brukes som argument for å avslå krav. Dette vil innebære at arbeidstakers rettigheter svekkes som følge av arbeidsgivers manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter. Komiteen legger til grunn at der risikoen er kjent i bransjen, dokumentert gjennom forskning eller åpenbar ut fra arbeidets art, skal dette være tilstrekkelig for å vurdere risikoen som relevant i yrkesskadesammenheng. Øvelser og trening – gjennomslaget må sikres Komiteen viser til Stortingets tidligere anmodningsvedtak 817, hvor det er lagt til grunn at skader som oppstår under trening og øvelser i større grad skal omfattes av yrkesskadeordningen. Komiteen mener det er avgjørende at dette gjennomslaget ikke uthules gjennom en restriktiv praksis. Komiteen legger til grunn at dekning ved trening og øvelser skal gjelde uten snevre forbehold, og at tilknytningen til arbeid må forstås bredt. Oppfølging og evaluering Komiteen vil vise til at det foreslåtte regelverket innebærer skjønnsmessige vurderinger, særlig knyttet til risikovilkåret. Komiteen mener det er behov for å følge utviklingen i praksis tett, for å sikre at regelverket anvendes i tråd med lovens formål. Komiteen legger til grunn at det vurderes behov for evaluering etter en periode, blant annet med sikte på å avdekke om praksis utvikler seg i tråd med forutsetningen om at dekningen ikke skal snevres inn sammenlignet med dagens ordning.

Arbeidsulykkesbegrepet - §13-3 andre ledd Innledningsvis må det understrekes at forslaget til nytt arbeidsulykkesbegrep i hovedsak er veldig bra! Forslaget til ny ordlyd støttes. Da det er lagt opp til skjønnsmessige vurderinger av hva en «helt bagatellmessig» risiko er, vil presiseringer og eksempler i proposisjonen tillegges stor vekt. Forarbeidene vil få stor betydning i mange år fremover siden regelverket er nytt, og de vil legge grunnlaget for forvaltnings- og rettspraksis. Problemet er at det i proposisjonen gis eksempler på tilfeller som vil falle utenfor rett til yrkesskadegodkjenning, tilfeller som vil være tvilstilfeller osv., som ligger utenfor hva som er «helt bagatellmessig». Det gjelder i stor grad eksemplene på løft og forflytning av personer, samt skyving av personer i rullestol. Det hitsettes eksempelvis fra proposisjonen s. 36: «Ved løftelignende håndtering av en person, typisk forflytning av personen i sengen eller i rullestolen, skal det foretas en konkret og samlet vurdering av forholdene, hvor man blant annet vurderer personens vekt og dennes bistand i forbindelse med håndteringen. Momenter som det kan legges vekt på, vil være om håndteringen skjedde under vanskelige forhold, for eksempel i foroverbøyd posisjon, om det skjedde raskt og forberedelsene av den grunn var utilstrekkelige, og om det var noe ved plassforholdene som kompliserte forløpet.» Ingen «løftelignende håndtering» av en person i seng eller rullestol, vil medføre en «helt bagatellmessig» risiko for skade. Erfaringsmessig oppstår mange av skadene på helsepersonell nettopp ved forflytning av personer i seng eller rullestol. Det er ikke i tråd med foreslått ordlyd at det ved oppstått skade under forflytning av pasienten i en seng, skal gjøres en konkret vurdering av personens vekt, om det skjedde i en foroverbøyd stilling osv. I denne sammenheng bør det vektlegges at Arbeidstilsynet i sin veiledning om tungt arbeid, fraråder løft på mer enn 25 kg. Eksemplifiseringen i proposisjonen vil medføre mange nye rettstvister, da det legges opp til skjønnsmessige vurderinger av situasjoner som ligger langt fra hva folk flest forstår med «utslag av en risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig». I innstilligen bør derfor dette kommenteres. Pressemeldingen gir bedre eksempler på hva som er «helt bagatellmessig». Det bør også fremkomme av komiteens innstilling at bestemmelsen ikke bare omfatter en risiko som er særegen for det konkrete arbeidet eller det aktuelle arbeidsstedet. Beviskrav ved yrkessykdom - § 13-4 andre ledd Det er i utgangspunktet positivt at presumpsjonsregelen i § 13-4 tydeliggjøres. Det kan aksepteres at skadelidte må sannsynliggjøre sykdom som står på yrkessykdomslisten og eksponeringen som står i sykdomslisten. Forslaget innebærer at når dette er sannsynliggjort, snus bevisbyrden slik at NAV/forsikring «på nærmere vilkår må føre motbevis for at skadelidtes listesykdom ikke er yrkessykdom etter andre ledd», se prop. s. 45. Det er positivt. Imidlertid fremkommer det av proposisjonen, men ikke av lovteksten, at det skal være «tilstrekkelig at etaten sannsynliggjør indikasjoner for manglende årsakssammenheng» [min understrekning]. Krav om indikasjon er langt svakere enn det vanlige beviskravet om sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 % sannsynlighet). Det er urimelig at skadelidte som først har sannsynliggjort sykdom som står på listen og den eksponeringen som kreves, skal miste retten til yrkessykdomsgodkjenning fordi NAV/forsikring finner «indikasjoner» på at vilkårene i § 13-4 andre ledd ikke er oppfylt. Det nye beviskravet innsnevrer vesentlig betydningen av den omvendte bevisbyrden. Det må kreves at NAV/forsikring med alminnelig sannsynlighetsovervekt sannsynliggjør at vilkårene i § 13-4 andre ledd ikke er oppfylt. Gjeldende rett er at skadelidte på hvert enkelt punkt under § 13-4 andre ledd bokstav a-c, må sannsynliggjøre med mer enn 50 % sannsynlighet, at vilkåret er oppfylt. Det blir derfor feil å skrive at det kun kreves indikasjoner under § 13-4 andre ledd når bevisbyrden snus. Presumpsjonsregelen som helhet kan kanskje betegnes som en indikasjonsregel, fordi man ikke trenger å føre bevis for den konkrete årsakssammenhengen. Men, de enkelte delvilkårene i § 13-4 andre ledd må bevises av skadelidte med sannsynlighetsovervekt (dvs. mer enn 50 % sannsynlig.) Da må det samme gjelde, og klart komme frem av proposisjonen at det skal gjeldende for NAV ved omvendt bevisbyrde. Det er vesentlig at krav om sannsynlighetsovervekt kommer klart frem i komiteens innstilling.

Skriftlig innspill fra NHO til Arbeids- og sosialkomitéen i sak med forslag om utvidet arbeidsulykkebegrep og tydeliggjøring av bevisbyrden (Prop. 93 L (2025-2026)) Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til Arbeids- og sosialkomitéens (ASKs) invitasjon til å komme med skriftlig innspill i forbindelse med behandlingen av Prop. 93 L (2025-2026). I NHOs høringssvar av 5. desember 2025 til Arbeids- og inkluderingsdepartementets (AIDs) høringsnotat av 5. september s.å. støttet vi målet om et mer ensartet og rettferdig arbeidsulykkebegrep, som blir bedre forankret i risikoen ved arbeidet som utføres. NHO mener departementets lovforslag ikke ivaretar dette formålet på en tilstrekkelig klar og balansert måte. Forslagene berører helt grunnleggende elementer i yrkesskadeordningen, og NHO mener endringene burde vært vurdert i en bredere og mer helhetlig sammenheng, herunder i lys av andre pågående arbeid på yrkesskadeområdet som ny yrkessykdomsliste og endringer i kapitaliseringsrenten. NHO vil derfor tilrå komiteen og ikke slutte seg til forslaget slik det nå lyder. Forebygging og sammenhengen mellom risiko og arbeidsgiveransvar Når hvilke hendelser som skal kunne godkjennes som en arbeidsulykke vesentlig utvides – med en tilhørende overføring av ansvar på arbeidsgiverne – blir det etter NHOs syn langt vanskeligere for arbeidsgiver å forebygge skader. Særlig gjelder dette forslaget til nytt avdempet arbeidsulykkebegrep. Et utvidet ulykkesbegrep innebærer at også hendelser som skjer som ledd i ordinært arbeid, i større grad kan bli klassifisert som ulykker. Slike hendelser lar seg ofte ikke forebygge gjennom tradisjonelle HMS-tiltak, fordi de springer ut av alminnelige arbeidsoperasjoner eller individuelle forutsetninger hos arbeidstakeren. Videre er det en fare for at slitasjeskader med stor utbredelse i befolkningen uavhengig av yrkesutøvelse, vil bli krevd godkjent isom yrkesskader, selv om årsakssammenhengen mellom jobbutførelse og skade er mer uklar i disse sakene. Når grensen mellom yrkesrisiko og ikke-yrkesrisiko i praksis forskyves, svekkes sammenhengen mellom arbeidsgivers forebyggingsansvar og ansvaret for skadefølger. En viktig forklaring på dette er at det blir vanskelig for en arbeidsgiver å forebygge mot en risiko, når vedkommende ikke vet hvilke risikoer som skal regnes som en yrkesrisiko. I praksis vil dette i mange tilfeller bety at arbeidsgiver er fratatt reelle muligheter til å iverksette målrettede forebyggende tiltak. For mange arbeidsgivere kan dette oppfattes som om de skal holdes ansvarlige for risikoer som de ikke kan forebygge med HMS-tiltak. Rettslig usikkerhet ved avgrensningen av yrkesrisiko I høringsnotatet foreslo AID at avgrensningen av yrkesrisikoen skulle skje mot livets alminnelige risiko, mens lovforslaget i stedet foreslår at avgrensingen skal skje mot risikoer ved arbeidet eller arbeidsstedet som er bagatellmessige. Det er med andre ord som nevnt en vesentlig utvidelse av hvilke hendelser som skal kunne godkjennes som en arbeidsulykke. Både forslaget i høringsnotatet og lovforslaget erstatter kravet om en konkret ulykkeshendelse med en bredere vurdering av risiko ved arbeidet. Etter NHOs syn vil dette gjøre regelverket mer krevende å praktisere. Når kriteriene mykes opp, må grensene i større grad trekkes opp på nytt. Det vil kunne føre til flere skjønnsmessige vurderinger, komplekse årsaksvurderinger, økt behov for medisinsk dokumentasjon og flere rettslige avklaringer. Dette forsterkes ved at antall krav om yrkesskadeerstatning som skal behandles, vil øke med mellom 20 til 30 prosent sammenlignet det antall krav som i dag fremmes. Dette er et konservativt estimat. I en lang overgangsperiode vil det også være en risiko for ulik praktisering blant rettsanvendere, flere tvister og mindre forutsigbarhet i skadeoppgjørene. Dette kan undergrave hensynet til et helhetlig og forutsigbart system for vern mot yrkesskader. Kostnadene ved en slik utvikling vil i siste instans bæres av arbeidsgiverne, blant annet gjennom økte forsikringspremier. NHO pekte på disse utfordringene i høringsrunden, og vi mener de samme innvendingene i enda større grad gjør seg gjeldende etter det nye forslaget. Noe av usikkerheten knyttet til den nye avgrensningen kan avhjelpes ved at det gis tydelige retningslinjer for hvordan bestemmelsen skal forstås og praktiseres. Slike føringer er allerede tatt inn både i departementets høringsnotat og i lovforslaget, men etter vårt syn bør de utdypes og konkretiseres ytterligere. Det vil kunne bidra til en mer enhetlig praksis hos NAV og forsikringsselskapene og gi større forutsigbarhet for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Samtidig må det erkjennes at retningslinjer bare delvis kan avhjelpe utfordringene. Det vil være vanskelig å utforme retningslinjer som i tilstrekkelig grad klargjør grensen mellom hva som skal anses som yrkesrisiko og hva som faller utenfor, ettersom vurderingen i stor grad vil bero på skjønn og de konkrete omstendighetene i den enkelte sak. Økonomiske konsekvenser for arbeidsgiverne AID opplyser i lovforslaget at utvidelsen av arbeidsulykkebegrepet, på usikkert grunnlag, er anslått å kunne medføre en økning i erstatningsutbetalingene på mellom 10 og 15 prosent. Det er videre lagt til grunn at dette kan gi en økning i kostnadene ved å forsikre en arbeidstaker mot yrkesskade på mellom 7,1 og 10,7 prosent i snitt. En betydelig premieøkning vil ventelig knytte seg til ansatte i helse- og omsorgssektoren i kommuner og helseforetak, men også andre arbeidsgivere vil bli berørt. NHO vil i denne sammenheng understreke at arbeidsgivere ikke kan velge bort kostnadene ved yrkesskadeforsikring, ettersom forsikringen er lovpålagt. Når utgiftsøkningen samtidig følger av at arbeidsgiver pålegges ansvar for forhold det i liten grad er mulig å forebygge, vil mange arbeidsgivere med god grunn kunne oppfatte dette som urimelig.

Innleding Samfunnsbedriftene er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon som organiserer nær 600 virksomheter med hovedsakelig kommunalt eierskap, blant annet innen energi, vannforsyning, interkommunale brann- og redningsselskaper, havner og avfallshåndtering - virksomheter med en sentral rolle i både hverdagsberedskap og krisehåndtering. Samfunnsbedriftene Brann og redning representerer i tillegg, etter avtale med KS, alle landets kommunale brann- og redningstjenester og samtlige 110-sentraler. Vi støtter lovforslagets intensjon om et mer rettferdig og risikobasert arbeidsulykkesbegrep, slik det ble understreket i vårt høringssvar av 28. november 2025. I dette innspillet retter vi oppmerksomheten mot de økonomiske konsekvensene som ikke er ivaretatt i regjeringens budsjettdokumenter, lagt frem 12. mai 2026. Lovforslagets kostnadskonsekvenser Prop. 93 L (2025–2026) anslår at endringen i arbeidsulykkesbegrepet vil medføre en tilvekst i antall yrkesskadesaker på om lag 20–30 prosent relativt til 2025-nivået. For arbeidsgiverne innebærer dette en estimert økt premie på 7,1–10,7 prosent, tilsvarende samlet sett om lag 200–300 millioner kroner i økt årlig premie. Departementet erkjenner at estimatet er «høyst usikkert» . Da proposisjonen ble lagt frem 7. mai 2026, uttalte arbeidsminister Kjersti Stenseng til E24 «at arbeidsgivernes utgifter til dette kan øke med 10-20 prosent». For brann- og redningstjenesten og 110-sentralene må det legges til grunn at premieøkningen vil overstige snittet. Brannpersonell utsettes systematisk for tunge løft, utrykningsarbeid, røykdykking og andre fysiske påkjenninger som utgjør kjernen i yrkesskaderisikoen - nettopp de hendelsene proposisjonen eksemplifiserer som tilfeller som heretter vil kvalifisere til yrkesskadedekning. Forsikringsavtalene sendes jevnlig ut på anbud, og høyere premie vil slå direkte inn i neste anbudsrunde. Konkret eksempel fra ett av våre medlemmer For å synliggjøre hva lovforslaget betyr i praksis, viser vi til tall fra et interkommunalt brannselskap der over 70 prosent av de ansatte er brannkonstabler og brannforebyggere: Yrkesskade- og ulykkespremie 2026 (kun brann- og feierpersonell): ca. 145 ansatte, ca. 570 000 kr - ca. 4 000 kr per ansatt. Økning ved +10-20% (regjeringens eget anslag): ca. 57 000 - 114 000 kr/år - ca. 400-800 kr per ansatt (totalt ca. 4 400 - 4 800 kr per ansatt). Økning ved +30-50% (anslått risiko over tid): ca. 171 000 - 285 000 kr/år - ca. 1 200-2 000 kr per ansatt (totalt ca. 5 200 - 6 000 kr per ansatt). I 2025 ble Åpen brannstasjon avlyst flere steder i landet på grunn av budsjettsituasjonen. I 2026 er tiltaket igjen på planleggingsbordet i det interkommunale brannselskapet, med et revidert kostnadsestimat på inntil 50.000 kroner. En tentativ premieøkning på 30-50 prosent tilsvarer omtrent tre+ til seks slike arrangementer – hvert eneste år, på varig basis. Brannforebygging er en lovpålagt oppgave. Når økonomisk press fører til at målrettede tiltak overfor barn og familier må avlyses, er det ikke en intern budsjettprioritering – det er en svekkelse av det lovpålagte brannforebyggende arbeidet. Eksempelet gjelder ett enkelt, stort brann- og redningsvesen. For mindre brann- og redningsvesen med større andel deltidspersonell og enda trangere økonomisk handlingsrom vil de relative konsekvensene kunne være langt mer alvorlige for både beredskapen og det forebyggende arbeidet. Manglende budsjettmessig dekning Yrkesskadeforsikringspremien finansieres i sin helhet av arbeidsgiver. For kommunale brann- og redningsvirksomheter dekkes dette over kommunenes budsjetter - uten øremerkede midler. Kommuneproposisjonen 2027 signaliserer en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 3,5–4,0 milliarder kroner for hele sektoren i 2027, uten at det angis kompensasjon for økt yrkesskadepremie. Premieøkningen er heller ikke fanget opp i Meld. St. 2 (2025–2026) Revidert nasjonalbudsjett 2026 eller i Prop. 96 S (2025–2026) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer. Revidert nasjonalbudsjett 2026 slår fast at «i lys av et mer begrenset handlingsrom i finanspolitikken framover vil inntektsveksten trolig ikke være like stor i årene som kommer» . Lovforslaget tar sikte på ikrafttredelse 1. januar 2027 – nøyaktig det tidspunktet ny kommuneramme trer i kraft. Den økte premiebelastningen kommer dermed i tillegg til de rammene regjeringen selv har foreslått, og er ikke tatt høyde for i noen av de overordnede budsjettdokumentene som nå er til behandling på Stortinget. Prop. 96 S (2025-2026) synliggjør at yrkesskadevolum og statens refusjonsinntekter henger direkte sammen: refusjon fra forsikringsselskapene fastsettes som en prosentsats av faktiske erstatningsutbetalinger. En økning i antall yrkesskadesaker på 20-30 prosent vil dermed også øke statens refusjonsinntekter fra 2027. Verken denne inntektseffekten eller den tilsvarende utgiftseffekten for arbeidsgiverne er reflektert i budsjettdokumentene. I samme proposisjon fastslår regjeringen at “yrkesskadeforsikringsordningen skal ivareta alle arbeidstakere som får yrkesskader, uavhengig av yrke eller næring” og at saker “bør derfor, som et utgangspunkt, håndteres likt og innenfor det etablerte yrkesskadesystemet” . Likebehandlingsprinsippet forutsetter at kostnadsvirkningene er utredet på tvers av arbeidsgiversektorer. Det er ikke gjort. Akkumulert kostnadspress i sektoren Kommuneproposisjonen 2027 konstaterer at «høyere krav til sikkerhet og beredskap forsterker behovet for omstilling» i kommunesektoren. Premieøkningen må vurderes på toppen av et allerede betydelig kostnadspress: Nytt nødnett: Prop. 96 S (2025-2026) fastslår at DSB i 2026 har fått ansvar for å koordinere brukerbehov for brann og redning i forbindelse med prosjekt nytt nødnett, som skal erstatte eksisterende løsning innen 2031. Opplæring og rutineutvikling er direkte kostnader for tjenestene som ikke er kompensert i prosjektrammen. Klimaendringer : Villere og våtere vær øker den operative belastningen. Hyppigere skogbranner, flommer og ekstremvær øker både sannsynligheten og alvorligheten av yrkesskader, og forsterker dermed effekten av premieøkningen. Sikkerhetssituasjonen : Både Meld. St. 2 (2025-2026) og Prop. 94 S (2025-2026) fastslår at Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig, og at kommunesektoren har en sentral rolle i å sikre kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner. Kravene til brann og redning og 110-sentralene øker uten tilsvarende ressurser. Anbefaling Samfunnsbedriftene Brann og redning ber komiteen tilrå at Stortinget ber regjeringen om å utrede og synliggjøre den konkrete premieøkningen for de kommunale brann- og redningsvesenene og 110-sentralene, og sikre at denne dekkes gjennom en øremerket kompensasjon eller tilsvarende justering av kommunerammene for 2027. Eksempelet med Åpen brannstasjon illustrerer et gjennomgående dilemma: når løpende driftsutgifter vokser, må noe annet vike – og det som viker, er som regel de oppgavene som ikke er knyttet til umiddelbar innsats. En lovpålagt forbedring i arbeidstakernes rettigheter kan ikke finansieres ved å svekke det lovpålagte arbeidet overfor innbyggerne. Den økte yrkesskadepremien er ikke en frivillig kostnad. Den er en direkte konsekvens av Stortingets eget vedtak og må finansieres i samsvar med dette – særlig i en sektor der manglende dekning allerede påvirker rekruttering, øvelseskvalitet og samvirke med andre beredskapsaktører.

Endringer i folketrygdloven (utvidet arbeidsulykkesbegrep og tydeliggjøring av bevisbyrden) Prop. 93 L (2025-2026) Arbeids- og sosialkomiteen Unio støtter hovedretningen i forslaget. Proposisjonen forbedrer regelverket på enkelte punkter, men gir fortsatt ikke et tilstrekkelig klart og treffsikkert vern for arbeidstakere i helse- og utdanningssektoren. Unio ber derfor komiteen sikre at reformen ikke svekkes av nye uklare avgrensninger, og at den i praksis fører til et sterkere og mer rettferdig vern for grupper som i dag ofte faller utenfor. Uklar grense mellom ordinær yrkesbelastning og erstatningsmessig skade Når vilkåret om at hendelsen må være «uventet» eller «usedvanlig» fjernes, kan det bli vanskeligere å trekke en tydelig grense mellom det som er en del av arbeidets normale belastninger og det som skal gi rett til yrkesskadedekning. For yrker som sykepleiere og lærere, hvor belastende situasjoner ofte inngår i arbeidshverdagen, kan dette skape nye avgrensningsproblemer. Risiko for at menneskenære yrker fortsatt faller mellom to stoler Selv om formålet er å gi et mer rettferdig vern i tråd med faktisk yrkesrisiko, kan det fortsatt oppstå tvil om hvordan typiske hendelser i menneskenære yrker skal vurderes. For eksempel kan trusler, utagering, tunge løft, uforutsigbar elevatferd eller gjentatte belastende episoder være påregnelige i jobben, men likevel skadefremkallende. Dersom regelverket ikke blir presist nok, kan slike yrkesgrupper fortsatt møte usikkerhet i praksis. Flere tvister om årsakssammenheng Et bredere ulykkesbegrep kan gi større rom for skjønn i enkeltsaker. Det kan særlig bli utfordrende i yrker der skader utvikler seg i grenseflaten mellom enkelthendelser og løpende belastning, slik som i pleie, undervisning og miljøarbeid. Det kan igjen føre til mer tvist om hva som faktisk er den utløsende skaden og om den skyldes arbeidet. Fare for ulik praksis mellom sektorer og yrker Et regelverk som i større grad skal fange opp den reelle yrkesrisikoen, kan være positivt, men også medføre større rom for ulik praktisering. For menneskenære yrker kan det bli et problem dersom likeartede hendelser vurderes ulikt avhengig av sektor, arbeidsgiver eller saksbehandler. Det kan svekke forutsigbarheten for arbeidstakere som allerede står i krevende arbeidssituasjoner. Økt press på dokumentasjon i yrker med høyt arbeidstempo I helse, skole og omsorg er arbeidshverdagen ofte preget av høyt tempo og begrenset tid til skriftlig rapportering. Dersom flere hendelser potensielt skal omfattes av yrkesskadeordningen, kan det i praksis bli avgjørende med god dokumentasjon av episoder, avvik og skader. Det kan være krevende i yrker hvor den ansatte først og fremst må ivareta andre mennesker i situasjonen. Usikkerhet om hvor langt bevisbyrden faktisk snus Forslaget om å tydeliggjøre den omvendte bevisbyrden kan fremstå styrkende for arbeidstakerne, men det er avgjørende hvordan dette tolkes i praksis. For sykepleiere, lærere og andre i menneskenære yrker kan det fortsatt være vanskelig å sannsynliggjøre sammenheng mellom arbeid og sykdom, særlig ved psykiske belastningsreaksjoner, smitte, voldshendelser eller sammensatte helseplager. Hvis tydeliggjøringen ikke gir reell endring i beviskravene, kan effekten bli begrenset. Særlig vanskelig ved sammensatte eller gradvis utviklede sykdomsbilder Mange belastninger i menneskenære yrker bygger seg opp over tid og skyldes flere forhold samtidig. Dette gjelder for eksempel psykiske belastningslidelser, muskel- og skjelettplager eller senskader etter gjentatt vold, stress eller smitteeksponering. Selv med omvendt bevisbyrde kan slike saker fortsatt være vanskelige dersom det kreves en klar medisinsk eller faktisk kobling til arbeidet. Risiko for at formell styrking ikke gir praktisk styrking En lovteknisk tydeliggjøring kan i seg selv være positiv, men det er ikke gitt at den automatisk endrer forvaltningspraksis. En bekymring er derfor at ansatte i skole, helse og omsorg fortsatt vil oppleve lange prosesser, avslag og høye terskler, selv om ordlyden fremstår mer arbeidstakervennlig. Behov for særskilt forståelse av risiko i relasjonsyrker I menneskenære yrker er risikoen ofte ikke knyttet til maskiner eller klassiske arbeidsulykker, men til kontakt med pasienter, elever, brukere eller andre mennesker. Dersom den omvendte bevisbyrden skal fungere etter hensikten, må det også være en reell forståelse av at slike relasjonelle og emosjonelle belastninger kan være arbeidsrelaterte. Ellers kan lovendringen få mindre betydning nettopp for de gruppene som kan ha størst behov for vern.

YS viser til Prop. 93 L (2025-2026), om endringer i folketrygdloven, herunder utvidet arbeidsulykkesbegrep og tydeliggjøring av bevisbyrden i ved yrkessykdom. Bedre dekning for yrker med risiko YS støtter fjerningen av at hendelsen må være uventet i det markante arbeidsulykkesbegrepet, og kravet om at hendelsen skal medføre en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid i det avdempede arbeidsulykkesbegrepet. Det er et svært viktig grep å fjerne denne relativiseringen i arbeidsulykkesbegrepet, som i praksis gjør at yrker med større risiko for skader har dårligere mulighet for å få godkjent yrkesskade enn yrker med lav risiko for skader. Dette er en svært urettferdig innretning, som det er på høy tid å endre. Forslaget gir denne endringen. YS er glad for at forslaget til nytt arbeidsulykkesbegrepet er utvidet siden høringsrunden til å også eksplisitt inkludere risiko ved arbeidsstedet i tillegg til risiko ved arbeidet. Å ta med arbeidsstedet gjenspeiler bedre arbeidssituasjonen, gir i større grad insentiv til forebyggende HMS-arbeid, og henger sammen med det ansvaret arbeidsgiver har for arbeidsmiljøet i annen lovgivning. Det er også positivt at det i dette forslaget er tydeliggjort at endringen i arbeidsulykkesbegrepet utelukkende er ment som en forbedring, der flere enn i dag blir omfattet, samtidig som alle som i dag er omfattet, fortsatt skal være det. Dekning under pålagt øvelse og trening YS er fornøyd med at endringen skal sikrer at de som er pålagt øvelse og trening på farlige situasjoner er yrkesskadedekket om de skader seg på trening. YS har lenge jobbet for at alle skal være dekket av yrkesskadeordningen ved skader under pålagt øvelse og trening. Det er en uholdbar situasjon at ansatte som er pålagt å trene eller øve på farlige situasjoner, i dag ikke er dekket dersom de skader seg under disse øvelsene. Tydeliggjøring av omvendt bevisbyrde ved yrkessykdom YS støtter endringen som er foreslått for å tydeliggjøre den omvendte bevisbyrden for yrkessykdom i §13-4, andre ledd. Men vi vil også påpeke at dette ikke er en endring som fjerner bevisbyrden for den som er syk. Det vil fortsatt være krav til at den skadelidte først selv må bevise å ha en sykdom på yrkessykdomslista. Belastningslidelser Vi mangler fortsatt at regjeringen oppfyller Stortingets anmodningsvedtak om å fjerne unntaket for belastningslidelser i yrkesskadeordningen. Skal man komme i mål med en fullgod yrkesskadedekning er det viktig at dette stortingsvedtaket om fjerning av unntaket for belastningslidelser også følges opp og gjennomføres. Å fjerne unntaket for belastningslidelser som oppstår over tid har også et viktig likestillingsperspektiv, siden belastningslidelser rammer typiske kvinnedominerte yrker. I dag er det mange flere menn enn kvinner som får godkjent yrkesskade. For å komme nærmere målet om en likestilt yrkesskadeordning, må regjeringen oppfylle stortingets anmodning om å fjerne unntaket for fysiske og psykiske belastningslidelser som oppstår over tid. Med vennlig hilsen Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - YS