OverStortinget

Innlegget til representanten Arnstad aktualiserer mitt svar her, nettopp fordi vi har behov for å understreke at vi kan stemme for flertallsforslaget hvis det er slik at vårt prinsipale faller. Grunnen til det er de særegenhetene som er i denne saken, og som ikke lar seg sammenligne med et annet eksempel representanten Arnstad ville trekke inn. Hvis jeg bare kan minne om hva det er: Vi er veldig bekymret for at vi kan få en omkamp om norske rettsavgjørelser. Grunnen til at vi da går inn for dette, er at dommen er rettskraftig og endelig. Høyesteretts ankeutvalg har avvist saken for videre behandling, hvilket betyr at de har gjort en vurdering av rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Dermed er selve dommen juridisk uangripelig. Hvis man da ikke liker resultatet, er det vår lov vedtatt her vi ikke liker gjensynet med. Da er vi tilbake på Stortingets bord. Hvis vi ønsker et annet resultat, må vi endre loven. Det er helt riktig, og det var helt forunderlig, at man nærmest ble angrepet for ikke å ville ting raskt nok, ved at vi prinsipalt har det synet at saken – også ut fra en juridisk-teknisk synsvinkel – kanskje hadde tjent enda mer på å bli fremmet som en vanlig lovproposisjon, hvor man også kunne avklart om vi her må bruke en nasjonal skjønnsmargin, som jo er tillatt når vi skal etterleve internasjonale konvensjoner. Det blir jo også en nokså paradoksal tilnærming når man da står og avkrever statsråd Eriksens garanti for at dette er helt ok ut fra internasjonale konvensjoner, når fagdepartementet ikke har fått anledning til å utrede nettopp det aspektet. Stortinget har her tatt lovgivningen ut av statsrådens hender og mener selv at dette er uproblematisk, så får vi se om dette står seg. Jeg tror det står seg. Det er derfor vi kan gå inn for flertallsforslaget som en subsidiær løsning. Det er ikke helt uvesentlig at vi faktisk lovgir over bordet noe som har strafferettslige implikasjoner. Vanligvis lover vi oss selv i denne salen at særlig straffebud skal undergis en grundig behandling. Grunnen til at vi kan være med på dette, er at det nettopp er en lemping og ikke en skjerping. Da kommer vi tilbake til det at mange av disse konvensjonene er veldig ideelle, og de er ofte båret frem av særinteresser, mens det tross alt er opp til Stortinget ut fra en helhetsvurdering å avgjøre hva slags lover landet skal styres etter.