OverStortinget

En av Grunnlovens viktigste funksjoner er at den skal fastholde noen prinsipper og verdier som er så viktige at de ikke skal kunne settes til side av kortsiktige politiske stemningsbølger eller endres på bakgrunn av en regjerings prioriteringer alene. Hensynet til naturens tåleevne i saker om nedbygging av natur er en av disse verdiene. Naturen har allerede en form for grunnlovfestet beskyttelse. § 112 fastslår bl.a.: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Dette er et godt grunnlag for naturmangfoldloven og annen vernelovgivning, men paragrafen sier ikke noe om Stortingets rolle i tilfeller hvor natur av særlig verdi, eller store sammenhengende naturområder, blir forringet på en måte som bryter med retten til et miljø som sikrer helsen, i dag og for etterslekten. Paragrafen sier heller ikke noe i dag om naturens verdi for andre arter og artsmangfold. Når man bygger ned eller ødelegger natur, mister man noe permanent. Arter som er utryddet, kan ikke gjenoppstå. I en del tilfeller kan man reparere vekst- og livsforhold for planter og dyr gjennom naturrestaurering, men dette ikke alltid mulig, særlig ikke for natur med et spesielt rikt artsmangfold. Det er ofte en grunn til at det er et stort biologisk mangfold akkurat der det er. Naturrestaurering krever også store offentlige midler og kan sjelden erstatte det som tapes, fullt og helt. Den beste måten å ivareta retten til et miljø som sikrer helsen, er å ikke ødelegge verdifull natur i utgangspunktet. Dette er et spesielt viktig prinsipp for natur som man vet har særlig stor økologisk verdi eller spesielt stor verdi for befolkningen. Natur over hele verden forringes nå raskere enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Ulike miljøproblemer forsterker hverandre og gir effekter som har alvorlige konsekvenser for natur og samfunn. En høyere terskel for inngrep i særlig verdifull natur, slik vi foreslår i vårt grunnlovsforslag, er derfor viktig både ut fra naturens egenverdi og på bakgrunn av at menneskene er avhengig av den. I dag kan store irreversible endringer gjøres uten Stortingets samtykke. For eksempel blir endring av verneforskrifter i dag ikke behandlet av Stortinget, men kan gjøres av regjeringen alene. I praksis har naturen bare reell beskyttelse mot inngripen så lenge den ikke trues av andre samfunnsinteresser som vinner gjennom politisk der og da, uavhengig av hvor sjeldent, sårbart eller verdifullt et naturområde er. Eksempler på dette fra nyere tid er naturreservatene i Åkersvika og Lågendeltaet i Innlandet, som begge hadde lovens strengeste vern, men der verneformålet likevel ble satt til side og vernet delvis opphevet i forbindelse med utbyggingssaker. Tilsvarende inngrep planlegges i det rike naturreservatet nord i Tyrifjorden. Det er allerede presedens i Grunnloven for å gi miljøet beskyttelse gjennom § 112. Dette forslaget innebærer at den eksisterende miljøparagrafen styrkes med en ny bestemmelse som understreker at store inngrep i naturen må godkjennes av Stortinget. Saker som omhandler inngrep i natur av særlig verdi, skal dermed legges fram som samtykkesaker for Stortinget av regjeringen. Ettersom bestemmelsen innebærer at Stortinget kun skal samtykke og ikke selv gjøre forvaltningsvedtak, er det hensiktsmessig at Stortinget behandler saken etter at forvaltningen har truffet endelig vedtak. Grunnloven § 49 andre ledd fastslår: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.» Vårt forslag innebærer sånn sett en forflytning av myndighet fra lokale folkevalgte organer til Stortinget for noen tilfeller i naturforvaltningen. Forslaget rokker imidlertid ikke ved prinsippet om lokalt selvstyre. Det er også vel etablert praksis at staten har ansvar i arealsaker av nasjonal betydning. I dagens naturmangfoldlov er det regjeringen som er øverste myndighet selv om mange beslutninger er delegert til kommunene og fylkene. Den reelle betydningen av endringen vil være at naturvernet og den praktiske oppfølgingen av § 112 demokratiseres ytterligere, både fordi beslutningen ville ligge hos den folkevalgte forsamlingen, og fordi dette, i større grad enn det som er tilfellet i dag, åpner for debatt og påvirkning fra både opposisjonspartier og aktører utenfor Stortinget Det finnes presedens for bruk av begrepet «særlig verdi» i norsk lovverk. Den tidligere loven om skogbruk og skogvern brukte begrepet for å hjemle restriksjoner for skogbruk, og begrepet er brukt for beskyttelse av bestemte områder i akvakulturloven. Bakgrunnen for valget av dette begrepet er å unngå å knytte forslaget til bestemte vernestatuser direkte. Grunnloven bør ikke vise til laverestående lovverk, slik ordet «vern» gjør til naturmangfoldloven. Og vel så viktig: Naturområders vernestatus, eller mangel på sådan, reflekterer ikke alltid naturens verdi fra et naturfaglig ståsted eller verdien for befolkningen. Ulike naturfaglige miljøer har ulik vektlegging av hva som ligger i begrepet «natur av særlig verdi». Kjernen er likevel at sakene som vil være gjenstand for behandling i Stortinget, vil handle om natur med viktige økologiske funksjoner, stort biologisk mangfold, større og sammenhengende naturområder og natur Norge har et særlig internasjonalt ansvar for å ivareta. På denne bakgrunnen foreslår Miljøpartiet De Grønne at § 112 første ledd nytt tredje punktum skal lyde: «Inngrep til skade for natur av særlig verdi kan ikke iverksettes uten Stortingets samtykke.»