OverStortinget

Det beste man kan si om dette grunnlovsforslaget, er at det formodentlig bæres av gode intensjoner. Jeg synes allikevel Stortinget, som organet med grunnlovsendringskompetanse, skal tenke veldig nøye igjennom hva det grunnlovfester, og med hvilken begrunnelse. Litt lyrisk anslås det en tone fra representanten Lars Haltbrekken: «Det fineste vi har, bør inn i Grunnloven.» Hvis det er lovgivningsprinsippet, er det jo ikke til å undres over at veldig mange gode ønsker og programformuleringer utgjør et stort – skal vi si – «ordstrømspress» mot Grunnloven. For de av oss som er veldig opptatt av at de grunnleggende rettighetene i Grunnloven skal stå og skinne klart som veiledning for oss alle, ikke minst for forvaltningen og domstolene, Stortinget selv og regjeringen, kan alle disse gode ønskene til slutt være sand i maskineriet fordi de sander til og reduserer virkningen av de virkelig viktige bestemmelsene. Den egentlige grunnen til at jeg synes jeg skal si noe om dette, er at det opplyses noe som er feil, og det er begrunnelsen for at allemannsretten nå får samme plass i Grunnloven som eiendomsretten har hatt siden 1814, og det sies at eiendomsretten har et grunnlovsvern i seg selv som eiendomsrett. Det er ikke riktig. Grunnlovens bestemmelse er en erstatningsregel som nettopp forutsetter at man kan frata en eier eiendom, riktignok på noen vilkår, men det viktigste er at man da kan få oppgjør i penger for eiendom som kanskje har vært i en slekt eller i en persons eie i mange år. Affeksjonsverdi er ikke noe det gis erstatning for. Når man går videre, som altså Lars Haltbrekken gjør, for han henviser jo til den allemannsretten vi allerede har, og som faktisk lever et godt liv allerede, på vanlig ordinært lovnivå, fremkommer det at det også skal være en håndhevelsesregel. Det finnes også andre særbestemmelser som står til rådighet for lovgiver for å realisere innholdet i lovbestemmelser. Jeg vil bare minne om det. Det fremkommer kanskje av siste setning at håpet er at når det er konflikter, f.eks. arealkonflikter, som kommunepolitikere og andre lever med hver dag, skal dette hensynet nærmest ha forkjørsrett, noe det selvfølgelig vil få hvis man kan påberope seg en grunnlovsbestemmelse. Da griper man inn i det lokale selvstyret. Man kan også gripe inn i privat eiendomsrett, som nå blir stående uten en erstatningsregel, for man forutsetter da en allemannsrett som er en bruksrett for allmennheten, uten erstatning. Hvordan vil man avveie den konkret mot interessene til dem som eier, som har hjemmel, og som da må finne seg i at bruken blir fratatt dem eller blir fortrengt av en bruksrett som det da ikke gis erstatning for? Jeg anerkjenner at det er legale hensyn på begge sider, men det er bedre at vi avveier disse på det lovgivningsnivået som vi kjenner godt, og som også er lettere å forandre hvis man vil justere kursen underveis.