OverStortinget

Dette er et forslag til en ny formulering, et nytt tredje ledd i § 95: «Staten kan ikke legge skatter eller avgifter på rettslig arbeid som utføres i forbindelse med saker som behandles av domstolene.» I forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014 gikk den gamle bestemmelsen om sportler ut – det var nærmest en spørrekonkurranse verdig om man forbandt noe med dette begrepet – men fra 1814 ville man altså ha et forbud mot at det var en direkte betalingsstrøm fra dem som benyttet seg av rettens tjenester, og til f.eks. en dommer, som kunne se inn i øynene på dem som betalte. Det hadde selvfølgelig ikke vært et godt prinsipp for å håndheve retten helt objektivt, uansett om partene lå etter med betalingen eller ikke. Derfor var det nok en riktig bestemmelse i sin tid, ut fra de samfunnsforholdene som var rådende da. Så kan man stille spørsmål om man ikke også kastet barnet ut med badevannet. Det er også et vilkår for endring av Grunnloven at man ikke skal gjøre endringer. En ting er det språklige. Det andre er at man ikke skal gjøre endringer som strider mot den opprinnelige grunnlovens ånd og innhold. Da overså man kanskje, og jeg var i så fall med på det, det ideologiske utgangspunktet, nemlig at man også mente – og har ment hele tiden siden 1814 – at det ikke var helt riktig av staten å tjene penger på en så selvsagt fellestjeneste som rettspleie. Det er jo ingen, i hvert fall ikke normalt utstyrte mennesker, som går til rettssak for sin egen fornøyelses skyld. Den atskiller seg fra andre tjenester man etterspør for å få en bedre tilværelse – hygge seg, reise på ferie, etterspørre servicetjenester osv. De færreste, i hvert fall som private parter, som ender i en rettssal, er jo der fordi de ønsker det. Man kan kanskje si at utviklingen de siste årene har gått mer i retning av – og det har man blitt mer og mer klar over – at når staten vokser og kommunen vokser, kommer også den ytre forvaltning i både stat og kommune, når de har statlige selskaper og etater som i og for seg gjør utmerkede ting på vegne av oss, i rettslige konflikter med det sivile samfunn. Da er det ikke lenger sånn at det blir prosessdrivende hvis en privat part som selv kan bli saksøkt av det offentlige, en offentlig bedrift, får anledning til å overveie om man bare skal føye seg og betale det som står – det er gjerne et betalingskrav, eller i hvert fall andre former for byrdefull innretning – eller om man skal prøve å se om det er en uavhengig instans som så er enig i vedkommende statlige eller kommunale forvaltningsbedrifts syn på rettsreglene. Så kan noen si at vi har jo klageordninger som tar seg av dem som er misfornøyd med forvaltningsavgjørelser. Mange undersøkelser viser at de ofte lever veldig nært og nærmest symbiotisk selv om de sikkert ikke har ønske om det, men de blir ofte etatens forlengede arm, særlig fordi veldig mange klageordninger bare betyr at man går et hakk opp i den samme forvaltningsgren. Da er vi mennesker innrettet slik at vi ubevisst kan la vårt votum falle ut for de menneskene vi skal treffe neste uke og uken deretter, sammenlignet med den parten som kanskje bare er innom en gang i livet for en sak. Så kan man si: Ja, men det gjør jo ikke noe hvis du vinner, for da blir du tilkjent alle saksomkostninger. Ja, det er bare det at alle som begir seg inn i et juridisk uklart rettsområde, nettopp ville endt der fordi de ønsker rettsavklaring. Det er ikke noe som heter at denne saken vinner vi opplagt. Det er kanskje noen advokater som ønsker et oppdrag, som kan si det, men vi vet at det nettopp er for å få en rettsavklaring at man går til retten, og, som sagt, det er ikke alltid man selv er den som tar initiativet. Jeg har hørt innvendinger, som at dette skal være prosessdrivende. Det er i hvert fall ikke riktig når det gjelder de etatene som selv har faste jurister, som ikke behøver å gjøre disse overveielsene som private bedrifter eller enkeltmennesker må gjøre, som risikerer å sitte med hele regningen. Hvis man sier at dette er prosessdrivende, er det fordi man mistenker den private, den ressursmessig underlegne part, å ta mer til gjenmæle mot en sterk, offentlig selvbevisst bedrift eller etat. Jeg synes det er blitt enda klarere for meg gjennom arbeidet med problemstillingen at det ikke bare gjelder det opprinnelige synspunktet at man ikke ønsker at staten skal tjene penger på en så viktig offentlig tjeneste som burde være tilgjengelig for alle. Det er også det at det offentlige er den parten om er helt ufølsom for denne kalkulasjonen – helt ufølsom for hva det koster. Man kan spørre: Hvorfor skal dette inn i Grunnloven? Jo, for dette er et av disse områdene hvor man rent praktisk ser ressursforskjellen mellom den private part og det offentlige, som man møter mer og mer i større sammenhenger, av grunner jeg nevnte innledningsvis. Det er nettopp fordi staten på en måte blir en part som vinner, uansett om den taper. Jeg synes også at veldig mange etater har utviklet en slags glede over ikke å møte borgerne på helt rimelige premisser. Det er ikke lenge siden Stortinget tok opp en sak hvor noen hadde oppdaget, eller de oppdaget for sent, at de hadde brukt det ordinære klageapparatet i kommunen, men kommunen brukte så lang tid at da saken så gikk til domstolene med negativt resultat for den private parten, kunne den prosessfullmektige, kommuneadvokaten, eller den som representerte den offentlige etaten, si at her er foreldelse inntrådt – etter et tidsforbruk som ikke lå til den private parten. Man kan altså som tapende part, av rene byråkratiske prosessuelle innsigelser, f.eks. foreldelse, ha rett i innholdet, men allikevel bli stående med regningen, fordi det alltid er veldig dyktige prosessfullmektige i det offentlige. Det er stor respekt for både kommuneadvokater og andre, og de har ikke noe mandat til å se rimeligheten i hvordan dette systemet fungerer overfor enkeltpersoner. De har beskjed om å vinne mest mulig for kommunen i saken. Det er bare private parter som opptrer rimelig, sånn sett, for de andre vil være regelstyrt. Da opplever personer at selv om alle juristene er enig i at hvis det ikke hadde vært for foreldelse, som skyldtes det offentlige selv, ville man vunnet saken, men fordi man ikke vinner i tide, blir man sittende med regningen. Det er veldig mange villig til å ta risikoen ved, men her kommer 25 pst. bonus til staten, som har forsømt seg, i tillegg. Så staten vinner også når den taper moralsk, og det er det vi har ønsket å gjøre noe med, ved å si at kanskje vi skal ha det prinsippet. Det er ikke lenge siden det ikke var merverdiavgift på tjenester. Det har kommet senere. Husk at også momsen har vært hevet. Så en slik grunnlovsbestemmelse, som verner den private part i rettsprosesser mot den, i noen tilfeller, helt urimelige avgiftsbelastningen, vil selvfølgelig også være et vern mot framtidige økninger av momsen, som vil ha ytterligere vridningseffekt for balanseforholdet mellom den private parten, som betaler av beskattede midler, og motparten, enten det er stat eller kommune, eller et privat firma som kan trekke fra momsen, som ikke har den samme ulempen. Det er likhet for loven i praksis som ligger i begrunnelsen for forslaget.