OverStortinget

Forslaget lyder: «Ingen lover, forskrifter eller vedtak må gripe inn i en borgers frihetssfære dersom inngrepet er uforholdsmessig. Ved vurderingen av hva som er uforholdsmessig, skal det ses hen til den enkeltes ulempe veid opp mot nytten som begrunner inngrepet. Det skal tas i betraktning om inngrepet er egnet, om det er nødvendig, og om det finnes mindre inngripende virkemidler for å oppnå tilsvarende nytte.» I norsk rettsteori har det vært diskutert om vi har et ulovfestet proporsjonalitetsprinsipp av den typen som forslagsstillerne, Morten Wold og jeg, ønsker å få inn i Grunnloven. Vi kan si at den rådende oppfatning i norsk forvaltningsrett, etter noe diskusjon frem og tilbake, er at domstolene ikke stiller metodekrav til hvordan forvaltningen bruker sitt frie skjønn, men nøyer seg med å kontrollere om det er utøvet innenfor lovens rammer. Vi vet at disse rammene kan være svært vidt utformet, og vi vet også fra arbeidet i denne sal at lovene ofte drives frem av særdepartementer og særinteresser som finnes innenfor den mangslungne staten, hvor forestillingene om hvordan inngrepene faktisk virker ute i det virkelige liv, i hverdagen til borgerne, kanskje er noe mer uklare, hvis man i det hele tatt har skjenket det en tanke. Av og til hevdes det fra rettskyndige at det allerede eksisterer et metafysisk prinsipp, et ikke uttalt allment forholdsmessighetsprinsipp, i norsk forvaltningsrett. Det har i og for seg vært argumenter for begge sider, og man har vist til løsrevne enkeltdommer. Et av de nyeste innlegg i den debatten, som etter mitt skjønn avgjør den, er forvaltningslovutvalgets utredning, NOU 2019:5, Ny forvaltningslov. Den er ennå ikke fremmet for Stortinget. Vi er i 2025, og rettferdighetens kvern maler langsomt. Det forhindrer likevel ikke at alle disse gode tankene ligger et eller annet sted og samler støv, men er tilgjengelig for dem som ønsker foreløpig å sette seg inn i tankegangen frem mot det som kan bli lovgivning mot slutten av dette tiåret. Utvalget diskuterer teorien om at det allerede er innebygget et usynlig forholdsmessighetsprinsipp i vår forvaltningsrett, men viser til høyesterettsdommer og konstaterer at det er avvist av Høyesterett. De viser da til to konkrete høyesterettsdommer – Retstidende 2008, side 560, og Retstidende 2011, side 304. Utvalget sier at de svenske og finske forvaltningslovene inneholder et slikt forholdsmessighetsprinsipp. De anfører også at det kan være en fordel, fordi det vil skjerpe kravet til begrunnelsen for et vedtak eller en regulering. Utvalget kommer så til den overraskende konklusjon at Sverige og Finland har forvaltningsdomstoler til overprøving av forvaltningsskjønnet og dermed en annen tradisjon enn vi har i Norge, og at det derfor ikke er «naturlig å innføre i den norske forvaltningsloven den løsningen som er valgt i de svenske og finske lovene». Man har sett bort fra at dette prinsippet er lovfestet i de fleste vesteuropeiske og noen østeuropeiske land, da de fikk nye forfatninger etter historiske hendelser som de har vært igjennom, som alle går ut på å styrke borgernes rettsstilling overfor staten. Etter denne diskusjonen sier man også at Sverige og Finland dessuten har forvaltningsdomstoler, og at det da ikke er så aktuelt for utvalget å foreslå det. Det har imidlertid aldri vært noe premiss for dette forslaget at vi har en forvaltningsdomstol. Det er et kvalitetskrav til alle som skal bruke reglene og utforme reglene, at man tenker igjennom hvordan et inngrep virker på individplan, på borgerplan, for dem som skal innrette seg etter lovgivningen. Forslagsstillerne, Morten Wold og jeg, mener at siden dette er et overordnet regelprinsipp som hører hjemme i Grunnloven, vil det kle den norske Grunnloven og også være konformt, altså i overensstemmelse med EU-direktiv og EU-forordninger, som ofte senere vil bli fortolket ut fra et forholdsmessighetsprinsipp. De som vil si at dette fører til større prosessaktivitet, tar feil, for da vil vi i utgangspunktet ha tatt inn som et vilkår det som allerede er et vilkår i EU-lovgivningen. Slik får man i hvert fall ikke overraskelser dersom dette går videre til de internasjonale håndhevelsesorganene. På bakgrunn av en slik grunnlovsbestemmelse som den vi ønsker, vil det bli utviklet en rettsdogmatikk som sikrer en tverrsektoriell kvalitetskontroll av inngripende lovgivning sett fra den berørte partens perspektiv. I tilknytning til debatten om inngripende tiltak i forbindelse med hastelovgivningen som ble fremmet her i Stortinget under covid-19-epidemien våren 2020, ble det i Stortinget uttrykt verbale forutsetninger om at tiltakene ville være forholdsmessige, men uten at slike ønsker fra lovgivers side var presisert i lovteksten, og uten at Stortinget – det kan jeg også si – hadde noe å lene seg til om hva som ligger nærmere hva forholdsmessighetsprinsippet egentlig innebærer av krav til innhold. Det vil også styrke rettstenkningen på det området og være til hjelp for Stortingets arbeid som lovgiver hvis vi får denne presiseringen i Grunnloven. Jeg vil avslutte med å si at forslaget vil bidra til en innholdsmessig forutgående kvalitetssikring som fører til at det i mindre grad treffes vedtak som virker uforholdsmessige – mange vil si at dette er et synonym for «urimelig», og i hverdagsspråket kan det gå fint – dvs. vedtak som virker urimelige overfor de borgere og juridiske personer som rammes av byrdefulle inngrep. Samtidig vil det bli enklere å bringe inn mothensyn mot inngripende regulering sett fra borgernes perspektiv. Det er særlig den delen av forholdsmessighetsvurderingen som går ut på at det er den aktuelle offentlige instans som har oppgaven med å forsikre seg om at delkravene til forholdsmessighet er oppfylt. Det blir også et lettere grunnlag for å ha klagegrunner hvis man er misfornøyd med et vedtak eller et inngrep som man som privatperson eller i det sivile samfunn mener går for langt.