OverStortinget

Jeg vil også takke utenriksministeren for hans viktige redegjørelse. I går, 9. april 2025, 85 år etter at Norge ble okkupert av nazistregimet, kom åtte pasienter til Norge fra Gaza. De kom hit fordi de ble medisinsk evakuert, og fordi Norge er en del av et internasjonalt helsesamarbeid for å redde liv. De åtte pasientene er alle barn. La meg gjenta: Alle de evakuerte pasientene er barn. Denne medisinske evakueringen er en dråpe i havet i forhold til de enorme skadene som Israels krigføring og okkupasjon har påført det palestinske folk. Helsesystemet i Gaza har kollapset. Fortsatt drepes tusenvis av palestinere, og den siste måneden har israelske myndigheter igjen stengt grensene for å hindre at nødhjelp kommer inn. Bruddene på folkeretten er åpenbare, men likevel har høyresiden her hjemme i Norge startet en debatt om hvorvidt det er strategisk lurt av Norge å bruke så mye tid på folkerettsbruddene i Palestina. De sier at det ikke angår oss, men få land er like avhengig av folkeretten som Norge. Vår fisk, olje og gass er vernet av havretten og FN-pakten. Vår grense mot Russland er forsvart i folkeretten. Det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å støtte Ukrainas forsvarskamp mot Russlands folkerettsstridige angrepskrig, og det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å stanse Israels folkerettsbrudd i Palestina. Høyresiden i Norge tar feil. Det er i vår egeninteresse at vi er en prinsippfast forsvarer av folkeretten, og ikke minst er det i vår interesse å bygge en rettferdig verden på forutsigbarhet og like regler for alle, for som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland en gang sa: Alt henger sammen med alt. Nesten 40 pst. av all humanitær innsats kom fra USA, og da Trump-administrasjonen kuttet den innsatsen, forsvant den omtrent umiddelbart mange steder. Konsekvensene tas av mennesker i krise, på flukt eller i konflikt som er avhengige av nødhjelp. De tar nå de dramatiske konsekvensene. Globale kriser, klimakrise, humanitære katastrofer og millioner av mennesker på flukt krever at vi øker innsatsen for en fredeligere verden. En sånn fredeligere verden oppstår ikke først og fremst med våpen, militærmakt eller tollkrig, men gjennom solidaritet, freds- og forsoningsarbeid og å snakke med alle – både allierte og dem vi ikke deler verdier med. Vi kan ikke gjøre alt for å rette opp i de dramatiske konsekvensene, men vi kan gjøre noe. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen økt den norske innsatsen med 300 mill. kr. I tillegg stiller vi opp i en verden hvor kriser rammer urettferdig. I jordskjelvrammede Myanmar har Norge besluttet å bidra med 30 mill. kr. I Sudan ser vi nå verdens største humanitære krise, og vi reiser til toppmøtet om situasjonen neste uke. Vi fortsetter å jobbe med en varig løsning for saharawienes frihet i Vest-Sahara gjennom FNs organer, og i Syria stiller vi opp med 400 mill. kr til humanitær nødhjelp, vann og medisiner, i håp om en varig og stabil løsning. For arbeiderbevegelsen handler dette om hva solidaritet betyr for oss: ikke veldedighet fra noen rike stater til utviklingsland i sør, men at vi samarbeider for å utjevne forskjeller og for å fordele makt og rikdom i verden. Det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å støtte Ukraina, og det er avgjørende hvis vi skal stanse folkerettsbruddene i Palestina. Framover må vi ta en mer aktiv rolle, for det er gjennom bistand og kamp mot klimaendringer, ulikhet, forskjeller og fattigdom Norge bidrar til å minimere uro og forebygge krig og konflikt. Derfor går økt totalberedskap og trygghet for landet hånd i hånd med arbeidet for en fredelig verden. Etter den nazistiske okkupasjonen av Norge for 85 år siden lovet vi hverandre aldri å glemme. Historien om hvilken verdensorden vi vil leve i, skrives nå. Hvilke verdier valgte vi oss mens verdens sto i brann? Det er spørsmålet vi er nødt til å stille oss.