OverStortinget

Også jeg har lyst til å rose utenriksministerens redegjørelse, for på mange punkter er den god. Det er på de områdene hvor man beskriver verden slik den ser ut fra Norge, og der er vi nokså enige om situasjonsbeskrivelsen. Den er dessverre ikke særlig offensiv med tanke på å oppsøke og presentere dilemmaene som enhver utenriksledelse vil stå i. Jeg kan minne om at Norge nå har et image internasjonalt med å drive med «cherry picking», altså at man forsyner seg av de rettene i buffeten som passer en, og så stiller man ikke opp der det kommer i den minste strid med våre umiddelbare interesser. Norge har nå en regjering som har gitt garantier for at man ikke skal implementere de siste fem EU-direktivene – til og med på en måte der man umyndiggjør Stortinget, ved å si at dette skal gjelde hele neste stortingsperiode. Vi opprettholder også avvik fra EUs sanksjonspakke mot Russland. Det har vært nevnt tidligere i debatten. Det gjelder disse fiskeanløpene, som også er en bekymring for Etterretningstjenesten, for det er ikke bare ansatte på disse fiskefartøyene som slenger rundt i gatene; det er også en innfallsvinkel for etterretningsvirksomhet. Hybridkrig er også omtalt i redegjørelsen, men vi opprettholder et unntak når det gjelder digital formidling over grensen av Russia Today, og vi har fortsatt mange russiske farledsbevis hvor de altså uten å ta inn norsk los kan boltre seg i våre farvann, også med en uklar grense mot etterretning. Jeg vil også si at når utenriksministeren fortjenstfullt sier at krigen i Ukraina har pågått i elleve år, kan man også se på Arbeiderpartiets inkonsistente holdning til Russland i denne perioden. Jeg har selv sittet i utenrikskomiteen og sett hvordan man hele tiden forfektet en nærmest dualistisk tilnærming overfor Russland, med de samme makthaverne som nå driver denne krigen. Vi skulle berolige og avskrekke. Denne perioden kunne av og til svare til betegnelsen «logre for Lavrov». Det var som om Norge hadde en egen kompetanse til å håndtere Russland, mens man, de siste årene i hvert fall, er blitt kvitt denne naiviteten. Det er en glede å høre. Men noen konsistent utenrikspolitisk ledelse har Arbeiderpartiet ikke stått for.