OverStortinget

Jeg har merket meg at det er en samstemmig tilfredshet med loven, rettsutviklingen og forvaltningsutviklingen vi har hatt på bakgrunn av den markaloven vi har hatt i 16 år. I motsetning til da markaloven kom i sin tid, har vi nå den fordelen at det er en innarbeidet forvaltningspraksis som har utviklet seg, med et akseptabelt konflikt- og avveiningsnivå. Når jeg hører på representanten for Miljøpartiet De Grønne, representanten Bastholm, må jeg stille meg selv spørsmålet om det langsiktige målet til Miljøpartiet De Grønne egentlig er å presse ut både jordbruk og skogbruk, som om de var nærmest naturfiendtlige virksomheter. Hele tankegangen bak markaloven er jo en fredelig sameksistens der friluftsinteressene er det klart dominerende på grunn av arealbruken, og der det også gis anledning til å ha økonomisk aktivitet knyttet til skogbruk og jordbruk. Vi leser for tiden klimameldingen. Skogbruket skal f.eks. også bidra til opptak av CO2 ved nyplanting, og ved at vi avvirker noe og binder opp CO2 i materialer som anvendes over lang tid. Miljøpartiet De Grønne må få lov til å redegjøre nærmere for om de virkelig er i en så ideell posisjon at målet deres er å presse ut de velkjente, tradisjonsrike aktivitetene jordbruk og skogbruk. Jeg vil også legge inn et lite ord for det man vil åpne for når det gjelder lokalmiljøene. Det bor jo mennesker i dette området som politikerne har sagt skal være nærmest inngrepsfritt, med mindre det er spesielt tillatt. Er man virkelig så katolsk – mer enn paven – at man ikke vil tillate ombygging og mindre utvidelser av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger? Hvordan forklarer man befolkningen i Sørkedalen og Maridalen at man ikke vil tillate begrenset, spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse, nettopp for å ta vare på det som er av lokalmiljøet der? Hvis verneinteressene blir for ideelle og man går for langt, kommer det til å undergrave den folkelige forståelsen og oppslutningen om disse tiltakene.