OverStortinget

Plikten til å fratre ved en særaldersgrense på 60 år har i realiteten vært en tvungen avskjed. Fjerningen av plikten til å fratre ved 60 år er godt begrunnet, men svært mange av høringsinstansene er kritiske, og det med god grunn. Også Forsvarsdepartementet mener at lovendringen vil forrykke aldersbalansen og «forsterke risikoen for at en økende andel av Forsvarets militært tilsatte ikke vil være helsemessig og fysisk skikket til å oppfylle kravene til stilling», og at en slik utvikling vil kunne få vesentlig negativ betydning for evnen til å løse oppdrag. Det sier Forsvarsdepartementet, som også foreslår denne lovendringen. Flere av høringsinstansene påpeker også den økte risikoen for at vi får en personellstruktur som ikke ivaretar operative krav over tid. Forsvaret skiller seg fra andre organisasjoner. Militære lederstillinger krever profesjonskompetanse som utvikles internt i Forsvaret. Det vil være en risiko for at kvalifikasjonsstillinger på alle nivåer kan blokkeres av eldre personell, og/eller at vi får topptunge staber med offiserer som er gått ut på operativ dato, for å si det slik. Begrensningene i årsverksrammene har allerede i dag ført til reduserte muligheter til å rekruttere og utdanne yngre befal. Utfordringen nå framover blir å matche kompetansen med Forsvarets faktiske behov. Vi vet at tilgang på erfarent personell er nødvendig for å kunne gjennomføre den omfattende langtidsplanen. I sum trenger forsvarssjefen nye personalpolitiske virkemidler for å kunne gjennomføre denne personellomorganiseringen som nå Stortinget vedtar. Det er ikke ønskelig at vi står i en situasjon der det er få søknader til avdelingssjefsstillinger og stabsstillinger i operative avdelinger, mens vi ser at stabene vokser. Det er en fare for at vi kan få topptunge staber med eldre offiserer ved den reformen som nå gjennomføres. Alt i alt er den godt begrunnet, ulike forhold veid mot hverandre, men dette er absolutt et forhold forsvarsministeren bør være obs på.