OverStortinget

Det har blitt påpekt fra flere at denne saken har blitt løftet og diskutert i Stortinget mange ganger, og den blir stort sett alltid fremmet av enten Senterpartiet eller Fremskrittspartiet – alltid når de er i opposisjon, aldri når de er i regjering. Det er et eller annet litt pussig med dette, for det må jo bety at man ser det på en annen måte når man sitter i regjering. Fremskrittspartiet, som satt i regjering i seks år, og til og med bestyrte Arbeidsdepartementet i en periode, så jo den gangen at det var mye mer krevende å endre dette enn det de selvfølgelig ser i opposisjon. Det har blitt sagt om og om igjen at det må lønne seg mer å jobbe. Jeg er helt enig. Det er jo hele poenget med pensjonsreformen. Det var hele poenget med omleggingen fra bruttoordning til at man alltid skulle få mer gevinst igjen for å stå lenger i jobb. Det er det systemet vi har nå, takket være at vi har en pensjonsreform, og de som er mest opptatt av å etterlyse det prinsippet, er de som er mest mot pensjonsreformen. Så det er et eller annet veldig inkonsekvent med denne debatten. Så ble det stilt spørsmål ved om det kan være slik at Stortinget liksom ikke har skjønt hva de gjorde. Kan det hende at ingen forsto det, og at vi derfor må løse dette problemet? Det ble veldig tydelig kommunisert hva som var resultatet av den enigheten som ble mellom partene. Det ble kommunisert fra partene selv, som jeg sa i mitt første innlegg. Unio sendte til og med ut en pressemelding, hvor de presiserte at det var dette de hadde prioritert. I saken la Fremskrittspartiet inn en merknad og et forslag om å ikke gjøre det fordi dette ville bli konsekvensen, men resten av pensjonsforlikspartnerne, som Fremskrittspartiet ikke var en del av, vi respekterte den enigheten som partene faktisk hadde kommet frem til, og derfor ble ikke det vedtatt. Men dette kom jo helt tydelig frem. Derfor er det ganske viktig at vi også kan stå for de beslutningene som ble tatt, den respekten man da hadde for det som partene prioriterte – mot rådet fra den daværende, sittende regjering, og egentlig også mot rådet fra Stortinget. Hvis man nå skal etterbetale til dem som opplever at de har mistet tjenestepensjon – og da må jeg bare si at det er jo tjenestepensjon man hele tiden snakker om her, summen er 66 pst., men spørsmålet er hvilken boks man tar pengene fra – vil vi veldig fort få et nytt representantforslag til Stortinget, og det er da de som faktisk satte seg inn i reglene, de som enten sluttet å jobbe eller lot være å ta ut folketrygden mens de var i jobb, og som dermed har gått glipp av penger, som de nå kompenseres for, i den andre enden. Derfor er det ikke bare å knipse med fingrene og kompensere noen. Da vil det også bli spørsmål i den andre enden. Mitt poeng er ikke å være veldig formalistisk på dette, og det er langt tilbake i tid, men vi må faktisk også stå for de beslutningene som er tatt, og som er gjort i samråd med partene. Jeg forstår at dette oppleves som inkonsekvent sammenlignet med den pensjonsreformen som er vedtatt. Det er derfor jeg er veldig for pensjonsreformen, og jeg syntes det var en gal beslutning i 2009, men den ble tatt, og derfor bør vi respektere den.