OverStortinget

Det er grunn til å glede seg over at det er oppnådd enighet om klimamålene, men man behøver ikke å ha vært lenge i politikken for å innse at det er når vi kommer over på det konkrete virkemiddelplanet, at man ser hvilke konflikter som kan ligge der selv om man har en overordnet enighet. Nye, økte klimaavgifter vil automatisk gi inntekter til staten i et stort omfang. Dette vil skyldes et hovedvirkemiddel, nemlig en gradvis opptrapping av CO2-avgiften. CO2-avgiften har den fordelen at den er blind – den går på tvers av alle sektorer. Den presser frem innovative løsninger i alle bransjer. Men det betyr også at man øker prisen på mange produkter og aktiviteter. Tankegangen er som sagt god, for det betyr at når det gjelder de tjenester og produkter som omsettes i et marked, belønnes i større grad de som sløser mindre, eller man avstår fra å kjøpe. Eventuelt rettes etterspørselen mot produkter med et lavere klimaavtrykk. Så langt er dette utmerket. Man bruker til og med markedsøkonomien i en slik grad at det vekker stor glede – hos dem som har brukt halve livet på å bekjempe nettopp markedsøkonomien. Det er likevel noen forutsetninger som må være på plass for at dette systemet skal fungere. Det er at omstillingen ikke er likt fordelt. En stor offentlig sektor har ikke de samme insitamentene for å omstille seg. Vi snakker ofte – dette gjelder både stat og kommune – om de facto monopolbedrifter. For tiden har landet også en politisk ledelse som gjør et stort poeng av nettopp å holde ute private ideer og private patenter og dem som har ideer om hvordan offentlige tjenester og produkter kunne vært levert bedre. Den samlede fordyrelsen av varer og tjenester som borgerne må betale, har potensial til å gi inntrykk av at alt blir dyrere uten at bruksverdien for den enkelte har økt. I et demokrati vil et avgiftsregime som oppleves å redusere kjøpekraft og levestandard, gi politiske tilbakeslag som kan få politiske følger. Tilslutningen til å betale for klimaomstillingen kan smuldre bort. Derfor er det viktig at klimaavgiftene blir tilbakeført – ikke krone for krone til den enkelte som skal betale for sin forurensning, men at man har en aktiv avgifts- og skattelettelsespolitikk som ikke gjør staten rikere når vi bekjemper klimaavtrykkene, men som gjør at det er den enkelte som høster fordelene av å opptre klimaansvarlig.