OverStortinget

Vi har snakket en del om representantforslag, men jeg tegnet meg av en annen grunn. Det var på grunn av representanten Ojala, som jeg synes er en meget sympatisk representant, og som minner oss om de mulighetene som er også utenom det etablerte partisystemet for å nå frem og bli respektert. Hun sa imidlertid noe om helseforetaksmodellen som er i ferd med å feste seg som nærmest allmenn kunnskap om rollefordelingen mellom storting, statsråd og helseforetak når det gjelder ansvarsforhold, og som er skadelig. Man kan nemlig ikke bruke, hvis Stortinget skulle ønske det, helseforetaksmodellen som en begrunnelse for ansvarsfraskrivelse under henvisning til at dette er fullmakter som Stortinget har gitt fra seg med endelig virkning. Det er en utbredt oppfatning, men ikke desto mindre en feiloppfatning. Det henvises ofte til helseforetaksmodellen, som er 24 år i år – den kom i 2001. I 2012 fremmet den daværende Arbeiderparti-regjeringen en lovproposisjon for Stortinget som presiserte at Stortinget kan treffe vedtak om enhver disposisjon i ethvert helseforetak, også i de regionale helseforetakene. Det er også logisk, for statsråden er jo foretaksmøtet i egen person, akkurat som vi har 100 pst. eide aksjeselskaper hvor statsråden er generalforsamling. Det er parallellen der. I motsetning til blandede aksjeselskaper, hvor man må ta hensyn til private investorer, er helseforetakene 100 pst. statsforetak, og dermed ligger de i styringslinjen for statsråden, og også potensielt i styringslinjen for Stortinget. Jeg mener at en av de tingene Stortinget – antakelig det neste stortinget – kommer til å diskutere, er alle de rapportene man har fått fra Riksrevisjonen. De kommer jo stykkevis og delt – det kan være om IT-systemer, det kan være om utbygging som ikke har gått slik den skulle – og når det summeres opp, må Stortinget til slutt spørre seg selv om helseforetaksreformen og organiseringsformen er så hellig som man tror. Dette er bare ment som en forklaring, eller som et ønske om å forebygge en forestilling om at helseforetaksmodellen er et område hvor Stortinget ikke kan gripe inn, og dermed betyr det at Stortinget er ansvarlig. Stortinget kan også godt bli minnet om et annet område: Det er ikke er lenge siden Stortinget nærmest hadde som en sommerføljetong at man ønsket potensielt å gripe inn i en ansettelse som var gjort av Norges Banks hovedstyre. Der er realitetene helt annerledes, for der har Stortinget med vitende og vilje i sentralbankloven organisert Norges Bank som landets sentralbank utenfor Stortingets styringslinje. Hvis man skal saksøke Norges Bank for noe, må man altså ikke saksøke staten, men Norges Bank som egen juridisk person. Ikke desto mindre var det en stor folkelig sommerunderholdning etter at Stortinget hadde gått fra hverandre, at det likevel var enkelte representanter i den daværende finanskomiteen som stadig hadde synspunkter på personalpolitikken, som jo vitterlig lå til hovedstyret. Stortinget kan stadig forbedre seg når det gjelder å tenke: Hva er det man har ansvaret for, hva er prerogativene, altså regjeringens enekompetanseområde? Med klare rollefordelinger blir vi også dyktigere på de feltene vi skal dekke, slik at Stortinget blir mer effektivt i den delen av makttrekanten Stortinget skal utfylle.