OverStortinget

En stor takk for anledningen til å holde en redegjørelse om nordisk samarbeid. Da jeg for to år siden holdt min første redegjørelse, hadde Russland noen uker tidligere invadert Ukraina, og vi var akkurat kommet ut av pandemien. Nå, drøye to år etterpå, er hele Norden samlet i NATO. Samarbeid om beredskaps- og krisehåndtering har fått en ny giv, og vi arbeider med å etablere militære transportkorridorer gjennom de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. Et integrert Norden handler om å gjøre oss tryggere, men det handler også om at vi kan utrette mer sammen enn hver for oss. Et integrert Norden skal bidra til vekst, næringsutvikling, arbeidsplasser og bosetting. Etter snart tre år som nordisk samarbeidsminister er jeg mer enn noen gang overbevist om at de nordiske landene står i en særstilling for å utvikle gode løsninger sammen. Vi har et godt fundament i form av rik tilgang på naturressurser, sterke velferdssamfunn, høy utdanning og ikke minst høy tillit. Likevel: Skal Norden utnytte dette strategiske fortrinnet til fulle, må vi prioritere det. Det fordrer at vi tar tak i de små og store sakene som setter begrensinger for et mer integrert Norden. Vi må være villige til å søke felles løsninger også når det betyr endringer i vårt eget system. Hvis vi klarer å utnytte våre felles fortrinn, kan vi også bidra til gode løsninger i de store omstillingene Europa og verden står midt i. En av mine hjertesaker er arbeidet med å fremme nordisk mobilitet og bygge ned grensehindre. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi et tettere integrert Norden ikke er mulig om vi ikke klarer å få offentlige registre mellom landene til å snakke sammen digitalt, eller om byråkrati og ulikt regelverk på hver side av grensen setter stopper for at vi kan ta oss arbeid på den andre siden av grensen. I august besøkte den svenske samarbeidsministeren og jeg Morokulien på grensen mellom Eidskog i Norge og Eda i Sverige. Der fikk vi høre fra næringsliv og lokale myndigheter hvordan nasjonale lover og regler vanskeliggjør nordisk integrasjon. I grensestrøkene er Norge og Sverige ett arbeidsmarked, men ulikt nasjonalt regelverk er til hinder for store og små bedrifter som ønsker å utnytte dette felles markedet. Faktum er at næringslivet på begge sider av grensen sliter med å rekruttere kompetent arbeidskraft. Dette gjelder alle grensesamfunn fra sør til nord, også i de samiske områdene. Byråkrati og usikkerhet om skatt gjør at arbeidstakere kvier seg for å ta arbeid på den andre siden av grensen. Fortsatt er det slik at en rørlegger utdannet i Sverige ikke kan ta seg jobb i Norge, fordi hennes utdanning ikke automatisk godkjennes her. Det er forskjeller i byggeregler mellom nordiske land, noe som kan påvirke nordiske bygg- og anleggsbedrifter når de opererer i et større marked. Summen av mange hindre setter en stopper for ambisjonene våre. Derfor er jeg glad for at det er bred nordisk enighet om å styrke grensehinderarbeidet i tiden framover. Under det svenske formannskapet er det gjennomført en evaluering av alle sider ved grensehinderarbeidet. Fra 2025 opprettes et nytt program som skal sikre bedre samordning og målretting av dette arbeidet. Grensehinderrådet vil fortsatt ha en viktig uavhengig rolle som pådriver og ombudsmann. Rådet har de siste årene konsentrert arbeidet om færre, men større saker. Jeg vil særlig løfte fram rapporten Arbeid på tvers av Norden. Denne har satt søkelys på forenkling av skatteregler med fokus på mobilitet. Det foregår et arbeid i OECD med å forenkle skatteavtaleløsninger for arbeidskraftmobilitet, noe alle de nordiske landene deltar i. La det være sagt: Mange grensehindre er løst, men de som står igjen, er veldig krevende å løse, og det fordrer at vi prioriterer dem – også nasjonalt. I Hurdalsplattformen satte regjeringen som mål å utvide og fordype det nordiske samarbeidet innen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Lite visste vi da at vi skulle gå inn i en ny epoke i nordisk forsvarssamarbeid, med finsk og svensk NATO-medlemskap. Med felles alliansetilhørighet kommer også ansvaret og ambisjonene om å samarbeide tettere på tvers av våre landegrenser. Det eksisterende samarbeidet har vært spesielt godt innen luftområdet, men vi må nå kunne samarbeide sømløst innen alle områder som muliggjør forsvar og avskrekking av alliansens territorium. De nordiske forsvarsministerne undertegnet i april en ny NORDEFCO-visjon, som tar høyde for denne utviklingen. NATO er nå rammen for det nordiske forsvarssamarbeidet. Et konkret eksempel på dette er NATOs felles forsvarsplanleggingsprosess, som danner grunnlaget for vurderinger av langsiktige samarbeidsformer, også i en nordisk sammenheng. Et samlet Norden i NATO gir helt nye muligheter for tettere integrasjon på kort sikt og i bredden av områder. I dag pågår det samarbeid innenfor bl.a. luft, land, logistikk, utdanning, øving og trening. Under øvelsen Nordic Response 2024 ble det øvet på dette. Øvelsen ga nyttige erfaringer knyttet til det nordiske totalforsvarssamarbeidet. Slike øvelser bidrar til å identifisere både det som fungerer bra, og også det vi må endre og samarbeide tettere om. Krigen i Ukraina har endret det sikkerhetspolitiske landskapet. Som utenriksministeren påpeker, blir de strategiske forbindelsene mellom nordområdene og østersjøområdet enda viktigere. Det, sammen med svensk og finsk NATO-medlemskap, knytter nå Norden og Baltikum enda tettere sammen. La meg her trekke fram det uformelle N5- og NB8-samarbeidet, som er preget av høy tillit og fortrolighet. Verdien av den sikkerhetspolitiske dialogen med våre nordiske og baltiske naboer er betydelig. La meg også nevne at Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har fått store konsekvenser for samarbeidet i nord. Den regionale samarbeidsstrukturen i Barentsregionen ble etablert i en helt annen tid, da Russland var en del av samarbeidet. Nå må vi, sammen med Sverige og Finland, på både regionalt og nasjonalt nivå, se på mulige områder nord i Norden der vi har gjensidig interesse av videre samarbeid på tvers av grensene våre. Som jeg innledet med, skjer det mye på beredskapsområdet. La meg gi et par eksempler: Justis- og beredskapsministeren leder i år Norges formannskap i Haga-samarbeidet. Norske prioriteringer er bl.a. nordisk sivilt samarbeid, vertslandsstøtte og tettere samarbeid mellom Haga og NORDEFCO. Innenfor Haga-samarbeidet har Norge tatt et initiativ til kartlegging av de mest sentrale aktørene som ivaretar vertslandsstøtte i de nordiske landene. Kartleggingen skal synliggjøre ansvar, roller og myndighet knyttet til mottak av allierte innenfor Norden. Kartleggingen vil bidra til å styrke det nordiske sivil-militære forsvaret, og det er også i tråd med forventningene til vertslandsstøtte som NATO har arbeidet med det siste året. Det foregår nå utstrakt informasjonsutveksling og erfaringsdeling om konsekvenser av NATO-medlemskap på sivil side, særlig med svenske myndigheter og akademia. I desember vil Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, være vertskap for det nordiske sjefskurset i samfunnssikkerhet og beredskap. Nød- og beredskapsetatenes behov er sammenfallende på tvers av landegrenser og godt egnet for samarbeid. Grenseoverskridende kommunikasjon og operasjonell mobilitet over landegrensene er spesielt for det nordiske samarbeidet og skal videreføres i det nye bredbåndsnødnettet. Dette vil også være et viktig element i vertslandsstøtten og det nordiske totalforsvaret. De nordiske landenes sivile krisehåndteringsorganisasjoner samarbeider også tett. I Norge er dette krisestøtteenheten hvor sivilt situasjonssenter er plassert. Det gjennomføres årlige møter mellom de nordiske krisehåndteringsorganisasjonene for å dele erfaringer. Et område det er viktig å videreutvikle, er forsyningssikkerheten. Norge har en bilateral forsyningsberedskapsavtale med Finland. Den omhandler bl.a. å avstå fra bruk av unntaksbestemmelser i EØS-regelverket, slik at vare- og tjenestebyttet kan fortsette også i krigs- og krisesituasjoner. Denne avtalen utgår i 2025, og landene har siden i vår hatt dialog om oppdatering og videreføring. Et langsiktig mål er å utvide den norsk-finske avtalen til å omfatte alle de nordiske landene. Norge har i forskjellige nordiske sammenhenger gitt uttrykk for at det er viktig å få en slik fellesnordisk avtale på plass. La meg legge til at krigen i Ukraina også har ført til økt nordisk samarbeid om felles matvareberedskap og robust og bærekraftig matproduksjon. På møtet i Karlstad i juni undertegnet ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, matvarer og skogbruk en erklæring om beredskap innen forsyningssikkerhet og skog. Ministrene vil bl.a. arbeide for robuste logistikkjeder, utarbeide sårbarhetsanalyser for fiske og akvakultur og styrke kriseberedskapen innen jordbruk og skogbruk. Erklæringen er en viktig politisk veiviser fordi den går på tvers av sektorer og land. I lys av pandemien og den sikkerhetspolitiske situasjonen har vi prioritert opp arbeidet med helseberedskap. Den nordiske helseberedskapsgruppen, et samarbeid som er regulert i den nordiske helseberedskapsavtalen, bidrar til å styrke det nordiske samarbeidet om helseberedskap. Regjeringen la i november 2023 fram en stortingsmelding om helseberedskap – den første i sitt slag. Her slår vi fast at internasjonalt samarbeid er helt sentralt for å lykkes. Visjon 2030 er vårt felles veikart for det nordiske samarbeidet. Vi er nå i ferd med å legge planene for den siste perioden av denne visjonen. La meg i den forbindelse få lov til å takke Nordisk råd for veldig god dialog underveis i arbeidet. For å kunne gjennomføre de mange aktivitetene og målsettingene i det nordiske samarbeidet er vi avhengig av god styring og godt planverk – også i Nordisk ministerråd. Dette året har de ulike sektorene i Nordisk ministerråd arbeidet grundig og målrettet med samarbeidsprogrammer for den neste perioden. Samtidig har det vært jobbet godt med de mange pågående aktivitetene. La meg gi noen eksempler på hva vi sammen har fått til de siste p