OverStortinget

Først av alt: Takk til interpellanten for å løfte et ekstremt viktig tema for oss som jobber med utdanningspolitikk, og ikke minst for alle andre. Lærerutdanningene er på en måte mor til alle andre utdanninger. De som går på våre lærerskoler, skal møte våre barn og gi dem mulighet og lyst til å ta utdanning videre. Derfor er lærerutdanningene helt avgjørende for hvordan vi lykkes med å få riktig og nok kompetanse i Norge, og for hvordan enkeltmennesker, uavhengig av hvem som er deres foreldre, skal få mulighet til å lykkes med skolehverdagen sin. Det er et stort behov for flere kvalifiserte lærere, både i barnehager og i skoler, og vi ser at det særlig i nord kan være et stort utfordringsbilde. Regjeringen leverer på mye av dette, som også statsråden viste til i stad. Det handler om å kvalifisere flere lærere. Det handler om hvordan vi skal styrke – og faktisk styrker – det nasjonale rekrutteringsarbeidet for å få flere søkere, om hvordan vi legger til rette for at de som har startet opp på utdanning, men ikke fullført, kan komme i gang igjen med utdanningen sin, og om hvordan vi kan tiltrekke oss folk som har vært lærere, slik som undertegnede, og få dem til å gå tilbake til læreryrket. Også mangfold er viktig når vi skal diskutere rekruttering til lærerutdanningene, og jeg vil trekke fram ett prosjekt som har gjort i hvert fall meg nysgjerrig og gitt meg tro på at ting kan lykkes, og det er «Hvor er mine brødre»-prosjektet, som Oslomet har igangsatt på Holmlia. Der jobbes det systematisk med å klare å rekruttere mangfoldig til barnehagelærer- og læreryrket, men også til andre omsorgsyrker. Det er et godt og viktig prosjekt og en type prosjekt vi trenger mer av. Jeg vil gi honnør til institusjonene, som selv tar initiativ for å lykkes med det vi alle ønsker at vi skal lykkes med. Holmlia-prosjektet er godt fordi det også inkluderer mangfoldet på en god måte, men ikke minst løfter det muligheten for at flere menn med innvandrerbakgrunn kan søke seg til lærerutdanningene. Det er et viktig prosjekt, og det er en type prosjekt vi trenger mer av fra institusjoner som har områder som Holmlia i bakgården sin. Jeg vil løfte det interpellanten sa, som er veldig viktig, og det handler om den viktigste rekrutteringsarenaen til læreryrket. Det er klasserommet. Vi har alle erfaringer med ulike typer lærere fra vår egen utdanning. Noen har liksom festet seg i oss som gode lærere, andre som ikke så gode lærere. De gode lærerne og det å oppleve et trygt og godt klasserom kan være med og rekruttere. Derfor handler dette også mye om arbeidslivet, ikke bare institusjonene. Det er jo en annen debatt enn den vi har i dag, men hvordan det oppleves å være lærer, hvilke oppgaver lærerne har i klasserommet, hvordan vi må jobbe systematisk for å gjøre hverdagen god for læreren, tror jeg er et av de beste rekrutteringstiltakene for å få flere til å søke lærerutdanning. Så til den store debatten, som handler om å senke nivåkravene: En del institusjoner har søkt om det og fått dispensasjon. Jeg er også godt kjent med noen som ikke gjør det, for de trenger flere muskler for å møte den elevgruppen. Men jeg vil dra fram et lite eksempel, nemlig en god venninne av meg, og tidligere lærerkollega, som ikke var så veldig god i matematikk. Hun trodde hun hadde kjempeproblem med det, og kom inn på lærerskolen i et rom der det ikke var krav om matte. Unn-Ragnhild heter hun – jeg har spurt om å få lov til å nevne navnet hennes. Hun hadde en svak treer i matematikk på videregående skole, men tok 30 vekttall i matematikk og fikk gode resultater da hun gikk på lærerskolen. Hun har etterpå tatt videreutdanning i matematikk og har nå 60 studiepoeng, og hun er en drivende dyktig mattelærer, med gode tilbakemeldinger fra både elever og foresatte. Det handler også om modning, og det handler om hvordan institusjonen møter studenter på ulikt nivå fra videregående skole. Man kan faktisk bli en heidundrende god mattelærer, til tross for at man kanskje ikke lyktes med det da man gikk på videregående skole.