OverStortinget

Jeg er utrolig glad for at vi nå møtes i denne sal for å debattere innholdet og retningen i Norges utviklingspolitikk. Det har vært flere år uten en utviklingspolitisk redegjørelse, og jeg setter pris på at denne sal ønsket denne debatten. Jeg vil takke for gode og substansielle innlegg. Allikevel må jeg si at jeg får et inntrykk av at deler av opposisjonen har glemt at vi faktisk befinner oss i en veldig annerledes og ny tid, en tid hvor bistandsbudsjettet ikke automatisk øker år for år, og en tid hvor 11 mrd. kr av budsjettet går til følgene av Ukraina-krigen. Det betyr at denne regjeringen må prioritere på en annen måte enn det tidligere regjeringer var nødt til. Det er ikke gitt at de tematiske prioriteringene skal være de samme i 2024 som de var i 2020. Det har vært noen turbulente år i bistanden, og det er derfor vi trenger denne debatten og også å komme oss forbi debatten som handler om størrelsen på enkeltposter. Representanten Søreide etterlyste oppfølging av Sending-rapporten – det var flere representanter som var inne på det. Jeg er uenig i beskrivelsen av at den ble lagt i en skuff i departementet. Det stemmer ikke. Både ideen om investeringsrammeverk, som ble nevnt, mekanismer for mobilisering av privat kapital og flere andre innspill som kom i rapporten, følges opp i Norad og i Utenriksdepartementet. Dessverre var det et av forslagene i Sending-rapporten som fikk mest oppmerksomhet – uovertruffent mest oppmerksomhet – i den offentlige debatten. Det var et forslag om et skille mellom såkalte globale fellesgoder og tradisjonell bistand. Det er et grep jeg hyller intensjonen bak, men som jeg mener at Norge ikke skal gå videre med unilateralt. Vi bidrar imidlertid til å løfte denne debatten internasjonalt. Jeg har forsøkt å redegjøre for regjeringens hovedprioriteringer i utviklingspolitikken. Det er, som dere vet, matsikkerhet, klima, helse og kampen mot ulikhet. De var grundig beskrevet i Hurdalsplattformen, og det er prioriteringer denne regjeringen og jeg har fulgt opp. Jeg forstår at flere i denne sal hadde og har andre prioriteringer i utviklingspolitikken, men la meg gjenta hvorfor vi prioriterer som vi gjør. Matsikkerhetssatsingen svarer ut et stort og økende behov i en verden som opplever stadig mer sult. Jeg vil minne om at det første bærekraftsmålet som begynte å gå i feil retning, var bærekraftsmål 2, om kampen mot sult. Det var det aller første som begynte å gå i negativ retning, allerede fra 2014, men den forrige regjeringen responderte overhodet ikke på det. Tvert imot fastholder de fortsatt sine overskrifter. Jeg mener det er uheldig at vi skal stå i denne sal og sette viktige og riktige mål opp mot hverandre, men faktum er at vi må prioritere, og verden har endret seg. Det er også et hovedelement i regjeringens strategi å forene klima- og utviklingspolitikken. Klimatilpasset landbruk og klimatilpassing generelt er et effektivt tiltak som også etterlyses av svært mange av de fattigste landene i verden. Jeg vet at mange i denne sal er opptatt av migrasjon. Jeg mener at hvis vi klarer å hjelpe f.eks. det afrikanske kontinent til å produsere mer mat til egen befolkning, er det sannsynligvis et viktig bidrag for å stagge den tendensen vi ser i dag. Det samme gjelder vår satsing på tilgang til ren energi, som sikrer mat, energi, arbeidsplasser og sikkerhet, og som gjør at folk blir boende i sine lokalsamfunn. I redegjørelsen min snakket jeg om hvordan utviklingspolitikken ikke er veldedighet. Vi skal være der med humanitær bistand for å lindre lidelser, men aller viktigst er det å bygge opp stater til det punktet hvor de ikke lenger trenger å motta bistand. Nå vet og ser vi at katastrofene har blitt mer komplekse, mer langvarige og sammensatte. Plasterlappløsninger fungerer ikke lenger. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes ofte av langvarig konflikt, og vi må derfor jobbe mye mer helhetlig og mye mer med forebygging, også i våre humanitære innsatser. Verden opplever økende forskjeller. Det ble også nevnt i debatten. Dette handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024, men dessverre blir det stadig mer aktuelt. Utviklingen går raskt feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seierne som er oppnådd gjennom de siste tiårene, men som nå går en uviss framtid i møte. Norge kommer til å gå i bresjen for SRHR og kvinners rettigheter i tiden framover. Flere av representantene er opptatt av at Norge skal være en forutsigbar og pålitelig partner i utviklingspolitikken. Det er viktig, og det er denne regjeringen veldig enig i. Dette gjelder f.eks. innsatsen vår på global helse. Norsk innsats til global helse er på omtrent 4 mrd. kr i året. Det er en av våre aller største prioriteringer. Jeg vil understreke at dette handler om langt mer enn finansiell bistand til f.eks. pandemibekjempelse eller helsesystemer. Vi er også i førersetet normativt. Vi har vært det over tid, vi fortsetter å være det. Norge sto bl.a. sentralt i arbeidet med Lusaka-agendaen, som nettopp handler om å styrke de nasjonale helsesystemene. Vi vet at internasjonal innsats i f.eks. vaksinearbeid må kombineres med bygging av robuste helsesystemer på landnivå for faktisk å kunne gjøre jobben på bakken. Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at landene selv settes i stand til å finansiere egen velferd. Derfor er arbeidet med en internasjonal skattekonvensjon høyt prioritert av regjeringen. Norge har akslet en lederrolle. Vi ønsker å være en brobygger i arbeidet med en rammekonvensjon om skatt. Helt til slutt vil jeg gjenta det jeg sa i min redegjørelse om hvordan utviklingspolitikken har blitt en del av sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken på en annen måte enn for noen år siden. Det handler ikke bare om Ukrainas inntreden i budsjettet, det handler også om våre målsettinger. Norsk utviklingspolitikk må ta innover seg den virkeligheten vi lever i. Det handler om å kombinere tradisjonell bistand med en aktiv utviklings- og utenrikspolitikk og ikke minst et diplomati som underbygger det arbeidet vi gjør. Jeg er stolt over den rollen Norge har spilt og fortsatt spiller i denne sammenheng.