OverStortinget

Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt og nedfelt i Svalbardtraktaten. Slik har det vært siden 14. august 1925, da Svalbardtraktaten trådte i kraft. Fra samme dag ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av kongeriket Norge. Enhver fremmed militær aktivitet på Svalbard, uten norsk samtykke, er forbudt og ville innebære en grov suverenitetskrenkelse. Spørsmålet om hvorvidt en militær aggresjon som er rettet mot Svalbard, vil omfattes av NATOs artikkel 5, kommer tidvis opp i den sikkerhetspolitiske debatten. Tidligere forsvarsminister i USA, James Mattis, ble konfrontert med dette spørsmålet under Army Summit for en del år siden, og da svarte han: For USA er det ingen forskjell på Svalbard og Oslo. Det var betryggende å høre. Sett i lys av Svalbards beliggenhet og nordområdenes strategiske betydning er de sikkerhetspolitiske aspektene viet liten oppmerksomhet i svalbardmeldingen. Kina definerer seg som en «nær-arktisk-stat», og den kinesiske forskningsaktiviteten på øygruppen er økende. Et søk på ordet «Kina» i svalbardmeldingen gir faktisk null treff. Beijing lanserte i 2017 den polare silkeveien, med russisk støtte. Kina forsøker å bli anerkjent som en sentral aktør i polarområdene. Det er Russland som er Kinas brohode i nord. I en felleserklæring like før den russiske invasjonen av Ukraina ble mulighetene for samarbeid i Arktis presisert. Sett i lys av at Russland og Kina beskriver forholdet som grenseløst, er det grunn til å være på vakt mot Kinas gjøren og laden i Arktis. Svalbards natur er lettere tilgjengelig enn noe annet høyarktisk område. Ferdselen har spredt seg til stadig nye områder, med økt belastning på denne unike og sårbare naturen. Dette er forhold som utfordrer svalbardmiljølovens formål om å opprettholde et tilnærmet uendret naturmiljø. Det må vurderes om dagens vernebestemmelser er tilstrekkelige for å håndtere konsekvensene av klimaendringer og økt aktivitet framover. Begrensningene i cruisetrafikken er riktige og nødvendige. Det er ikke bare naturen som er sårbar på Svalbard; det er også infrastrukturen. For snart to år siden ble en av kablene mellom Svalbard og fastlandet ødelagt. Vi har sett slike hendelser nylig også i andre deler av Europa. Russland meldte i fjor at det russiske statseide selskapet Trust Arktikugol ville utvikle en arktisk forskningsstasjon i samarbeid med BRICS-landene, og Kina har uttalt at de skal ha seg frabedt norsk innblanding i sine forskningsprioriteringer på Svalbard. Økt interesse for Svalbard gjør norsk tilstedeværelse udiskutabelt viktig. Det er opp til norske myndigheter å regulere forskningsvirksomheten. Likebehandling betyr ikke lik tilgang til ressurser. Denne svalbardmeldingen omtaler, i motsetning til tidligere meldinger, forskningsstasjonen i Ny-Ålesund som en norsk forskningsstasjon. Universitetssenteret skal dessuten være den eneste tilbyderen av høyere utdanning på Svalbard. Det er tydelige signaler som sendes gjennom de to presiseringene. Norsk suverenitetsutøvelse er konsistent og preges av fasthet og forutsigbarhet på Svalbard. Slik må det være, selv om Russland med jevne mellomrom krever en særstatus på Svalbard og ønsker bilaterale konsultasjoner med Norge. Det gjennomfører vi ikke med andre land, og det er heller ingen grunn til å gjennomføre det med Russland. I 2020, da det var hundreårsjubileum for Svalbardtraktaten, henvendte russiske myndigheter seg til Norge og påklaget begrensningene på helikopteraktivitetene, og de har tidligere ment at naturvernsonene legger begrensninger på næringsvirksomheten fra russisk side. Vi må fortsatt regne med at Russland med jevne mellomrom vil gjøre krav på en særstatus på Svalbard. Desto viktigere er det at Norges linje i håndteringen av svalbardpolitikken ligger fast, med utgangspunkt i traktaten.