OverStortinget

Jeg må si jeg savner en etisk refleksjon i det innlegget som var før meg. Et 18 uker gammelt barn har det meste, men har ingen stemme. Den stemmen befinner seg i mindretallet i salen i dag. Dessverre er det et mindretall. I den loven som blir vedtatt i dag, sørget flertallet for at barnet ikke skal ha en stemme og et rettsvern før 18. uke. Flertallet ønsker en abortlov som muliggjør abort nær opp til grensen for overlevelse. Med dette flyttes grenser, og menneskeverdet svekkes. Det er alvorlig. Abortdebatten i 2024 er vesentlig forskjellig fra abortdebatten for 46 år siden, selv om fosterutviklingen er akkurat den samme i dag som den gang. Fosterets rett til liv og juridiske status vektlegges vesentlig mindre nå enn for 46 år siden. Dette er langt på vei blitt et rettighetsspørsmål for kvinnen. Det er en urett mot det ufødte liv, som ingen stemme og intet forsvar får før man er nesten halvveis i svangerskapet. Det er hevet over enhver tvil at det er dyp uenighet i Stortinget om hvilket rettsvern barnet i mors liv skal ha. De som taler for kvinnens autonomi, taler påfallende lite om fosterets egenverdi, kanskje fordi det er krevende og uforenlige hensyn. Paradokset i det hele er at mens den medisinske utviklingen muliggjør å bære fram et foster stadig tidligere, flytter man altså grensen for abort lenger fram. Den logiske konsekvensen av den medisinske utviklingen burde jo være at man la et føre-var-prinsipp til grunn og var forsiktig med å utvide abortgrensen.