OverStortinget

Russlands invasjon av Ukraina førte ikke bare til et sikkerhetspolitisk veiskille i Europa. Også globale maktforhold og internasjonale spilleregler har beveget seg, og Russland forsøker å søke støtte til sin nye verdensorden, som i realiteten er en verden i uorden. Investeringer i tiltak som kan bidra til en mer stabil og regelstyrt verden, er fortsatt særs viktig også for vår egen sikkerhet. Derfor er det så bra at Stortinget i dag vedtar et bistandsbudsjett på over én prosent av BNI. Disse midlene er ikke veldedighet. Dette er en investering i vår felles sikkerhet med hensyn til å forebygge kriser forårsaket av klima, konflikt eller globale helseutfordringer, for å nevne noe. Den såkalte énprosenten handler bl.a. om livsviktig energisikkerhet og vinterforberedelser i Ukraina, om matleveranser i verdens største humanitære krise i Sudan, og om investeringer i fornybar energi, som gir lys i husene i utviklingsland, og som samtidig kutter utslipp, bare for å nevne noe. I min utviklingspolitiske redegjørelse til denne forsamling for kort tid siden snakket jeg om regjeringens store satsinger, nemlig matsikkerhet, klima og kampen mot ulikhet. Det er naturlig at ulike partier har ulike prioriteringer politisk. Det gjelder også utviklingspolitikken. Samtidig klarer Norge med dette budsjettet å være en forutsigbar, langsiktig og troverdig partner internasjonalt, og det er viktig. Verden opplever økende forskjeller. Det handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024 og 2025, men det er dessverre fortsatt aktuelt og i mange tilfeller kontroversielt. Utviklingen på dette feltet går feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seirene som er oppnådd, men som nå går en uviss framtid i møte. Det har alltid vært et mål å gjøre bistand overflødig, men katastrofene har blitt mer komplekse og mer langvarige. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes også ofte av konflikt, og vi ser at akutte humanitære behov øker. Derfor må vi klare å jobbe mer forebyggende for å redusere framtidige kriser. Dette krever vesentlige systemendringer, men disse systemendringene er både den norske regjeringen og andre land og organisasjoner i full gang med. Det er i Norges interesse å bidra til velfungerende internasjonalt samarbeid, dialog og respekt for folkeretten, og utviklingspolitikken kan og skal bidra til nettopp det, være et verktøy i verktøykassen – sammen med vår øvrige utenrikspolitikk.