OverStortinget

Først til helsepersonellmangelen: La oss slå fast at man ikke løser det ved å legge ned helsetilbud. Det er problemer som noen steder har vedvart, men som ikke har blitt løst. De som jobber i disse avdelingene, har mange ganger bedt om at arbeidsvilkårene må bli bedre hvis de skal kunne stå i jobb. Det har ikke blitt løst. Dette er ikke bare et problem som har blitt skapt med denne regjeringen, det er et problem som har vedvart lenge før, men det er på tide å løse det. Løsningen er ikke at folk mister helsetilbud. Det andre jeg vil påpeke, er at det egentlig er litt interessant å høre alle som mener vi ikke skal gripe inn og stoppe nedleggelse av helsetilbud, fordi vi ikke har den faglige kunnskapen. Problemet er at det for det første ikke er faglig kunnskap som ligger bak f.eks. nedleggelsene i Troms, de er økonomisk begrunnet. For det andre er det ikke lokalt bestemt. Representanten Toppe var inne på det. Helseforetakenes styre er ikke lokale representanter, de er ikke på valg, de har ikke noe folkevalgt mandat, og mange av dem bor ikke engang i de fylkene eller regionene de faktisk skal ta avgjørelser for. De er altså ikke valgt av folket, og mange av dem bor ikke engang der de skal ta store avgjørelser som handler om hva slags helsetilbud folk skal ha. Det er viktig å minne om det min kollega fra Rødt i Troms, Hanne Stenvaag, var inne på tidligere i dag, med tanke på hva det betyr for Troms, og avstandene der, når man sentraliserer. Derfor er det ikke godt nok å si at man skal øke tilbudet sentralt, for også distriktene må være trygge. Det er noe paradoksalt med at vi på den ene siden snakker om at folk skal bo i hele Norge, men på den andre siden gjør vi det ganske uattraktivt å bo i hele Norge hvis man får et helseproblem, enten det er psykisk eller fysisk. Det er det som er problemet når man legger ned tilbud lokalt og sentraliserer det, spesielt i landsdeler hvor avstandene er store. Vi ser samtidig at det er enorme kutt også i de store byene. Det er det som er problemet her: Vi ser kutt på kutt på kutt og nedleggelse etter nedleggelse, og så får vi beskjed om at vi som er folkevalgte, som har fått tillit av folk til å representere dem, ikke skal sette foten ned og stanse nedleggelsene. Da er spørsmålet mitt: Hvem sitt ansvar er det? Hvem er det som har ansvar for at distriktene i Troms har et psykisk helsetilbud, hvis vi som sitter her, ikke skal ta det ansvaret? Er det helseforetakene, og så skal vi si at vi håper – inshallah – at de tar det ansvaret? Det holder ikke. Som folkevalgte er vi nødt til faktisk å ta politisk ansvar for at befolkningen – uansett om de bor i et distrikt eller i en by – har helsehjelp. Spesielt kan vi stanse all nedleggelse fram til denne planen regjeringen snakker om at de skal legge fram og faktisk gjennomføre, er gjennomført.